Kategori: Blogg

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Hva er egentlig delt omsorg? Noen ganger hører jeg at folk skiller delt omsorg og delt bosted, og at noen bruker helt andre begrep, som delt samvær.

Slik jeg forstår betydningen av begrepene, så er delt omsorg og delt bosted ment å dekke det samme. I loven, rettssystemet, familievernkontorer o.l. brukes delt bosted, fordi det i 1995 ble bestemt «bosted» var mer sammenfallende med folks forståelse av språket. Det vil si at man mente bosted var en beskrivelse som passet bedre enn omsorg. Personlig ser jeg ikke logikken bak dette. Man fortsetter ikke å dele bosted etter samlivsbrudd, men man fortsetter å dele omsorgen. Så hvorfor er «bosted» mer i tråd med folk forståelse? Mitt inntrykk er at veldig mange fortsatt tolker «delt bosted» som at barnet bor 50/50 hos hver forelder annenhver uke, uten noen fleksibilitet i forhold til tid. Det viser hvor forvirrende begrepet er. Derfor bruker jeg delt omsorg. Det beskriver helt korrekt at foreldrene deler på omsorgen og de forpliktelsene som følger med det å være forelder. 

Så til definisjonen. Delt omsorg betyr én ting i forskning i forhold til kontakten med foreldrene målt i tid, og én ting i juridisk forstand som handler om forpliktelser og rettigheter. Forskningen definerer ordninger hvor barnet bor 35-65% hos hver forelder, som delt omsorg. Juridisk sett handler det om at foreldrene har like rettigheter og forpliktelser. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil tydeliggjøre dette. Foreldrene vil stå like fritt til å avtale løsninger, men det vil være klart at de stiller likt i utgangspunktet. Jeg har lest i dagens lovtekst, og den sier ingenting om dette. Derfor kan man gå ut fra at foreldre har delt omsorg som utgangspunkt i dag, selv om det i praksis ikke virker slik.

Dette er et faktaark jeg kom over på regjeringens hjemmeside. Der står det litt om begrepene som brukes i forbindelse med foreldretvister, eller barnefordeling. Dette arket er åpenbart laget i forbindelse med forslag til en lovendring, uten at jeg har funnet ut hvilken, men jeg tror det kan være fra 2008. Merk at det allerede da påpekes følgende: delt omsorg (bosted) «Innebærer ikke nødvendigvis at barnet bor like mye hos hver, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet.» Dette er noe politikere og fagpersoner burde kjenne til. Man må derfor stille spørsmål ved intensjonene til de politikerne og interessegruppene som fremstiller det som noe annet.

Det jeg nå skal vise dere er meget interessant. I 2014 ga Statistisk Sentralbyrå ut rapporten «Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012». De sistene tallene fra 2012 viser at fordelingen av bosted er slik: 66 % har bosted hos mor. 8 % har bosted hos far. 25 % har delt omsorg. Det er disse tallene som ofte brukes for å fortelle status på bostedsløsninger. Men det er interessant å se hva foreldrene har svart på de forskjellige spørsmålene. Litt nyttig info: Foreldrene er kategorisert etter hvor barnet har folkeregistrert adresse. Altså vil også foreldrene som har delt omsorg også kategoriseres som bostedsforelder og samværsforelder. Se på tallene i tabellen under.

Selv om totalen viser at 25 % har delt omsorg, så sier 26 % av samværsfedrene at de har det, mens 16 % av bostedsmødrene sier det samme. Så hva har de egentlig avtalt på familievernkontoret? Hvordan vet vi om disse foreldrene har avtale om delt omsorg, dersom svarene spriker på denne måten? Det forklares delvis av et frafall av fedre som svarer, men samtidig påpekes det i rapporten at mor og far til samme barn gir forskjellige svar. Det er uansett interessant å se. I tillegg er det interessant å se at delt omsorg er mye mer praktisert der hvor far er registrert som bostedsforelder. Der er det rapportert 53 % fra samværsmødre, og 42 % fra bostedssfedre.

Det er dog en annen tabell som gjør dette enda mer spennende. Nemlig månedlig samvær. Jeg minner om at når det snakkes om delt omsorg i forskning, så betyr det at barnet bor 35-65 % av tiden hos hver forelder. For å oppnå dette, snakker vi om minst 10 samværsdager i måneden. Se på tabellen under. 

Husker dere at tabell 2.1. viste at 25 % totalt rapporterte at de hadde delt omsorg? Her ser vi at 31 % totalt rapporterte at barna hadde 13+ dager med samvær. I tillegg hadde 24 % 8-12 dager. Også her rapporterte bostedmødre lavere andeler er samværsfedre, men likevel interessant. I tillegg har samværsfedre ferier med barna, som ofte trekker samværsstiden opp. Merk at 12 % av samværsfedre oppgir at de ikke har månedlig samvær. I rapporten samsvarer det godt med andelen som har en reisevei på 2,5 timer og mer. Det er ganske sannsynlig at dette henger sammen. Avstand er et betydelig problem, som gjør samvær vanskelig. Som vist i tidligere innlegg er lite eller null samvær potensielt veldig uheldig for barn. Muligheten til å flytte er dog noe motstandere av delt omsorg synes er veldig viktig. Kvinners bevegelsesfrihet settes overs barns rett til begge foreldre.

Denne rapporten viser at langt flere foreldre praktiserer løsninger som defineres som delt omsorg, enn andelen som betegner løsningen sin som det. Dette viser også at informasjonen om delt omsorg fra familievernkontorer, BUFDIR og barneombudet ikke er god nok. Fedre godtar en annenrangs omsorgsrolle, uten de samme rettighetene selv når de har de samme forpliktelsene.

Far 36

Følg meg på Facebook! Lik og del gjerne, om du er opptatt av barns rettigheter.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Kampen for delt omsorg som utgangspunkt i loven handler om å styrke barns rettigheter, og å likestille fedres rettigheter med mødres. De som argumenter imot dette kommer med argumenter som en del mennesker oppfatter som valide, men som i virkeligheten kun er retorikk. Jeg bruker også retorikk. Det gjør alle. Men i tillegg dokumenterer jeg påstander, jeg viser til forskning, artikler, osv. Eller jeg stiller kritiske spørsmål, setter eksempler opp mot hverandre, og annet.

Trikset til motstanderne av delt omsorg er å vekke sympati for sitt syn, ved å formulere beskrivelser av gode ordninger på en måte som fremstår negativt. Aleneforeldreforeningen, og lederen Stig Rusten, bruker dette i stor utstrekning. Jeg vil demonstrere dette etter først å ha skrevet litt om bostedskompetansen. Bostedskompetansen handler om at den som sitter på denne, altså bostedsforelderen, har mulighet til å uttale seg om hvor i landet barnet skal bo. Denne forelderen kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at samværsforelderen kan motsette seg dette. Dette må riktignok varsles seks uker i forveien, men det er i praksis av liten betydning. Dersom barnet har bosted hos mor, kan altså mor si til far at hun skal flytte til Kirkenes og gjøre det. Hvis far ikke er enig i at det er bra for barnet, så betyr det i utgangspunktet ingenting. Hvis barnet ikke er enig betyr det heller ingenting i utgangspunktet.  FOR:  Dersom far ønsker å gjøre noe med dette, må han reise sak. Det betyr at han må ha en del penger å bruke på dette, om han mener at denne flyttingen ikke er det beste for barnet. Og med mindre saken avgjøres ved forlik, risikerer han å tape saken ved dom.

Det har blitt lagt frem forslag til endringer av barneloven tidligere, bl.a. å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Å gjøre det vil bety at én forelder ikke kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre forelderen uten at det er enighet om dette. Det betyr at foreldrene må drøfte betydningen det vil har for barnets samvær, og om bytte av nærmiljø, skole o.l. vil være i barnets interesse. I tillegg vil barnet kunne uttale seg om flyttingen, siden den éne forelderen ikke bestemmer. Men Aleneforeldreforeningen velger å  kalle en slik ordning et «Flytteforbud for alenemødre». Ved å kalle det er flytteforbud, blir forslaget med ett noe negativt. Hvem kan vel si at de støtter et flytteforbud? Ved å påpeke at 85% av bostedsforeldre er mødre, vinkler de det slik at det fremstår som en lovendring rammer skjevt, selv om egentlig er de 85 % samværsfedrene som rammes ved dagens løsning, ved at de ikke kan uttale seg om avgjørelser som påvirker deres eget barn. I tillegg rammer dagens løsning barna. En endring vil «ramme» mødre på den måten at de ikke vil ha særrettigheter.
Å være bostedsforelder betyr at barnet har folkergistrert adresse hos vedkommende, og at foreldrene har en avtale om fast bosted hos denne, og samvær hos den andre. I virkeligheten har mange av disse familiene botid som faller innenfor hva som regnes som delt omsorg i forskningen. Å omtale alle disse som alenemødre, er en taktikk som får det til å se ut som at mødrene sitter alene med ansvaret og far ikke er en del av barnets liv. Tenk at far da skal få uttale seg om mors rett til å flytte! Vel, så dramatisk er det ikke. Mor kan flytte med barnet om foreldrene er enige om det. Hun kan også flytte uten barna, altså er det ikke et forbud mot mødre. Stig Rusten gjør et poeng ut av at samværsfar kan flytte hvor som helst uten samtykke. Vel, dersom man har delt omsorg som utgangspunkt vil jo ikke far kunne det heller. Og dersom en forelder velger å flytte unna, burde man kanskje formulere loven slik at dette opphever samtykkekravet? Personlig vil jeg tro at at det er bedre å ta de tilfellene som hører til sjeldenhetene når de dukker opp, i stedet for å holde tilbake gode løsninger grunnet noe marginale utfordringer.

