Kategori: Blogg

Barneombudet i Dagbladet, 26.04.2016.

Det er ikke så mye nytt å si. Barneombudet gjentar de samme argumentene, og de samme tomme frasene.
Likevel føles det viktig å gjennomgå det, slik at folk kan se hvordan Anne Lindboe stadig unnlater å adressere poengene kritikerne kommer med.
Barneombudets tekst er uthevet.

««Løgner om delt omsorg» skriver Dag Furuholmen i sitt innlegg i Dagbladet (19.4-16), og kommer med krasse beskyldninger mot Barneombudet. I tillegg til beskyldning om løgn, hevder han vi bedriver en «enøyd benekting av kunnskap». Tidligere har han ment at vi «sjokkerer» i debatten om delt bosted. «

• Vel, nå tar Dag Furuholmen for seg en god del flere enn bare barneombudet. Med tanke på at de han retter seg mot faktisk bruker tilbakevist forskning, så er også det han sier helt riktig. De som skal være eksperter på området ljuger om forskningen, for å tilpasse den sine egne oppfatning og agendaer.
• Han forklarer også hva han sikter til. Barneombudet bruker ikke noe plass på å tilbakevise dette.

« Barneombudet er verken for eller imot delt bosted for barn når foreldre ikke bor sammen. Vi er for at foreldre skal ta hensyn til barnets beste. Vi er derfor imot regjeringens forslag om å endre barneloven slik at delt bosted skal være utgangspunktet, eller et foretrukket alternativ, ved et samlivsbrudd. Utgangspunktet og det foretrukne alternativet ved samlivsbrudd må alltid være barnets beste. «

• Barneombudet er positiv til at bostedsforeldre skal kunne flytte med barna uten samtykke. Da kan hun umulig være så opptatt av at foreldre skal ta hensyn til barnets beste som hun hevder. Dessuten er det ingenting som skulle tilsi at delt bosted fører til at foreldre ikke tar hensyn til barna, akkurat som ingenting ved dagens lov sikrer det på en bedre måte.
• Som vanlig ser Barneombudet bort fra at dagens lov også har et utgangspunkt. Ett fast bosted. Dette unnlater hun alltid å fortelle. Ett bosted kommer dårligere ut i forskning, enn delt bosted. En annen ting hun ikke nevner er at man ikke må velge delt bosted, og at dette i så fall ikke bare innebærer 50/50.
• Barnets beste er ikke det motsatte av delt bosted. Barneombudets formulerer seg bevisst uredelig for å gi dette inntrykket.

Vi registrerer at det pågår en debatt i psykologiske miljøer om hvorvidt delt bosted er å anbefale, særlig for de minste. Samlivsbrudd er et følelsesladet tema for mange, og det er sterke meninger i denne debatten. Barneombudets rolle er å være barnas talsperson, og forsvare barnas rettigheter, slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Barnekonvensjonen er barns grunnleggende menneskerettigheter, og nedfelt i Norges grunnlov. Artikkel 3 i barnekonvensjonen slår fast at barn har rett til at deres beste skal være grunnleggende hensyn. Artikkel 12 slår fast at barn har rett til å bli hørt, i alle saker som angår dem særlig – slik som delt bosted.

• En debatt, hvor de som argumenterer for delt bosted kan vise til forskning og studier som støtter tanken om at delt bosted burde være normen, mens motstanderne vektlegger tilbakevist forskning og utdaterte hypoteser, samt synsing. Barneombudet velger å høre på de sistnevnte.
• Som barnas talsperson, svikter barneombudet. Ja, artikkel 3 sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Men å fremstille det som at det er i strid med delt bosted, er uredelig av barneombudet. Artikkel 7 sier at barnet har rett til å kjenne og få omsorg fra begge sine foreldre. Artikkel 9 sier at partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig.
• Delt bosted er heller ikke i strid med artikkel 12. En endring av loven handler ikke om å tvinge alle til én bostedsform. Det handler om et utgangspunkt som fremmer likeverd, i stedet for ulikhet. Som allerede nevnt, støtter barneombudet bostedsforelderen særrettighet til å flytte med barna hvor som helst uten samtykke. Dette innebærer også at barnets stemme ikke alltid vil bli hørt. Så hvorfor er dette greit, mens delt bosted ikke er det?

Furuholmen har tidligere uttalt at «Barneombudet sjokkerer». Utbruddet kom etter min uttalelse i NRKs «Dagsnytt Atten», der jeg sa at så lenge det ikke finnes forskning som viser at delt bosted er bra for alle barn, kan vi ikke gjøre delt bosted til utgangspunktet ved samlivsbrudd. Utgangspunktet må være barnets beste, sånn som loven sier i dag. «Forskning som har gyldighet for alle barn finnes ikke», svarer Furulund til det. Det er akkurat det som er mitt poeng. Dette er grunnen til at man ikke bør endre barneloven, slik at noe som helst annet enn det som er det beste for dette enkelte barnet skal være det viktige. Uttalelsen min bør derfor ikke være veldig sjokkerende.

• Ingen forskning vil vise at én løsning er best for alle barn. Men så er heller ikke forslaget at alle barn må ha delt bosted. Det er at det burde være et utgangspunkt. Derfra kan man jobbe seg frem til en løsning. I dag er utgangspunktet at barnet blir boende hos bostedsforelderen, som oftest er mor. Dersom foreldrene ikke blir enige med én gang, blir det gjerne slik den første tiden etter bruddet. Plutselig er dette status quo, og så forblir det slik.
• Igjen: Det er ikke foreslått at delt bosted skal erstatte «barnets beste». Det er foreslått som et utgangspunkt, slik at barna skal sikres muligheten til kontakt med begge foreldre.
• Hvem er Furulund?
• Barneombudet gjentar i det kjedsommelige, at barnet beste skal være det viktige. Ingen er uenig i det. Men hva som er utgangspunktet, gjør seg gjeldene ved uenighet. Dagens lov sier ikke at «ved uenighet skal barnets beste vektlegges.» Loven sier at en domstol skal bestemme hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Altså legges det opp til ett bosted. Derfor bør loven endres. Delt bosted er et langt mer nøytralt utgangspunkt.

Barneombudet har laget rapporten «Barnets stemme stilner i stormen», med barn og unges syn på hva som er viktig å ta hensyn til når foreldre ikke bor sammen. Tittelen på denne rapporten er valgt for å illustrere at det ikke er lett for barn å nå fram når voksne er sinte og roper høyt. Voksne gjør ofte det når det kommer til samlivsbrudd, og det tjener ikke barna.

• «Rapporten» fremstår mer som Barneombudets oppfatninger. Over 20000 barn opplever at foreldren går fra hverandre hvert år. «Rapporten» viser til at de har fått ca. 150 henvendelser på ett år. Det sier seg selv at dette ikke er omfattende. Videre viser den til et møte med tre barn. I tillegg inneholder den en del sitater fra barn.
• Tallene som er nevnt bekrefter ikke påstanden Barneombudet kommer med. Noen foreldre roper kanskje høyt og er sinte i forbindelse med samlivsbrudd. Men hva har det med delt bosted å gjøre?

Barneombudet kommer aldri med noe faglig fundament. Vi har sett at hun gang på gang gjentar akkurat de samme poengene, og alt handler om formuleringer, uredelige fremstillinger, og følelser. Hvor lang tid vil det ta før politikere og mediene gjennomskuer dette?

Far, 36

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

I Aftenposten 21. april er det publisert et innlegg i Kort Sagt, med tittelen «De minste barna er borte i debatten om delt bosted».

Innlegget er skrevet av Ida Brandtzæg, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus, Stig Torsteinson, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus,  Lars Smith, professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Er det noen som kjenner igjen disse navnene? De to første er de to psykologene bak BUFDIRS anbefalinger om bosted etter samlivsbrudd. Den siste er en professor emeritus som jeg tidligere har vist at feilrepresenterer tilknytningforskning. 

Innlegget deres går ut på å kritisere Frode Thuens syn på delt bosted. Jeg skal gjennomgå artikkelen, kommentere deres kritikk, og vise hvordan de selv gjør store feilvurderinger.
 

