Psykologene bak BUFDIRs anbefalinger er uredelige om forskningen

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

I Aftenposten 21. april er det publisert et innlegg i Kort Sagt, med tittelen «De minste barna er borte i debatten om delt bosted».

Innlegget er skrevet av Ida Brandtzæg, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus, Stig Torsteinson, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus,  Lars Smith, professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Er det noen som kjenner igjen disse navnene? De to første er de to psykologene bak BUFDIRS anbefalinger om bosted etter samlivsbrudd. Den siste er en professor emeritus som jeg tidligere har vist at feilrepresenterer tilknytningforskning. 

Innlegget deres går ut på å kritisere Frode Thuens syn på delt bosted. Jeg skal gjennomgå artikkelen, kommentere deres kritikk, og vise hvordan de selv gjør store feilvurderinger.
 

«Regjeringen har varslet endring av barneloven og vil gjøre 50/50 og delt bosted til norm ved samlivsbrudd. I debatten savner vi diskusjon av hensynet til de aller minste. De forskningsresultatene man så langt har, indikerer at man bør vise forsiktighet med overnattingssamvær for de aller minste. «

• De begynner like uredelig som alle motstandere av delt bosted. Delt bosted kan være 50/50. Men i forskningen opereres det med 35-65% botid hos hver forelder. La oss gjøre dette helt klart. Dr. Warshaks rapport side 10: «We use the term shared parenting time to designate divisions of time where each parent is responsible for the child?s care at least 35% of the time. » Dr. Linda Nielsen gjør også dette klart i sin metastudie :»To avoid confusion, in this article the terms shared parenting or shared residential parenting are used interchangeably to refer only to those families where the children live at least 35% of the time with each parent» på side 3.
• Hensynet til de aller minste er nettopp hva Warshak-rapporten adresserer.
• Referanser til forskning uten nærmere forklaring er veldig vanlig blant motstanderne av delt bosted. La oss ramse opp kildene for artikkelforfatternes egne anbefalinger:
  McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
  Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

  Kort oppsumert: Den første og den fjerde rapporten er de som hevder det bør utvises forsiktighet. Den første er  grundig tilbakevist av flere andre forskere, bl.a. Warshak og Nielsen, men også flere. Den fjerde er kritisert fordi den tar for seg familier som ikke er sammenlignbare med vanlige middelklassefamilier. Den tar utganspunkt i fattige minoritetsfamilier i USA, hvor 50% av fedrene og 10% av mødrene ble fenglset før barnet fylte fem år, og hvor 65% av foreldrene hadde barn med flere partnere som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Det var også slik at de målte barnets tilknytning til mor (monotropi), og bekreftet utrygg tilknyting, selv om det i mange tilfeller handlet om barn som bodde mest hos sin far. Deretter knyttet de dette til overnattinger hos far.
  Både McIntosh og Pruett har vært med og skrevet en artikkel i 2014, hvor man kan lese «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Med andre ord støttet ikke forskerne bak to av rapportene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson bygger sine anbefalinger på, konklusjonene de fremmer.

«I Warshak-rapportens syv konsensuspunkter, som Frode Thuen har henvist til, skiller man ikke mellom babyer og større barn. Kritikkverdig er det også at utvelgelseskriteriene for de 110 som har signert konsensusrappporten, ikke er tydeliggjort. Svært sentrale forskere på spe- og småbarnsfeltet er ikke å finne i konsensuslisten.»

• Warshak-rapporten tar for seg de minste barna, de under fire år. Den gjennomgår forskning på overnatting for spebarn og småbarn. Det er det konsensuspunktene sikter til. Siden det verken er grunnlag for fraråding når det gjelder 2-4 år eller under 2 år, er det ikke nødvendig å skille på det. Innleggsforfatterne leter altså etter feil, men ser ikke på punktene i kontekst av hele rapporten.
• Det er interessant at Brandtzæg, Torsteinson og Smith velger å kritisere kriteriene for utvelgelse av de som har signert, fremfor å peke på evt. svakheter i selve rapporten. Særlig med tanke på at de selv baserer seg på tilbakevist og kritisert forskning, uten å informere om dette faktum.
• Hvilke sentrale forskere er ikke med? Som jeg allerede har påpekt, er de ledende forskerne bak to av de fire rapportene de selv viser til, av den oppfatningen at det ikke finnes grunnlag for fraråding av overnattinger for barn 0-3 år. Disse har ikke skrevet under rapporten, men fremmer samme standpunkt. En annen som ikke har signert, er Michael Lamb. Han er dog redaktør for journalen hvor konsensusrapporten er publisert. Han er også av samme oppfatning.

«Intuitivt opplever de fleste spedbarnsforeldre at barnet trenger ro, rytme og stabilitet, noe som står i kontrast til stadig skifte av omsorgspersoner og hjem. Hyppig skifte vil vanskeliggjøre innlevelse i det lille barnets mentale liv, særlig hvis ombyttet er forbundet med familiestress og vanskelige omsorgsforhold. Nyere epigenetisk forskning viser at stressvirkninger forbundet med vanskelige omsorgsrutiner lett kan «komme inn under huden» og skape endringer i celleveksten og medfølgende uheldige helseeffekter på kortere og lengre sikt.»

