I en sak i går skrev NRK en artikkel med tittelen «– Fedre føler seg mindre hørt enn mor«. Saken baserer seg på en sak Østlands-posten hadde tidligere. Det handler om at fedre altså føler seg mindre hørt ved familievernkontorene. Det stemmer bra med min egen opplevelse. Det er også intrykket til advokat Renathe Danielsen, som kommenter i artikkelen. Lederen ved familievernkontoret som er med i saken, Bjørnar Bertheussen, sier derimot: «- Når vi går inn til mekling, søker vi å by begge foreldrene på en rettferdig og god behandling. Men det er fortsatt sånn at en del fedre har vært mer ute og jobbet, mens mor har vært mer hjemme, og da er det ikke fort gjort å si 50/50. Da trenger vi å snakke om hva som er ålreit for barnet, og hvordan en skal få sikret at barnet er i en trygg base.»
At fedre har jobbet mer enn mor under samlivet, betyr ikke at barn og far ikke har hatt verdifull tid sammen utenfor jobben. Kvaliteten av den tiden betyr langt mer enn omfanget, når de faktisk bor under samme tak.
At Bertheussen faktisk trekker det frem som argument, underbygger fedrenes opplevelse av å ikke blir hørt.
Tanken om at barnet trenger én base, er det ikke belegg for. Men det gir mor et fortrinn at det tenkes slik, for da vektlegges omfanget av tid, og basen blir hos mor. Dette argumentet går også igjen i retten hos enkelt sakkyndige.
At det fleste er fornøyde med meklingen er hans subjektive oppfatning. En undersøkelse fra 2002 viste at over 50% av fedre med samvær, mente barnet burde ha tilneærmet lik botid eller bo mest hos far.
Sintef ga ut en rapport om meklingstjenesten i 2015, hvor de skriver: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.
Det er lite forskning både i Norge og internasjonalt om betydningen av kjønn i mekling (Stuhlmacher & Morrisett, 2008) I Ekeland og Myklebusts undersøkelse om foreldremekling (1997c) er det få signifikante forskjeller knyttet til kjønn, men der de finnes ser det ut til at kvinner vurderer mekler mer positivt enn det menn gjør. Dette kan antyde at mekleren har en tendens til å forstå, støtte og favorisere kvinner, og at menn føler seg mindre vel i situasjonen fordi de oppfatter den som en tradisjonell kvinnearena. Kanskje skyldes menns kritiske vurdering av meklingen ogsåderes opplevelse av å ha tapt?» Med andre ord finnes studier som bekrefter fedres opplevelse av å ikke bli hørt.
At 75 % blir kommer frem til en avtale, betyr ikke at de er enige, men at en av dem, oftest far om man ser på fordelingen, finner seg i en mindre rolle. Noen fedre ønsker det kanskje, men det er sannsynligvis langt flere tilfeller hvor mor ikke ønsker å dele omsorgen, når man ser på de nevnte studiene.
At flere fedre blir hørt i retten, varierer nok voldsomt. Noen dommere er flinke, og de gjør nok gode vurderinger hver gang. Dersom disse har ansvaret for slike saker i en liten domstol, vil nok det kunne gi et inntrykk av rettferdighet. Men det er også dommere som ikke er flinke, og som gjør dårlige vurderinger gang på gang. De finnes det altfor mange av. Og bare for å nevne det. Det finnes ugnede mødre og fedre, så man kan ikke bare se på utfall.
Advokat Danielsens sier :» – Det at en far sitter på familievernkontoret og opplever at han ikke blir hørt, vil kunne føre til at han ikke vil snakke heller. Man må være bevisst på å spørre, og kanskje ha separate meklinger innledningsvis, så begge parter får sagt sitt.» Hun mener at flere saker kunne vært løst på familivernkontoret dersom far følte seg hørt.
Det er ikke nok å bli hørt. Problemet i dag er at lovverket har en bestemmelse om fast bosted som fører til konflikter. Barneloven §36 sier at foreldrene kan velge fast bosted hos begge eller en av dem. Om dette ble fjernet hadde mekling vært langt enklere. Dette knyttes nemlig til botid, men har egentlig kun med avgjørelsesmyndighet å gjøre. Når foreldrene gjør avtale, bestemmer de kanskje at barnet bor mest hos mor, men formulerer det samtidig som «bosted hos mor. Dermed får mor utvidet avgjørelsesmyndighet, uten at det er nødvendig for å velge botid.
Fast bosted burde tas ut av lovverket. Dersom det er ment at foreldrene fritt kan avtale botid, så kan de heller gjøre det, uten at det innebærer ulik avgjørelsesmyndighet. Jeg har en tro på at det kan redusere konfliktnivået en hel del.
Jeg fikk dette fine skiltet i farsdagsgave, og i dag la minstemann merke til det da jeg bar ham forbi. Jeg syntes det ble et fint bildemotiv. Et symbol på at barn også trenger sin fedre.
Jeg så forleden noen skrive i et kommentarfelt at samværssabotasje mot fedre sikkert ikke var så utbredt. Det kunne da ikke være så mange som nektet far å treffe barna sine. I tillegg hevdet vedkommende at det nærmest ble fremstilt som normen. Jeg har til gode å se noen mene at store problemer ved samlivsbrudd er normen. Det er ikke slik jeg oppfatter det, i alle fall. Men i de sakene hvor brudd med barn er et problem, er lovverket og retningslinjene mye av årsaken til at konfliktene blir vanskelige å løse. Det er heller ikke første gang jeg ser dette bagatelliseres.