«Regjeringen har varslet endring av barneloven og vil gjøre 50/50 og delt bosted til norm ved samlivsbrudd. I debatten savner vi diskusjon av hensynet til de aller minste. De forskningsresultatene man så langt har, indikerer at man bør vise forsiktighet med overnattingssamvær for de aller minste. «

• De begynner like uredelig som alle motstandere av delt bosted. Delt bosted kan være 50/50. Men i forskningen opereres det med 35-65% botid hos hver forelder. La oss gjøre dette helt klart. Dr. Warshaks rapport side 10: «We use the term shared parenting time to designate divisions of time where each parent is responsible for the child?s care at least 35% of the time. » Dr. Linda Nielsen gjør også dette klart i sin metastudie :»To avoid confusion, in this article the terms shared parenting or shared residential parenting are used interchangeably to refer only to those families where the children live at least 35% of the time with each parent» på side 3.
• Hensynet til de aller minste er nettopp hva Warshak-rapporten adresserer.
• Referanser til forskning uten nærmere forklaring er veldig vanlig blant motstanderne av delt bosted. La oss ramse opp kildene for artikkelforfatternes egne anbefalinger:
  McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
  Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

  Kort oppsumert: Den første og den fjerde rapporten er de som hevder det bør utvises forsiktighet. Den første er  grundig tilbakevist av flere andre forskere, bl.a. Warshak og Nielsen, men også flere. Den fjerde er kritisert fordi den tar for seg familier som ikke er sammenlignbare med vanlige middelklassefamilier. Den tar utganspunkt i fattige minoritetsfamilier i USA, hvor 50% av fedrene og 10% av mødrene ble fenglset før barnet fylte fem år, og hvor 65% av foreldrene hadde barn med flere partnere som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Det var også slik at de målte barnets tilknytning til mor (monotropi), og bekreftet utrygg tilknyting, selv om det i mange tilfeller handlet om barn som bodde mest hos sin far. Deretter knyttet de dette til overnattinger hos far.
  Både McIntosh og Pruett har vært med og skrevet en artikkel i 2014, hvor man kan lese «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Med andre ord støttet ikke forskerne bak to av rapportene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson bygger sine anbefalinger på, konklusjonene de fremmer.

«I Warshak-rapportens syv konsensuspunkter, som Frode Thuen har henvist til, skiller man ikke mellom babyer og større barn. Kritikkverdig er det også at utvelgelseskriteriene for de 110 som har signert konsensusrappporten, ikke er tydeliggjort. Svært sentrale forskere på spe- og småbarnsfeltet er ikke å finne i konsensuslisten.»

• Warshak-rapporten tar for seg de minste barna, de under fire år. Den gjennomgår forskning på overnatting for spebarn og småbarn. Det er det konsensuspunktene sikter til. Siden det verken er grunnlag for fraråding når det gjelder 2-4 år eller under 2 år, er det ikke nødvendig å skille på det. Innleggsforfatterne leter altså etter feil, men ser ikke på punktene i kontekst av hele rapporten.
• Det er interessant at Brandtzæg, Torsteinson og Smith velger å kritisere kriteriene for utvelgelse av de som har signert, fremfor å peke på evt. svakheter i selve rapporten. Særlig med tanke på at de selv baserer seg på tilbakevist og kritisert forskning, uten å informere om dette faktum.
• Hvilke sentrale forskere er ikke med? Som jeg allerede har påpekt, er de ledende forskerne bak to av de fire rapportene de selv viser til, av den oppfatningen at det ikke finnes grunnlag for fraråding av overnattinger for barn 0-3 år. Disse har ikke skrevet under rapporten, men fremmer samme standpunkt. En annen som ikke har signert, er Michael Lamb. Han er dog redaktør for journalen hvor konsensusrapporten er publisert. Han er også av samme oppfatning.

«Intuitivt opplever de fleste spedbarnsforeldre at barnet trenger ro, rytme og stabilitet, noe som står i kontrast til stadig skifte av omsorgspersoner og hjem. Hyppig skifte vil vanskeliggjøre innlevelse i det lille barnets mentale liv, særlig hvis ombyttet er forbundet med familiestress og vanskelige omsorgsforhold. Nyere epigenetisk forskning viser at stressvirkninger forbundet med vanskelige omsorgsrutiner lett kan «komme inn under huden» og skape endringer i celleveksten og medfølgende uheldige helseeffekter på kortere og lengre sikt.»

• Påstanden om intuisjon står i kontrast til den økende andel foreldre som faktisk velger delt bosted. Den står også i kontrast til hverdagen med et spedbarn. Et spedbarn sover i sengen, på armen, i bilen, i vognen, osv. De blir holdt av begge foreldre, tanter, onkler, besteforeldre, søsken, venner av familien, osv. Barn skifter ikke omsorgsperson, de har bare kontakt med begge. Dersom dette virkelig var så dramatisk for barn, burde små barn frarådes å gå i barnehage. Likevel gjør de fleste barn det. Er det vanskeligere for barnet å ha omfattende kontakt med begge foreldre, enn å passes av fremmede?
• Hvorfor vanskeliggjøres innlevelsen? Denne påstanden har dukket opp i andre tilfeller hvor Lars Smith har vært involvert i innleggsskriving. I det innlegget som han skrev sammen med bl.a. Katrin Koch, legges det frem et eksempel fra McIntosh-rapporten. Eksempelet brukt er et som er tilbakevist, fordi påstanden ikke stemmer med dataene. Likevel benyttes dette. Dette gir god grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths bruk av forskning og presentasjon av denne.
• Igjen må man spørre om hvilken forskning, og hvordan denne viser at stressvirkningene er forbundet med omsorgsrutinene. Innleggsforfatterne ser ut til å utnytte at dette er vanskelig for de fleste å sette seg inn i, og benytter seg derfor av sin autoritet til å hevde ting, uten å beskrive hva de konkret mener.

«Tilknytningsforskere legger vekt på omsorgsstabilitet for å konsolidere trygg tilknytning. Spørsmålet kan i særlig vanskelige fordelingssaker bli hva som prioriteres høyest: Skal barnet først få konsolidere trygg tilknytning til en av foreldrene, eller skal det tidlig få anledning til å bli godt kjent med begge? Vi mener at det er optimalt med hyppig kontakt, og at barnet får danne tilknytning til begge, men at en fast base om natten vil skape mer ro og fremme trygghet for de aller minste.»

• Barns tilknytning styres av flere faktorer. Det å bo mye hos den ene forelderen, er ikke alene det som gir barnet en trygg tilknytning. Noen barn får en trygg tilknytning til én av foreldrene. Andre får det til begge. Der hvor barnet har en trygg tilknytning til begge, vil fraværet av omfattende kontakt med den ene være uheldig. Der hvor barnet utvikler en trygg tilknytning til den ene, har man ikke forutsetninger for å si hvem dette vil være. Da risikerer man at barnet blir boende hos den av foreldrene det ikke vil få en trygg tilknytning til, og derved er også sjansen for en trygg tilknytning til den andre forelderen redusert. Som igjen er uheldig for barnets utvikling.
• Paradokset ligger i innleggforfatternes oppfatning om at hyppig kontakt og muligheten til å danne tilknytning til begge er optimalt, men at det er et problem når det gjelder overnattinger. Ville ikke de situasjonene og faktorene som de mener bidrar til problemer generelt, også være ugunstige ved hyppige dagsamvær?

«Det er stor forskjell på sårbare og mer robuste barn i alderen 2 ½ – 3 år når det gjelder hvordan de takler et vanskelig samlivsbrudd. Barnets individualitet bør derfor tas hensyn til. I tillegg vil omsorgskapasitet, familiehistorie, samarbeidsforhold, søskenrelasjoner og hvor nært de to hjemmene er, være av betydning. Hver enkelt situasjon må vurderes spesielt, slik at barnets beste blir ivaretatt.»

• Som man ofte også ser i andre tilfeller, fremhever innleggsforfatterne hvordan vi må vurdere hver enkelt situasjon. Men tenk over det. Er det slik at man gjør det i dag? Er det slik at familevernkontorerene i dag setter seg ned med foreldrene og sier «I deres tilfelle tror jeg delt bosted vil være den beste løsningen,» «Dere burde gå for fast bosted hos far», «Dere kan prøve med bosted hos mor, og trappe opp samværet gradvis»? Eller at foreldrene gjør gode og gjennomtenkte vurderinger, og faller ned på det som er best? Nei, selvsagt ikke, og slik vil det aldri bli. Familivernkontorene fraråder delt bosted, nærmest av prinsipp, akkurat som innleggsforfatterne. Familievernkontorene overlater også mye av jobben til foreldrene, fordi de skal være «nøytrale». Foreldre tar noen ganger gode og noen ganger dårlige avgjørelser. Ingen kontrollerer dette.
• Det er tydeligvis mye som må vurderes. Realiteten er at en forelder ofte ønsker å ha barnet mest, den andre ønsker gjerne å dele omsorgen. Dagens ordning sikrer på ingen måte at barnas beste ivaretas, eller hver situasjon vurderes spesielt. For det vil ikke være mulig å gjennomføre slike vurderinger. Det tar for mye tid, og er rett og slett ikke realistisk. Til og med der det ender opp i retten og hvor sakkyndige skal utrede, er man på ingen måte garantert det beste utfallet. Nettopp på grunn av deres fordommer og avvisning av forskningskonsensus, og på grunn av altfor mange dommere med mangelfull kompetanse på området.
  Vi har dog en del forskning, og vi ser at barn som har omfattende kontakt med begge foreldre etter brudd klarer seg bedre. Å ha delt bosted som et utgangspunkt, vil dermed mye bedre legge tilrette for barns beste. Siden delt bosted også innebærer 35-65 % botid, gir det rom for individuelle vurderingener i forhold til botid for barnet, uten at det fratar noen av foreldrene innflytelse, eller kontakt med eget barn.
   

