Feministisk Initiativ til barnet verste.

FLYTTENEKT TIL BARNETS VERSTE.
8. juli 2015 kom Feministisk Initiativs talsperson, Hanne Beth Takvam-Borge, med sine betraktninger rundt forslag til endring av barneloven, i en kronikk i NRK ytring.
Hun begynner med å si at forslaget banker hull i likestillingens grunnmur, og at den først og fremst går utover kvinner. Dette er en fascinerende vinkling. For kvinner stiller jo i utgangspunktet langt sterkere enn menn på dette feltet. At det går utover kvinner er sant i den grad det reduserer potensialet for samværsabotasje og barnebortføring. Det forhindrer kvinner i å nekte barn kontakt med sine fedre, og å utnytte systemet for sin egen vinning.
Det hadde vært mer alvorlig om det gikk utover barna, og det er dem barneloven skal ta sikte på å ivareta, ikke kvinner.
Hun benytter så begrepet «aleneforelder» om bostedsforelderen. Som far selv, må jeg si dette også er et uheldig begrep. Mor til mitt barn er ikke alene om forelderoppgaven, selv om vi ikke er sammen. Jeg valgte å godta at barnet skulle ha bosted hos mor, nettopp for å følge familivernkontorets råd om å redusere risiko for evt. konflikt, og også med tanke på å få til et godt samarbeid. Ønsket mitt var dog delt bosted. Er det slik at Takvam-Borge altså mener jeg ikke er en fullgod forelder, fordi jeg (motvillig) bare har samvær?
At 85% av bostedsforeldre er mødre, betyr ikke at 85 % av samværsforeldre ikke ønsker mer tid med eller ansvar for barna. For mange er det slik at mødre ikke slipper til fedre i særlig stor grad. I tillegg kan barnet ha tilnærmet lik botid hos begge, og mor likevel være bostedsforelder.
Hun velger også å dra inn at flere menn enn kvinner utøver vold mot sin partner, og viser til denne rapporten. Selv om det kan være delvis riktig, er det ikke relevant, når de aller fleste fedre IKKE utøver vold mot sine partnere. Man kan ikke ta utgangspunkt i avvik fra normalen. Man kan også se på hva som faktisk står i rapporten.
«Flere kvinner (8,2 %) enn menn (1,9 %) hadde vært utsatt for alvorlig vold fra partner (sparket, tatt kvelertak på, banket opp).»
«Like mange menn (16,3 %) som kvinner (14,4 %) rapporterte mindre alvorlig partnervold noen gang i livet(kløpet, klort, lugget eller slått med flat hånd)»
Hvorfor man formulerer 2 % differanse som «like mange», kan man bare spekulere i. Men hva det viser er at kvinner utøver mer vold av den mindre alvorlige typen.
I tillegg har mann tall fra en NOVA-rapport som viser på side 53 at 20% av barn har opplevd vold fra mor, mot 14% fra far. Dersom vold skal legges til grunn for hvordan barneloven skal utformes, fremstår det ikke videre gjennomtenkt at mødre, som løper en større risiko for å utsette barna for vold skal kunne flytte unna uten samtykke fra fedrene.
 
KVINNENES SISTE MULIGHET
Takvam-Borge vektlegger kvinners rett til å flytte sterkere, enn barnets rett til å kjenne og motta omsorg fra begge foreldre. Mors muligheter finnes visstnok ofte andre steder enn der han bodde med far. Hvor har hun den informasjonen fra? Det virker lit sannsynlig at det ofte skulle være slik at mødre ikke skulle ha muligheter til jobb, nettverk eller evt. ny partner i nærheten av området barnet har bodd frem til foreldrenes samlivsbrudd. Hvorfor skulle det uansett gi mor rett til å frata barn og fedre kontakten? Mener Takvam-Borge at mødres behov er viktigere enn både fedres og barns? Skal mor få lov til å starte på nytt, mens barn og far skal sitte med savnet, miste sine rettigheter, miste sitt bånd? Mener Takvam-Borge at det er til barnets beste?
 
Takvam-Borge velger å sette ordet samværssabotasje i anførselstegn. Muligens tror at mødre ikke kunne finne på å hindre fedre i kontakt, uten at det er god grunn. Men det forekommer, mer enn en del sr ut til å tro. Hun velger så å beskrive bostedsforelderen som den som «hovedsakelig tar ansvar for barnet». Hovedsakelig tar ansvar? Er hensikten å fremstille fedre som om de ikke tar ansvar?
Ordet «flyttenekt» gjentas flere ganger gjennom innlegget. Men flyttenekt er ikke en del av forslaget til endring av barneloven, det er bare nok en uredelig formulering. Endringen vil innebære at begge foreldrene har rett til å uttale seg om flytting av barnets bosted. Dette vil også bidra til at sannsynligheten for at barnet blir hørt øker. Man kan bli enige og flytting vil gå i orden. Mor kan også overføre bostedet til far. Dermed kan hun fritt flytte hvor hun vil.
 
