Kategori: Blogg

For et par dager siden leste jeg en sak i på TV2s sider, hvor de tar utgangspunkt i den nye svenske studien som viser at delt omsorg (botid) forbindes med best utfall på gruppenivå. I den undersøkelsen har de faktisk valgt å fokusere på de som har 50/50-løsninger, for å kunne lage et klart skille. Vanligvis regnes dog 35-65 % botid som delt omsorg. I slutten av saken snakker TV2 med Yvonne Severinsen, som er psykologspesialist og leder for Homansbyen familievernkontor. Hun kommer med en del uttalelser som jeg føler det er viktig å adressere, og ikke minst stille spørsmål ved. Jeg må innrømme at jeg synes journalister i norske medier er veldig late når det gjelder å sette seg inn i saker de skriver om, og denne saken er ikke noe unntak. Det er f.eks. ingen oppfølgingsspørsmål til Severinsen. Det er sikkert for å nyansere at de ber fagpersoner kommentere, men det blir jo ikke så nyansert når det ikke er belegg for mange av uttalelsene, og journalisten ikke klarer å fange opp dette. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer. Jeg vil prøve å få frem hvordan jeg mener skepsisen til delt omsorg er innarbeidet i fagmiljøet, og at de aktivt leter etter hver lille innvending de kan komme med.

Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Om studiens funn sier Severinsen: «Det er ikke overraskende at barn profitterer på å ha et nært forhold til begge foreldrene. Men for at en 50-50-fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt.»

• Som man ofte ser ellers kommer det en erkjennelse av at omfattende kontakt er bra, men så kommer det en forutsetning. Foreldrene må samarbeide godt. Hvorfor blir dette så veldig ofte trukket frem når det prates om delt omsorg?
• Når foreldre ikke bor sammen, er samarbeid viktig, uavhengig av løsning. Det er ikke unikt for delt omsorg.
• Om hvilken som helst fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt. Ikke bare når omsorgen fordeles 50/50. I så fall burde funn vise at andre fordelinger fungerer bedre for barn dersom foreldrene ikke samarbeider godt. Men det er ikke tilfelle. Dersom foreldrene ikke samarbeider godt, er delt omsorg likevel forbundet med best utfall. Det betyr at fokus må være på å veilede foreldrene ved konflikt, i stedet for å fremstille det som at å utelukke delt omsorg løser problemet.

Severinsen virker åpen for delt omsorg gitt at forutsetningene er til stede, som nevnt over, men kommer dog med en liten innvending:

«Men å si at en 50-50-ordning er den rette løsningen for alle familier, er farlig, for slik er det ikke.»

• Det er ingen som sier at det er løsningen for absolutt alle. Men det er jo underlig at løsningen som kommer best ut i alle relevante studier er løsningen det vises mest skepsis til. Man er mer redd for at noen skal velge delt omsorg der hvor det ikke er best, enn for at noen skal ende opp med ett bosted der det ikke er best, selv om det er flere problemer forbundet med sistnevnte, og det også er den mest valgte løsningen.
• Å si at det er farlig, virker overdramatisk. For det første fordi, som nevnt, ingen sier det. For det andre fordi ordningen i seg selv ikke ér farlig. Å si at «slik er det ikke», er en dårlig formulering, som tar oss tilbake til fremstillingen om at delt omsorg kun er bra under visse forutsetninger som er unikt for akkurat den løsningen, som ikke stemmer.

 

«Barn er utrolig lojale ovenfor foreldrene sine og kan føle ansvar for at mor og far har det bra. Fordelingen av tid med foreldrene kan forveksles som et mål på kjærlighet. Barn kan derfor undertrykke følelsene og behovene sine for ikke å skuffe mor eller far.
Mange barn velger derfor en 50-50-løsning for ikke å skuffe én av foreldrene. Severinsen mener det er viktig å la barnets ønsker bli hørt, men aldri la barnet ta ansvar for bostedsbeslutningen.