Det som virkelig er absurd er at psykologene her prøver å diskreditere konsensus og finne innvendinger mot delt bosted, samtidig som de selv har benyttet tilbakevist forskning som bakgrunn for sine egne anbefalinger, uten å trekke tilbake disse. Bare det faktum at litteraturlisten for BUFDIRs anbefalinger er den den er, viser at det ikke finnes forskning som samsvarer med Brandtzæg, Torsteinson og Smiths påstander og bekymringer. For hadde det vært tilfelle, hadde det vært unødvendig å vise til tilbakevist forskning.

Far, 36

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi mor ville flytte til Sverige.
Fordi barnet og jeg allerede hadde en sterk og god kontakt.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
Fordi jeg ikke samtykket til at barnet skulle flytte til Sverige.
Fordi jeg brukte den retten jeg har til nettopp det, i følge barneloven.
Å ville flytte til Sverige var nemlig en særlig grunn til å gi mor foreldreansvaret alene.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Jeg kunne jo tross alt få foreldreansvar etter svensk rett. Dersom mor flytter til Sverige.
For hun hadde visst ingen konkrete planer om det. Barnet trivdes så godt i den barnehagen han var.
Og hun mistrivdes ikke i Norge. Det ville være feil å si.
Men hun hadde jo familie i Sverige. Derfor ville det på sikt være best for barnet å gi mor foreldreansvaret alene.
For det tilfellet at hun skulle ønske å flytte dit.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
For det er jo ingen stor avstand geografisk. Mellom far og barn, i alle fall.
Men det er langt for mor. Tenk hvor vanskelig det er for henne å bo så langt unna sin familie.
Far evner ikke å sette seg inn i mors situasjon.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
For det var ikke i strid med den sakkyndiges oppfatning. Han sa kanskje at barnet ikke ville være tjent med å flytte til Sverige.
Men han tenkte ikke på at jeg ville få omfattende samvær. Én helg i måneden. Kanskje to. Hver vinter og høstferie også.
Dermed vil ikke far i nevneverdig grad marginaliseres som omsorgsperson.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi jeg er far.
Fordi jeg er mann.
Fordi mors beste er barnets beste.
Fordi mor er viktigst.
Fordi mor er kvinne.
 

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Far, 36

Licensed from: gigra / yayimages.com

Det er foreslått å endre barneloven slik at delt bosted er utgangspunkt for loven etter samlivsbrudd, og at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret. Dette har det blitt debatt om. De som er for endringer, ønsker rettferdighet for barna, og likestilt foreldreskap. De kan vise til forskning som støtter deres syn.
Motstanderne kommer som regel med synsing, anekdotiske bevis, eller de argumenterer utfra et kvinnesaksperspektiv, i stedet for å vektlegge barnas behov.

En ting folk dessverre ikke er så kjent med, er at delt bosted først og fremst handler om ordninger som innebærer fra 35-65 % botid/overnattinger hos hver forelder. Det forutsetter altså ikke at man må ha 50-50 og annenhver uke, selv om det ikke er noe som taler imot det. Men det er slik det ofte fremstilles, for å få ordningen til å høres skummel ut, i tillegg til at man appellerer til folks følelser ved å hevde at barn ikke tåler to hjem så godt, selv om dette heller ikke har støtte i den forskningen som finnes.
I realiteten handler delt bosted om at foreldrene har like plikter og rettigheter i forhold til egne barn, og at barn bor sammen med begge i utvidet grad. Man kan jo spørre seg hvorfor motstanden mot dette er så stor hos barneombudet, familievernkontorer, BUFDIR, med flere.

Katrin Koch skriver om bostedsløsninger i Aftenposten den 20.03. 2016.

«Skilsmisser. Det er et feilspor å tro at én omsorgs-ordning generelt er bedre enn en annen. » Slik lyder ingressen til Katrin Kochs innlegg, damen som i 2014 gikk ut og sa:» -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år. «

Det kommer ikke klart frem i teksten, men Katrin Koch er styrelederen for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP, som hun refererer til lengst ned i sitt innlegg. Dette er en forening for psykologer som opptrer i saker i forbindelse med bl.a. foreldretvister som angår barns bosted.

Katrin Koch fremstiller det som at den ene siden mener kontakt med far bør gå foran andre hensyn, så lenge ikke forskning på delt omsorg viser at det er skadelig. Dette er en uredelig fremstilling. Sannheten er at det finnes forskning som viser at å miste eller redusere kontakt med én forelder (oftest far), bidrar til flere problemer hos barn. Både når det gjelder utvikling, atferd og mental helse. Når man da i tillegg har studier rundt delt bosted, overnattinger og tilknytning, som viser at barn trives, som ikke kan påvise at overnattinger er problematisk for barna, og at barns tilknytning ikke er sterkere til den ene forelderen, så er det ikke noe grunnlag for å fraråde delt bosted-løsninger.

Da virker det selvsagt svært påfallende at Katrin Koch og FOSAP, velger å fremstille det som at det er gode grunner til å fraråde, eller «være varsomme» med dette. Det er også svært påfallende at de fortsetter å bruke eksempler fra tilbakevist forskning for å underbygge sine påstander.

Merk at Katrin Koch skriver at barneombudet og «mange med henne» mener at.. Problemet er nettopp dette. De mener og synser i én retning, over en problemstilling hvor det som finnes av forskningsgrunnlag peker i en annen retning. Hvis man virkelig reflekterer over barns situasjon, vil de fleste komme frem til at å vokse opp med begge foreldre i en intakt familie er det beste for barnet. Så hvordan resonnerer man seg da videre frem til at denne kontakten skulle kunne være skadelig eller uheldig for barnet etter et brudd? Man kan jo også sammenligne med situasjoner som kan oppstå i intakte forhold. Det finnes f.eks. mødre som jobber 3-skifts turnus. Er det da uheldig for barnet at det er far som er hjemme med det på natten, eller om kvelden? Hvordan påvirker barnehage barnets utvikling? Er det mindre skadelig enn delt bosted?

Katrin Koch trekker frem noen eksempler. » Situasjonen er annerledes for Martin, som er tre år gammel, og som har hatt en hjemmeværende pappa det meste av tiden, enn for Mari som er nyfødt, og som har foreldre som aldri har bodd sammen. Det som er en god løsning for et barn kan være katastrofalt for et annet.»
Martin på tre år: Hva om begge foreldre har jobbet? Må far være hjemmeværende for at barnet skal ha godt av delt bosted? Eller burde da mor kun ha samvær?
Mari som er nyfødt: Hvorfor skulle ikke hun har hyppige samvær for å bli kjent med sin far? Selvsagt kunne hun ventet litt med overnattinger, pga. amming, men Koch har ikke begrunnet hvorfor det skulle være katastrofalt med delt bosted for henne, hun bare antyder det som en slags selvfølge. Dessuten handler dette med delt bosted om et utgangspunkt i loven, for foreldre som har vært gifte eller bodd sammen, og sammen med barnet. Eksempelet med Mari vil ikke falle inn under en slik situasjon. Men det viser hvordan Katrin Koch bevisst villeder for å fremme sin egen oppfatning.

Det er sant at det er viktig å øke vår kunnskap om diverse forhold rundt omsorgsløsninger. Men da er det viktig å forholde seg kritisk og objektiv til det som finnes av kunnskapsgrunnlag. Katrin Koch fremhever som nevnt tilbakevist forskning ukritisk, samtidig som hun bagatelliserer og feilrepresenterer forskning og funn som taler hennes egen oppfatning imot. Dette bidrar ikke til økt kunnskap, snarere tvert imot. I tillegg må man stille spørsmål ved etikken rundt slik forvrengning fra en ledende skikkelse innenfor sakkyndighetsfeltet.

Koch kommer med en liste over spørsmål hun mener man bør se på. La oss prøve å besvare dem.

Er det viktig hva barnet selv mener og forstår, og hvordan finner en ut av det? Hva barnet mener er viktig, og da kan man f.eks. spørre det. Hva barnet forstår har betydning for voksne å ha kunnskap om, fordi dette utnyttes av bl.a. barneombudet. Når et barn forteller at det synes å flytte mellom to hjem er slitsomt, legger Anne Lindboe dette på delt bosted. Men vanlig samvær innebærer flere flyttinger og kortere opphold av gangen, i hvert hjem. Derfor kan lett personer som tenker som Anne Lindboe påvirke barn til å tenke at det er delt bosted som er problemet, når det i realiteten er å ha foreldre som har gått fra hverandre de reagerer på.

Fungerer delte løsninger bedre for større enn for mindre barn? Det kan se ut som at FOSAP og BUFDIR mener det. Men de har ingen støtte i forskning for å hevde det. Om man videre reflekterer litt over hvordan barn utvikler seg, så blir venner og aktiviteter viktigere for barn og unge, jo eldre de blir. Det tilsier at delt bosted er viktigere for barna fra de er små og foreldrene spiller en større rolle, og at man kan finne fleksible løsninger etter hvert som de blir eldre, og legge mer vekt på ting utenfor hjemmet.