Aleneforeldreforeningen er ikke alene om å bruke denne retorikken om flytteforbud for kvinner. Norsk kvinnesaksforening, Kvinnegruppa Ottar, SV, Feministisk initiativ, med flere, bruker nøyaktig samme retorikk. Men merk at fokuset deres ikke er på barna, det er på kvinnene. Hvorvidt å flytte barn vekk fra fedrene sine generelt er bra for barna, er ikke i tankene deres, de er kun bekymret for at kvinner ikke skal ha bevegelsfrihet, i samme grad som en person uten forpliktelser. De er opptatt av at kvinner skal slippe å ta ansvar for at barnet skal ha rett til samvær. Heldigvis tenker de færreste kvinner på denne måten, men så lenge loven gir rom for misbruk, vil noen benytte seg av det.

Andre som bruker retorikk på denne måten om dette temaet, er Barneombudet, Anne Lindboe. «Barneperspektiv»,»foreldrerettferdighet», «dagens barnelov er nøytral», osv., er noe man hører ofte fra hennes side. Ombudet sier gjerne at delt omsorg handler om foreldrerettferdighet, for da fremstår de foreldrene som ønsker seg dette som egoistiske mennesker, som glemmer barna. Oftest er det fedrene som ønsker delt omsorg. Sannheten er jo at forskningen taler for å ha delt omsorg som norm, noe som også er i tråd med barnekonvensjonen og med Europarådets anbefalinger. Likevel hevder barneombudet å ha et «barneperspektiv». Hun forklarer gjerne at dagens barnelov er nøytral, og legger opp til at foreldrene sammen skal kunne komme frem til løsninger som er best for deres barn. Men har hun belegg for å hevde at de gjør det på en god måte med dagens system? At foreldre ender opp med en avtale på familievernkontoret, betyr verken at de er enige, eller at de har valgt den beste løsningen for deres barn. I følge NRK viste en SINTEF-rapport at meglerne mente barna vil få det best dersom foreldrene avtalte bosted hos mor. Statistikk fra SSB viser samtidig at bosted hos mor er virkeligheten for 66 % av barn (83 % som man spør bostedsmødrene selv), og en SINTEF-rapport (usikker på om det er den samme NRK viser til), viser at fedre er misfornøyd med meklingen nettopp pga. at de ender opp som samværsforeldre. En undersøkelse fra 2002 viste at 62 % samværsfedre ønsket mer samvær med sine barn, og 47 % mente delt omsorg ville være den beste løsningen. Tyder det på enighet om hva som er best for det enkelt barn? Kan familievernmeklerne være delaktige i å fremme løsninger som ikke er basert på det enkelte barnet?
Barneombudet brukes altså begrepet «barneperspektiv» for å gjøre sitt ståsted mer attraktivt, uten å vise til reell forskning eller andre opplysninger som underbygger hennes standpunkt. Barneombudet er negativ til å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det hun burde klare å svare på er: Hva ved å gi én forelder rett til å bestemme flytting med barnet alene tar hensyn til barnets perspektiv? I dag innebærer foreldreansvaret at foreldrene gjør de flest avgjørelser i fellesskap. Delt omsorg som utgangspunkt betyr juridisk sett at bostedskompetansen, barnehage, og større avgjørelser om dagliglivet (som er et veldig uklart begrep, men som innebærer ting som fritidsaktiviteter og SFO) vil være felles avgjørelser. Dette kaller barneombudet foreldrerettferdighet. Men er det foreldrerettferdighet at barnet sikres kontakt med begge foreldre? Er det et barneperspektiv å kunne flytte barnet vekk fra en forelder uten samtykke?

Dersom en far tar med seg barnet til utlandet uten samtykke, heter det barnebortføring. Selv om far er fra det landet han tar med barna til, og har familie og nettverk der. Der fleste er vel også enige om at det ikke er i barnets interesse? Samtidig skal mor kunne flytte med barnet hvor som helst i landet, uten samtykke. Det kalles «barneperspektiv», eller «kvinnens bevegelsesfrihet». Det er noe å reflektere over.

Far 36

Følg meg gjerne på FACEBOOK! Dere må også gjerne del og like innlegget, eller legge igjen kommentarer.

Licensed from: Dancer01 / yayimages.com

Jeg har de siste årene satt meg mye inn i det norske systemet og synet på delt omsorg. Jeg har i den forbindelse kommet over en del innvendinger mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Min oppfatning er at disse ikke er sterkere enn argumentene for delt omsorg. Innvendingene bærer også preg av å være motivert av helt andre agendaer enn hva som er best for barn. Her vil jeg ta en liten gjennomgang og kommentere.

Innvending: Mor må flytte pga arbeid eller utdannelse. Settes typisk frem av kvinnesaksforeninger, som Kvinnefronten, Aleneforeldreforeningen, Norsk kvinnesaksforening, men også SV, Feministisk Initiativ og Likestillings- og Diskrimineringsombudet har kommet med denne innvendingen. Her er noen tall fra SSBs rapport «Bosted og samvær» fra 2012.

• 80 % bostedsmødre er yrkesaktive
• 8 % studerer
• 4 % er uføretrygdede eller pensjonerte.
• 3 % er arbeidsledige.

Tallene over tyder ikke på at flytting er et reelt behov pga. av arbeid eller studier. Men kanskje noen av mødrene flyttet for å få disse jobbene? Vel, andel yrkesaktive stemmer godt med tallene på yrkesaktive kvinner som er gifte eller samboere. I tillegg er det verdt å nevne at 83 % var gifte eller samboere ved tidspunkt for samlivsbrudd, hhv. 36% og 47%. I tillegg er det greit å påpeke en viktig detalj når det gjelder sysselsetting, fra «Husmor i likestillingsland«:

• 1 av 10 kvinner som er gifte eller samboere er hjemmeværende, eller jobber under 20 timer i uka.

Dvs. at av de 10% som jobber lite eller går hjemme, finnes det sannsynligvis en mulighet for utvidet stilling, eller arbeid i nærområdet. Det er ingen grunn til at loven ikke skal likestille foreldrenes rettigheter fordi en liten andel kvinner kanskje ikke jobber.

Innvending: Barn må ha ett hjem. Settes stort sett frem i kommentarfelt, gjerne med utropstegn på slutten, og uten mer utdypning.

• Når foreldrene ikke bor sammen, har barna to hjem, uavhengig av hvilken løsning foreldrene velger.
• For barn er kontakten med foreldrene viktigere enn å ha ett hjem.
• I forskning kommer barn med ett hjem generelt dårligere ut, på grunn av tapet av kontakt med den ene forelderen.

Innvending: Barna bor i koffert/Barna blir stresset av å flytte frem og tilbake. Settes frem i kommentarfelt, samt av Barneombudet.

• Barn som har normalt samvær (70/30) flytter oftere på seg, enn barn med tilnærmet lik botid hos begge foreldre.
• Barn som har normalt samvær tilbringer kortere tid på hvert sted mellom flytting.
• Går man dypere inn i eksemplene hvor dette omtales som slitsomt, handler det ofte om avstand. Lang avstand muliggjøres ved at én forelder kan flytte uten samtykke slik loven tillater i dag. Altså handler det ikke om delt omsorg.
• Det er også lite trolig at det evt. stresset er knyttet til delt omsorg. Delt omsorg handler om at foreldrene har samme plikter og rettigheter. Det gir ingen mening å hevde at det fører til stress.
• Siden barn klager på dette i dag, betyr det at dagens system IKKE forhindrer dette.
• Løsningen på dette problemet vil evt. være å forby samlivsbrudd.

Innvending: Høyt konfliktnivå mellom foreldre. Settes frem av psykologer, Barneombud, familievern, rettsvesenet, osv.

