Domstolen tok barnet mitt fra meg.


Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi mor ville flytte til Sverige.
Fordi barnet og jeg allerede hadde en sterk og god kontakt.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
Fordi jeg ikke samtykket til at barnet skulle flytte til Sverige.
Fordi jeg brukte den retten jeg har til nettopp det, i følge barneloven.
Å ville flytte til Sverige var nemlig en særlig grunn til å gi mor foreldreansvaret alene.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Jeg kunne jo tross alt få foreldreansvar etter svensk rett. Dersom mor flytter til Sverige.
For hun hadde visst ingen konkrete planer om det. Barnet trivdes så godt i den barnehagen han var.
Og hun mistrivdes ikke i Norge. Det ville være feil å si.
Men hun hadde jo familie i Sverige. Derfor ville det på sikt være best for barnet å gi mor foreldreansvaret alene.
For det tilfellet at hun skulle ønske å flytte dit.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
For det er jo ingen stor avstand geografisk. Mellom far og barn, i alle fall.
Men det er langt for mor. Tenk hvor vanskelig det er for henne å bo så langt unna sin familie.
Far evner ikke å sette seg inn i mors situasjon.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
For det var ikke i strid med den sakkyndiges oppfatning. Han sa kanskje at barnet ikke ville være tjent med å flytte til Sverige.
Men han tenkte ikke på at jeg ville få omfattende samvær. Én helg i måneden. Kanskje to. Hver vinter og høstferie også.
Dermed vil ikke far i nevneverdig grad marginaliseres som omsorgsperson.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi jeg er far.
Fordi jeg er mann.
Fordi mors beste er barnets beste.
Fordi mor er viktigst.
Fordi mor er kvinne.
 

portrait of sad crying little boy covers his face with her hand
Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Far, 36

En kommentar om “Domstolen tok barnet mitt fra meg.

  1. Alle uansvarlige mødre er ofre (stakkars meg) for omstendigheter de ikke vil eller ikke er i stand til å ta ansvar for. Det er svært nærliggende å imøtekomme ofre med medlidenhet, sympati og støtte. Man stiller ikke kritiske spørsmål og man stiller ikke ofre til ansvar for omstendigheter de ikke er villige til eller som de ikke er i stand å ta ansvar for selv. Stakkars dem. Vi er jo empatiske og hensynsfulle.
    For å imøtekomme dem som ofre og for å imøtekomme deres smerte, så støtter vi uvilkårlig opp om dem og om deres prosjekter.
    Ofre har også en tendens til å utpeke gjerningsmenn (Syndebukker). Straks man godtar at mor er et offer (stakkars meg), så godtar man uvilkårlig også den hun utpeker som gjerningsmann. Da får vi samtidig en logisk forklaring for årsaken til og forklaring på offer-rollen, som vi uvilkårlig godtar. Dette det mer forståelig og meningsfullt for oss. Derfor begynner vi å stille den utpekte (angivelige) gjerningsmannen til ansvar og forventer at han skal erkjenne dette ansvaret og at han skal erkjenne skyld. Den angivelige gjerningsmannen, dvs. far, gjøres til Syndebukk og må bære ansvaret for offerets situasjon og for å ivareta offeret.
    Ved å spille på offer-rollen (stakkars meg) legger uansvarlige og ofte dårlig egnede mødre, premissene for rettens behandling. Slik kontrollerer disse mødrene rettens behandling og dens konklusjon. Egentlig er dommeren og domstolen inhabil. Men hvem er det egentlig som bryr deg, annet enn forsmådde fedre som opplever at deres barn blir ødelagt i eksens vold og som opplever tragedien ved tap av kjære barn? Disse fedrene er jo likevel bare Syndebukker og bør erkjenne dette – jo før desto bedre…

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..