Fungerer delte løsninger bedre for noen barn enn for andre, ut fra temperament, utvikling, tilknytning m.v.? Funn tilsier at delt bosted fungerer like bra eller bedre. Dvs. at det kan funke bedre for noen, enn for andre, men det er ingen ting som tyder på at det fungerer dårligere. Utvikling og tilknytning har direkte sammenheng med kontakten med foreldrene. Det å fraråde delt bosted, innebærer en større risiko i forhold til å skade både utviklingen og tilknytningen. Temperament og problemer knyttet til dette er ofte et resultat av lite eller ingen kontakt med én forelder (hovedsakelig far).

Hvilke konsekvenser har åpen fiendtlighet mellom foreldrene når frontene skifter ukentlig? Dette spørsmålet må ta høyde for flere faktorer. Hvem er i så fall den forelderen som forårsaker denne fiendtligheten? Bor barnet mest hos den forelderen som er «minst fiendtlig»? Hvordan vil normalt samvær gjøre noe forskjell, med flere og hyppigere bytter, og samme fiendtlighet? Dessuten må man også ved delt bosted som utgangspunkt, ta høyde for at noen foreldre ikke er like skikkede for slike ordninger. Men da må disse sakene jobbes spesielt med. I stedet for at man, som i dag, tar utgangspunkt i marginale omstendigheter og avvik.

Hva med geografisk avstand, og lang reisetid mellom bostedene? Delt bosted som utgangspunkt gjelder som nevnt foreldre som har bodd sammen, eller vært gift. Dermed er ikke den geografiske avstanden stor. Dersom den ene ønsker å flytte et godt stykke unna, er det ingenting som hindrer denne forelderen i å la barnet ha bosted hos den andre. Men lang avstand vil jo være problematisk også ved normalt samvær, og derfor burde bostedskompetansen ligge under foreldreansvaret. Det er interessant hvordan det er mye bevissthet på at avstanden mellom foreldrene geografisk kan være et stort problem for barn, samtidig som en rekke høringsinstanser har uttalt at de ønsker å opprettholde bostedsforelderens (mors) mulighet til å flytte hvor som helst i landet. Dette begrunnes i kvinners rettigheter, ikke i barnets behov.

Hva med store forskjeller i rutiner eller motstridende oppfatninger av barnets behov? Og hvor stor kan forskjellene være uten å ha negative konsekvenser for de minste? Hvordan fanges dette opp med normalt samvær da? Det er ingenting som tilsier at bostedsforelderen har de beste rutinene eller oppfatningene rundt barnets behov. Man må jo alltid se an foreldrenes egnethet. Dersom noen er helt uskikket, så bør de ikke ha ansvar for barnet. Men man kan ikke basere seg på avvik når man skal ha et utgangspunkt.

Hvilken rolle spiller det at begge foreldrene har tatt del i omsorgen før bruddet, eller at foreldrene aldri har bodd sammen, har bodd lite sammen, og kjenner hverandre dårlig? Helt irrelevant. Delt bosted vil som nevnt gjelde når foreldrene har vært gift eller samboere, og bodd sammen med barna. At foreldre i dag ikke deltar i omsorgen i det hele tatt, virker lite sannsynlig. Om så er tilfelle, ønsker de vel heller ikke dette etterpå, og vil dermed sannsynligvis akseptere andre løsninger.

Hvilken rolle spiller søsken og deres ønsker, behov og reaksjoner? Det er i det hele tatt litt vanskelig å skjønne hva som menes. «Søsken» er vel fortsatt barna til foreldrene sine? Får barn andre behov i forhold til kontakten med foreldrene dersom de er søsken?

Etter disse spørsmålene oppsummerer Koch: «Dette er bare noen av de mange spørsmålene og nyansene som gjør det vanskelig å forske på dette feltet, men der kunnskap er nødvendig for å kunne vurdere om delt bosted er en god løsning for Mari eller for Martin. Foreningen for sakkyndige psykologer har valgt å gi ut en liten folder der foreldre oppfordres å gå varsomt frem og ta hensyn til barnets ståsted, samt noen tips om forhold som kan føre til mer eller mindre samvær for de minste. Det er ikke det samme som å fraråde delt bosted/omsorg.»

Legg merke til den siste setningen. La oss ta en titt på overskriftene i avisene og andre steder i forbindelsen med utgivelsen av denne folderen:

Dagens medisin:  -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenbladet:         – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenposten:        – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Advokat Sylte:      – Sakkyndige advarer mot delt omsorg!

Følg også linkene og les hva som står. Så kan dere vurdere om dette ikke fremstår som fraråding.

Det kan være nyttig for lesere å vite at Katrin Koch og FOSAP i tillegg til å ha utgitt anbefalinger rundt bosted for barn 0-3 år, har skrevet et kortere innlegg hvor disse anbefalingene forsvares i Psykologitidsskriftet. Til disse anbefalingene og innlegget finnes det litteraturlister. Disse, samt enkelte konkrete eksempler, og Kochs egne uttalelser til Dagens Medisin i 2014,  viser at FOSAP lener seg sterkt på en forskningsrapport som ble utgitt i 2010: McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.

Denne rapporten hevder at barn blir stresset av overnattinger borte fra sin «primære omsorgsperson», som det tydelig kommer frem at er mor. FOSAP benytter denne rapporten ukritisk for å underbygge anbefalingene sine.
Det de unnlater å fortelle om, er at denne rapporten er grundig tilbakevist, og at det er skrevet en konsensusrapport i den forbindelse, hvor Dr. Richard Warshak grundig tar for seg manglene i McIntosh-rapporten. Konklusjonene i Dr. Warshaks rapport, Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67. – Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014).  får støtte fra 110 andre internasjonalt anerkjente forskere og fagpersoner på feltet.
Det er ingen funn i forskningen som skulle tilsi at delt bosted og overnattinger er skadelig eller stressende for barn, slik Katrin Koch og FOSAP hevder. McIntosh har selv gått ut i ettertid og «innrømmet» at det ikke finnes grunnlag for å fraråde overnattinger i 2 hjem.

Det er også viktig å trekke frem at synet om at barn har én primær tilknytningsperson (monotropi), både er utdatert, diskreditert og uten empiri i forskningen. Likevel vektlegges dette i FOSAPS anbefalinger. Det heller ikke tvil om Koch støtter et slikt syn. De følgende sitater er fra henne:
«Målet er ikke nødvendigvis størst mulig tilgang til barnet, men kan like gjerne være at en av partene velger å tre mer i bakgrunnen for dermed å støtte den andres omsorgsfunksjoner.»  Kathrin Koch, 2000: Forskningsrapport fra NOVA (13/00) Når mor og far møtes i retten – barnefordeling og samvær.

«? Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst. » Dagens Medisin, 2014-10-03

Katrin Koch sier avslutningsvis at «En god relasjon mellom foreldre og barn er uansett ikke bare avhengig av tid som tilbringes sammen, men vel så mye av å ta hensyn til barnets perspektiv.»
Hva er egentlig barnets perspektiv? Det er i praksis et tomt begrep, som likevel har en del tyngde når det (mis)brukes på denne måten.
Man kunne enkelt ha brukt begrepet andre veien. «Det føles sikkert veldig bra å ha barnet boende mest hos seg selv. Men av hensyn til barnets perspektiv er det også viktig å la det ha utvidet kontakt med den andre forelderen.» 

Én ting er å være usikker på konsekvenser og utfall av forskjellige ordninger. Men Katrin Koch og FOSAP velger faktisk fortsatt å fremme en folder hvis grunnlag er tilbakevist, mot bedre vitende. Dette er både uetisk og svært uheldig.

Far, 36

Licensed from: RazvanPhotography / yayimages.com

I Aftenposten, 14. mars 2016, er finnes et innlegg av An-magritt Jensen, professor emeritus, NTNU. Hun reagerer på Frode Thuens uttalelse rundt delt bosted, og mener han burde være mer ydmyk. Selv er hun forsker på området.

Så la oss se hva forskeren har av innvendinger mot Thuens uttalelser.

«For eksempel viser en bok om Delt bosted (2007) av Skjørten m.fl. blant annet at mødre med barn som har delt bosted har langt svakere økonomi, tross høyere utdanning, enn enslige mødre med barn. Ellers en klassisk lavinntektsgruppe. Er det bare godt for barn? «

Spørsmålet jeg da vil stille er hvordan mors økonomi er mer viktig for barnet, enn kontakten med begge foreldrene. Er det i det hele tatt noe som tyder på at den er det? For i samme bok står det nemlig at ca. 80 % er fornøyde med denne løsningen. Av de 20 % som ikke er fornøyde oppgir 6 % av disse igjen økonomiske forhold. Det tilsvarer totalt 1,6 % av foreldre med delt bosted, uten hensyn til kjønn. Er dette da en særlig effektiv innvending? Skal barnet beste vurderes med utgangspunkt i et forsvinnende lite antall mødre?

«Et annet eksempel er boken Children and the Changing Family (2003), der jeg er medredaktør. I en av artiklene spør intervjuede barn om fordeling av tid bare handler om foreldrenes rett, skal ikke barna selv ha del «i ligningen»?»