• Påstanden om intuisjon står i kontrast til den økende andel foreldre som faktisk velger delt bosted. Den står også i kontrast til hverdagen med et spedbarn. Et spedbarn sover i sengen, på armen, i bilen, i vognen, osv. De blir holdt av begge foreldre, tanter, onkler, besteforeldre, søsken, venner av familien, osv. Barn skifter ikke omsorgsperson, de har bare kontakt med begge. Dersom dette virkelig var så dramatisk for barn, burde små barn frarådes å gå i barnehage. Likevel gjør de fleste barn det. Er det vanskeligere for barnet å ha omfattende kontakt med begge foreldre, enn å passes av fremmede?
• Hvorfor vanskeliggjøres innlevelsen? Denne påstanden har dukket opp i andre tilfeller hvor Lars Smith har vært involvert i innleggsskriving. I det innlegget som han skrev sammen med bl.a. Katrin Koch, legges det frem et eksempel fra McIntosh-rapporten. Eksempelet brukt er et som er tilbakevist, fordi påstanden ikke stemmer med dataene. Likevel benyttes dette. Dette gir god grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths bruk av forskning og presentasjon av denne.
• Igjen må man spørre om hvilken forskning, og hvordan denne viser at stressvirkningene er forbundet med omsorgsrutinene. Innleggsforfatterne ser ut til å utnytte at dette er vanskelig for de fleste å sette seg inn i, og benytter seg derfor av sin autoritet til å hevde ting, uten å beskrive hva de konkret mener.

«Tilknytningsforskere legger vekt på omsorgsstabilitet for å konsolidere trygg tilknytning. Spørsmålet kan i særlig vanskelige fordelingssaker bli hva som prioriteres høyest: Skal barnet først få konsolidere trygg tilknytning til en av foreldrene, eller skal det tidlig få anledning til å bli godt kjent med begge? Vi mener at det er optimalt med hyppig kontakt, og at barnet får danne tilknytning til begge, men at en fast base om natten vil skape mer ro og fremme trygghet for de aller minste.»

• Barns tilknytning styres av flere faktorer. Det å bo mye hos den ene forelderen, er ikke alene det som gir barnet en trygg tilknytning. Noen barn får en trygg tilknytning til én av foreldrene. Andre får det til begge. Der hvor barnet har en trygg tilknytning til begge, vil fraværet av omfattende kontakt med den ene være uheldig. Der hvor barnet utvikler en trygg tilknytning til den ene, har man ikke forutsetninger for å si hvem dette vil være. Da risikerer man at barnet blir boende hos den av foreldrene det ikke vil få en trygg tilknytning til, og derved er også sjansen for en trygg tilknytning til den andre forelderen redusert. Som igjen er uheldig for barnets utvikling.
• Paradokset ligger i innleggforfatternes oppfatning om at hyppig kontakt og muligheten til å danne tilknytning til begge er optimalt, men at det er et problem når det gjelder overnattinger. Ville ikke de situasjonene og faktorene som de mener bidrar til problemer generelt, også være ugunstige ved hyppige dagsamvær?

«Det er stor forskjell på sårbare og mer robuste barn i alderen 2 ½ – 3 år når det gjelder hvordan de takler et vanskelig samlivsbrudd. Barnets individualitet bør derfor tas hensyn til. I tillegg vil omsorgskapasitet, familiehistorie, samarbeidsforhold, søskenrelasjoner og hvor nært de to hjemmene er, være av betydning. Hver enkelt situasjon må vurderes spesielt, slik at barnets beste blir ivaretatt.»

• Som man ofte også ser i andre tilfeller, fremhever innleggsforfatterne hvordan vi må vurdere hver enkelt situasjon. Men tenk over det. Er det slik at man gjør det i dag? Er det slik at familevernkontorerene i dag setter seg ned med foreldrene og sier «I deres tilfelle tror jeg delt bosted vil være den beste løsningen,» «Dere burde gå for fast bosted hos far», «Dere kan prøve med bosted hos mor, og trappe opp samværet gradvis»? Eller at foreldrene gjør gode og gjennomtenkte vurderinger, og faller ned på det som er best? Nei, selvsagt ikke, og slik vil det aldri bli. Familivernkontorene fraråder delt bosted, nærmest av prinsipp, akkurat som innleggsforfatterne. Familievernkontorene overlater også mye av jobben til foreldrene, fordi de skal være «nøytrale». Foreldre tar noen ganger gode og noen ganger dårlige avgjørelser. Ingen kontrollerer dette.
• Det er tydeligvis mye som må vurderes. Realiteten er at en forelder ofte ønsker å ha barnet mest, den andre ønsker gjerne å dele omsorgen. Dagens ordning sikrer på ingen måte at barnas beste ivaretas, eller hver situasjon vurderes spesielt. For det vil ikke være mulig å gjennomføre slike vurderinger. Det tar for mye tid, og er rett og slett ikke realistisk. Til og med der det ender opp i retten og hvor sakkyndige skal utrede, er man på ingen måte garantert det beste utfallet. Nettopp på grunn av deres fordommer og avvisning av forskningskonsensus, og på grunn av altfor mange dommere med mangelfull kompetanse på området.
  Vi har dog en del forskning, og vi ser at barn som har omfattende kontakt med begge foreldre etter brudd klarer seg bedre. Å ha delt bosted som et utgangspunkt, vil dermed mye bedre legge tilrette for barns beste. Siden delt bosted også innebærer 35-65 % botid, gir det rom for individuelle vurderingener i forhold til botid for barnet, uten at det fratar noen av foreldrene innflytelse, eller kontakt med eget barn.
   

Det som virkelig er absurd er at psykologene her prøver å diskreditere konsensus og finne innvendinger mot delt bosted, samtidig som de selv har benyttet tilbakevist forskning som bakgrunn for sine egne anbefalinger, uten å trekke tilbake disse. Bare det faktum at litteraturlisten for BUFDIRs anbefalinger er den den er, viser at det ikke finnes forskning som samsvarer med Brandtzæg, Torsteinson og Smiths påstander og bekymringer. For hadde det vært tilfelle, hadde det vært unødvendig å vise til tilbakevist forskning.

Far, 36