Det kan virke som en del oppfatter samværssabotasje som å nekte samvær totalt. Men samværssabotasje er mer enn det. Jeg tenkte det kunne være greit å vise noen eksempler. Alt vil kanskje ikke virke like alvorlig eller som noe særlig å klage på, men jeg kan love at disse tingene medfører store påkjenninger når det forekommer over lang tid.
Samværssabotasje kan være når samværet blir avlyst flere ganger pga. «sykdom».
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke leverer barnet i barnehagen, og ikke sier ifra før du er der for å hente.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen tar med barnet på café rett før opphenting, så du må reiser til en annen lokasjon, og vente til de er ferdig med isen, eller bolla.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen kontakter deg i ferien og sier at barnet skal hentes tidligere, fordi du må trekke helgesamværet i forkant fra ferieuka.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen endrer ferieuke etter at ferien skulle være avklart.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen flytter langt unna med barnet, og reduserer samværsmulighetene.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke sender med skiftetøy til korte samvær.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen gjør avtaler på vegne av barnet i tiden for ditt samvær.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke er villig til å hjelpe med å skaffe pass før ferie.
Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen nekter å bidra til overlevering og henting.
Det er flere ting som kan falle inn under samværssabotasje, dette var eksempler jeg skrev ned på stående fot. Samværssabotasje gjøres mulig at et lovverk og retningslinjer som gjør forskjell på foreldrene i forhold til avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen tvangsmidler ved samværssabotasje.
Det haster med en endring av lovverket for å få bukt med dette. Lovverket vil aldri kunne være helt perfekt, men langt færre barn vil oppleve tap av kontakt med sine foreldre ved likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd.
Barnas interesser kommer i annen rekke for BUFDIR.
I 2014 sa BUFDIRs direktør Mari Trommald at «Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste.» Det var i forbindelse BUFDIRs utgivelse av en brosjyre med anbefalinger rundt bosted i forbindelse ved samlivsbrudd, med tittelen «Barns beste ved samlivsbrudd». I 2017 gir hun dog en helt annen oppfatning, og skriver følgende i et tilsvar til en kronikk om samvær: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Så hva skjedde i mellomtiden?
Trommalds tilsvar var egentlig et «plagiat» av hennes kollega Wenche Mobråthens innlegg i Psykolgtidsskriftet i januar 2017. Innlegget var ment å presisere deres standpunkter i brosjyren som hadde blitt utfordret av psykiater Dag Furuholmen. Mobråten var enig i at det var grunn til å sette spørsmålstegn ved kunnskapsgrunnlaget for deres anbefalinger. Hun ville dog trekke frem en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015. Slike oppsummeringer vektlegges fremfor enkeltstudier når BUFDIR skal vurdere effekten av delt bosted på de minste barna, kunne hun fortelle. Videre skrev hun at de utfra denne kunnskapen ikke kunne si hva effekten var. Hun forklarer: «Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov» og «Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste.»
BUFDIRS brosjyre ble utgitt i 2014 og kunnskapsoppsummeringen Mobråthen viste til kom i 2015. De har altså ikke benyttet den i forbindelse med utarbeiding av brosjyren. Jeg ba selv BUFDIR om en litteraturoversikt. Det viser seg å være seks (6) enkeltstudier som er kunnskapsgrunnlaget for brosjyren. Alle studiene tar for seg bostedordninger og små barn, men de gir ikke grunnlag for å konkludere med at man bør fraråde overnattinger hos samværsforelderen. Likevel gir BUFDIRS brosjyre klare anbefalinger i retning av å unngå samværsovernatting. To av studiene som er brukt er internasjonalt kritisert for å konkludere på svakt grunnlag, og komme med konklusjoner som ikke stemmer med funnene. De er dog brukt mye i norsk sammenheng, fordi de konkluderer med det synet fagmiljøet fremmer. Ingen av disse studiene handler om noe som kan beskrives som «generell utviklingspsykologisk kunnskap». Mobråthens påstand fremstår dermed som uriktig. For dersom anbefalingene bygger på utviklingspsykologisk kunnskap, hvorfor finnes ingen referanser til denne kunnskapen i litteraturlisten? Hvorfor er det ikke inkludert litteratur som er relatert til større barn, som anbefalingene også gjelder for? Ikke minst: Hvorfor sa Trommald at de visste delt omsorg ikke var det beste for de fleste små barn, og at brosjyren deres sa nettopp dette, dersom de ikke baserte seg på studiene som hevdet dette?
Dette er faktisk veldig alvorlig for mange barn, da disse anbefalingene er grunnlaget for retningslinjene på mange av landets familievernkontor, og de er utelukkende hva Barneombudet bygger sin kunnskap om temaet på. Flere politikere viser til Barneombudet for å forsvare sin politikk på feltet. Hva slags retningslinjer risikerer vi å få når beslutningstakere bygger dem på utsagnene til Barneombudet, hvis kunnskap er begrenset til én brosjyre? Når vi i tillegg vet at brosjyren er utgitt av en annen aktør som selv erkjenner å ikke ha kunnskap, og dermed potensielt gir dårlige anbefalinger, lover det ikke godt.