I hvilken kontekst spør barnet om dette? Det kan like gjerne være at barnet er mest hos den ene, og at denne nekter barnet å treffe den andre. Det sier ikke Jensen noe om. Som forsker er det også underlig at Jensen mener at ett enkelt spørsmål er godt argument i forhold til hvordan man forholder seg til bostedsløsninger, uansett hva konteksten er.

«Jeg tror også min artikkel Mobile Children. Small captures of large structures? (2009) har gått hus forbi. Det er godt at Barneombudet svarer tilbake. Hun har en unik tilgang på et materiale der barna selv skriver om sine opplevelser, mens forskere ikke kan intervjue barn uten foreldres tillatelse. En smule ydmykhet i et svært vanskelig spørsmål hadde vært på sin plass her. «

Jensen referer til sin egen artikkel, som i og for seg egentlig heter «Mobile Children. Small captives of large structures?» (2009), uten å nevne med et eneste ord hva den inneholder. Jeg har ikke lest den selv (bortsett fra preview), men den ser ut til å ta for seg flytting/reising mellom to hjem og hvordan dette påvirker barn, uten at jeg vet om hilke konklusjoner som er tatt
Deretter trekker hun frem Barneombudet svar, som om det skulle være en god mal på kritisk sans. Dette er fascinerende, fordi forskeren må jo være fullstendig klar over at barn som henvender seg til barneombudet ikke er et godt representativt utvalg. Svarene fra barneombudet er jo heller ikke særlig funderte. I tillegg virker Jensen selv dessverre ganske ukjent med forskningen som faktisk ekstisterer. Hun fremstiller det som at 2 eksempler og en artikkel hun selv har fått publisert, sammen med Barneombudets anekdotiske bevis er tilstrekkelig for å tilbakevise Thuen synspunkt.
Dette minner mistenkelig mye om en type forsker som er mer opptatt av å bekrefte sine egne oppfatninger, enn å ta hensyn til hva resultatene faktisk viser.
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Forskere burde jo i utgangspunktet være mennesker hvis kunnskap man kan stole på. Men noen ganger undres jeg veldig. Særlig med eksempler som dette. Dersom det finnes forskning som peker i en annen retning enn det Thuen sier, må det da være mulig å vise til denne?

Motstanden mot delt bosted er sterk i Norge. Den er også dårlig begrunnet. Det er det som må frem.

Far, 36

   Foto: Marius Hauge for Barneombudet                     

Jeg hadde planer om å skrive om barneombudets Radiodebatt med Frode Thuen, men jeg valgt i stedet å ta for meg dette innlegget først. Dette er Anne Lindboes svar til Frode Thuen, etter at han svarte henne.

Aftenposten, 12 mars.
Anne Lindboe er ute igjen, og hun kommer med ganske utrolige påstander. Som vanlig uten å underbygge dem. Alt baseres på tomme uttrykk, og en illusjon om at hennes synspunkter handler om barna.

Én løsning er ikke best for alle barn.

«Frode Thuen bommer i sine råd om delt bosted som utgangspunkt i loven.
Utgangspunktet må alltid være den løsningen som er best for det enkelte barn.»

1. Det er riktig at én løsning ikke er best for alle barn. Men det er jo heller ikke hensikten med en evt. endring av barneloven at alle må velge samme løsning. Likevel; først må vi forstå hva delt bosted er. Delt bosted betyr at foreldrene stiller likt i forhold til rettigheter og plikter i forhold til sitt eget barn. I forhold til botid innebærer det 35-65 %. Dvs. at delt bosted er ytterst fleksibelt.
2. Vi må ikke glemme at valgfriheten til å finne den løsningen man mener passer best, vil bestå. Det står forklart i høringsnotatet. Hvorfor barneombudet velger å forvrenge dette, kan man jo undres over. 
3. Det er ved uenighet problemene oppstår og og utgangspunktet gjør seg gjeldende. Her bommer barneombudet. Dagens løsning ved uenighet er at domstolen bestemmer hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Det betyr at dagens løsning ved uenighet er ett hjem. Nå er det faktisk slik at delt bosted kommer bedre ut som en løsning for barna, enn hva ett hjem gjør. Ingen av løsningene er best for alle barn, men den ene markerer seg som bedre. Så hvorfor mener barneombudet at den løsningen som kommer dårligst ut er å foretrekke?

    

«De siste to årene har vi i Barneombudet fått over to hundre henvendelser fra barn som mistrives med bostedsordningen foreldrene har valgt for dem.
Noen synes det er utmattende med delt bosted, mens andre savner mer kontakt med far eller mor. Barneombudet er hverken for eller mot delt bosted, men at man tar hensyn til det enkelte barns behov.
Thuen taler for delt bosted, andre mener at ett bosted er det beste. Vi har ingen forskning som viser at én løsning er best for alle barn.»

1. Statistikk over barn som har opplevd skilsmisse eller separasjon viser at ca. 20.000 har opplevd dette pr. år. I tillegg er det barn av samboere, så man kan regne med at det er noen flere som opplever samlivsbrudd totalt. Men om vi går utfra 250 henvendelser til barneombudet, og 40000 barn som opplever samlivsbrudd i samme periode, så vil det si 6 promille av barn som synes at bostedsordningen er slitsom. Det er en veldig liten andel å ta utgangspunkt i. Som barneombudet påpeker, gjelder en del av disse henvendelsene savnet etter den andre forelderen.
2. At noen savner mor eller far, taler for at delt bosted kunne ha vært et godt utgangspunkt. Det å hevde at noen barn synes det er utmattende med delt bosted er, er derimot ikke like konkret. Hvordan vet man at det er delt bosted som er utmattende? Kanskje det er flyttingen mellom hjemmene? Eller avstanden mellom disse? Kanskje det er foreldrene som gjøre det vanskelig? For noen vil det underbygge argumentasjon mot delt bosted, men faktum er at «ett bosted» ikke endrer det at man flytter mellom to hjem. Faktisk flytter man oftere mellom hjemmene. Avstanden vil ikke gjøre utgjøre et mindre problem ved ett bosted. Foreldrenes væremåte, vil heller ikke endres av ett bosted.
3. Barnebudet er jo åpenbart imot delt bosted. Det er tross alt det hun argumenter mot. Hun har til og med hevdet at forskning viser at det er ugunstig for de minste barna. Men det gjør det ikke.
4. «Det enkelte barns behov», blir veldig uhåndgripelig. Hvordan skal man sikre det? Hvordan ivaretas det bedre i dag?
5. Hvem mener at ett bosted er det beste? «Andre» er ikke et veldig godt svar. Hva begrunner «andre» sine oppfatninger med? At det ikke finnes forskning som viser at én løsning er best for alle barn, er heller ikke et godt svar. Man kan ikke legge til grunn umulige krav før man tar innover seg at en ordning er mer fordelaktig enn en annen. Tenk om man skulle stille slik krav på andre områder.

Best for den enkelte

«Utgangspunktet må være den ordningen som passer best for det enkelte barnet.Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dagens barnelov er nøytral. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne løsningen som er best for deres barn.
Dagens lov fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten. «

 

1. Barneombudet gjentar seg selv. For tredje gange trekker hun frem «det enkelte barnet». Men som sagt, blir dette altfor diffust. Loven kan ikke formuleres, og er ikke formulert på en måte som tar utgangspunkt i det enkelte barnet. For som Lindboe selv sier finnes det ikke én løsning som er best for alle barn. Likevel må man ha et utgangspunkt. Enten må foreldrene stille likt i forhold til plikter og rettigheter, eller så må de stille ulikt. I dag stiller de ulikt. Tar det hensyn til det enkelte barnet? Nei.
2. Barneombudet har en veldig en selektiv omgang med Barnekonvensjonen. «Barnets beste» er et uklart begrep, og dette utnytter hun. Hun unngår å nevne at samme artikkel, altså artikkel 3,  sier at «Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.» Hun unnlater å nevne artikkel 7 som gir barnet «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Hun unnlater å nevne artikkel 9, punkt 3. «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.»
3. Det at man kan velge løsning i utgangspunktet gjør ikke loven nøytral, og denne valgfriheten vil uansett videreføres ved endring. Det er ved uenighet at loven gjøres gjeldene. Dagens formulering i § 36 av barneloven er at «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Med andre ord legger dagens lov føringer ved uenighet. Dette vil også foreldre bli gjort bevisst på. Når man også kjenner til at Familivernkontorer gjerne fraråder delt bosted, i tråd med anbelfalinger fra BUFDIR og FOSAP, så legger dette klare føringer for en løsning som ikke er best i de fleste til tilfeller. Anne Lindboe ser ikke ut til å ville ta innover seg dette. Familievernkontorene spør gjerne foreldre hvem barnet er mest knyttet til, og ofte går man utfra at det er mor. I tillegg vil de anbefale å ikke ta saken til retten, da det kan øke konflikten. Derfor blir ikke barnet beste resultatet med dagens ordning.
4. Dagens lov fremmer ikke det enkelte barns rett. Dagens lov tar utgangspunkt i fast bosted hos den ene forelderen, og gir videre denne forelderen utvidede rettigheter, som ikke handler om barnet, men forelderens behov. Delt bosted vil styrke barnets rettigheter.