 

• At barn sier ting for å tekkes foreldrene kan sikkert forekomme. Men har Severinsen belegg for å hevde at barn undertrykker sine følelser og behov for å ikke skuffe foreldrene, og «velger» 50-50 pga. dette? For å ikke skuffe den éne?
• Det er noe paradoksalt over Severinsens påstander når hun kommenterer dette i forbindelse med en svenske studien som viser noe annet. Dersom hun har rett burde utfallene ved 50-50 sett annerledes ut.

Hvis du spør et barn hva han eller hun helst vil, så svarer nok de fleste at de vil at foreldrene skal bo sammen. Dernest svarer de at de vil at foreldrene skal være venner, uavhengig av bosted. Hvis vennlighet ikke er mulig og konfliktnivået forblir svært høyt mellom foreldrene, så kan det være bedre for barnet å bo mer hos én av dem.

• Hvorfor er det bedre å bo hos én ved høyt konfliktnivå? Som sagt støtter ikke utfallene i forskningen den påstanden. Derfor hadde det vært interessant å vite hva Severinsen bygger konklusjonen sin på.
• Hvordan skal man avgjøre hvem barnet evt. skal bo hos? Konflikten kan være så «enkel» som at én forelder ønsker å samarbeide og dele omsorgen, mens den andre ikke vil det. Det kan være slik at den som ikke ønsker delt omsorg ønsker hovedomsorgen. Er det da bedre å bo mest hos den som ikke ønsker delt omsorg? Eller er det best å bo mest med den som egentlig ønsker delt omsorg? Eller burde man endre fokus helt og veilede foreldrene i forhold til samarbeid?

«I 2014 publiserte SSB en rapport kalt «Hos mor, hos far eller delt bosted?» basert på intervjuer av foreldre som har skilt lag. Den viser at det er mest stabilt for barna å bo hos mor etter et samlivsbrudd. Men psykologspesialisten mener det ikke er synonymt med at barnet har det best hos mor, og at det er en gammeldags tenkningen som er i ferd med å dø ut.
– Det begynner å bli en foreldet tenkning at barnet har det best hos mor. Samfunnet vårt består av flere aktive og engasjerte fedre enn tidligere, og for dem er det helt naturlig å ha halvparten av omsorgen for barnet etter en skilsmisse. To aktive og engasjerte foreldre er uten tvil et godt for barnet, også etter brudd, forteller Severinsen, og legger til:
-Godt samarbeid og forutsigbarhet i bosituasjon er nøkkelord her. Uavhengig om barnet bor hos mor, far eller hos begge.

• Det SSB-rapporten viser er at det er flere som fortsetter med bosted hos mor av de som har dette fra før, i forhold til de som har delt omsorg, hvor det er flere som har endret til bosted hos mor eller far. At det er det samme som at løsningen er mer stabil for barna er en ganske misvisende fremstilling. Det bare viser hvilke løsninger foreldre hadde på et tidspunkt og hvilket de rapporterer å ha litt senere.
• Fedre hadde kanskje en annerledes rolle tidligere. Men betyr det at de ikke var aktive og engasjerte, eller at de ikke var like viktige for barna før? Mange av disse påstandene går igjen i diskusjoner om temaet, men er de riktige? Mange av påstandene som fremsettes av fagmiljøet fremstår dessverre ofte som synsing basert på subjektive oppfatninger og observasjoner. Likevel blir de ikke utfordret av journalister.
• Uansett er det bra at Severinsen til en viss grad også ser verdien i å ha begge foreldre i livet sitt. Skulle bare ønske at hun kunne innse at å begrense kontakten mellom den ene forelderen og barnet ikke er løsningen på konflikt. Hun skriver at det er gammeldags å tenke at barnet har det best hos mor, det kan like gjerne være hos far. Jeg tror dog hun fokuserer på feil sted. Dersom mor og far ikke blir enige, hjelper det ikke å bli fortalt at det er samme hvem barnet bor mest hos, så lenge det er én. Det vil sette foreldrene mot hverandre.
• Hun sier altså at det like gjerne kan være far, som mor. Det er også en litt underlig konklusjon. For de generelle anbefalingene som har kommet fra BUFDIR, FOSAP o.l. tidligere er forsiktighet med overnattingsamvær det første tre årene. Dersom man følger disse vil man redusere barnets sjanser for en trygg tilknytning til sin far. Vil det da være helt likegyldig hvem barnet bor mest med senere? 