Mobråthen avslutter med å fortelle at de har engasjert Kunnskapssenteret for helsetjenesten, (en del av FHI) for å utarbeide en «systematisk oversikt om effekten av delt bosted på barns utvikling og psykiske helse». Den kom ut i september i år. Men vi ender opp med mer av det samme. De gjennomgår f.eks. bare 5 studier på barn 0- 6 år, og 4 av de 5 studiene de tar for seg er de samme som er brukt som grunnlag for de tidligere anbefalingene, som BUFDIR allerede har avgjort at er for tynt til at de kan konkludere. Spørsmålet er hvordan BUFDIR vil bruke dette med tanke på anbefalinger videre.
Jeg har tittet litt gjennom Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Jeg kom over en rekke ting jeg synes var særdeles interessant. Selv om det er en veldig stor jobb å sette seg inn i alle proposisjoner og NOU-er for å lære litt om forarbeidene til norsk barnelov, og dermed få en komplett oversikt som lekmann, så kommer jeg i blant over spennende ting ved å følge referanser i barneloven. Og slik fant jeg altså noen interessante opplysninger, som jeg personlig ikke har kjent til før.
Som de fleste vet gir dagens lov en snever mulighet for domstolene til å idømme delt fast bosted. Barneloven §36, andre ledd sier: «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så vi kan se på forarbeidene i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 og kommentarer til akkurat denne unntaksregelen. Inntil denne lovendringen kunne retten ikke pålegge delt fast bosted.
Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.
Noen kommentarer til denne teksten først.
Jeg tror man sjelden havner i retten ved enighet om delt bosted.
Saker havner ofte i retten grunnet uenighet, som dermed regnes som konflikt. Altså umuliggjør forutsetningene egentlig muligheten.
Dette har jeg alltid lurt på: Hvilken forskning viser at akkurat delt bosted forutsetter nevnte kriterier? Og hvorfor er det bare delt bosted som må fungere bra for å idømmes?
Hva må barnet trives med? At foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet?
Merk at det ikke er tilstrekkelig at forutsetningene for at delt bosted skal fungere foreligger.
Foreldrerettferdighet. For når den ene forelderen bestemmer alene er barnet i fokus?
Ikke aktuelt for barn under sju år. Hvorfor?
Kommentarene til loven er enkle å argumentere mot isolert sett. Men når man ser dem opp mot Ot.prp. nr. 56, så blir de nesten litt uforståelige. For der kan vi nemlig lese dette:
«Når det gjelder adgangen til å pålegge samvær opp til halvparten av tiden, mener departementet at det vil være vanskelig å lage noen absolutt grense for hvor mye samvær som kan pålegges. Departementet mener at retten bør kunne fastsette samvær i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden, og at det blir opp til den enkelte domstol og fylkesmannsembetets skjønn å fastsette en samværsordning som er tilpasset det konkrete tilfellet og som må anses å være til det enkelte barnets beste. Begrensningen mht å pålegge delt bosted gjelder fordelingen av den kompetansen til å bestemme over barnet som følger av det å ha delt bosted, og ikke fordelingen av tiden som lovens gjeldende formulering kan gi inntrykk av. Fordeling av tiden vil reguleres gjennom samværsavtalen.»
Med andre ord mente BLD at retten skulle kunne bestemme botider fra null samvær opptil like mye hos hver forelder. Retten har altså anledning til å bestemme omfanget av botid, helt opp til 50/50.
Det retten ikke har anledning til er å pålegge «Delt bosted».
Begrensningen er ikke ment å gjelde botiden, men kompetansen til å bestemme over barnet.
Så hvorfor har man da i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 satt opp alle disse kriteriene for å kunne idømme delt bosted? De gir faktisk mindre mening når det ikke er snakk om botid. Jeg har tidligere forklart at det ikke gir mening dersom loven skulle gjelde botid, og her synes jeg det bekreftes godt. Men dersom retten kan idømme 50/50, hvorfor kan de ikke idømme delt bosted oftere? Og hvordan blir kommenteren til §36 andre ledd sett i lys av at retten kan idømme lik botid?
Plutselig er kriterier for lik avgjørlsesmyndighet at foreldrene samarbeider godt og bor i nærheten av hverandre, uavhengig av botid.
Barnet må trives med at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet, men uavhengig av botid.
Forskning viser visstnok at lik avgjørelsesmyndighet forutsetter visse kriterier, uavhengig av botid.
Lik avgjørelsesmyndighet er uaktuelt om barnet er under 7 år, men man kan gjerne ha 50/50 botid, dersom det vurderes som det beste for barnet.
Jeg forstår selvsagt at det i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 blandes sammen botid og avgjørelsesmyndighet, men det er i så fall en uriktig forståelse av delt bosted innebærer, og hva loven egentlig gir retten mulighet til. I alle fall slik jeg forstår tektsten i Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Dette forsterkes når jeg leser kommentarer til endringer i det som tidligere lå i §35a i barneloven.