Delt bosted som hovedregel kan innskrenke barnets rett til å bli hørt.

«Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press.»

1. Dagens lov sier at bostedsforelderen bestemmer hvor i landet barnet skal bo. Hvordan ivaretar det barnets rett? Delt bosted vil øke sannsynligheten for at barnet blir hørt.
2. Delt bosted er utgangspunktet fordi det gir foreldrene samme rettigheter, dersom de ikke blir enige. Det vil ikke legge mer press på barna. Det er jo fortsatt slik at delt bosted er en mulighet i dag, så «presset» blir uansett ikke større.
   Det er også verdt å tenke over om presset blir mindre når barnet skal velge ut én forelder som det skal bo hos. For det er hva dagens ordning legger opp til .

Tør ikke si fra

«En lovendring, slik Thuen støtter, kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.
Familievernet rapporterer om at konflikter oppstår mellom foreldre fordi barna ikke tør å si fra til begge foreldre om at de ikke ønsker delt bosted lenger.
Barneombudet kan ikke se at det er fremlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at likestilt foreldreskap eller foreldrerettferdighet automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid.
Årsakene til at foreldre ikke makter å samarbeide, er mange og svært sammensatte. Regjeringen burde heller satse på individuelt tilpasset hjelp, primært fra familievernet.
Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig at noen barn skal måtte akseptere ordninger som ikke er gode for seg, fordi det foreligger en teoretisk mulighet for at foreldrene deres vil slutte fred med hverandre.»

1. Dette er feil. En lovendring gjør at den éne forelderen ikke får makt over barnet, og den andre forelderen. Barnet har like mye rom til å utrykke seg. Det er ingen rasjonell grunn til å hevde at barn ikke skulle kunne si hva de ønsker fordi foreldrene stiller likt.
2. Konflikter oppstår ofte fordi mødre ikke vil at barna skal være hos far like mye som hos dem. Konflikter oppstår fordi bostedforeldre flytter vekk med barna. Studier fra Sverige viser at barn kommer bedre ut ved delt bosted. Anne Lindboe trekker frem påståtte rapporteringer som støtter hennes eget syn. Men som vanlig er det anekdotisk.
3. Barneombudet må ta seg tid til å lese den forskningen Thuen viser til. For slik det fremstår, baserer hun seg utelukkende på synsing og egne preferanser. Hun har også svært urealistiske krav til andre løsninger enn de hun selv vil ha. Som at forskning må vise at delt bosted er best for alle barn, dersom den skal anbefales fremfor ett bosted, selv om alt peker på at delt bosted er bedre. At forskning må tale for at likestilit foreldreskap automatisk løser samarbeid, selv om alt peker i retning av at det ofte demper konflikten, og man vet at det kommer barna til gode.
4. Årsakene er ofte et resultat av dagens forskjellsbehandling. Å satse på familievernet, som er med på å opprettholde forskjellene, vil ikke bidra til å løse konflikter.
5. Barneombudet fremstiller igjen delt bosted som en løsning som ikke er bra for barna, selv om hun tidligere har nevnt at hun verken er for eller imot. Men hvorfor kan hun ikke vise til forskning selv? Forskning som viser at barn her det bedre om de mister kontakt med den ene foreldren, eller om de har ett hjem? Fordi denne ikke finnes.
    

Anne Lindboe viser igjen at hun ikke er så opptatt av barna. I stedet for å se på på forskningen og funnene som blir gjort rundt delt bosted, velger hun å trekke inn anekdotiske bevis som peker i en annen retning. I stedet for å ta til seg at det er funn som peker i retning av bedre samarbeid ved delt bosted, velger hun å foreslå å sette familievernkontorene til å løse dette, fordi de mer trolig vil anbefale ett hjem.

 

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

 

Ett hjem gir bostedsforelderen dobbel barnetrygd, overgangsstønad, tilsynstøtte, bidragspenger, og ikke minst mer makt over barnet og den andre forelderen. Bostedforelderen er for det meste mor. Med dette mener jeg ikke at de fleste mødre nedvendigvis har disse motivene. Men argumentene imot delt bosted ser ofte ut til å handle om dette. For de som er imot, bruker ofte kvinners rettigheter som argument, eller kvinners økonomi. I tillegg er disse menneskene også gjerne imot å sanksjonere mot samværsabotasje fra bostedsforelderens side, f.eks. i form av tapt bidrag.
Selv om barneombudet ikke er så tydelig på sine motiver, kan man likevel tolke en del utfra hennes uttalelser og argumenter. Det er ikke barna hun stiller seg bak i denne forbindelse.

Far, 36

Licensed from: beste_medien_werbe_agentur / yayimages.com

På 8. mars kunne vi lese et innlegg av Barneombud Anne Lindboe i Aftenposten. Innlegget er et svar på Frode Thuen positive omtale av delt bosted, som han  skriver om i sin spalte. Barnaombudet ønsker igjen å vise sin motstand til delt bosted.

Hun begynner med å hevde at Frode Thuen glemmer barna og deres perspektiv. Hvorfor hevder Anne Lindboe igjen og igjen at delt bosted ikke handler om barna? Tilsynelatende fordi hun synser og henger seg opp i enkeltsaker, noe vi vil se i denne gjennomgangen. Hun hevder å være opptatt av hva barna synes. Dog klarer hun ikke legge frem noe annet en anekdotiske bevis, og blant disse er også veldig uklart om problemene faktisk handler om selve ordningen.

La oss nå gå grundig gjennom hva hun skriver, og hva hun underbygger sin motstand med.

Dette er barneombudets innvending: «Barneombudet får ofte henvendelser fra barn som forteller at det ikke er så greit å leve med delt bosted. Noen ganger kan det handle om stress i forbindelse med flytting, fravær av vante omgivelser og venner, og om å leve midt i stormen mellom to voksne som ikke klarer å samarbeide.»

1. De som kontakter barneombudet, er de som har det vanskelig. Derfor kan ikke Anne Lindboe bruke egne erfaringer som en mal. Akkurat som at friske folk ikke oppsøker legen, vil fornøyde barn la være å oppsøke barneombudet.
2. Stress i forbindelse med flytting handler ikke om delt bosted. Flytting mellom hjem er uansett en realitet der hvor 2 foreldre ikke bor sammen.
3. Fravær fra vante omgivelser og venner handler heller ikke om del bosted. Det handler om det samme som i punktet over. Det er også viktig å huske at det er dagens lovverk som gir den ene foreldren rett til å flytte med barnet uten samtykke. Barneombudet får altså henvendelser fra barn som synes disse tingene er vanskelig, og bruker det som argument mot en potensiell løsning på dette problemet.
4. Ofte handler konfliktene nettopp om at den ene flytter vekk med barnet eller forhindrer samvær. Å ha delt bosted som utgangspunkt legger opp til at man må samarbeide. Den gir ikke den ene forelderen makt over den andre. Dette vil også øke muligheten for at barne blir hørt.

At Anne Lindboe da fortsetter å kalle delt bosted for et voksenperspektiv, bekrefter en manglende respekt for den vitenskapelige konsensusen på området, og manglende kunnskap og respekt for barn, og deres behov. Det virker noe spesielt å hevde at konflikt mellom foreldrene skulle dempes av at barnet bor mest hos den ene og at denne alene skulle ha bestemmelsesrett. Faktisk ble det allerede i 1992 påvist at barna kom bedre ut med delt bosted, selv der hvor det var konflikt mellom familiene (Maccoby, E., & Mnookin, R. (1992). Dividing the child. Cambridge, MA: Harvard University Press..)  Denne infoen er hentet fra Linda Nielsen (2014) Parenting Plans for Infants, Toddlers, and Preschoolers: Research and Issues, Journal of Divorce & Remarriage, 55:4, 315-333, DOI: 10.1080/10502556.2014.901857

Anne Lindboe advarer mot å endre barneloven. Hva underbygger hun så dette med? «Vi kan ikke se at det finnes nok forskning som taler for at delt bosted vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid etter et samlivsbrudd. Mange foreldre forteller at konflikter skyldes årsaken til, og forhold rundt, samlivsbruddet. En lovendring vil ikke kunne bøte på dette. »

1. Dette er et svakt argument mot delt bosted, med mindre det finnes forskning som viser at assymetriske bostedsløsninger løser det samme problemet. Om det ikke finnes nok forskning for den ene løsningen, betyr ikke det at andre løsningen er bedre.
2. Dette blir igjen anekdotiske bevis. I tillegg er det slik at dersom det stemmer, kan enkelte bostedforeldres motivasjon være å straffe forelderen.  Dersom man ser på hva de fleste foreldretvister handler om, så er det :
   • foreldreansvar
   • hvem barnet skal bo fast hos og/eller
   • samvær
     Med andre andre ord vil en lovendring sørg for at begge foreldre har samme innflytelse over valg som gjelder barn, barnet får ha større fleksibilitet rundt botid og -sted, og det vil også sørge for at samvær med begge foreldrene opprettholdes. Vil ikke dette være mer gunstig en dagens løsning?
3. Dessuten er formålet med endringen først og fremst at barna skal ha rett til begge foreldre. Ved å knytte lovendring opp mot foreldrenes uenighet, velger barneombudet å fokusere på de voksne. Hva skjedde med barneperspektivet?