SATT IGJEN I EN LITEN BYGD
Eksempelt med «Anne» oppleves muligens for Takvam-Borge som et godt argument. Men det er det aldeles ikke. Det handler ikke om barnas situasjon. Det er derimot et godt eksempel på problemet med dagens lovverk. En ting er jo at eksempelet ikke er en typisk vanlig problemstilling. Det som er viktigere at det viser hvordan «Anne» tenker på seg selv og sine behov. Hvorfor er det viktigere for henne å få en drømmejobb, enn for barnet å få beholde kontakten med sin far? Her tas ikke utgangspunkt i barnets behov. Selvsagt vil ikke eksmannen at hun flytter barna vekk fra ham. Det handler ikke om å nekte henne å flytte, men det sier mye om hvor Takvam-Borge velger å ha fokus. Selv om «Annes» valg ikke er motivert av et ønske om å gjøre ting vanskelig for eksen, så er det et valg gjort av egoistiske grunner. Ingen av grunnene til at «Anne» flytter er begrunnet i barnas behov.
NÅR RETTSSTATEN IKKE KAN HJELPE.
På krisesenteret ser man naturlig nok flere eksempler på folk som har det vanskelig, enn hva som er normalt. Derfor kan man ikke bygge på slike erfaringer. Krisesenterene er også bygd opp rundt ivaretakelse av kvinner, og kan fort gi et skjevt bilde av hvem som har det vanskelig i et forhold eller i hjemmet. Dessuten har vi lover mot vold og overgrep, og lever i en rettsstat, hvor uskyldspresumpsjonen er en vesentlig og viktig del av rettsikkerheten. Det kan ikke være slik at barneloven utformes for å redde dem som ikke ble trodd, på bekostning av det store flertallet av gode foreldre.
Dessuten er barn, som nevnt lenger opp, oftere utsatt for vold fra sine mødre. Hvordan vil da muligheten for mor å flytte uten samtykke være bra for barna som utsettes for dette? Det har jo også nå nylig kommet frem i en ny rapport at «alene»-mødre er en risikogruppe i forhold til å utøve vold mot barn.
Foreldre som har bodd sammen eller hvert gift, har allerede felles foreldreansvar. At Takvam-Borge hevder å ha sett foreldre skjelve når voldsutøver krever foreldreansvar, fremstår derfor som en konstruert situasjon som hun i realiteten aldri har vært vitne til. I tillegg har hun av en eller annen grunn i dette avsnittet valgt å være kjønnsnøytral. Hun har jo allerede i starten etablert at «flyttenekt» vil ramme mødre, og at vold rammer kvinner mer enn menn. Hva er så hensikten med endringen?
Det er ikke slik at bostedsforeldre nødvendigvis er voldsofferet i et forhold. De kan like gjerne være utøveren. Å argumentere for at loven skal muliggjøre for bostedsforeldre å forhindre kontakt mellom samværsforeldre og barn med bakgrunn i at en liten andel mennesker utsettes for vold, er helt feil. Man kan jo snu litt på argumentet: Ved å åpne for at bostedsforeldre kan flytte uten samtykke, gir Takvam-Borge voldsutøvere muligheten til å utøve volden, med mindre sjanse for at det oppdages og at noen griper inn.

DEN TØFFESTE OPPGAVEN
Her siterer og kommenterer jeg avsnittet stykkevis.

«Bostedsforelder er barnas klippe i hverdagen – den som skal sørge for gode relasjoner til skole og barnehage, håndtere store og små hverdagskriser, og gi omsorg til barna – dag og natt. Alene.»

Dette er helt feil. Ved å kalle bostedforelderen barnas klippe, viser Takvam-Borge at hun er fullstendig kunnskapløs hva gjelder barns utvikling. Å bare vokse opp med en forelder, fører langt oftere til depresjon og psykiske problemer. Bostedsforelderen er ikke alene om jobben. Ved å redusere samværsforeldre (fedre) til ubetydelige, annenrangs omsorgspersoner, illustrerer hun godt de fordommene fedre ofte møtes med, .

«Å forme og fremme et barn, er den tøffeste oppgaven vi mennesker noensinne vil gjøre. Å gjøre oppgaven alene, grenser mot det umulige. For å mestre en slik hverdag må et nettverk, andre omsorgspersoner og en stabil inntekt være på plass.»