Andre ledd slår fast at foreldrene kan avtale delt bosted, men at retten eller fylkesmannen ikke har adgang til å pålegge dette. Det forutsettes at delt bostedførst foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning. Det vil si at partene selv definerer når delt bostedforeligger. Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet. Hvis foreldrene ikke får ordningen til å fungere, kan de avtale noe annet, eller bringe saken inn for fylkesmannen eller domstolen. Retten og fylkesmannen kan i disse tilfellene ikke stadfeste den bestående ordningen, men avgjøre at barnet skal bo fast sammen med den ene av foreldrene, og ha samvær med den andre.
Det er tydelig at delt bosted var ment å være en juridisk stilling foreldrene enes om, som er fristilt fra botiden hos hver forelder. Loven var langt nær bra etter dette, den gjorde stor forskjell på foreldrene, og begrenset domstolene veldig. Det gis ingen forklaring på hva som gjelder ved uenighet, frem til avtale eller som er på plass, men det vises en adskillelse av delt bosted som avgjørelsesmyndighet, og botid hos hver av foreldrene.Det kommer også frem at domstolenes begrensning ikke gjelder botid.
Dette synes jeg er interessant, og jeg mener dette er noe man bør være bevisst på fremover. Det er avgjørelsesmyndighet som burde være felles som utgangspunkt. Det er også vært mitt poeng i mine tidligere innlegg. Jeg har ment at botid og avgjørelsesmyndighet nødvendigvis må være adskilte, fordi loven beskriver fast bosted som noe som gir rett til å bestemme over visse avgjørelser, og sier ingenting om botid. Det at retten faktisk har anledning til å idømme alle former for botid, men ikke kan dømme like avgjørelsesmyndighet mot den ene forelderens vilje, viser at fokuset er på noe helt annet enn barnet. Dette handler om å gi én forelder makt over omsorgsrollen. Dette kommer også frem, og vi kan lese at BLD ønsket å lage et skille mellom «Delt bosted» og «utvidet samvær», nettopp pga. dette. Siden botiden er adskilt, fant de det viktig å lage et skille for hvilke myndighet man har med hhv. foreldreansvar og samværsrett, og foreldrerett og fast bosted.
Visste du at det i Barneloven er noe som heter vanlig samværsrett? Det er en definisjon på samvær som står i §43. Dette kan fortelle oss mye om hvordan fedre vurderes med tanke på omsorgsrollen. Ca. 90% av samværsforeldre er fedre, noe vi må gå ut fra at lovgiverne er godt kjent med. Vanlig samværsrett er én ettermiddag i uken med overnatting, og annenhver helg. Ved siden av det, er det er 3 uker sommerferie, og annenhver høst-, vinter-, jule-, og påskeferie. At så lite tid med barnet kalles vanlig samværsrett, får meg til å lure på om far vurderes å ikke skulle ha rett på like mye tid med sine barn som mor. Har man samvær utover dette kalles dette utvidet samvær, selv om det fortsatt langt mindre tid enn barnet bor hos mor.
Vanlig samværsrett kan oppleves som et begrep som normaliserer at barnet er lite med sin samværsforelder, som oftest er far. «Vanlig» representerer lite botid, mens samvær utover dette er «utvidet», og dermed ikke «vanlig». Vanlig samvær ligger i underkant av 30%. Inntil 2010 var vanlig samværsrett en ettermiddag i uka, uten overnatting, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.
Det er var også først i 2010 at domstolen ble gitt en svært snever mulighet til å dømme delt omsorg. Frem til da var det uaktuelt. I 1986 kom høyesterett frem til at «En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan føre til påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge.»
Som jeg har gått gjennom tidligere er det jo slik at barn med «vanlig samvær» flytter på seg minst dobbelt så mye. Men på denne tiden var altså vanlig samvær mindre tid. To uker kortere feriesamvær, og to ettermiddagsamvær uten overnatting. Dog er det interessant å merke seg påstanden om at ordningen stiller store krav. Det fremstår som synsing, og jeg lurer på om det er herfra den stadig udokumenterte påstanden om at det kreves mer samarbeid for å ha delt omsorg med tilnærmet lik botid enn andre ordninger kommer fra. Jeg har aldri sett påstanden dokumentert i form av studier eller lignende, og jeg kan ikke se for meg at norsk høyesterett i 1986 hadde særlig omfattende kunnskap om ordningen overhodet.
Det var i 1997, i Ot.prp. 56 1996-97, at man bestemte at man skulle innføre begrepet «Bosted» som juridisk begrep, fremfor «daglig omsorg». Forklaringen virker noe underlig. «Departementet foreslo i høringsnotatet at man for framtiden bruker begrepet bosted istedenfor daglig omsorg. En slik terminologi vil være bedre i overensstemmelse med lovens ordlyd, og vil gi bedre uttrykk for hva som faktisk ligger i begrepet. Det vil da følge av en naturlig språkforståelse at den som til enhver tid er sammen med barnet, også er den som har omsorgen for det. En slik begrepsbruk vil trolig være mer sammenfallende med publikums språkforståelse, og man kan unngå å påføre en av foreldrene det ekstra tapet mange føler når de i tillegg til ikke lenger å bo sammen med barnet, føler at de heller ikke får ha omsorgen for det.» Nå er det vel strengt tatt kontakten med barnet som er det vesentlige. Uansett hva man kaller det, innebærer fast bosted hos én forelder at de har ulik avgjørelsesmyndighet. Problemet er vel således at man knapt ser sine egne barn, og at den andre forelderen bestemmer over de viktige avgjørelsene, og i praksis kan ta seg til rette.