• Uttrykket «høyt konfliktnivå» brukes en del, men fremstår som veldig misvisende. Fokuset rettes også stort sett mot foreldrene. Men hva med systemet? Hva med dommere og advokater? Hva med meklere? Hva med sakkyndige? Bidrar ikke det og de til konfliktnivået? Jo, det gjør det, og det gjør de.
• Ved såkalt høyt konfliktnivå, ser man i det hele tatt på årsakene bak? Selv om man kan fastslå at konfliktnivået er høyt, er det ikke gitt at begge foreldre har like mye ansvar for dette. Hvordan vurderes det i forhold til omsorgen i så fall? Vinner man frem ved å lage konflikt, eller taper man på det?
• Å ikke ha delt omsorg som utgangspunkt fordi noen foreldre krangler, er uansett tynt argument. Det er en problematikk som tydeligvis oppstår i dag, hvor vi loven faktisk trekker frem ett bosted, og dette er mest valgt.
• Når utgangspunktet er at delt omsorg krever samarbeid, og det rådes til forsiktighet, så vil dagens system trolig heller eskalere konfliktnivået. Grunnene til dette er bl.a. at foreldrene settes til å avgjøre hvem barnet er mest knyttet til, hvem barnet skal bo mest hos, o.l. Dette vil innebære at den som får samvær mister noen av rettighetene den andre beholder.

Nei til tvungen delt omsorg. Fra Aleneforeldreforeningen, og fra en parole i 8. marstog tidlig på 2000-tallet.

• Tvang overfor hvem? Delt omsorg som utgangspunkt vil ikke være tvunget på noen, det er noe forledrene har under samlivet allerede i dag, og vil være noe de ikke mister ved et evt. samlivsbrudd. Dersom mødre ikke ønsker delt omsorg etter samlivsbrudd, kan de velge å være samværsforeldre, det samme gjelder fedre. Det er langt verre å nekte en forelder å være en likeverdig omsorgsperson.
• Det er en stor svakhet i systemet dersom man mener at den ene forelderen skal «slippe delt omsorg», fordi den heller vi ha «hovedomsorg». Det vil i så fall være i strid med barnets rettigheter, og setter også den éne forelderen først. Det er oftest kvinner som ønsker «hovedomsorgen», og stort sett kvinnesakskvinner som er negative til delt omsorg. Utelukkende utfra kvinnesaksperspektiv.

Innvending: Dagens barnelov er nøytral (Barneombudets mantra).

• At loven er nøytral, innebærer at foreldrene stiller likt. Men det gjør de ikke. Her er Barneloven på nett.
• § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen. Ikke automatisk den biologiske faren, men den mannen moren er gift med ved fødselen. Samboer får ikke automatisk status som far.
• § 4: Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født. Far kan skrive en erklæring om farskap. Men:
  Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.
• Om dette ikke går, kan far gå til domstolen, nevnt i § 6. Det kreves altså saksgang. Byrden ligger på far.
• § 6a: Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen. Fra barnet fyller 18 år, altså.
• § 36 sier at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge». Det er dette Barneombudet mener er nøytralt. Det hun dessverre overser er resten av paragrafen, og konteksten for øvrig. § 36 fortsetter: «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så lenge loven sier at uenighet fører til at retten må bestemme at barnet skal bo hos én forelder, så trekker den frem denne løsningen som riktig ved uenighet. Når anbefalingene fra FOSAP og BUFDIR, og holdningene fra familievernkontorene er at det naturlig bør falle på mor, er det med på å påvirke skjevhet i utfallene.
• Siden retten må avgjøre ved uenighet, hvem skal ha byrden med å gå til sak? Hvordan skal omsorgen løses frem til saken?
• Se også på Likestillingsloven. Dette er formålet: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Dette indikerer en skjevhet som trekker frem ett kjønn. Det er ikke likestilling.
• Se også på straffeloven, § 261: «Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.» Å unndra et barn fra bostedsforelderen er straffbart. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er feil. Men det er ikke straffbart å unndra barnet fra samvær. Hva kommer det av?
• For å se hvilke muligheter samværsforeldre har, må vi tilbake til § 43 i barneloven, siste ledd: «Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.» Saksanlegg, altså. Samværsforelderens byrde. 

Hvem er det som taper på dagens system? Hovedsakelig barn og fedre.

Husk også at delt omsorg ikke først og fremst handler om brøk, det handler om like rettigheter i henhold til loven. Motstand mot delt omsorg er kort fortalt motstand mot like rettigheter.

Far, 36.

             Kreditering: Marius Hauge for barneombudet
Barneombudet har ved en rekke anledninger kommet med uttalelser om delt omsorg. Disse er alltid negative. Begrunnelsene som gis er ofte basert på feilinformasjon og mangelende kunnskap. Jeg skal ramse opp noen av påstandene og forklare hvorfor de er feil.

De første påstandene er fra en kronikk i Dagbladet, «Når barnets beste må vike».

«Selv om delt bosted kan være bra for noen barn, har vi ingen forskning som viser at det er bra for alle barn. Tvert i mot er det tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de minste barna, under tre år.»

• Ingen løsning vil noen gang være best for alle barn. Et slikt krav kan ikke legges til grunn. Delt omsorg er derimot bra for de fleste barn, og generelt bedre enn ett hjem. Spørsmålet er da om man skal trekke frem den løsningen som den foretrukne, eller trekke frem ett bosted, som er en dokumentert dårligere løsning. Det gjør loven i dag. Barneombudet har ingen innvendinger mot det siste.
• Det er kun Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR, samt enkelte norske psykologer som har kommet med slike anbefalinger barneombudet snakker om. Dyktige fagfolk kommer ikke med anbefalinger når de ikke har grunnlag for å gi dem. Det bør fortelle oss noe om de norske fagfolkene. I Warshaks konsensusrapport, signert av 110 fagfolk internasjonalt, står det at «There is no evidence to support postponing the introduction of regular and frequent involvement, including overnights, of both parents with their babies and toddlers.»  Marsha Kline Pruett, Jennifer E. McIntosh, and Joan B. Kelly skriver:  «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Så hvordan er det nå med disse tydelige anbefalingene mot delt omsorg?
• Hva sier de som kommer med dem selv? Stig Torsteinson skriver «Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. « Men så forklarer han at «Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast.» Altså sier han selv at det er usikkert. Han unnlater å si hvilken forskning han viser til, men det er åpenbart at det er den forskningen som allerede er tilbakevist. Hadde det kommet ny forskning som bekreftet deres hypoteser, hadde disse selvsagt fort blitt gjort kjent.
• Katrin Koch og Thomas Nordhagen fra FOSAP, fremholder at det ikke er heldig med delt omsorg for de minste barna, men viser konkret til en tilbakevist rapport, hvor selv forfatteren av rapporten, Jennifer McIntosh som nevnt over, har endret oppfatning om konklusjonen. Dette er jo så uredelig som det får blitt. Det siste avsnittet deres kronikk i psykologtidsskriftet viser at de heller ikke har et reelt kunnskapsgrunnlag: «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. I tillegg finnes det ulike forskningstradisjoner. Warshak legger eksempelvis hovedvekten på barnas kontakt med far etter samlivsbrudd (13). Vi går ut fra at flytting til og fra under stressende betingelser assosiert med familiebrudd som regel ikke er egnet til å fremme forståelsen av at barnet er et individ med et mentalt liv. Da kan det være til barnas beste at man er forsiktig med delt omsorg og går trinnvis frem i de tre første leveår, slik det anbefales i heftet til Norsk psykologforening og Forening for sakkyndige psykologer. Føre-var-prinsippet tilsier at både foreldre og fagpersoner nøye overveier kontekstfaktorer som kan påvirke småbarns tilpasning og tilknytningstrygghet i forbindelse med delt omsorg; flere slike kontekstuelle forhold er nevnt i brosjyren.» Jeg har kursivert. Fremstår dette som noe annet en sysning?

«Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.»

• Jeg setter inn litt tekst fra lovverket her for å vise hvorfor barneombudets fremstilling blir feil. Jeg vil også påpeke at barneombudet er imot delt omsorg fordi hun mener det krever et spesielt godt samarbeid. Samtidig hevder hun at dagens løsning er bedre fordi foreldrene kan finne den løsningen som er best for deres barn. Altså foreldre hvis samarbeidsevner ikke er gode nok for delt omsorg, skal bli enige om den løsningen som er best for deres barn. Foreldre som faktisk blir enige, er ikke problemet med dagens lovverk.
• § 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
  Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
  Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
  37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
  Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
• § 36.Kvar barnet skal bu fast.
  Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
  Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

«Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn.»

• Jeg har tidligere gått gjennom henvendelsene til barneombudet som gjelder dette. De fleste av barna, 65,5 %, ønsket mer kontakt med eller bosted hos sin far. Barneombudet fremstiller det som at de fleste gjelder misnøye med delt omsorg (foreldrerettferdighet), mens det faktisk er fast bosted de fleste er misfornøyd med. Barneombudet tar altså ikke barna på alvor, og gjengir feilaktig det de henvender seg om.