Dette er egentlig et bedre argument mot Takvam-Borges standpunkt. Er det vanskelig å gjøre oppgaven alene? Hvorfor da flytte med barnet vekk fra far? Hvorfor ikke samarbeide og la far avlaste? Det vil også gi mer tid til å jobbe. Hun skriver til og med selv at andre omsorgspersoner må være på plass. Det burde jo først og fremst være nettopp far. Hun forstår faktisk ikke at de endringene hun protesterer mot, vil løse akkurat dette.

DAGENS LOVVERK FUNGERER

Gjør det? 6 ukers varsling har i praksis ingen betydning. Erfaringen fra min egen sak var at dommeren konkluderte med at man ikke kunne forvente at man ventet 6 uker med å flytte dersom man hadde blitt tilbudt en jobb man kunne begynne i straks. Så når kan man da forvente at må vente 6 uker?
Dersom man ikke blir enige kan man gå til retten, sier hun. Men hvorfor skal den som ikke ønsker å miste kontakten med sitt eget barn ha den byrden, mens den som vil kutte kontakten mellom far og barn kunne gjøre dette uten hensyn til verken barnet eller forelderen? Det burde være den som vil frata barnet muligheten til kontakt med den andre forelderen, som får byrden med å trekke saken for retten.

MED BIND FOR ØYNENE
Her skiftes først fokuset til pappaperm. Men slik det fremstår er pappaperm, til tross for at det er et gode for fedre, også bygget på at kvinner stiller sterkere i arbeidssammenheng. Hadde det utelukkende handlet om noe som fedre tjente på , og mødrene kun endte opp med mindre tid, ville det da vært en kampsak for feministene? Selv om nåværende regjering har redusert denne, er ikke det relevant for likestillingen etter brudd, og det er i alle fall ikke noe argument imot mer likestilling etter brudd.
En endring i barneloven, gir ikke samværsforelderen all makt. Den fordeler makten likt. Å ha all makt er når den ene bestemmer alene, og den andre ikke har rett til å motsette seg. Dagens barnelov er i dette spørsmålet per i dag formulert slik:
§ 37: Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
M.a.o. kan man som samværsforelder ikke motsette seg at bostedsforelderen tar med seg barnet og flyttet milevis unna. Slik jeg ser det, er dette i strid med barnekonvensjonen, artikkel 7, punkt  1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. (Min understreking).
Å flytte barnet vekk fra den ene forelderen, når det er snakk om en god og oppgående forelder, er ikke bra for barnet.
KORT OPPSUMMERT
Takvam-Borges kronikk inneholder ingen argumenter som handler om barnet, de handler utelukkende om mor. Så hvorfor bruker hun begrepet «barnets verste»?  Når politikere skal ta stilling til endringer i barneloven, må de se på hva som faktisk gavner barna. Man kan ikke sette andre forhold først, og bruke barna som et middel for å oppnå disse. Feministisk Initiativ er ikke alene om dette. SV og Kirsti Bergstø har kommet med lignende argumenter.
Forskning peker på vikitgheten av at barna får beholde nær kontakt med begge foreldre. For at barna skal bli hørt, er vi nødt til å snarest anerkjenne betydningen av begge foreldre, og få på plass et lovverk og et system som er bygd opp rundt barnas behov.
Far, 35

4 kommentarer om “Feministisk Initiativ til barnet verste.

  1. Bra skrevet.
    Det mest utrolige er at kvalifisert forskning viser at tilstedeværelse av steforeldre i barnets liv er største risikofaktor for å bli utsatt for vold.
    Stefedre utpeker seg med grovere vold, men stemødre utøver like mye vold.
    Når 85% av aleneforeldrene er kvinner med rett til å skyve far ut av barnets liv, og få inn en stefar istedet, er risikoen for å bli utsatt for vold meget stor.
    Har kommentert SV i dette innlegget her:
    https://minekommentarer.wordpress.com/2015/07/10/om-lovforslaget-til-ny-barnelov/
    Daly & Wilson. Artikkel av professor emeritus Marianne Skånland.
    En samling forskning om askepott effekten og vold begått av steforeldre.
    http://www.mhskanland.net/page64/page271/page271.html
    Når det er sagt så er ikke fedre et hakk bedre dersom de sitter med makten…

    Liker

  2. Ja. Den som besitter den daglige omsorgen misbruker dette i like stor grad om det er far eller mor. Det er ikke kjønnsbetinget. Men siden 85% av enslige foreldre er mødre er det i dag stort sett mødre som misbruker rollen..

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..