 

Min oppfatning er at det ved familievernkontorene ofte legges opp til at man skal få den parten som ønsker å dele på omsorgen til å godta at den andre ønsker hovedomsorg, og innfinne seg i det. Er man uenig og mener omsorgen bør være delt, både i botid og juridisk, blir man betraktet som konfliktsøkende. Men er ikke ønsket om å stille opp og delta i barnets liv en positiv innstilling?

Jeg mener barn bør ha mye kontakt med sine foreldre fra de er født, også om foreldrene ikke bor sammen. Det finnes selvsagt praktiske hensyn å ta, men det er lite grunn til å frykte overnattinger for de minste, og delt omsorg generelt. Det som til syvende og sist er viktigst, er barnets kontakt med begge foreldre. Å miste kontakten med sin mor eller far er mer skadelig enn konflikt. Det er mer skadelig enn stresset med flytting mellom to hjem. Det er mer skadelig en å være noen netter borte fra den såkalte primære omsorgspersonen. Det er mer skadelig enn det er for bostedsforelderen å ikke kunne flytte uten samtykke.

Far, 36.

Følg meg gjerne på Facebook!

Licensed from: jarenwicklund / yayimages.com

Jeg har tatt for meg Barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt omsorg flere ganger. Grunnen til at jeg er spesielt kritisk til mange av disse, er hennes rolle som ombud for barn, og hennes innflytelse på barneloven og systemet rundt samlivsbrudd for øvrig. Jeg har kritisert henne for manglende kunnskap på feltet omsorgsløsninger etter samlivsbrudd før, og jeg vil igjen vise at det er berettiget kritikk.

I 2014 ble hun intervjuet i Psykologtidsskriftet. Hun blir intervjuet angående sin oppfatning om omsorgsløsninger etter samlivsbrudd. Hun hadde samme standpunkt da som nå.

– Hvor mange henvendelser får dere som dreier seg om barn og skilsmisser?

– Da vi telte for et par år siden – før rapporten Barnas stemme stilner i stormen – var det rundt 100 i året. Nå vil jeg gjette på 150.

• I overkant av 20000 barn opplever skilsmisse eller separasjon hvert år. 100 barn er 5 promille. Det er altså ikke så mange barn som henvender seg om dette. Jeg har tidligere gått gjennom henvendelser som ligger på ombudets nettsider, og da handlet de fleste om at barn ville bor mer eller mest hos samværsforelderen.
• «Barnas stemme stilner i stormen» er ikke en vitenskapelig rapport. Det er greit å vite, siden barneombudet svært ofte trekker den frem. Det er i stor grad intervjuer med et lite utvalg barn, nærmere bestemt sju (7) stykker.

En ting som kom veldig godt frem i intervjuet, er at barneombudet går ut fra premisset om at delt omsorg utelukkende er 50/50 botid. Jmf. argumentet «Foreldrene har for eksempel gjort en 50-50-løsning. Fint for noen barn, mens det er veldig tungt for andre. Barn har vanskeligheter med å ta opp slike ting. De ønsker ikke å såre foreldrene.» Om man går utfra det, kan det kanskje høres riktig ut å si at det ikke passer for alle. Problemet er at barneombudet i dag bruker samme argumenter imot delt omsorg som utgangspunkt, vel vitende om at delt omsorg innebærer at barnet har en botid på ca. 35-65% hos hver forelder. Sett at foreldrene er like gode omsorgspersoner, men av en eller annen grunn opplever at 50/50 ikke passer for barna, så kan tiden justeres uten at det påvirker foreldrenes status som omsorgspersoner. Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, deres rettigheter og plikter i forhold til sine egne barn. Botiden vil likevel måtte avtales, så ingen barn påtvinges én løsning. Problemet ligger litt i det at barneombudet og mange andre ikke skiller på botid og juridisk delt omsorg.

