Barneombudet motarbeider barnets beste, del 2.

   Foto: Marius Hauge for Barneombudet                     

Jeg hadde planer om å skrive om barneombudets Radiodebatt med Frode Thuen, men jeg valgt i stedet å ta for meg dette innlegget først. Dette er Anne Lindboes svar til Frode Thuen, etter at han svarte henne.

Aftenposten, 12 mars.
Anne Lindboe er ute igjen, og hun kommer med ganske utrolige påstander. Som vanlig uten å underbygge dem. Alt baseres på tomme uttrykk, og en illusjon om at hennes synspunkter handler om barna.

Én løsning er ikke best for alle barn.

«Frode Thuen bommer i sine råd om delt bosted som utgangspunkt i loven.
Utgangspunktet må alltid være den løsningen som er best for det enkelte barn.»

1. Det er riktig at én løsning ikke er best for alle barn. Men det er jo heller ikke hensikten med en evt. endring av barneloven at alle må velge samme løsning. Likevel; først må vi forstå hva delt bosted er. Delt bosted betyr at foreldrene stiller likt i forhold til rettigheter og plikter i forhold til sitt eget barn. I forhold til botid innebærer det 35-65 %. Dvs. at delt bosted er ytterst fleksibelt.
2. Vi må ikke glemme at valgfriheten til å finne den løsningen man mener passer best, vil bestå. Det står forklart i høringsnotatet. Hvorfor barneombudet velger å forvrenge dette, kan man jo undres over. 
3. Det er ved uenighet problemene oppstår og og utgangspunktet gjør seg gjeldende. Her bommer barneombudet. Dagens løsning ved uenighet er at domstolen bestemmer hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Det betyr at dagens løsning ved uenighet er ett hjem. Nå er det faktisk slik at delt bosted kommer bedre ut som en løsning for barna, enn hva ett hjem gjør. Ingen av løsningene er best for alle barn, men den ene markerer seg som bedre. Så hvorfor mener barneombudet at den løsningen som kommer dårligst ut er å foretrekke?

    

«De siste to årene har vi i Barneombudet fått over to hundre henvendelser fra barn som mistrives med bostedsordningen foreldrene har valgt for dem.
Noen synes det er utmattende med delt bosted, mens andre savner mer kontakt med far eller mor. Barneombudet er hverken for eller mot delt bosted, men at man tar hensyn til det enkelte barns behov.
Thuen taler for delt bosted, andre mener at ett bosted er det beste. Vi har ingen forskning som viser at én løsning er best for alle barn.»

1. Statistikk over barn som har opplevd skilsmisse eller separasjon viser at ca. 20.000 har opplevd dette pr. år. I tillegg er det barn av samboere, så man kan regne med at det er noen flere som opplever samlivsbrudd totalt. Men om vi går utfra 250 henvendelser til barneombudet, og 40000 barn som opplever samlivsbrudd i samme periode, så vil det si 6 promille av barn som synes at bostedsordningen er slitsom. Det er en veldig liten andel å ta utgangspunkt i. Som barneombudet påpeker, gjelder en del av disse henvendelsene savnet etter den andre forelderen.
2. At noen savner mor eller far, taler for at delt bosted kunne ha vært et godt utgangspunkt. Det å hevde at noen barn synes det er utmattende med delt bosted er, er derimot ikke like konkret. Hvordan vet man at det er delt bosted som er utmattende? Kanskje det er flyttingen mellom hjemmene? Eller avstanden mellom disse? Kanskje det er foreldrene som gjøre det vanskelig? For noen vil det underbygge argumentasjon mot delt bosted, men faktum er at «ett bosted» ikke endrer det at man flytter mellom to hjem. Faktisk flytter man oftere mellom hjemmene. Avstanden vil ikke gjøre utgjøre et mindre problem ved ett bosted. Foreldrenes væremåte, vil heller ikke endres av ett bosted.
3. Barnebudet er jo åpenbart imot delt bosted. Det er tross alt det hun argumenter mot. Hun har til og med hevdet at forskning viser at det er ugunstig for de minste barna. Men det gjør det ikke.
4. «Det enkelte barns behov», blir veldig uhåndgripelig. Hvordan skal man sikre det? Hvordan ivaretas det bedre i dag?
5. Hvem mener at ett bosted er det beste? «Andre» er ikke et veldig godt svar. Hva begrunner «andre» sine oppfatninger med? At det ikke finnes forskning som viser at én løsning er best for alle barn, er heller ikke et godt svar. Man kan ikke legge til grunn umulige krav før man tar innover seg at en ordning er mer fordelaktig enn en annen. Tenk om man skulle stille slik krav på andre områder.