Det tar tid å endre systemet, men arbeidet er i gang. Slik det er i dag vil det eneste rette være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt. Da kan begge være med å bestemme grad av botid og hvor i landet barnet skal bo. Barnet sikres kontakt med begge foreldrene i oppveksten. Foreldre bør pålegges å samarbeide. De som ikke klarer å samarbeide må få hjelp, i stedet for å nekte den ene del i omsorgen. Slik det er i dag kan fort den som ikke samarbeider vinne frem.
Fedre må vurderes som likeverdige, og da må lovverket legge opp til det. Så lenge lovverket sier uenighet vil resultere i A- og B-forelder, vil ikke likeverdig foreldreskap kunne oppnås.
I uka som var har mamma hatt fire kveldsvakter, og pappa har hatt leggingen. Jeg har lagt ham før også, og det har gått bra, men det er jo spennende å se når det er så mange kvelder. I tillegg har mamma hatt to dagvakter etter to av kveldsvaktene, så det har vært mye pappatid. Men det har gått veldig bra! Man kunne nesten tro at barn kan takle å forholde seg til begge foreldre.
Jeg har også funnet en metode for å få ham til å spise mer middagsmat. Han er nemlig litt kresen, og det kommer mange nye ansiktsutrykk når han tester nye retter. Har har fått noen hjemmelagde middager, med fisk, kikerter, linser, m.m. Etter noen skjeer hender det at munnen forblir lukket. Men litt vann å skylle ned maten med, så er åpent for noen biter til. Og det funker med nesten all mat. Han pleier å få drikke til maten uansett, altså. Men her er det strategisk.
«Hvor er storebror?»
Noe som er veldig søtt og rørende er at han har begynt å krabbe inn på rommet til storebror for å se om han er der. Det kan se ut som at han savner ham. Han trekker seg opp mot senga og titter. Det er jo ikke så merkelig, han er veldig oppspilt ved samvær. Neste uke har storebror vinterferie, så da blir det mye tid sammen.
Det er også et viktig element med tanke på samvær. Skjevdelingen mellom foreldrene fører til at kontakt mellom søsken kan bli svært begrenset. Når jeg ser hvordan min minste lyser opp når storebror er her, og hvor stolt storebror er av å være storebroren hans, bare styrker det min motivasjon for å kjempe for å endre det urettferdige systemet vi har i dag.
Jeg sendte en mail til Barne- og likestillingsdepartementet for en stund siden. Formålet var å klargjøre hva som gjelder i forhold til foreldrenes avgjørelsesmyndighet frem til en ev. avtale eller dom er på plass. Jeg setter inn mine mailer og BLDs svar i sitatform under.
Kjære mottaker i BLD,
Jeg er en blogger som skriver om temaet samlivsbrudd og bostedsordninger for barn i etterkant. I den forbindelse skriver jeg mye om forskning, studier, politikk og barneloven. Det er nettopp barneloven denne henvendelsen gjelder. Jeg mottar selv en rekke henvendelser fra foreldre, og prøver å gi klare svar. Men loven er ikke så veldig klar, så jeg ønsker en presis oppklaring på forhold som angår bostedskompetansen.
§ 37 sier «Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Det betyr at den barnet bor fast hos, altså bostedsforelderen, har bostedskompetansen. Med andre ord rett til å avgjøre flytting med barnet innen Norges grenser, uten samtykke fra samværsforelderen. Det står dog i § 36:
«Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»
Med andre ord er fast bosted noe som avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av retten. Men jeg får henvendelser fra, og leser om, foreldre som opplever at den andre flytter med barnet før fast bosted er på plass, eller flytter ut av felles hjem, men ikke får treffe barnet.
Fra hva jeg har lest i lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56, 6.3.4, fremstår det som at departementet mener barnet bør bli boende i hjemmet etter brudd frem til avtale eller avgjørelse, men påpeker samtidig at det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I tillegg står det «Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist.» Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet og ikke botid, noe som går ut fra § 37. Dersom det ikke finnes et reelt utgangspunkt for bostedskompetanse etter samlivsbrudd, er det heller ikke godt å redegjøre for hva man kan gjøre for å sikre barnets rett til samvær før en avtale foreligger. Dermed klargjør informasjonen i Ot.prp. nr. 56 heller ingenting i forhold til foreldrenes rettigheter.
Spørsmålet mitt blir da:
Hvilke rettigheter har hver forelder inntil fast bosted er avtalt, eller fastsatt av retten?
Ser frem til klargjørende svar på dette spørsmålet!
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Svaret jeg fikk var som følger:
Spørsmål om barneloven § 36 og § 37 – Fast bosted for barnet
Vi viser til henvendelsen din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 1. august 2017. Vi
beklager at det har tatt noe tid å besvare den.
Det følger av barneloven § 36 om hvor barnet skal bo fast at foreldrene har avtalefrihet, og
barneloven gir ikke noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Foreldrene kan avtale
at barnet skal bo fast sammen med begge (delt bosted) eller hos en av dem. Ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Det å få til gode løsninger som ivaretar barnet på en best mulig måte, er en del av
det å være foreldre. Barnet har rett til å bli hørt etter barneloven § 31.
Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelse med separasjon og
samlivsbrudd og der de vurderer å reise sak for domstolen. Målet med meklingen er at
foreldrene skal komme fram til en avtale om barna, og mekler skal hjelpe foreldrene med
dette. Foreldrene kan få tilbud om inntil 7 timer mekling, hvor den første timen er obligatorisk.
Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen. I tiden fram til saken blir
avgjort, kan foreldrene avtale en midlertidig ordning om hvor barnet skal bo. Etter barneloven
§ 60 kan retten etter krav fra en part også treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær. En slik avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller fram til
saken er endelig avgjort. Retten kan treffe foreløpig avgjørelse før sak er reist, hvis særlige
grunner taler for det.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Merk at det står at ingen av foreldrene har fortrinnsrett før det er en avtale på plass. Samtidig er det veldig uklart hva som egentlig gjelder. Ved uenighet kan foreldrene lage en midlertidig avtale inntil en ev. sak, men i så fall risikerer man at retten vektlegger status quo. Jeg sendte en oppfølgningsmail til dette.
Hei!
Jeg er litt usikker på om dere egentlig svarer på spørsmålet jeg stilte, så jeg tillater meg å omformulere litt. Dere sier at barneloven ikke gir noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Så sier dere at «ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal bo fast.»
Betyr det at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet frem til annet er avtalt? (Ja/nei)
Som nevnt (…) i første mail sier lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56, 6.3.4, det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. Hvordan vurderer dere det oppmot at ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta med seg barnet?
Dere skriver så «Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen.»
Dersom det ikke reises sak: Vil da det å holde barnet borte fra samvær (eller ta med seg barnet) være straffbart i henhold til straffeloven §261?
Svar gjerne kort og presist, uten for mye utbrodering.
På forhånd takk!
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Jeg fikk nytt svar fra BLD.
Vi viser til e-posten din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 25.09.2017.
Departementet viser til vårt brev av 25.09.2017 for så vidt gjelder dine spørsmål knyttet til
barneloven. Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.
Spørsmålet ditt om hvorvidt det å holde barnet borte fra samvær vil være straffbart etter
straffeloven § 261, gjelder tolkning av straffeloven. Det følger av forarbeidene til straffeloven
§ 261 første ledd første punktum at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede, se
Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 141-142 og Innst. O. nr. 73 (2008-2009) s. 27-28. Dersom du
har ytterligere spørsmål om tolkningen av straffeloven, kan du henvende deg til Justis- og
beredskapsdepartementet som fagansvarlig departement.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Legg merke til at BLD unngår å svare konkret på hva som gjelder inntil avtale om bosted, selv om spørsmålet mitt var veldig klart. Dette indikerer at det ikke er noe tydelig lovverk. Forarbeidene tok ikke hensyn til muligheten for å ta seg til rette, og unnlot å adressere det.
Se også det de skriver om §261. Selv om jeg helt klart spør om hva som gjelder før avtale er på plass, forklarer de at bestemmelsen ikke «verner den samværsberettigede.» Jeg ser på det litt som en forsnakkelse. Det er som om det automatisk er én «samværsforelder», selv om ingen avtale er på plass.
Så jeg sendte nok en oppfølging.
Hei,
Beklager om jeg finner dette underlig. Dere skriver «Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.» Jeg stiller et ja/nei-spørsmål som er utledet fra deres første svar. Dette burde være enkelt å besvare, utfra at dere sier at ingen av foreldrene har fortrinnsrett. Dersom ingen av foreldrene har fortrinnsrett må de vel stille likt? Dere trenger da kun å bekrefte dette med «ja», eller avkrefte med «nei».
Spørsmål nummer 2 var oppfølging til dette, da det at man ikke har tvangsmidler i praksis betyr at man ikke hindre den ene i å likevel ta seg til rette.
På spørsmålet om hvorvidt det vi være et brudd på straffeloven og holde barnet borte fra samvær med den andre foreldere uten at det ligger en avtale i bunn svarer dere at «at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede». Her har jeg allerede presisert at spørsmålet gjelder for det tilfellet at foreldrene ikke har en avtale og det ikke reises sak, og av det følger det at ingen er definert som bostedsforelder, eller samværsberettiget. Hva gjelder da?
Jeg ser frem til svar. Jeg vil publisere et innlegg basert på svarene.
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Dette er BLDs siste svar:
Barneloven § 36 og § 37 – departementets avsluttende merknader
Vi viser til din e-post 3. november med spørsmål om barneloven § 36 og 37 og straffeloven §
261 og tidligere korrespondanse i saken.
Ditt spørsmål om straffeloven § 261 gjelder, som nevnt, primært tolkningen av straffeloven.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til barneloven, viser vi, som i tidligere brev, til at ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l. før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje,
kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist. Dette er omtalt i
forarbeidene til barneloven.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Igjen ser vi en manglende vilje til å gi et fullstendig svar. De påpeker at §261 gjelder tolkning av straffeloven, men likevel tenker jeg de burde kunne si noe om hvordan foreldre uten avtale stiller i forhold til denne paragrafen.Det mener jeg fordi foreldrenes status er det avgjørende. BLD burde kunne svare på hva den er etter samlivsbruddet. Deretter går de tilbake til start og viser til at ingen av foreldrene har fortrinnsrett, men vil ikke svare klart på om foreldre uten avtale egentlig har samme avgjørelsesmyndighet. Men de bekrefter at det eneste man kan håpe på dersom den ene forelderen tar seg til rette, er at det kan få konsekvenser i en ev. foreldretvist. Det er altså den foreldren som ikke tok seg til rette som må trekke sak for retten, og man får i praksis bosted ved å ta seg til rette.