«Ved å ha delt bosted hos to foreldre som ikke samarbeider godt, er risikoen stor for at barn må forholde seg til høyt konfliktnivå over lang tid. Det er slett ikke bra for barna. Det går ut over helsa, både psykisk og fysisk. «

• Dette er ikke riktig. I denne metastudien av professor Linda Nielsen, gjennomgås 40 studier. Nielsen skriver «Those people who believe that shared parenting plans only benefit children when the parents are cooperative coparents may be surprised to learn that the children in shared  parenting families had better outcomes than those in sole residence even when there was high conflict or where one of the parents had been «forced» to share.» Se tabell fra side 88.
• Risikoen for helseproblemer er faktisk større ved ett bosted. Barn som bor mest hos en, eller utelukkende med en forelder har flere helseproblemer enn barn som har foreldre med delt omsorg. Se oversikt fra side 42.
• Det er uansett i slike tilfeller man må gå inn og veilede foreldrene. I stedet for å «løse» konflikten ved å forhindre eller redusere kontakten med den ene forelderen, når det kanskje ikke engang er den forelderen som initierer konflikten.

De neste uttalelsene er fra en artikkel i NRK, «Føler meg hjemløs».

« – At vi har et barneperspektiv, betyr ikke at vi ikke ser det voksne i dette. Men vi mener loven vi har i dag har fokus på barnets beste, og at den derfor bør forbli slik den er, men med forsterkninger. – Foreldrenes perspektiv må ut og barnet inn. Vi vet at barn opplever å ikke bli tatt på alvor og å ikke bli hørt, sier Lindboe. «

• Skjevdeling av foreldres rettigheter og plikter er ikke barneperspektiv. Her snakker barneombudet om bostedskompetansen. Hvordan er det at bostedsforelder kan flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen, eller barnet, et barneperspektiv? Barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, sier at: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.» Barneombudet går altså imot barnekonvensjonen.
• Barns mening kan lyttes til. Men barn er ikke modne nok til å ta rasjonelle avgjørelser. Det er en grunn til at 18 år er myndighetsalder. Man må forstå at barn kan ha vanskelig for å konsekvensene av en evt. avgjørelse om flytting og bosted.

«- Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe. «

• Dette er helt på tvers av forskning på området. Faktisk er fravær av den ene forelderene ofte en stor belastning for barnet. Anne Lindboe sier ikke hva det andre ondet er, men det er ikke så relevant. Fravær av en forelder kan ha en svært negativ effekt på barnets utvikling, særlig når barnet i starten av sitt liv har levd med begge sine foreldre. Merk at i artikkelen handler det nettopp om en gutts opplevelse av at avstand mellom foreldrene gjorde ting veldig tungt. Det er for øvrig samværsfar som har flyttet vekk, så saken er litt annerledes, men dog. Resultatet blir likt. Barneombudet har forståelse for det, men anser det som den beste løsningen at muligheten til å lage stor avstand er tilstede. Så fort det gjelder delt omsorg, er hun dog opptatt av de få barna som opplever det slitsomt, uten å egentlig ha bekreftet at det er omsorgsløsningen som er problemet. Vi må høre på de som sier at delt omsorg er slitsomt, men overtale de som skulle ønske de hadde mer kontakt om at det ikke er like viktig.
  Vel, hva sier forskningen? En metastudie viser opplevelse av avvisning fra en av sine foreldre kan føre til negativ utvikling hos barn, i forhold til aggresjon, fiendtlighet, likegyldighet, depresjon, o.l. Man kan også lese om viktigheten av far i artikkelen «Fars betydning for barnets utvikling«. 
• Det finnes altså tre metastudier som tar for seg delt omsorg, hvor barna bor vekselvis hos begge foreldre kontra de som bor mest eller utelukkende hos én. I alle disse kommer barna med delt omsorg klart best ut. Faktisk ligger de ikke langt bak barn i kjernefamilier der hvor det er med i sammenligningsgrunnlaget. Videre viser andre studier at begge foreldre er viktige for barnets utvikling og at for barn å oppleve avvisning fra en av foreldrene, kan føre til negativ utvikling. Barneombudets oppfatning er at det som forskning viser er det verste å utsette barn for etter samlivsbrudd, er det beste. Hva sier dette om kunnskapsnivået til Barneombudet?

Til slutt vil jeg vise til da barneombudet og Frode Thuen var med på Dagsnytt 18, på NRK, den 9. mars. Starter fra 15:45.

Barneombudet har ingen argumenter, hun gjentar bare fem ganger at man må ta gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet. Hun avviser Frode Thuen og forskningen han trekker frem, uten å selv vise til noe som helst som underbygger hennes ståsted. Hun hevder at det er forskjellig lære på dette området, men kommer altså ikke med noe som helst. Hun hevder også flere ganger at dagens lov er nøytralt og fungerer utmerket, og trekker frem at foreldrene kan bli enige om «gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet.»

• La oss et øyeblikk anta at hun har rett i at dagens situasjon gjør at foreldrene ta bedre valg. Vi vet, utfra hva vi har sett over, at delt omsorg er den løsningen etter samlivsbrudd som kommer best ut totalt. Men noen ganger er kanskje ikke delt omsorg best. I dag kan foreldrene selv gjøre «gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet.»  Hvorfor velger da kun 25 % delt omsorg? Hvorfor velger 66 % å ha bosted hos mor, og bare 8 % hos far?
• I 2002 ønsket 62% av samværsfedrene mer samvær. 47 % mente delt omsorg ville ha vært den beste løsning for deres barn. På det tidspunktet hadde 84% av mødrene bosted, bare 8 % hadde delt omsorg.
• Er det noe som tyder på at foreldrene blir enige i dag når vi kan lese følgende i en SINTEF-rapport fra 2012: «Mødre og fedre møter ofte til  mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.»

Dessverre har Norge et Barneombud som ikke har kunnskap om hva som er best for barn etter samlivsbrudd. Det virker heller ikke som om Barneombudet ønsker å ta til seg kunnskap. Barneombudet hevder å ha barnets perspektiv, men det stemmer ikke. De punktene Barneombudet ikke vil endre, er punkter mødre tjener på med dagens lovverk. Det er også skremmende at Camilla Kayed, som er fagsjef hos barneombudet, har signert på brev til meg som viser at kunnskapsgrunnlaget deres begrenser seg til et veiledningshefte. Et veiledningshefte som bygger på tilbakevist forskning.

Hvorfor tør ikke mediene utfordre Barneombudet? Hva skjedde med gravende og undersøkende journalistikk?

Far, 36.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

I Aftenposten i dag, 23.09.2016 ser vi flere saker som handler om forslag til lovendringer i barneloven. Saken jeg skal kommentere her handler om artikkelen «- Hornes forslag vil gjøre hverdagen vanskeligere for mange aleneforeldre«.

Det skal legges frem et forslag om endringer i dag. Endringsforslagene finner du her. Aftenposten har snakket med Stig Rusten, som er leder for Aleneforeldreforeningen. For de som ikke kjenner denne foreningen, så kan jeg fortelle at de jobber for såkalte aleneforeldres rettigheter. De er motstandere av likeverdig foreldreskap. De er strengt tatt mest opptatt av at mødre skal slippe å forholde seg til fedre etter samlivsbrudd.

Et av forslagene som legges frem er å trekke frem delt omsorg som en anbefalt løsning. Til dette sier Stig Rusten: «- Vi ser at det er mange foreldre som ikke takler dette med delt bosted fordi det krever så høy grad av samarbeid. Det er dessuten mange barn som ikke trives med å flytte mellom to hjem.» Dette stemmer selvsagt ikke. Stig Rusten bare slenger ut påstander som han ikke kan dokumentere. I det som finnes av undersøkelser rundt dette er faktisk det motsatte tilfelle. Dessuten er det viktig å huske to ting.

1. Samarbeid kreves uansett løsning. Dersom lovverket skal gå utfra at foreldre ikke kan eller trenger å samarbeide, må man gi alle rettigheter til én forelder. Som navnet Aleneforelderforeningen indikerer, er vel kanskje det hensikten til Rusten og hans forening?
2. Foreldre som ikke bor sammen fører til at barn har to hjem uansett. Dersom Rusten og aleneforeldreforeningen vil løse misnøye ved å flytte mellom to hjem, må man forby skilsmisse og det å flytte fra hverandre.

Videre sier Rusten dette om utvidet varslingsfrist. «- Tre måneder i forveien er lang tid. Man vet for eksempel ofte ikke om man kommer inn på en skole før tre måneder i forveien. Det er heller ikke alle arbeidsgivere som er villige til å vente tre måneder på en ny ansatt. » Dette er også med på å indikere at barna ikke er fokus for Aleneforeldreforeningen. De ønsker å legge tilrette for at bostedsforelederen (som de ofte i sine begrunnelser vektlegger at oftest er mor) skal kunne søke jobber eller studier langt unna samværsforelderen, og at samværsforelderen skal stå igjen uten muligheter til å ha innflytelse over avgjørelser i forhold til sitt eget barn. Det er som er verdt å merke seg er at i dag jobber over 90 % av mødre som er samboere eller gift. Når det gjelder bostedsmødre, hadde i 2012 80% mødre arbeid, og 8% studerte. Så lenge disse tallene er rimelig like, bør flytting kreve samtykke. Å flytte pga. arbeid eller studier er sjelden en nødvendighet, og aldri begrunnet i barnet. Dessuten er det i dag ingen reelle konsekvenser for manglende varsling. Dette har jeg erfaring med selv. I tingrettens dom skrev dommeren: «Et tema i saken har vært om mor har overholdt den varslingsplikten hun har etter barneloven §42 første ledd. Til dette bemerkes det at varslingsplikten ikke kan innebære at man må vente med å flytte i 6 uker etter at man har fått et jobbtilbud hvor man umiddelbart kan begynne å jobbe.» Så når skal man vente da? Kun hvis man flytter uten at det er i forbindelse med jobb, eller studie? Altså når man ikke har noen grunn? Dommen nevner også hvordan varslingen og flyttingen fungerte: «7. august oppgav mor sin nye adresse til far og en uke senere flyttet hun inn der.» Så hvordan vil tre måneders varsling egentlig gjøre noe forskjell?