 

Lindboe velger avslutningsvis og fokusere litt på barna igjen.
«Selv om delt bosted kan være bra for mange barn, har vi ingen forskning som viser at det er bra for alle barn. Den foretrukne løsningen bør derfor være den løsningen som er best for det enkelte barnet. Slik fungerer dagens lov.
Vår anbefaling er å beholde denne loven. Foreldre som sliter med å løse samlivsbrudd og uenighet, bør heller få mer hjelp hos familievernkontorene. Der bør også den viktigste stemmen av dem alle høres, nemlig barnets.»

1. Ingen løsning vil noen gang være best for alle barn. Å sette et slikt krav, er helt urealistisk. Det er også uredelig av barneombudet å vise til manglende forskning på et felt, når hun selv utelukkende underbygger egen sak på anekdotiske bevis.
2. Dagens lovverk har  ingen garanti for at man havner på den beste løsningen. Det man må være oppmerksom på er at man i dag kan komme til enighet om bostedsløsning. Dette vil fortsette ved en evt. lovendring. Der hvor endringen vil gjøre seg gjeldende er ved uenighet. Der sier dagens lovverk, Barneloven § 36 at » Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. « Altså hos EN av foreldrene. Det vil si at loven legger opp til en løsning som forskning viser er verre en delt bosted. Her vinner nesten alltid mor frem.
   Det står videre i paragrafen at » Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge. « Men ofte ses saker som kommer opp i rett på som konflikter. Ved å følge barneombudets tankegang, burde da barnet bo hos den ene. Som ofte kan være den dårligste løsningen.
3. Barneombudet anbefaler å beholde dagens lovverk, men argumenterer mot endringer som ikke er foreslått. Dette tyder på at barneombudet ikke er helt ærlig omkring sine hensikter. Videre henviser hun til familievernkontorene. Dessverre er ofte meklerne ved familivernet negative til delt bosted, og dermed vil man risikere at den beste løsningen for barnet slett er hva man faller ned på etter et besøk hos disse.
4. Anne Lindboe fremstiller det som at barn ikke blir hørt om delt bosted blir et utgangspunkt. Denne logikken er dog ganske feilslått. Barnet vil jo ha like mye uttalelsesrett ved en lovendring. Om barnet skulle føle dette presset, har jo ingen betydning, da løsningen også er mulig i dag. Hvorvidt barnet føler ett press, handler jo ikke om det. Dessuten kan barnet like gjerne føle et press om å velge den éne forelderen, kanskje også den barnet egentlig vil bo minst hos. Dette får man ikke kontrollert uansett.

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

 

Det er langt større sjanse for at barnet blir hørt om foreldrene har delt omsorg. Det gjør at barna har 2 foreldre de kan snakke med. Med dagens løsning kan bostedsforelderen ta valg som samværsforelderen ikke kan motsette seg. Barnet har da ingen reéll uttalelsesrett. Dessuten er det slik at delt bosted innebærer 35-65 % botid. Dersom barnet kan velge innenfor disse rammene, samtidig som foreldrene ikke mister verken rettigheter eller forpliktelser overfor sine barn, vil det fremstå som en langt bedre løsning totalt sett, enn hva dagens ordning gjør. At barneombudet er en motstander av delt bosted, likestilt foreldreskap, og den manglende viljen hun viser til å ta inn over seg forskningen, tyder på at hun har en annen agenda, enn barnas beste, i denne saken.

Frode Thuen svarte på kritikken 9. mars.

Anne Lindboe og Frode Thuen møttes også i Dagsnytt 18, 9. mars 2016. Jeg kommer til å skrive kort om det i neste innlegg.

Far, 35.

På de fleste områder vil mange i dag si at vi har likestilling. Kvinner og menn har samme rettigheter og samme muligheter. Men selv om likestilling de siste tiårene stort sett har handlet om kvinner, ser vi i dag at det også er områder hvor menn rammes. Det gjelder da særlig i forhold til samlivsbrudd, hvor man har felles barn. Her det en stor kamp å kjempe, og det er ikke noe som ser ut til å engasjere så mye som saker om kvinner. Dessverre er det også slik at en del hevder at likestilling kanskje ikke er det beste i denne situasjonen. Hadde de sagt det om fedre var den «foretrukne» omsorgspersonen?

Som jeg har skrevet tidligere, favoriserer fagmiljøene i stor grad mødre, basert på utdaterte hypoteser og tilbakevist forskning . Aftenposten har vist hvordan denne favoriseringen også skjer i domstolene, hvor foreldre har utsatt barn for vold. Mødre får lavere straffer, enn hva fedre gjør. Jeg har også skrevet litt om det, i relasjon til sak om foreldreansvar og flytting. Det finnes også en doktorgradsoppgave av Anita S. Storhaug, som viser at mødre får oppfølging av barnevernet, mens fedre blir holdt utenfor. Et utdrag fra denne: «I intervju med barnevernsarbeidere blir det formidlet en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper, eller mangel på egenskaper, som har betydning for deres omsorgsevne. En slik forståelse fører til ulik posisjonering av mødre og fedre, og til at det rettes ulike forventninger til dem. En dominerende forståelse blant barnevernsarbeiderne ser også ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn far-barnrelasjonen. Relasjonen mellom far og barn ser ikke ut til å bli tillagt samme verdi og betydning, og fører i noen tilfeller til at far blir satt på sidelinjen i arbeidet med familien. Far som hovedansvarlig omsorgsperson for barna fremstår som et unntak og en nødløsning, i tilfeller hvor mor ikke er i stand til å ivareta omsorgen. «

I 2010 kom Kvinnepanelet, satt ned av Audun Lysbakken, frem til at voldelige fedre skulle nektes samvær. Det er jo interessant, siden NOVA-rapporten fra 2007, hadde funnet at flere barn hadde blitt utsatt for vold fra mødre. Likevel skulle bare fedre rammes, mente Kvinnepanelet. Vi kunne lese at «Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen.» Med andre ord, mente lederen for Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna, at uskyldspresumpsjonen ikke skal gjelde for menn. Dette er akkurat det samme SV-politiker Inga Marte Thorkildsen har fremmet. Til Dagbladet sier hun at «Vi kan ikke legge straffelovens beviskrav til grunn. Det er bedre at en uskyldig foreldre mister samværsretten enn at et uskyldig barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep.» Tilsynelatende mener Inga Marte Thorkildsen at det er greit å frata samvær basert på anklager. De trenger ikke en gang være reelle, fordi hun mener det er greit at uskyldige foreldre mister samværsretten. Dette sier en del om hvor liten respekt hun har for fedre. For hun vet godt at majoriteten av samværsforeldre er fedre, og bostedforeldre er mødre. Det er kun samværsforeldre hun vil frata samvær, ikke bostedsforeldre, noe som bekrefter fordommene hun besitter.
Inga Marte Thorkildsen mener at » (Men) dersom man legger til grunn straffelovens strenge beviskrav, beskytter vi ikke barna. Det er å gamble med barns helse og framtid.» Å straffe noen uten bevis, er i strid med menneskerettighetene. Å straffe noen for noe som muligens kan skje i fremtiden, dersom anklagene skulle være sanne, viser jo også tydelig hvilke fordommer Inga Marte Thorkildsen har. Man kan aldri forutse fremtiden. Hva om anklagene er falske, mor er voldelig, og barnets helse og fremtid blir ødelagt fordi far ble fratatt samværet? I tillegg fremkommer det at i en rapport fra NKVTS 2014 at det er en større risiko for at såkalte alenemødre utøver vold mot barn.
Det er viktig å understreke at vold mot barn er alvorlig uansett hvem som står bak. Men å bygge et system rundt fordommer mot menn, og å se bort fra uskyldpresumpsjonen, er det en god løsning?

Selv om Inga Marte Thorkildsen uttalte seg som hun gjorde i 2013, kommer hun i år med dette utsagnet i Aftenposten: «- Da vi på 60-tallet åpnet øynene for barnemishandling, var oppmerksomheten på mor. Så kom feministene og rettet fokuset mot voldelige menn. Det ser ut som om vi bare klarer å ha én tanke i hodet samtidig, for fortsatt velger mange å tro at det ikke kan være sant at mor er gjerningsperson.» Dette har hun jo selv bidratt til å opprettholde og fremme, nettopp ved å jobbe for å frata fedre rett til samvær kun basert på anklager. 
I den samme artikkelen ser vi også hvordan barneombud Anne Lindboe fremstiller far som den som utøver den groveste volden:  «Kanskje er det fedre som står for grov vold, mens mor oftere står for daglig, mindre fysisk mishandling, gjerne kombinert med psykisk vold. Det kan være vel så alvorlig, mener barneombudet.» Det er en fascinerende vinkling. De fleste vil automatisk mene at grov vold er mer alvorlig.  Legg merke til at Lindboe sier «Kanskje». Er det tilfeldig at hun formulererer seg slik? I NOVA-rapporten fra 2007, rapporterte ungdommer at den grove volden var omtrent lik fra mor og far.