Disse svarene viser hvor dårlig rettsvern barn har ved samlivsbrudd. BLD klarer ikke si konkret hvilke rettigheter foreldrene har etter samlivsbrudd, før en avtale, fordi det i praksis ikke finnes noe klart utgangspunkt. Det er ingen tvangsmidler mot forelderen som ev. tar seg til rette. Som vi kan lese i Ot.prp. nr. 56 (1996-97):
Departementet har også vurdert behovet for en regel om at foreldrene etter et samlivsbrudd skal ha barnet halve tiden hver, inntil de oppnår enighet om hvor barnet skal bo fast. Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist. Den mest nærliggende løsningen vil være at barnet blir boende i hjemmet uavhengig av hvem av foreldrene som flytter ut, inntil noe annet blir bestemt. En slik løsning følger av en tolkning av dagens lov, der ingen av foreldrene (dersom de har felles foreldreansvar) gis noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg, før de har avtalt hvor barnet skal bo fast. En regel om at delt bosted skal praktiseres inntil noe annet er bestemt, ville være meget vanskelig å praktisere, og det kan reises spørsmål om en slik ordning ville tjene foreldrenes interesser mer enn barnas behov. Dersom foreldrene har behov for en hurtig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, kan de fremme krav om midlertidig avgjørelse for domstolen.
Dersom en av foreldrene tar seg til rette, tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, har man ingen tvangsmidler som kan få barnet hjem igjen før en eventuell midlertidig avgjørelse foreligger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik framgangsmåte kan tillegges vekt i en senere barnefordelingssak.
I høringsnotatet er det ikke foreslått å la regelen om at foreldrene kan avtale delt bosted, men at dette ikke kan pålegges, komme til uttrykk i loven. Etter en nærmere vurdering i lys av høringsuttalelsene, mener departementet at en lovfesting kan virke både pedagogisk og avklarende. Departementet foreslår at foreldrenes avtalefrihet mht delt bosted, samt at domstol eller fylkesmann ikke kan pålegge dette bør framgå av lovteksten (ny § 35a andre ledd).
Vi kan se at departementet for 20 år siden valgte å ikke ta tak i at man ikke hadde noe klart utgangspunkt etter samlivsbrudd, frem til annet var avtalt. Det tok heller ikke tak i problemet ved at det ikke fantes tvangsmidler for tilfellet hvor én forelder tar seg tilrette. Man kan jo undres hvorfor det ikke er viktigere for norske politikere å ha et klart utgangspunkt ved samlivsbrudd. Å har delt omsorg som utgangspunkt vil løse dette. Det går ikke ut over avtalefriheten, selv om aktører som Barneombudet hevder dette.
Som dere ser utfra korrespondansen er norsk barnelov så svakt gjennomført at jurister i BLD ikke klarer å komme med et klart svar angående foreldrenes myndighet etter samlivsbrudd, inntil avtale er på plass. Dette er en av grunnene til at det er viktig å få på plass et utgangspunkt. Det bør være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet.
Det er også skadelig for barna å bli værende midt oppi en konflikt, hevdes det. De snakker da gjerne om å ha tilnærmet lik botid, ikke om juridisk delt bosted (lik avgjørelsesmyndighet). Men argumentene får uansett konsekvenser i begge sammenhenger, . Jeg tenker her å gjennomgå disse punktene.
Hvilke ordninger krever ikke godt samarbeid å fungere godt?
Om man tar utgangspunkt i at 50/50 er hva som krever godt samarbeid. Hvorfor vil ikke 60/40, eller 70/30 kreve godt samarbeid for å fungere? Samarbeid dreier seg ofte om ting som overlevering, tøy og utstyr, fritid, og avlastning. Alt dette er relevant uavhengig av samværsstørrelse. Selv om man som bostedforelder kanskje ordner mer selv ved en mer assymetrisk ordning, hvor samarbeidet er dårlig, betyr ikke det at ordningen fungerer godt.Hvor går grensen for når godt samarbeid ev. ikke kreves? Hvor mye samvær er det snakk om der hvor ordningen fungerer godt uten samarbeid? Jeg kan ikke se noen logisk forklaring på dette. Dårlig samarbeid er dårlig uansett ordning, etter mitt skjønn.
Det er nok riktig. For at en ordning skal fungere godt bør foreldrene bo nære hverandre. Men igjen, ikke bare for 50/50. Alle ordninger fungerer dårligere ved store avstander. Det er er derfor et bedre argument for å lovfeste lik avgjørelsesmyndighet, enn det er imot. Dersom den ene forelderen står fritt til å flytte hvor som helst med barnet, er det jo dét som er problemet. Juridisk delt bosted som utgangspunkt innebærer at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i fellesskap. Dermed vil det sørge for at avstanden mellom hjemmene ikke blir for stor. Da faller det på sin egen urimelighet å argumenter mot delt bosted som utgangspunkt pga. stor avstand, da stor avstand gjerne er et resultat av å ikke ha delt bosted som utgangspunkt.