Barneombudet ved fagsjef Camilla Kayed uttaler seg også i artikkelen. Vi vet jo fra min tidligere korrespondanse med Barneombudet at deres kunnskapsgrunnlag er et veiledningshefte som igjen bygger på tilbakevist forskning. ««Et kraftig signal fra regjeringen om at foreldres rettigheter er viktigst ved et samlivsbrudd», mener fagsjef Camilla Kayed hos Barneombudet. » Dette viser hvor uredelig Barneombudet er. For det første er utvidet varslingsfrist og meklingsplikt ved flytting i tråd med derers eget høringssvar. For de andre skal Barneombudet ivareta barns rettigheter. I barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, står følgende: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.» Camilla Kayed hos Barneombudet mener altså at å anbefale å følge barnekonvensjonen setter foreldrene først.

De siste som uttaler seg er Foreningen to foreldre. De ønsker endringer, men synes ikke forslagene er endring nok. Det har de rett i. Dette sikrer ikke barns rett til kontakt med begge foreldre. Det fortsetter å holde fedre nede. Det fortsetter å sette barns rettigheter til side.

Det at loven er formulert nøytralt betyr ikke at den er nøytral. Så lenge den fremmer ett bosted og at mødre regnes som den naturlig beste omsorgspersonen både ved Familievernkontorer, i domstoler og blant sakkyndige psykologer, vil fedre betraktes som annenrangs. Det trengs større og bedre endringer enn bare utvidet varslingsfrist, som vi allerede vet at ikke fungerer. Vi må slutte å finne oss i å behandles som om vi ikke er i stand til å ta vare på våre egne barn. Vi må slutte å la ideologiske prinsipper gå foran barnas rettigheter.

Far, 36

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Som vanlig når noe har skrevet om fordelen ved delt omsorg, kommer det er noen som skal kritisere det og peke på alle «farene». Denne gangen er det Berger J. Hareide, pensjonist, tidligere leder av Samlivssenteret Modum Bad, i Dagbladet.

To bosteder er best for barn etter skilsmisse, er den skråsikre dom fra Dag Furuholmen og Øivind Østberg i en kronikk i Dagbladet 15. september i år.

Det virker så enkelt og politisk korrekt hos dem hva som er best. De refererer til «omfattende forskning» for å entydiggjøre at det er best for barn etter samlivsbrudd – fra de er helt små – å ha et annenhver-uke-liv. Det er viktig «for å opprettholde tilknytning til fedre».

• De snakker ikke om to bosteder, men om delt omsorg. To bosteder er en realitet for barn med foreldre som ikke bor sammen uansett. Siden Berger Hareide manipulerer premissene, sitter vi igjen med ett stort stråmannargument.
• Forskningen som finnes viser at delt omsorg er best for barn på generelt nivå. Å sette det i anførselstegn er en uredelig taktikk.
  Bausermann 2002: http://canadiancrc.com/Fatherlessness/fam16191.pdf
  Linda Nielsen 2014:http://www.aaml.org/sites/default/files/MAT111_1.pdf
  Warshak +  110 forskere og fagpersoner: http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.166729.1392279984!/menu/standard/file/Warshak-Social%20Science%20and%20Parenting%20Plans%20for%20Young%20Children%20final%20ms%20distribution%20copy.pdf
  Svensk studie bosted og barns helse. http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.261599.1450340833!/menu/standard/file/Barn%20i%20va%CC%88xelvis%20boende%20-%20en%20forskningso%CC%88versikt.pdf
  Dansk studie om delt bosted. http://forskning.no/barn-og-ungdom/2012/06/delt-omsorg-bedre-skilsmissebarn
  Fars viktighet:Abdul Khaleque and Ronald P. Rohner, metastudie:http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/khaleque2012.pdf

• Det står ingenting i kronikken til Furuholmen og Østberg om annenhver-uke-liv. Delt omsorg handler om barns rett på kontkakt med begge foreldre, og at foreldrene har like rettigheter og forpliktelser.

Men forskning på dette er ikke enkelt, her går det på dype temaer. I mange konsekvensundersøkelser pirkes det på overflaten, og det er ikke entydig hva som har ført til hva. Det forundrer dessuten at Furuholmen og Østberg så enkelt avfeier hele tilknytningsforskningen, som går atskillig dypere.

• Dette er fascinerende, fordi norske psykologer som lener seg på tilknytning bruker rapporter fra bl.a. annet McIntosh et al 2010, eller Tornello et al 2013. Disse er tilbakeviste og kritisert av andre fagpersoner på samme felt, bl.a.i metastudiene Furuholmen og Østberg snakker om. Hareide reagerer dog på at dette blir avfeid, mens han selv avfeier forskningskonsensus.
• Berger Hareide nevner selvsagt ingenting konkret i forhold til forskningen, verken i forhold til mangler på den ene siden, eller funn på den andre siden. Han spiller heller på sin egen autoritet.

Jeg minnes en episode fra en mekling som sier mye om dette feltet: En tolv år gammel gutt snakket alene med mekler og ble spurt hvor han ville bo. Han svarte: «Det er nok best at jeg bor annenhver uke hos dem». «Best for hvem?» spurte mekler. Da begynte gutten å gråte.

• Dette sier oss ingenting. Én anekdotisk episode er ubrukelig. Men det er slik motstandere av delt omsorg ofte argumenterer. Tenk over denne epsioden. Vi vet faktisk ikke hvorfor gutten gråter. I tillegg ser vi igjen at «annenhver uke» blir nevnt. Delt omsorg trenger ikke være annenhver uke. Vi vet heller ikke om episoden er sann.
  Jeg kunne ha skrevet det samme: «Jeg minnes en episode hvor megleren spurte hvem barnet ville bo mest hos. «Må jeg velge én?» sa barnet. «Det er det foretrukne,» sa megleren. Da begynte barnet å gråte.» Er det nok til å si at delt omsorg er best?

Det er viktig å opprettholde tilknytning til begge foreldrene. Men ofte tas det mest hensyn til de voksne. Hvorfor kreve så mye flytting for barna? Hvis det skal være delt, hvorfor kan ikke standarden være at foreldrene flytter annenhver uke inn og ut hos barna?

• Å opprettholde kontakt med begge foreldre er av hensyn til barna. De utsettes ikke for mer flytting av delt omsorg, så man kan jo spørre hvorfor det plutselig er et problem om foreldrene stiller likt, dersom det ikke er det ellers.
• Når foreldre går fra hverandre, er det fordi de ikke klarer å bo sammen av ulike grunner. Hvordan er det bedre for barnet at foreldrene må fortsette å dele husholdning, dele utgifter og vedlikehold av samme bolig? Her finnes det også mange andre innvendinger, som jeg kommer til å ta for meg i et kommende innlegg.
• Dagens lovverk legger opp til at barn skal ha bosted hos den ene forelderen. Dette gir bostedsforelderen litt flere rettigheter. Bl.a. flytting med barnet, noe som kan gjøres uten samtykke fra den andre, eller barnet. Er det av hensyn til barnet at én forelder kan flytte hvor som helst i landet, uten samtykke? Er det av hensyn til barnet at man legger opp til at kontakten med den ene forelderen reduseres etter samlivsbrudd?

Ville dere, Furuholmen og Østberg, vært villige til å flytte slik annenhver uke i årevis? Hvis ja, ok. Hvis ikke, er dere da kvalifisert til å kreve at barna skal kunne greie det? Barn som er atskillig mer sårbare. Er det litt dobbeltmoral ute og går her?