Feministpartier som Feministisk Initiativ og feministiske politikere som Kirsti Bergstø i SV, er også eksempler på motstandere av at fedre skal likestilles med mødre. Fedre blir sett på som noen som skal bidra økonomisk, men ikke få ta del i det som primært er viktigst for barna. De mener også at dersom fedre skal likestilles, vil det «ramme» mødrene. Dette er veldig åpenbart i formuleringene som kommer frem. Det er f.eks. ikke noe ønske om sanksjoner mot samværssabotasje. Med andre ord skal menn fortsatt betale mor, selv om de ikke får se sine barn.
Bostedsforeldre kan faktisk tjene på å nekte samvær. Det får heller ingen reelle konsekvenser om de går imot en dom som sier at barna skal treffe sin samværsforelder. Ingen følger det opp. Dersom bostedsforelderen blir ilagt tvangsmulkt, kan den henvende seg til NAV, og belønnes for å forhindre samværet. Det høres utrolig ut, men les dette.

Norsk kvinnesaksforening er veldig klare på hva de mener er viktigst etter et brudd. Det er ikke at barna får opprettholdt kontakt med begge foreldre. Det er at mødre skal ha handlefrihet, uten å ta hensyn til barn og far, og slippe å ta ansvar. På side 13 kan vi lese «Det er tvert om et betydelig problem at samværsforeldre (les fedre) ikke følger opp sine forpliktelser, jamfør bidragsgjelda. Om en skulle sette inn innsatsen der problemene er størst, burde en satse på tiltak for å innskjerpe  samværsforeldres plikter heller enn å begrense omsorgsforeldres handlefrihet. » Fars plikt er i følge norsk kvinnesaksforening altså det økonomiske. Fedre skal ta ansvar for mor og barn økonomisk, men skal ikke automatisk få lov til å ta del i barnets liv.

I mange år har fokuset vært på kvinners likestillingskamp. Men dersom vi ønsker reell likestilling, må også menn inkluderes. Man kan ikke begynne å trekke skjevhetene andre veien. Mange mødre og fedre blir enige om delt bosted og mange blir nok også enige om andre bostedsløsninger. Men ved uenighet står mor sterkest, delt bosted frarådes ofte uten at det er grunnlag for det, også der foreldrene er enige, og domstolene oppleves for mange som partiske.
I dag går Mannsforum i 8. mars-tog under parolen «Delt omsorg for barnets beste». Det er en sak om dette på TV2. Dette bidrar til å sette fokus på at denne kampen handler om likestilling og barns rettigheter, og ikke far mot mor.

Jeg kjemper ikke mot mødre. Jeg kjemper mot et system som favoriserer den ene forelderen på bakgrunn av kjønn.
Jeg kjemper ikke mot kvinners rettigheter. Jeg kjemper for barnas rett til å kjenne og få omsorg fra begge sine foreldre.

#BarnasBeste

Far, 35

Barneombud Anne Lindboe har vist seg å være en motstander av likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Hun prøver å forklare dette med at hun har et barneperspektiv, og ved å vise til forskning og vitenskap. La oss se litt nærmere på det. Denne artikkelen fra april i fjor, gir et visst inntrykk av hennes forhold til kunnskapen. Her står følgende om Lindboes betraktninger:

«Barneombudet har ikke problemer med at mange i dag velger delt bosted og er fornøyde med det, men hun trekker fram at det ikke finnes forskningsbelegg for at å bo 50-50 hos mor og far alltid er det beste for barnet.«

Først er det viktig å påpeke at Barneombudet fremstiller delt bosted som 50/50, noe som ikke er helt riktig. I virkeligheten beskriver delt bosted løsninger som innebærer fra 35-65% botid hos hver av foreldrene. At Anne Lindboe ikke kjenner til dette, er lite sannsynlig. Videre er det viktig å skjønne at man ikke kan vente med å anbefale en løsning som utgangspunkt, til man kan vise at den alltid er best. Fordi ingen løsning er alltid best. Saken er at man ser at delt bosted, fungerer like bra eller bedre, enn hva mer skjeve fordelinger gjør. Skal man likevel opprettholde skjevfordeling, som til sammenligning er mer negativ for barns utvikling, fordi delt bosted ikke alltid er best?

«- Tvert i mot, så tyder en del forskning på at delt fast bosted er ugunstig for barn under tre år, sier Anne Lindboe. «

Nei, Anne Lindboe. Det er ikke tilfelle. Her støtter du deg til utsagn som er basert på tilbakevist forskning, som beskrevet her. En ting som er viktig å huske på, er at Barneombudet har en såpass viktig jobb, at å vise til forskning, forutsetter at hun kjenner til denne. Dersom hun ikke er oppdatert på eller kjenner til denne, kommer hun med uttalelser hun ikke kan verifisere. Dersom hun kjenner til forskningen, bruker hun den som et middel for å fremme egne synspunkter, noe som er svært uetisk

«Hun påpeker at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) også har advart mot dette.»

Ja, det har de. I et hefte basert på 2 psykologers synsing, nemlig psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson. Disse har oppgitt tilbakevist forskning som kilder, og barneombudet har vært høringsinstans. Anne Lindboe viser altså til anbefalinger hun selv har vært med å godkjenne.

I tillegg er det verdt å merke seg at Lindboe alltid formulerer at delt bosted fokuserer på de voksne. Dette er ikke sant. Forskningen viser at kontakt med begge foreldre er svært viktig for barn. Barn som har lite kontakt med den ene foreldren (som regel far) får oftere psykiske problemer. Å miste kontakt med en forelder er altså generelt verre for barn, enn å ha kontakt med begge to. Lindboe presterer likevel i denne artikkelen å hevde at «Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe.» For det første: hvilke 2 onder? Det sier hun ikke noe om. Det ene ondet, er åpenbart at barnet mister kontakten med den ene foreldren, fordi den andre flytter av egoistiske årsaker, som overhodet ikke har et barneperspektiv, slik Anne Lindboe hele tiden prøver å hevde. Alternativet er at barna får ha kontakt med begge foreldre. Er det et onde? Åpenbart ikke, i alle fall ikke for barna.
En ting som er interessant er at artikkelen tar utgangspunkt i en sak hvor en gutt uttrykker ganske sterkt at han syntes det var problematisk at foreldrene bodde langt fra hverandre. Men Lindboe virker mer interessert i å høre de barn og unge som bekrefter hennes egen oppfatning, som vi ser i neste avsnitt.

Noe som klart peker i retning av at Anne Lindboe er svært uredelig rundt delt bostedsordningen, er det faktum at hun hele tiden baserer seg på anekdotiske bevis. Hadde hun hatt rett i at forskning støttet det hun hevdet, kunne hun ha vist til denne. Men både forskning og studier tilbakeviser Anne Lindboe, derfor velger hun altså å benytte seg av disse anekdotiske bevisene. Hun har dog ikke mange av disse. I en kronikk fra mai 2015 bruker hun dette eksempelet: ««Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet. «
Dette er på alle måter et dårlig og intetsigende eksempel, som ikke forteller oss noe om andre mulige faktorer til at han kan mistrives. Men det holder for barneombudet. Så godt synes dette eksempelet å være at Anne Lindboe like greit bruker det på nytt, i høringssvar til forslag om endringer i barneloven, se under kapittel 8, side 8.
Denne éne gutten sier det Barneombudet mener. Han må vi høre på. Den andre gutten, som mistrivdes med foreldre som bodde langt fra hverandre, han skjønner ikke at hans situasjon er best av 2 onder. Er det slik det er, Anne Lindboe?
Hun skriver også at om forslaget til endring av barneloven at «Forslaget setter ikke barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon. « Men FNs barnekonvensjon sier at barn har rett til å kjenne og motta omsorg fra begge sine foreldre. Lindboe, som mener at savnet etter den ene forelderen ikke er så viktig, er kanskje litt selektiv med hva hun vektlegger?

Anne Lindboe trekke som nevnt ofte frem at hun har et barneperspektiv. Men det er ikke slik at bare man hevder å ha det, så har man det. Viktigheten av å ha 2 foreldre er godt dokumentert. Det samme er det faktum at barn knytter seg til flere enn én person, og at barn som vokser opp med lite eller ingen kontakt med den ene forelderen (som regel far), oftere får problemer som følge av dette. Det finnes derimot ikke vitenskapelig belegg for å fraråde 2 hjem og overnattinger hos begge foreldre, der hvor foreldrene er gode omsorgspersoner. Likevel går Barneombudet inn for det siste, og hevder å ha et barneperspektiv.

Et barneombud som fremmer egne oppfatninger, ved å vise til enkeltsaker, appellere til følelser, og som bidrar til å fremme konklusjoner fra tilbakevist forskning, samtidig som hun avviser barn som ønsker delt bosted ved å hevde de sier det for å tekkes foreldrene, ikke er oppdatert på det vitenskapelige grunnlaget, og hevder at en barnelov som sier at samværsforelderen ikke kan motsette bostedsforelderens flytteønsker, er nøytral, er et uredelig barneombud. Et barneombud som svikter barna.