Er det skadelig for barn å være oppi en konflikt mellom foreldrene?
Det kan det nok være. Men det er pga. konflikten. Poenget rundt dette argumentet er, etter hva jeg har forstått, at barna opplever foreldrenes konflikt oftere ved 50/50 botid, enn ved andre ordninger. Psykologen Trine Eikrem, som tidligere var leder for Enerhaugen familievernkontor, og nå jobber i FHI, sa til Morgenbladet i juli i fjor at hun var «redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Dette demonstrerer bare hvor ideologisk motstanden egentlig er. Én ukentlig overlevering betyr jo at barnet sjeldnere opplever konflikten enn ved normalt samvær, som kan innebære 4-6 overleveringer i en toukers periode. Dessuten kan overlevering fint legges til skole eller barnehage. Da reduserer man antall ganger foreldrene må møtes direkte. Det viktigste må jo være å redusere konflikten og hjelpe foreldrene med det. I stede virker det som at mange mener at å holde barnet borte fra den ene forelderen er de beste løsning. Dessverre er konsekvensen av det ofte at den som driver konflikten er den som blir sittende med barnet. Det er vel ikke i barnets interesse.
Hva er alternativet?
Det må jo nesten være at barnet ikke har samvær. For det er det eneste tilfelle hvor man ikke trenger å ta hensyn til samarbeid, tillit, kort vei mellom hjemmene, eller konflikt. Alle studier viser dog at ved sammeligning av de forskjellige ordningene, så kommer barna med slike løsninger dårligst ut på gruppenivå. Så hvorfor er så mange motstandere av delt omsorg opphengt i påståtte kriterer at for denne løsningen skal fungere godt, selv om alternativet kommer dårligst ut? At alternativet kommer dårligst ut viser også at det ikke beskytter barnet fra negative konsekvenser, men ofte tvert imot.
Min personlige erfaring.
Jeg har et barn som bor 3 timer unna, fordi mor ønsket å flytte. Jeg har samvær med ham annenver helg og i ferier, og ringer ham i ukene. Dét krever samarbeid for å fungere godt. Jeg klarer fint å ikke ta opp uenigheter o.l. ved overlevering. Men det hadde jeg også klart med en annen ordning. Avstanden gjør også samværene langt mer slitsomme, pga. mye reising i forhold til varighet. Det er også mye savn på barnets side, pga. lang tid i mellom samvær. Så selv med faste samvær, fungerer lange avstander dårlig.
Jeg mener derfor man kan si at selv om delt omsorg og omfattende samvær krever samarbeid for å fungere godt, så er ikke det noe bra argument mot ordningen, for ordninger som den vi har fungerer ikke så godt selv når avtaler følges. Det er verdt å merke seg.
Det er ingen overraskelse at en bostedsløsning krever godt samarbeid og kort avstand. Nettopp derfor bør man ta sikte på å legge opp til at dette er gjennomførbart, i stedet for å ta utgangspunkt i at de som ikke ønsker å samarbeide står fritt til å sabotere kontakten mellom et barn og sine foreldre.
I morgen skal jeg hente barnet mitt. De 48 timene annenhver helg er gull verdt. Feriene likeså.
Han sa en av de siste gangene han var her, at han hadde skrevet i dagboken sin. Der sto det at på kvelden så skulle vi spise noe godt og se på en film. Det skal vi gjøre i morgen når vi kommer hjem. Det tar meg sju timer å kjøre for å hente ham. De tre og en halv timene vi bruker tilbake er lange for ham, men jeg har med musikk og kanskje lastet ned noe å se på.
Lillebror bobler av glede disse dagene. Bare å se på storebror er helt fantastisk, og ikke minst å kunne vise seg frem. Se hva jeg kan! Se på meg! Haha, det var mye morsommere enn når pappa gjør det! Samværet er også viktig for kontakten mellom to søsken.
Barnet mitt skal få sove i sengen sin, på rommet sitt. Selv om han ikke sover der så ofte, så er det likevel et viktig rom. Når vi skal flytte, vil han at rommet i det nye huset skal være helt likt. Hver natt leser jeg for ham. Jeg må konkurrere med kosedyrene om plassen, men de stables fint slik at alle får være med. Når vi har lest ferdig vil han gjerne at jeg venter litt før jeg går ut av rommet.
Kanskje vi leker litt med Lego på lørdagen. Forskjellige varianter, Lego City, Ninjago, Chima, Nexo knights. Hvorfor holde seg til én type? Jeg finner stadig klosser under sofaen, TV-benken eller andre steder etter samværene. Men det er godt å finne spor etter ham.
Etter samværet er det ikke sikkert jeg rydder bort alt med en gang. Da føles det litt som at han fortsatt er der. En ensom tøffel i hjørnet av rommet. Leker spredd litt utover gulvet. En åpen skuff i kommoden, hvor han fant frem et par sokker.
Ytterjakker henger i gangen, klare til neste gang han kommer hjem. Og det er hjemme. En god venn kom en gang til spørre ham om han var på besøk hos pappa. «Jeg er ikke på besøk!» var det klare svaret.
Fars Kamp mot Systemet 