• Dette er en uredelig og nærmest barnslig tilnærming. Ville Hareide ha ofret kontakten med en forelder gjennom hele oppveksten for å slippe to hjem?  Hvis ikke, er han egentlig kvalifisert til å kreve at barn skal gjøre det?
• Igjen, delt omsorg handler ikke om annenhver uke, og barn med foreldre som ikke bor sammen, flytter mellom to steder uansett. Hvorfor er dette verre ved delt omsorg?
• Det er forskjell på barn og voksne. Barn skal vokse opp, utvikle seg, lære og leke. De er avhengig av sine foreldre, og å vekselvis bo hos hver av dem, er ikke sammenlignsbart med å flytte annenhver uke for en voksen. Så lenge foreldre kan tilby det barnet trenger når barnet bor hos dem, vil barnet ha det trygt og godt. At barn er sårbare, brukes ofte for å virke mer overbevisende. Man kan like gjerne si at barn er sårbare i forhold til å være borte fra foreldrene i lengre perioder, og at samvær derfor bør har høyere hyppighet. Det finnes ingen forskning eller annet kunnskap meg bekjent som tilsier at barnet tar mer skade av å ha omfattende kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd, kontra å bo mest hos den ene forelderen. Det er heller ingenting som tyder på at å ha to hjem er det største problemet etter samlivsbrudd. Det er heller tapet av kontakten med den ene forelderen. Det er også rimelig påfallende at ingen av de som fremstiller delt omsorg som noe negativt klarer å påvise en slik sammenheng mellom denne løsningen, og negativ effekt på barna.

Vi ser at delt omsorg er et tema som fører til debatt i media. Vi ser også at motstanderne av delt omsorg benytter seg av anekdoter, feilaktige fremstillinger av påstander, irrelevante sammenligninger, og ikke minst at de unnlater å vise til noe som helst vitenskapelig grunnlag.

Far, 36

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

På TV2s nettsider kunne vi i dag lese denne saken:Mor mishandlet datter (4) ? slipper fengsel fordi hun er omsorgsperson.

Her har en mor erkjent straffskyld for mishandling av sin datter. Det står blant annet dette: «Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne.»

Saken fremstår klar. Mor er siktet for mishandling og erkjenner straffskyld. Datteren er i dag 10 år, og det er en far i bildet, står det i artikkelen. Hva kommer retten frem til? Jo, mor slipper straff fordi retten mener at «at det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone.» Det er altså til barnets beste å fortsette å bo hos sin mor, som har truet å drepe henne med kniv. Selv om datteren tydeligvis fortsatt er preget av dette: «Retten har ved vurderingen lagt vekt på fornærmedes forklaring i dommeravhør hvor hun forteller at hun blir «redd og trist» av det som har skjedd. Hun har særlig trukket frem knivepisoden og sagt at «jeg glemmer det aldri»».

En ting som er interessant med tanke på dette er å se noen uttalelser fra noen år tilbake. I 2011 kom et Kvinnepanel, satt ned av SVs Audun Lysbakken, med et krav om at fedre skulle nektes samvær med sine barn, dersom de har utøvd vold mot barn eller mor, selv om det ikke foreligger dom. Saken kan du lese her.

Inga Marte Thorkildsen gikk i 2013 inn for å endre barneloven i forhold til det samme i 2013. Hun uttalte dette: «Vi kan ikke legge straffelovens beviskrav til grunn. Det er bedre at en uskyldig foreldre mister samværsretten enn at et uskyldig barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep». Hun mente med andre ord at uskyldspresumpsjonen ikke burde gjelde, og at det ikke var så nøye om uskyldige foreldre og barn ble rammet av dette. Les om det her.

Det finnes rapporter om barn og vold, Novas «Vold og overgrep mot barn og unge» 2015 er den nyeste. Den viser at barn blir utsatt for vold fra mor oftere enn fra far. Det har vært en nedgang siden 2007, og dette er selvsagt bra, men poenget er at menn ikke er mer voldelige mot sine barn enn kvinner er. Det skulle tilsi at man ikke oppretter lover som tar sikte på å først og fremst forhindre fedre i å ha samvær, da det på ingen måte sikrer barna.

Barnet i saken som omtales på TV2 ser ut til å ha to foreldre som ikke bor sammen, men har bosted hos mor. Det viser seg å være svært ugunstig for henne. Kvinnepanelet og Inga Marte Thorkildsens forslag bidrar til at slike situasjoner er mulige. Deres urimelig fokus på å hindre fedre i samvær, åpner for at barn blir boende fast hos en mor som mishandler dem. Når dette så kommer til retten, slipper mor straff pga. rollen som bostedsforelder, og barnet fortsetter å bo hos mishandleren.

Dette viser også viktigheten av delt omsorg. Dersom dette hadde vært utgangspunkt, kunne far kanskje hatt mulighet til å gripe inn i situasjonen. Jenta kunne så ha fortsatt å bo hos sin far og kunne hatt samvær med moren under tilsyn, mens moren jobbet med å bli frisk.

Begge foreldre er viktige for barn. Dessverre er ikke det noe alle anerkjenner, og morspresumpsjonen står sterkt i norsk rettsvesen. Resultatet er at voldelige mødre kan fortsette å ha omsorgen for sine barn, og domstolen vurderer dette som barnets beste.

På tide med en demonstrasjon for barns rettsikkerhet?

Far, 36

Dette er det siste svaret om har kommet fra Barneombudet. Jeg kommenterer under.

Deres ref: Vår ref: 16/00588-9 Saksbehandler: Ane Gjerde Dato:29. august 2016

Delt bosted – generelt

Barneombudet takker for din e-post. Du er ikke fornøyd med svarene du får fra oss. Vi vil likevel forsøke å svare deg en gang til så godt som vi kan og har kapasitet til. Når det gjelder hvilken forskning vi baserer oss på, er blant annet BUFdir sitt bakgrunnsmateriale relevant for oss: https://www.bufdir.no/Familie/Mekling_samlivsbrudd/Barnets_beste_ved_samlivsbrudd/Til informasjon er denne veilederen under revidering og oppdatert  forskning vil foreligge når den er ferdig.

Du viser også til bloggen din der du har skrevet noen blogginnlegg om blant annet Barneombudets meninger om delt bosted. I et av blogginnleggene skriver du at Barneombudet åpenbart er imot delt bosted. Det stemmer ikke at Barneombudet er imot delt bosted. For veldig mange barn vil delt bosted være den beste løsningen. For mange barn vil det også være best å bo mest hos far. For andre barn vil det være best å bo mest hos mor. Det Barneombudet er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn. Barneombudet ønsker at det skal være en fleksibel ordning der barn og foreldre selv kan  komme frem til hva som er den beste løsningen for det enkelte barn. Vi er selvfølgelig inneforstått med at dette er lettere sagt enn gjort, og at konflikter mellom foreldre kan gjøre det svært utfordrende og vanskelig å komme frem til en enighet om hva som er best for barnet.

Vi tror ikke at et regelverk alene kan løse disse utfordringene. Men Barneombudet mener likevel at et regelverk som åpner for at foreldre og barn selv kan finne ut av hvordan de vil løse dette på best mulig måte for barnet er det beste utgangspunktet.

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur

Her avsløres barneombudets kilde. De sier BUFDIRs veiledning er relevant for dem. Et veiledningshefte med anbefalinger basert på de tilbakeviste rapportene vi kjenner fra før. De baserer altså ikke sin kunnskap direkte på forskning heller, men et veiledningshefte. Tenk på den makta som ligger i barneombudets hender. Når Anne Lindboe står frem og snakker om barnas situasjon, lytter folk. Hun skal jo tale deres sak. Men her ser vi altså at barneombudets kunnskap er begrenset til et veiledningshefte.

Barneombudet har også vært inne på bloggen min. De har lest at jeg skriver de er imot delt bosted. Dette hevder de at de ikke er. Men deres uttalelser i media og høringssvar bekrefter jo at de er nettopp det. Når de fraråder delt bosted, så er de åpenbart imot. Vi kan også se det på måten de skriver om temaet i svaret sitt. At mange barn vil ha det bra med delt bosted, mange med å bo mest hos far, andre mest hos mor. Igjen ser vi at Barneombudet rett og slett ikke vil ta innover seg at delt bosted (som strengt tatt burde hete delt omsorg, også pga. forvirringen) ikke handler om 50/50 botid. Barn som bor mer hos den ene foreldren er kan fortsatt ha delt omsorg. Det handler ikke om botid, men om rettigheter og plikter. Derfor er denne gjentatte misrepresentasjonen ganske frustrerende, og viser at motstanden mot ordningen bygger på årsaker som ikke er reelle. En annen ting er deres gjentatte argument om at man skal finne den løsningen som er best for det enkelte barnet. Delt omsorg handler vel ikke om noe annet. Problemet i dag er at familievernkontorene ikke fungerer som en nøytral instans. Dette har jeg nevnt i tidligere innlegg. Et studie av meklingsordningen gir denne beskrivelsen: «Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.»

At foreldrene stiller likt vil ikke være noe problem for barnet. Man må nesten spørre hvordan barneombudet mener at det er det. Vil det være vanskeligere å komme til enighet om begge har like mye de skulle ha sagt? Er det bedre ved uenighet at én forelder får bestemme? Er det nøytralt at én forelder har flere rettigheter?

Her skal jeg gjengi noe av det jeg har skrevet og forklart til barneombudet gjennom min henvendelser.