Best for den enkelte

«Utgangspunktet må være den ordningen som passer best for det enkelte barnet.Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dagens barnelov er nøytral. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne løsningen som er best for deres barn.
Dagens lov fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten. «

 

1. Barneombudet gjentar seg selv. For tredje gange trekker hun frem «det enkelte barnet». Men som sagt, blir dette altfor diffust. Loven kan ikke formuleres, og er ikke formulert på en måte som tar utgangspunkt i det enkelte barnet. For som Lindboe selv sier finnes det ikke én løsning som er best for alle barn. Likevel må man ha et utgangspunkt. Enten må foreldrene stille likt i forhold til plikter og rettigheter, eller så må de stille ulikt. I dag stiller de ulikt. Tar det hensyn til det enkelte barnet? Nei.
2. Barneombudet har en veldig en selektiv omgang med Barnekonvensjonen. «Barnets beste» er et uklart begrep, og dette utnytter hun. Hun unngår å nevne at samme artikkel, altså artikkel 3,  sier at «Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.» Hun unnlater å nevne artikkel 7 som gir barnet «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Hun unnlater å nevne artikkel 9, punkt 3. «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.»
3. Det at man kan velge løsning i utgangspunktet gjør ikke loven nøytral, og denne valgfriheten vil uansett videreføres ved endring. Det er ved uenighet at loven gjøres gjeldene. Dagens formulering i § 36 av barneloven er at «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Med andre ord legger dagens lov føringer ved uenighet. Dette vil også foreldre bli gjort bevisst på. Når man også kjenner til at Familivernkontorer gjerne fraråder delt bosted, i tråd med anbelfalinger fra BUFDIR og FOSAP, så legger dette klare føringer for en løsning som ikke er best i de fleste til tilfeller. Anne Lindboe ser ikke ut til å ville ta innover seg dette. Familievernkontorene spør gjerne foreldre hvem barnet er mest knyttet til, og ofte går man utfra at det er mor. I tillegg vil de anbefale å ikke ta saken til retten, da det kan øke konflikten. Derfor blir ikke barnet beste resultatet med dagens ordning.
4. Dagens lov fremmer ikke det enkelte barns rett. Dagens lov tar utgangspunkt i fast bosted hos den ene forelderen, og gir videre denne forelderen utvidede rettigheter, som ikke handler om barnet, men forelderens behov. Delt bosted vil styrke barnets rettigheter.

Delt bosted som hovedregel kan innskrenke barnets rett til å bli hørt.

«Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press.»

1. Dagens lov sier at bostedsforelderen bestemmer hvor i landet barnet skal bo. Hvordan ivaretar det barnets rett? Delt bosted vil øke sannsynligheten for at barnet blir hørt.
2. Delt bosted er utgangspunktet fordi det gir foreldrene samme rettigheter, dersom de ikke blir enige. Det vil ikke legge mer press på barna. Det er jo fortsatt slik at delt bosted er en mulighet i dag, så «presset» blir uansett ikke større.
   Det er også verdt å tenke over om presset blir mindre når barnet skal velge ut én forelder som det skal bo hos. For det er hva dagens ordning legger opp til .

