Hva kreves for at domstolen kan dømme delt omsorg?

• Mulighet til å idømme delt omsorg skal være snever.
• Som jeg har vært inne på mange ganger før, så ser vi at foreldre med delt omsorg har samme avgjørelsesmyndighet. Dette kommer også frem her. Jeg har også nevnt at delt omsorg er 35-65% botid, men vil minne på det nok en gang. En forelder som motsetter seg delt omsorg, motsetter seg altså ført og fremst likeverdig foreldreskap. Jeg er også rimelig sikker på at den som motsetter seg dette, gjerne da ønsker hovedomsorgen, og ikke samværet.

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at for­eldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge si­ne foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk av­stand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, forel­drene må kunne samarbeide godt om barnet og ik­ke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.

• Dommere har ikke omfattende kunnskap om delt omsorg. De er avhengige av at fagfolk holder seg oppdatert, og at de formidler denne kunnskapen på en god måte. Slik er det ikke.
• Vi kjenner til at Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR har kommet med anbefalinger rundt bostedsordninger de ikke har belegg for. Det samme gjelder Barneombudet. Det er svært bekymringsverdig at disse får holde på med dette uten å bli motsagt eller utfordret, og at de fungerer som rådgivere for domstolene.
• Forskning viser at barn med delt omsorg (botid) generelt klarer seg bedre en de som hovedsaklig eller utelukkende bor hos én forelder. Delt omsorg vil derfor i utgangspunktet alltid være best, med mindre forelderen er uskikket i forhold til å ta vare på barnet.
• Forutsetningene som settes i lovforarbeidene blir dermed absurde. Om barnet er like knyttet til begge og begge foreldre er like god omsorgspersoner, bør det være en god grunn til å ikke legge til rette for at barnet kan frarøves kontakt med den ene.
• Ved samlivsbrudd bor foreldrene på samme sted. Det sier seg selv at den geografiske avstand da ikke kan være stor. Foreldrene bør forsøke å bo så nære hverandre som praktisk mulig. Men dersom den ene har flyttet langt unna med barnet og dermed umuliggjort dette, hvorfor belønnes det med hovedomsorg?
• Hvorfor er disse forutsetningene viktige i forhold til om foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Det er jo ikke som like viktig om den ene forelderen flytter unna den andre uten at det påvirker samværstiden, selv om konsekvensene kan være nøyaktig det samme, f.eks. muligheten til å opprettholde kontakt med venner og vanskeligere å gjennomføre fritidsaktiviteter.

Domstolen må treffe en avgjø­relse basert på hva som er best for barnet, jf. barne­loven §48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbe­vist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette.

• Heller ikke når forutsetningene er møtt, eller det fungerer for barnet å ha en omsorgsløsning som sikrer dets rett til kontakt med begge foreldre, er det nok til å idømme delt omsorg.
• Merk at delt omsorg i denne teksten fremstilles som én bostedsløsning. Med andre ord instrueres retten til å se på delt omsorg som 50/50, og alle andre botidsformer ses på som bosted og samvær. De kan tilsynelatende ikke dømme delt omsorg uten at det er 50/50 botid.
• Uttrykket «rettferdighet mellom foreldrene» nevnes. Dessverre har motstandere av delt omsorg, slik som Barneombudet, klart å skape en slags (falsk) dikotomi hvor delt omsorg er «foreldrerettferdighet» og ett fast bosted er et «barneperspektiv». Når barn kommer bedre ut ved delt omsorg, er det ganske påfallende å fremstille motstand av dette som et «barneperspektiv». Men det virker som at det kun gjelder når evt. likeverd gagner fedre. For hvor er barneperspektivet når det gjelder bostedskompetansen? Hvor er barneperpektivet når det gjelder alder for oppstart i barnehage?
• Domstolen må være overbevist om delt omsorg for å idømme dette, og det er dét som legges i «særlige grunner». «Særlige grunner» betyr altså at det skal mye til. Da jeg ble fratatt foreldreansvaret krevdes det også særlige grunner. Men «særlige grunner» betyr noe annet når det gjelder å frata far foreldreansvaret. Flytting til Sverige var en særlig grunn da. «Særlige grunner» betyr med andre ord at det skal mye til, dersom det medfører at far skal få ta del i omsorgen får sitt eget barn, og det betyr at det ikke skal så mye til dersom det medfører å marginalisere farsrollen.

Det innebærer at forut­setningene må ligge til grunn ved domsavgjørel­sen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etter­kant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bo­sted vil være til barnets beste, må domstolen idøm­me fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

• Man kan ikke basere seg på antagelser om at man tror delt omsorg vil være til gunst for barnet. Er det konflikt kan man ikke ta sjansen på at denne ville dempes. Det betyr i praksis at det lønner seg å simulere konflikt, fordi det forhindrer domstolen i å kunne idømme delt omsorg. For det står at domstolen må idømme fast bosted dersom det er tvil, og oppfattet konflikt er automatisk tvil.
• Det som er aller verst er at delt omsorg ikke er aktuelt for barn under syv år. De minste barna er de som aller mest trenger omfattende kontakt med foreldrene sine. Når barna blir større blir de mer og mer selvstendige. Likevel mener det norske systemet at det er motsatt. Når barna er små, skal de være mest hos den ene og minst hos den andre, og først når det er større er delt omsorg ok. Tenk litt over det. Når er barn mest avhengig av foreldrene? Når er de mer opptatt av foreldrene enn av venner og aktiviteter?

Det jeg har tatt for meg her er ett eksempel på hvor vanskelig det er å faktisk lese hvordan loven fungerer. For man kan ikke bare se i lovteksten. Man må se gjennom lovforarbeider. Man må se gjennom forskrifter. Man må se på rettspraksis.

Tenk på dette: Forskning viser at delt omsorg er mer gunstig for barn totalt sett, enn å bo hovesaklig eller utelukkende med én forelder. Likevel legger norske politikere opp til at det skal kreves mer for å idømme den mest gunstige løsningen, enn den minst gunstige løsningen.

Far, 36