En annen ting er fremstillingen av at det er vanskeligere for barn å håndtere kontakten med begge foreldre, enn at de mister mye kontakt med én av foreldrene. Som jeg har skrevet mye om før, er det omfattende støtte i forskningen for at delt omsorg har en positiv effekt på barn, samtidig som at de som bor mest eller hovedsakelig hos én oftere har diverse helseproblemer. Det betyr ikke at delt omsorg er en garanti for bedre helse eller ett bosted alltid fører til dårlig helse. Men jevnt over klarer barn med delt omsorg like bra eller bedre. Derfor fremstår det underlig at barneombudet uttrykker mer bekymring for delt omsorg enn for ett bosted. Det er også slik at barns opplevelse av tap av en forelder også er forbundet med økt risiko for diverse helseproblemer, og det er flere studier som viser at fedre er viktige for barns utvikling. Med tanke på Barneombudets bekymring for konflikt, er det påfallende at hun mener at særrettigheter er konfliktdempende etter et samlivsbrudd.

Det er et avsnitt som jeg synes er spesielt interessant, sett i lys av nye erkjennelser fra BUFDIR. Intervjueren: – Jeg kontaktet Odd Arne Tjersland og Frode Thuen, som begge har forsket mye på barn og skilsmisser, og spurte hva de synes om at barneombudet advarer mot delt bosted når barnet er under tre år. Begge var skeptiske til å bruke alder på den måten. De peker på at barns modenhet er forskjellig, og at det er mer vanlig i dag at begge foreldrene har et nært forhold til barnet fra dag én.

– Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet. Foreldre bør se at barnet trenger ro, at de selv kan tre litt til side og se barnet sitt. Dessuten vil jeg trekke frem føre-var-prinsippet. Og at barn er forskjellige, selvfølgelig. Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser. Vi vet ikke alltid hvem som tåler slike utfordringer. Foreldrene kan uansett være mye sammen med barnet sitt hvis begge er fleksible og legger til rette for det.

• BUFDIRs anbefalinger er gitt på bakgrunn av tilbakevist og kritisert forskning. De var selv ute i Psykologtidsskriftet og sa «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Det er greit at Anne Lindboe ikke kjenner alle detaljer selv, men det viser også at det hun sier om forskning ikke stemmer. Det betyr at hun ikke har grunnlag for sine advarsler, fordi hun baserer seg på BUFDIR, som erkjenner at det ikke finnes grunnlag for slike advarsler.
• Delt omsorg betyr ikke å «flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner». Det betyr at barnet har omfattende kontakt med sine foreldre, to stykker, og at de veklser på å overnatte hos dem utfra en avtale mellom foreldrene.
• Hva er «Føre-var-prinsippet«? Katrin Koch, tidligere leder i FOSAP, sammen med styremedlem Thomas Nordhagen og professor emeritus ved UiO, Lars Smith, brukte dette i et innlegg i psykologtidskriftet i 2015. Her svarer de på kritikk mot manglende kunnskapsgrunnlag for deres anbefalinger, som er de samme som BUFDIRs, og også basert på samme forskning. De bruker uttrykket for å forklare hvorfor de mener man bør vente med overnattinger, til tross for at det ikke finnes funn som underbygger dette. Problemet er dog at føre-var ikke gir mening om man ikke vet at ett tiltak faktisk har en positiv effekt, og er usikker på effekten av det andre tiltaket. Slik er det ikke her. Her er man generelt usikker. Samtidig finnes det annen kunnskap om barn og foreldre som taler for kontakt og overnattinger for små barn. Som f.eks. kunnskap om tilknytning, tap av foreldrekontakt, foreldrenes betydning for barnas utvikling, osv. Det er ting som faktisk har sammenheng med barns kontakt med foreldrene. 

Så vi ser at de anbefalingene som er utgitt av både BUFDIR og FOSAP er basert på egne oppfatninger og synsing. Barneombudet støtter seg til BUFDIR, som altså selv sier de ikke vet, og man kan da fastslå at hennes anbefalinger og advarsler ikke har støtte i forskning. Det oppstår dog et problem når både fagfolk og personer som Barneombudet likevel går hardt ut mot ordningen. For det første blir de trodd av andre som ikke har anledning til å sette seg inn i det som finnes av forskning eller annen fagkunnskap. Folk forventer at de er oppdatert og har faglig belegg for sine anbefalinger i form av deres roller. For det andre vil uttalelsene og anbefalingene lett kunne misrepresenteres av interesseorganisajoner.