• Delt omsorg som utgangspunkt gjør at foreldrene stiller likt juridisk. Det vil altså ikke forhindre muligheten til å finne individuelle løsninger for barnet.
• Delt omsorg får også mest betydning ved uenighet. Selv om foreldrene har delt omsorg som utgangspunkt også om de er enige, så er det først ved uenighet at det får reell betydning. Det forhindrer at én forelderer kan ta barnet med seg og flytte langt vekk, og det legger byrden ved søksmål og på påfølgende bevisbyrde, på den som ville ta barnet vekk fra den andre. 
• Når det først er uenighet vil jo ikke foreldrene komme frem til løsninger uansett, og da sier loven at retten må bestemme én forelder, med mindre det foreligger særlige grunner for delt omsorg. Med andre ord, IKKE nøytralt.
   

Tar Barneombudet dette til seg da? Nei, de bare gjentar den samme regla: «Vi er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn». Det er jo slik det er i dag. I loven står det at retten skal velge hvem barnet skal bo hos ved uenighet. Altså én forelder. Vi vet hvem dette oftest er. Tilsynelatende er da dette normen for hva som er best ved uenighet. Når man er uenig, men vet at man er tilsvarende gode foreldre likevel, vil kunnskapen om at det er lettere for den éne å vinne frem, selvsagt gjøre at den andre lettere gir seg på det. Det er ikke bare de som går til retten som er uenige. Det er heller ikke slik at et forlik er et resultat av enighet.

Et regelverk vil ikke løse utfordningene alene. Men det vil føre til at barns rett til å ha omfattende kontakt med begge foreldre er normen. Det vil sette barnas rettigheter foran den éne forelderens rettigheter. Det vil fortelle alle foreldre at de er ansvarlige for å ta vare på sine barn, og barnas relasjoner til begge foreldre.
 

Far, 36

Etter å ha mottatt et svært mangelfullt svar fra barneombudet skrev jeg raskt ned et svar, og sendte dette til barneombudet 25.05.2016. Svaret mitt til barneombudet var stort sett kommentarer til det de skrev, og en etterlysning på svar fra den opprinnelig mailen min.
 

Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Dato:16/00588-7 Ane Gjerde 17. juni 2016

Delt bosted
Barneombudet viser til dine eposter. Du skriver at du ikke har fått svar på det du stilte spørsmål om i første epost og at du opplever svaret vårt som en oppramsing og gjentakelse av det samme som barneombud Anne Lindboe gjentar i mediene. Du stiller konkrete spørsmål blant annet om hva vi baserer oss på når vi sier at barn under 3 år ikke bør ha delt bosted. Du skriver at vi er forpliktet til å svare på alle spørsmålene du stiller.

Barneombudet har forståelse for at du ønsker svar og en redegjørelse for blant annet hvilken forskning vi baserer oss på når vi uttaler oss om delt bosted.

Barneombudet kan selv prioritere oppgaver og hvilke diskusjoner vi går inn i. Det følger av vår lov og instruks. Se http://www.barneombudet.no. Barneombudets viktigste prioritet når det kommer til saker inn til vårt kontor er henvendelser fra barn. Henvendelser fra voksne privatpersoner er også svært viktig for oss å få inn til vårt kontor for å få kunnskap fra de som har direkte erfaring med systemet og om det fungerer eller ikke fungerer til barnets beste. Det gjelder selvfølgelig også henvendelser der personer er uenig med oss. Vi setter derfor pris på ditt innspill inn i debatten om barns rettssikkerhet i barnelovsaker. Vi anser det likevel ikke som Barneombudets oppgave å redegjøre og informere enkeltpersoner hvilken forskning vi baserer oss på, utover det som er publisert på våre nettsider. Der finner du alt av offisielle uttalelser på våre fagområder, og du vil finne den informasjonen vi kan gi der.

Vi kan imidlertid trygge deg på at barns rettssikkerhet når foreldre ikke bor sammen er et av våre prioriterte fagfelt og vi har opparbeidet oss betydelig kompetanse på dette feltet over mange år. Vi er klar over at det er mange hensyn som skal tas, og delte meninger om hvordan lovverket og instansene bør utformes med tanke på barns beste. Vi tar med oss dine innspill i debatten.

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur

Legg merke til hvordan barneombudet igjen unnlater å svare. At de ikke er forpliktet til er greit nok, jeg antydet det i en purring på svar, utfra teksten i deres automatisk respons. Men jeg var kanskje litt for unøyaktig med tolkningen.
Likevel er ikke det noen god unnskyldning for å ikke ville redegjøre eller dele informasjon om sitt arbeid. De viser til sin lov og innstruks som tilsynelatende finnes på deres hjemmesider, uten å spesifisere nøyaktig hvor på sidene dette finnes. Jeg har heller ikke funnet noe om dette.

Videre får vi vite at de ikke anser det som sin oppgave å redegjøre eller informere om hvilken forskning de baserer seg på. Hva kommer det av? Er det ikke forholdsvis enkelt å oppgi dette?

Avslutningsvis får vi vite at anser seg selv som betydelig kompetente på dette området. Jeg er ikke overbevist om at det stemmer.

Jeg sendte nok en mail etter dette, og svaret mottok jeg i dag, 29.08.2016. Her avsløres kildene for barneombudets ståsted.
Det vil jeg publisere i morgen, eller onsdag.

Far, 36 år.

Licensed from: timbrk / yayimages.com

Man hører gjerne påstander om at feminisme handler om likestilling og likeverd mellom kjønnene. Men i forhold til bostedsløsninger og likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, er det lite som tyder på at dette er feministenes fokus. Tvert imot er det å sikre kvinners rettigheter, som allerede er sterkere enn menns rettigheter på dette feltet, det viktigste. Det gjør også at barnas rettigheter settes til side. At noen er av den oppfatningen at det er greit, er noe man kanskje bare må leve med. Men at systemet bygger på dette, er ikke like greit å akseptere.

For det som er et problem er at deler av norsk lov, blant annet deler av barneloven, er bygget på denne typen feministiske idéer. Dette er ikke nødvendigvis så synlig i lovteksten, som benytter mer nøytrale begrep, som «den barnet bur saman med». Men det kommer tydelig frem når man ser på forarbeidene til lovene, høringssvar, argumentasjon fra feministiske organisasjoner, feministiske politikere og politiske partier.
I tillegg kan vi jo se på likestillingsloven, eller Lov om likestilling mellom kjønnene.
§1 forteller oss at «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». Hva innebærer det? Jo, bl.a.innebærer det likeverd og like muligheter og rettigheter. Fantastisk! Der er jo akkurat det jeg som far ønsker etter samlivsbruddet. Men vent.. Hva er det det står nederst i paragrafen? «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Så hvor stiller jeg som far og mann? Kanskje det er sånn at jeg etter samlivsbrudd blir likestilt med mor, siden mødre stiller sterker på dette feltet i utgangspunktet? Hvorfor inneholder loven denne teksten, når beskrivelsen allerede indikerer at likeverd er formålet? Slik det fremstår, insinueres det at kvinner er undertrykte. Men det er de ikke, ikke i forhold til rettigheter og muligheter, ikke i Norge.
§2 sier at «Loven gjelder på alle områder i samfunnet.» OK. Så formålet er å bedre kvinners stilling på alle områder? Hmmm, hittil fremstår denne loven mer som et hinder for menn, enn en lov som ivaretar alle, uavhengig av kjønn.
Men se! §7, om positiv særbehandling. Helt nederst står det at «Kongen kan gi forskrift om hvilke former for særbehandling som tillates i medhold av denne loven, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.» Særbehandling av menn ved omsorg for barn! Kanskje dette kan være til hjelp for oss fedre! Ah, men det finnes også forskrifter.  Her utdypes det i §2 » Ved tilsetting i stilling der hovedoppgaven er undervisning av eller omsorg for barn, og ved opptak til utdanning til slik stilling, kan en mann, i samsvar med regler gitt i eller i medhold av forskriften her, velges fremfor en kvinne når den mannlige søkeren vurderes å være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den kvinnelige søker (moderat kvotering).» Så fedre kan ikke få særbehandling når det gjelder sine egne barn, de kan kun få det for å jobbe i barnehage, eller et annet kvinnedominert yrke hvor man evt. har omsorg for barn.

La oss gå videre, til barneloven. Det er den loven som er mest relevant etter et samlivsbrudd.
§ 36: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»
Barneombudet hevder stadig at barneloven er nøytral. Det er den altså ikke. Ved uenighet må retten avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted. I motsetning til barneombudets påstander, er det altså én løsning som trekkes frem som den foretrukne, og det er den løsningen som kommer dårligst ut i forskning. Barneombudet mener dog at en bedre løsning som utgangspunkt er mer negativt, om denne ikke er best for alle barn.
Problemet her er at bostedsforelderen oftest ender opp med å være mor. Det er relevant for dette innlegget videre.

Dette er § 37 i barneloven: «Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.»

