Barneombudet som svikter barna.

Barneombud Anne Lindboe har vist seg å være en motstander av likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Hun prøver å forklare dette med at hun har et barneperspektiv, og ved å vise til forskning og vitenskap. La oss se litt nærmere på det. Denne artikkelen fra april i fjor, gir et visst inntrykk av hennes forhold til kunnskapen. Her står følgende om Lindboes betraktninger:

«Barneombudet har ikke problemer med at mange i dag velger delt bosted og er fornøyde med det, men hun trekker fram at det ikke finnes forskningsbelegg for at å bo 50-50 hos mor og far alltid er det beste for barnet.«

Først er det viktig å påpeke at Barneombudet fremstiller delt bosted som 50/50, noe som ikke er helt riktig. I virkeligheten beskriver delt bosted løsninger som innebærer fra 35-65% botid hos hver av foreldrene. At Anne Lindboe ikke kjenner til dette, er lite sannsynlig. Videre er det viktig å skjønne at man ikke kan vente med å anbefale en løsning som utgangspunkt, til man kan vise at den alltid er best. Fordi ingen løsning er alltid best. Saken er at man ser at delt bosted, fungerer like bra eller bedre, enn hva mer skjeve fordelinger gjør. Skal man likevel opprettholde skjevfordeling, som til sammenligning er mer negativ for barns utvikling, fordi delt bosted ikke alltid er best?

«- Tvert i mot, så tyder en del forskning på at delt fast bosted er ugunstig for barn under tre år, sier Anne Lindboe. «

Nei, Anne Lindboe. Det er ikke tilfelle. Her støtter du deg til utsagn som er basert på tilbakevist forskning, som beskrevet her. En ting som er viktig å huske på, er at Barneombudet har en såpass viktig jobb, at å vise til forskning, forutsetter at hun kjenner til denne. Dersom hun ikke er oppdatert på eller kjenner til denne, kommer hun med uttalelser hun ikke kan verifisere. Dersom hun kjenner til forskningen, bruker hun den som et middel for å fremme egne synspunkter, noe som er svært uetisk

«Hun påpeker at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) også har advart mot dette.»

Ja, det har de. I et hefte basert på 2 psykologers synsing, nemlig psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson. Disse har oppgitt tilbakevist forskning som kilder, og barneombudet har vært høringsinstans. Anne Lindboe viser altså til anbefalinger hun selv har vært med å godkjenne.

I tillegg er det verdt å merke seg at Lindboe alltid formulerer at delt bosted fokuserer på de voksne. Dette er ikke sant. Forskningen viser at kontakt med begge foreldre er svært viktig for barn. Barn som har lite kontakt med den ene foreldren (som regel far) får oftere psykiske problemer. Å miste kontakt med en forelder er altså generelt verre for barn, enn å ha kontakt med begge to. Lindboe presterer likevel i denne artikkelen å hevde at «Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe.» For det første: hvilke 2 onder? Det sier hun ikke noe om. Det ene ondet, er åpenbart at barnet mister kontakten med den ene foreldren, fordi den andre flytter av egoistiske årsaker, som overhodet ikke har et barneperspektiv, slik Anne Lindboe hele tiden prøver å hevde. Alternativet er at barna får ha kontakt med begge foreldre. Er det et onde? Åpenbart ikke, i alle fall ikke for barna.
En ting som er interessant er at artikkelen tar utgangspunkt i en sak hvor en gutt uttrykker ganske sterkt at han syntes det var problematisk at foreldrene bodde langt fra hverandre. Men Lindboe virker mer interessert i å høre de barn og unge som bekrefter hennes egen oppfatning, som vi ser i neste avsnitt.

Noe som klart peker i retning av at Anne Lindboe er svært uredelig rundt delt bostedsordningen, er det faktum at hun hele tiden baserer seg på anekdotiske bevis. Hadde hun hatt rett i at forskning støttet det hun hevdet, kunne hun ha vist til denne. Men både forskning og studier tilbakeviser Anne Lindboe, derfor velger hun altså å benytte seg av disse anekdotiske bevisene. Hun har dog ikke mange av disse. I en kronikk fra mai 2015 bruker hun dette eksempelet: ««Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet. «
Dette er på alle måter et dårlig og intetsigende eksempel, som ikke forteller oss noe om andre mulige faktorer til at han kan mistrives. Men det holder for barneombudet. Så godt synes dette eksempelet å være at Anne Lindboe like greit bruker det på nytt, i høringssvar til forslag om endringer i barneloven, se under kapittel 8, side 8.
Denne éne gutten sier det Barneombudet mener. Han må vi høre på. Den andre gutten, som mistrivdes med foreldre som bodde langt fra hverandre, han skjønner ikke at hans situasjon er best av 2 onder. Er det slik det er, Anne Lindboe?
Hun skriver også at om forslaget til endring av barneloven at «Forslaget setter ikke barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon. « Men FNs barnekonvensjon sier at barn har rett til å kjenne og motta omsorg fra begge sine foreldre. Lindboe, som mener at savnet etter den ene forelderen ikke er så viktig, er kanskje litt selektiv med hva hun vektlegger?

Anne Lindboe trekke som nevnt ofte frem at hun har et barneperspektiv. Men det er ikke slik at bare man hevder å ha det, så har man det. Viktigheten av å ha 2 foreldre er godt dokumentert. Det samme er det faktum at barn knytter seg til flere enn én person, og at barn som vokser opp med lite eller ingen kontakt med den ene forelderen (som regel far), oftere får problemer som følge av dette. Det finnes derimot ikke vitenskapelig belegg for å fraråde 2 hjem og overnattinger hos begge foreldre, der hvor foreldrene er gode omsorgspersoner. Likevel går Barneombudet inn for det siste, og hevder å ha et barneperspektiv.

Et barneombud som fremmer egne oppfatninger, ved å vise til enkeltsaker, appellere til følelser, og som bidrar til å fremme konklusjoner fra tilbakevist forskning, samtidig som hun avviser barn som ønsker delt bosted ved å hevde de sier det for å tekkes foreldrene, ikke er oppdatert på det vitenskapelige grunnlaget, og hevder at en barnelov som sier at samværsforelderen ikke kan motsette bostedsforelderens flytteønsker, er nøytral, er et uredelig barneombud. Et barneombud som svikter barna.