Aktivister som er imot delt omsorg kan altså bruke disse anbefalingene til å rettferdiggjøre sine politiske mål. Dette finnes det eksempler på, f.eks. innenfor kvinnebeveglesen, hvor man bl.a. ser på kvinners bevegelsesfrihet som viktig. Selvsagt er den friheten også viktig isolert sett, men når et barn er inne i bildet, har barnet rett til kontakt med begge foreldre. Barnets rett vil da sette begrensninger på bevegelsesfriheten, som ellers ville ha vært i strid med barnets rett. Da er det jo problematisk om fagfolk fraråder delt omsorg. Det kan aktivistene bruke for å styrke sin sak.

Man ser også politikere støtte seg til uttalelsene og viser til barneombudet og forskning, uten at de selv har satt seg inn i materialet. Abid Raja er et godt eksempel. Partiet Venstre så ut til å støtte delt omsorg som utgangspunkt. Abid Raja valgte å gå imot partiet, fordi Barneombudet og FOSAP advarte. Han ønsket ikke delt omsorg som utgangspunkt, og ville innskrenke muligheten for barn opp til 3 år. Han kom med dette utsagnet: «-I Australia har man nylig prøvd ut dette med 50/50-fordeling av omsorgen og konkludert med at det var feilslått opp mot barna det gjelder. Det er bare klokt å innse at man har gjort feil, og det kan gjøres også her, sier Raja.» Er dette riktig gjengitt? Jeg har ikke funnet noe som underbygger det. I Australia kom det ut en rapport i 2010, som konkluderte med at barn 0-3 ikke burde overnatte borte fra sin «primære omsorgsperson». Denne ble ganske fort kritisert og tilbakevist. Blant annet støttet ikke funnene konklusjonen. Så det man egentlig fant ut, var at det ikke fantes grunnlag for å fraråde delt omsorg.

En annen ting som gir grunn til å ha et kritiskt blikk, er koblingene mellom de som kommer med anbefalingene. Bufdir engasjerte Ida Brandtzæg og Espen Walstad. FOSAP ble inntil nylig ledet av Katrin Koch, som også var sentral i utformingen av deres egne anbefalinger. Anbefalingene fra de to er så og si identiske. Kanskje ikke så rart. I 2005 skrev Katrin Koch og Espen Walstad bok sammen. Begge anbefalingsbrosjyrene kom ut i 2014, FOSAPs med Koch i spissen og BUFDIRs som nevnt utarbeidet av Walstad sammen med Ida Brandtzæg. Brandtzæg driver Tilknytningspsykologene.no med sin mann Stig Torsteinson. Alle jobber eller har jobbet som bl.a. sakkyndige psykologer. Ingen av brosjyrene forteller noe om usikkerhet rundt grunnlaget for anbefalingene som gis. Tvert imot er anbefalingene ganske klare. Anbefalingene har blitt kritisert på grunn av det svake grunnlaget. Det har også i den forbindelse blitt skrevet forsvar av anbefalingene av de som har utarbeidet dem. For FOSAP var det Katrin Koch, Thomas Nordhagen og Lars Smith (prof. emeritus UiO) som hadde signert innlegget. De erkjente at kunnskapsgrunnlaget var svakt, men viste bl.a. til en studie som viste at «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner». Studien var den delvis tilbakeviste og kritiserte McIntosh-rapporten fra 2010. Da Frode Thuen og Dag Furuholmen begynte å skrive om delt omsorg i 2016, skrev Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg en kronikk sammen, hvor de forsvarte BUFDIRs anbefalinger. Interessant nok hadde også de med seg Lars Smith som medforfatter på innlegget. De var kritiske til Warshak-rapporten fordi den (visstnok) utelot noe uenighet om metodekritikk mellom noen av de som skrev under rapporten, men med tanke på hva de selv har utelatt om kunnskapen om delt omsorg, virker det noe påfallende. Uansett erkjenner de her at det er lite grunnlag for deres råd om samvær for de minste.
Dag Furuholmen responderer, så Torsteinson og Co følger opp med en replikk. I denne forklarer de igjen at forskning tyder på at de har rett (uten å oppgi forkningen), men at den samtidig er så svak at de ikke kan slå fast. De vil like vel være «føre var«.
De kommer dog med en interessant erkjennelse: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Det som er veldig interessant er at det de siste årene har blitt lagt press på BUFDIR, Barneombudet og politikere. Det kommer frem at forskningen er i favør delt omsorg, og at det for de minste ikke finnes grunnlag for å fraråde. Dette er nå såpass klart, at de ikke kan hevde noe annet, siden de ikke har forskning å vise til. De prøver fortsatt å forsvare sitt utgangspunkt med å vise til annen kunnskap, selv om denne ikke er helt relevant, eller de setter forutsetninger som egentlig ikke er riktige. Det er bare et tidsspørsmål før dette må snu, for nyere funn indikerer at delt omsorg også er gunstig for de minste.