Den som barnet bor fast med, har altså større avgjørelsesrett. Hva betyr det så å «bu fast med»? La oss ta en titt i heftet «Barn og Brudd», som ble utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2015. «Begrepet « hvor barnet skal bo fast», sier i de fleste tilfeller først og fremst noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfeller er det slik at barnets faste bosted er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen opp til 50 % av tiden.»
Barnet kan altså bo fast hos den ene forelderen, selv om botiden er nærmest lik. Hva med delt bosted, eller delt omsorg som det egentlig er?
«En avtale om delt bosted kan like godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 eller 70 % av tiden hos en av foreldrene og 40 eller 30 % hos den andre. Når barnet har fast bosted/bor fast hos begge foreldrene, innebærer det at bestemmelsesretten tillegges foreldrene i fellesskap. Begge foreldre har like rettigheter i forhold til barnets hverdag.»
Altså forteller BUFDIR oss at både fast og delt bosted innbærer botid innenfor samme variasjon. Forskjellen ligger i foreldrenes plikter og rettigheter.

Likevel er det en utbredt motstand imot delt omsorg, og det begrunnes med bl.a. at foreldrerettferdighet ikke må settes foran barnet. Men om botiden ikke er knyttet til bostedsformen, hvordan settes foreldrerettferdighet foran barna? På hvilke måte rammes barne av at foreldrene har samme rettigheter? Saken er at det ikke er tilfelle. Motstanden til delt bosted handler om å ikke ville gi fedre samme rettigheter som mødre. Høres det konspiratorisk ut? Sikkert. Men la oss se på litt fakta.

Siste rapport er fra 2012, og viser at 25% har delt omsorg, mens 66 % av mødre er bostedsforeldre, og kun 8 % av fedrene er bostedsforeldre. Gitt at disse tallene er ganske like i dag, så er  88%  av bostedsforeldrene mødre. Begrunnet i bl.a. denne andelen mødre, og kvinners rettigheter, har Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, SV, Feministisk initiativ, Aleneforeldreforeningen, KUN, LDO , UNIO, JURK, osv., uttalt seg negativt til delt omsorg, og å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det handler altså ikke om barnets beste for noen av disse. Det handler om kvinners rettigheter. Sjekk linkene og les selv. Man ser fort at argumentene stort sett handler om det samme:

• SV: 85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet.
• Kvinnefronten:
  De fleste som har hovedomsorg for barn er kvinner,og Kvinnefronten mener det er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter at deres eks-partnere skal gis makt til å hindre dem å flytte dit de vil oen ganger er flytting nødvendig for å ta utdanning, få arbeid eller være nær familie og nettverk andre steder i landet.
• Feministisk initiativ: Menn tjener mer enn kvinner og har bedre muligheter for en heltidsstilling. For kvinner finnes muligheten til å få en bedre jobb, et eget nettverk, en ny partner og – i verste fall – muligheten til å unngå vold, ofte et annet sted enn der hvor eksmannen bor. Retten til å flytte har vært kvinnenes siste mulighet for å skape et bedre liv for seg og barna i et samfunn ellers tilrettelagt for menn.
• Aleneforeldreforeningen: 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke.
• Norsk kvinnesaksforening: Vi mener at dette vil innebære en svært alvorlig begrensning av den personlige friheten til den forelder som barnet bor fast hos. I mange tilfeller er slik flytting nødvendig for at vedkommende forelder skal kunne gjennomføre nødvendig utdanning, ta et arbeid som  gjør det mulig for vedkommende å forsørge seg – eller for å komme i nærheten av sitt personlige nettverk. NKF har riktignok utelatt kjønn her. For å utelate tvil om at de først og fremst er opptatt av kvinnekampen siterer jeg fra deres tidskrift fra 2008, da de også skulle vurdere dette spørsmålet: Et eventuelt flytteforbud for omsorgsforeldre vil i hovedsak ramme kvinner, ettersom mødrene har daglig omsorg i langt de fleste tilfelle, ca 85 pro­sent.
• UNIO er imot delt omsorg og samtykke for flytting. De er dog nøytrale hva gjelder kjønn i begrunnelsen. Det er de dog ikke i siste avsnitt på side 1. De mener at endringen styrker fedres rettigheter og skriver: Det er ikke uproblematisk å styrke det ene kjønn uten å skjele til de konsekvenser dette kan få for det andre. Fortsatt er det slik at vi må arbeide for å styrke kvinners stilling i det norske samfunnet. Like rettigheter for fedre får altså konskekvenser for mødre, og da er det problematisk. Likestilling vil alltid ha konsekvenser for det motsatte kjønn. Men kvinner må tydeligvis styrkes selv om de allerede står sterkest.
• KUN: En begrensning av bostedsforelders rett til å flytte i forbindelse med utdanning, jobb eller annen personlig årsak vil fortsatt i størst grad ramme kvinner, som fortsatt er de primære bostedsforeldrene.
• LDO: Etter vårt syn er det mest rimelig at samværsforelderen får søksmålsbyrden ved uenighet. Forelderen med fast bosted er den som i  utgangspunkt er gitt mest myndighet over barnet, er den forelderen som har tilbrakt mest tid med barnet og som har hatt det største ansvaret.  Denne beskrivelsen vektlegger ikke kjønn. Men det er åpenbart at LDO forbinder bosted med mest ansvar og mest tid, og at det automatisk har sammenheng med at avgjørelsen om flytting er riktig. Utfra BUFDIRs definisjoner av bosted over, vet vi at det ikke stemmer. De mener også at samværsforelderen skal ha søksmålsbyrden. De mener altså at en som ønsker å frarøve barn og forelder kontakt, skal kunne gjøre det. Men en som ønsker å beholde kontakten med sitt eget barn, må gå til sak. Det mener likestillings- og diskrimineringsombudet. Jeg siterer også fra deres høringssvar fra 2008: Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
• JURK: JURK mener at kvinners bevegelses- og handlefrihet vil bli begrenset dersom forslaget om innhenting av samtykke gjennomføres. Dette er fordi det per i dag er flest kvinner som har barnet boende fast hos seg.

Punktene over handler om bostedskompetansen, altså det å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Disse eksemplene viser at man bruker andel kvinner som begrunnelse for sine synspunkter. Hva om denne andelen var menn? Ville det da ha stilt seg annerledes? Hva med fokuset på barna? Husk også §36 over:

1. Retten skal velge én av foreldrene, som barnet da skal bo hos.
2. 62 % av fedre ønsker med samvær, eller kontakt med sin barn.
3. 65 % av barn som henvender seg til barneombudet ang. bosted, ønsker mer kontakt eller bosted hos sine fedre
4. En studie i «Fokus på familien» sier at «Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett».
5. At 66 % har bosted hos mor, tyder på at det er en urettferdig skjevdeling, når man ser på punkt 2 og punkt 4.

At andelen kvinner er større, har ikke nødvendigvis med å gjøre at fedre ikke ønsker å stille opp, eller ha omsorg for barna i større grad. Det handler tilsynelatende mer om at de presses inn i avtaler og forlik hvor de kommer dårligere ut. Når man da likevel baserer seg på de tallene for å begrunne å opprettholde skjeve maktforhold, sier det noe om måten tall misbrukes til egen fordel.

Det interessante er at alle de ovennevnte også er imot delt omsorg. Delt omsorg gir foreldrene like rettigheter og plikter, som egentlig også innebærer bostedskompetansen. Ved å gå inn for å hindre fedre delt omsorg, og deretter forhindre dem i å ha rett til å ha innflytelse over hvor i landet barnet bor, bidrar de til å undergrave barns rettigheter til kontakt med begge foreldre, i tillegg til å undertrykke fedre.

Det er etter disse premissene deler av barneloven er utarbeidet. Det kan man se her i Ot.prp. 104 (2008-2009). Det er ikke positivt at en ensidig ideologi har så stor innflytelse på et lovverk. Man kan også se her hvordan BLD har vurdert delt omsorg. De viser til at Barneombudet mener delt bosted ikke er best for de minste barna. Det vet vi fra før at Barneombudet ikke har belegg for å hevde. Igjen kan vi også se på BUFDIRs definisjoner, og det gir enda mindre mening. Er ikke like rettigheter for begge foreldre bra for de minste barna?

Endringer i barneloven vil ikke ramme barna, men kvinner; det er det største grunnlaget for motstanden. Ja, når en lov som favoriserer ett kjønn endres, så vil nødvendigvis kjønnet som favoriseres «rammes». Men poenget er at barnas rettigheter styrkes, og fedrene stiller likt med mødrene.
Et annet argument som går igjen er at delt omsorg krever godt samarbeid. Hva mener de med det? Krever det ekstra godt samarbeid å ha like rettigheter? Selvsagt ikke. Dersom feminisme handlet om likeverd og likestilling mellom kjønnene, burde disse uttalelsen ha sett veldig annerledes ut.

Delt omsorg som utgangspunkt handler om å sikre barnas rett på begge sine foreldre. Det handler ikke om å pålegge alle én løsning.
Det følger et ansvar med å få barn. Barn har rett til å ha begge foreldrene sine i livet sitt. Man kan ikke la feministiske idéer som utelukkende vektlegger kvinners situasjon bestemme hvorvidt barna skal få opprettholde kontakten med begge foreldre.
 

Far, 36