Tør ikke si fra

«En lovendring, slik Thuen støtter, kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.
Familievernet rapporterer om at konflikter oppstår mellom foreldre fordi barna ikke tør å si fra til begge foreldre om at de ikke ønsker delt bosted lenger.
Barneombudet kan ikke se at det er fremlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at likestilt foreldreskap eller foreldrerettferdighet automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid.
Årsakene til at foreldre ikke makter å samarbeide, er mange og svært sammensatte. Regjeringen burde heller satse på individuelt tilpasset hjelp, primært fra familievernet.
Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig at noen barn skal måtte akseptere ordninger som ikke er gode for seg, fordi det foreligger en teoretisk mulighet for at foreldrene deres vil slutte fred med hverandre.»

1. Dette er feil. En lovendring gjør at den éne forelderen ikke får makt over barnet, og den andre forelderen. Barnet har like mye rom til å utrykke seg. Det er ingen rasjonell grunn til å hevde at barn ikke skulle kunne si hva de ønsker fordi foreldrene stiller likt.
2. Konflikter oppstår ofte fordi mødre ikke vil at barna skal være hos far like mye som hos dem. Konflikter oppstår fordi bostedforeldre flytter vekk med barna. Studier fra Sverige viser at barn kommer bedre ut ved delt bosted. Anne Lindboe trekker frem påståtte rapporteringer som støtter hennes eget syn. Men som vanlig er det anekdotisk.
3. Barneombudet må ta seg tid til å lese den forskningen Thuen viser til. For slik det fremstår, baserer hun seg utelukkende på synsing og egne preferanser. Hun har også svært urealistiske krav til andre løsninger enn de hun selv vil ha. Som at forskning må vise at delt bosted er best for alle barn, dersom den skal anbefales fremfor ett bosted, selv om alt peker på at delt bosted er bedre. At forskning må tale for at likestilit foreldreskap automatisk løser samarbeid, selv om alt peker i retning av at det ofte demper konflikten, og man vet at det kommer barna til gode.
4. Årsakene er ofte et resultat av dagens forskjellsbehandling. Å satse på familievernet, som er med på å opprettholde forskjellene, vil ikke bidra til å løse konflikter.
5. Barneombudet fremstiller igjen delt bosted som en løsning som ikke er bra for barna, selv om hun tidligere har nevnt at hun verken er for eller imot. Men hvorfor kan hun ikke vise til forskning selv? Forskning som viser at barn her det bedre om de mister kontakt med den ene foreldren, eller om de har ett hjem? Fordi denne ikke finnes.
    

Anne Lindboe viser igjen at hun ikke er så opptatt av barna. I stedet for å se på på forskningen og funnene som blir gjort rundt delt bosted, velger hun å trekke inn anekdotiske bevis som peker i en annen retning. I stedet for å ta til seg at det er funn som peker i retning av bedre samarbeid ved delt bosted, velger hun å foreslå å sette familievernkontorene til å løse dette, fordi de mer trolig vil anbefale ett hjem.

 

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

 

Ett hjem gir bostedsforelderen dobbel barnetrygd, overgangsstønad, tilsynstøtte, bidragspenger, og ikke minst mer makt over barnet og den andre forelderen. Bostedforelderen er for det meste mor. Med dette mener jeg ikke at de fleste mødre nedvendigvis har disse motivene. Men argumentene imot delt bosted ser ofte ut til å handle om dette. For de som er imot, bruker ofte kvinners rettigheter som argument, eller kvinners økonomi. I tillegg er disse menneskene også gjerne imot å sanksjonere mot samværsabotasje fra bostedsforelderens side, f.eks. i form av tapt bidrag.
Selv om barneombudet ikke er så tydelig på sine motiver, kan man likevel tolke en del utfra hennes uttalelser og argumenter. Det er ikke barna hun stiller seg bak i denne forbindelse.

Far, 36