Jeg oppfordrer alle som er engasjerte i barns rett til begge foreldre til å fortsette å utfordre politikere, BUFDIR, psykologer, barneombud, osv. Det vil få dem til å måtte tenke seg om og akseptere endringer.

Far, 36

Bloggeren Anne Brith er uenig med forskningen fra Sverige som viser at delt omsorg er best for barn etter samlivsbrudd. Hun kommer med noen argumenter imot, som jeg mener godt illustrere hvor lite innsikt mange har i hva delt omsorg er og hvorfor fordelene veier opp for evt. ulemper. Jeg gjengir hennes innlegg og kommenterer bit for bit. EDIT: Etter avtale med bloggeren Anne Brith, forteller jeg hva hun skriver, fremfor å gjengi hele innlegget. For å lese hele innlegget kan dere følge linken helt i starten av dette innlegget.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Anne Britt har fått med seg saken om den nye svenske studien om delt omsorg (bosted). Hun definerer så ordningen som å ha to hjem og bo annenhver uke hos hver forelder, og forklarer at studien viser at barn med delt omsorg generelt har det bedre enn de som bor fast hos én.

• Denne studien har faktisk delt inn barna slik at de ser på de som har ca. halvparten av botiden hos hver forelder. Derfor er det ekstra interessant at det gir best utfall.
• Delt omsorg defineres vanligvis som 35-65% botid hos hver forelder. Så det er ikke nødvendigvis 50/50 annenhver uke, selv om det kan være det. I tillegg innebærer det at foreldrene har samme rettigheter og forpliktelser juridisk. Så dersom 50/50 skulle være vanskelig, kan man fortsatt ha delt omsorg og tilpasse tiden.
• Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har to hjem. Det er ikke unikt for barn med delt omsorg.
• Den aktuelle studien gjelder data for 5000 barn. De samme forskerne har tidligere gjort tilsvarende funn på enda større antall.

Hun forklarer så: «Jeg er alenemamma. Jeg har erfart delt bosted og ikke delt bosted. Min mening støtter ikke denne studien. Hvem er det egentlig best for?»

• Hennes mening er kun hennes mening. Derfor har man studier som gir er bredere bilde og en bedre analyse av effekten.
• Vel, funnene viser at det er best for både barna og foreldrene. Så alle!

Hun forteller videre hvordan konflikt er uheldig for barn, og at lavt konfliktnivå er en forutsetning for delt omsorg.

• Hvorfor er dette en forutsetning for delt omsorg? Konflikten forsvinner ikke ved at én forelder nektes kontakt med barnet. Hvem skal barnet i så fall bo hos? Dette er typisk Catch 22. Man kan ikke ha delt omsorg på grunn av konflikt (som gjerne kun er en liten uenighet), samtidig som en parts motvilje til delt omsorg ofte er årsaken til konflikten. Det betyr at den ene foreldren kan nekte, og dermed innfris ikke forutsetningen.
• Dette er for så vidt også en forutsetning som ikke har belegg. Både Linda Nielsens metastudie (2014) og ikke minst en studie fra 2016, « Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data», Fabricius, William V.; Suh, Go Woon, viser at fordelene ved delt omsorg ikke oppheves ved konflikt. Det betyr at selv om konflikt ikke er bra, bidrar tap av kontakt med den ene forelderen til å forsterke den negative effekten.

Hun viser så til egne barn og sin egen opplevelse av hvordan de trengte ett hjem for stabilitet og trygghet.

• Anekdotiske bevis kan være greit i enkeltsaker, men er også enkle å tilpasse til ens egen oppfatning. Her antydes det at barna var mer påvirket av boligen, enn av foreldrekontakten. Men vi vet ingenting om andre faktorer, eller forhold. Det er helt greit, for det er en privatsak, men gjør også at det er vanskelig å bruke eksempelet som støtte for det ene eller det andre synet.

Hun argumenterer så med at man kan snu ting på hodet og at foreldrene kunne flytte ut og inn. Hvordan ville de ha taklet det?

• Dette er et vanlig argument. Men hvordan er det argument mot delt omsorg? Er det verre med to hjem først når det er 7+7, istedet for 6+4+3+1 (som er vanlig botid ved normalt samvær)?
• At foreldrene flytter inn og ut, krever totalt tre boliger. Det krever at foreldrene deler soverom og garderobe, utgifter, vedlikhold, innkjøp og alt annet. Er det sammelignbart med barnets opplevelse?
• Hva med nye partnere, og evt. nye barn?
• Som vi vet, sier altså forskningen at delt omsorg gir bedre utfall enn hovedsaklig eller utelukkende ett. Så hvorfor da kreve at de som velger den løsningen som gir best utfall må fortsette å dele bolig, mens de som velger løsninger som forbindes med dårligere utfall kan få bo hver for seg?

Anne Brith hevder så at studien viser at det er delte meninger blant psykologer og at ikke alle psykologer støtter seg til studien. Hun avslutter med «Takk og lov for det!»

• Dette finner jeg ikke i studien, og er usikker på om det stemmer. Alle studier har begrensninger, og det er også nevnt i denne. Men altså ikke at meningene er delte.
• Å si «takk og lov» for at noen psykologer evt. ikke støtter konklusjonene, vitner vel litt om at man ønsker å bekrefte egne oppfatninger. Dersom noen finner feil og svakheter er én ting, men å bare være uenig uavhengig av funnene ville ha vært uredelig av en psykolog.

Hun praktiserer selv delt bosted for sitt ene barn, og sier tonen mellom foreldrene er bra. Barnet trives med ordningen. Likevel tror hun det ville ha vært bedre med ett hjem.

• Det er litt fascinerende å lese. Barnet trives med delt omsorg, og det er godt samarbeid mellom foreldrene. Likevel synes ikke bloggforfatteren noe om det, og tror det ville ha vært bedre med ett hjem. Hvorfor, når barnet trives med ordningen?
• Hvis det faktisk er oppriktig, og hennes oppfatning er at hvem barnet bor hos ikke er viktig, hvorfor ikke foreslå at barnet bor mest hos far, dersom han synes det er greit?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å konkludere med hva som er best for allmennheten. Vi bør ikke konkludere med hva som skal være normalen i dette. Vi må se på hver enkelt situasjon og så bedømme ut fra det. Foreldre vet best hva som passer deres barn. Noen er sterke, noen mer følsomme. Noen barn trenger å bli hørt andre barn klarer seg bedre om man tar avgjørelser for dem. 

Hun skriver så at vi bør være forsiktige med å konkludere hva som er best. Hun mener at foreldre vet best hva som passr for deres barn, og forutsetter dermed at alle foreldre gjør det riktige valget, og er enige om dette.

• Når funnene og tallene viser en sammenheng mellom ordningen og barns helse, er det vel fint at dette publiseres? Hvorfor skal man ikke konkludere med hva som generelt fungerer best når funnene er entydige?
• Dersom foreldre visste best, hadde ikke de fleste hatt skjevdeling av omsorg. Det er ikke uvanlig at ganske mange foreldre ønsker hovedomsorg fordi det gir mest tid med barnet, uten at det nødvendigvis er fordi det er barnets ønske eller beste.
• Delt omsorg handler også om likeverd mellom foreldrene. At det ikke er utgangspunktet inntil annet er avtalt, er trolig med på å øke antall konflikter og uenigheter.

Mot slutten sier Anne Brith: «Delt bosted er en løsning jeg ikke liker. Jeg liker det ikke fordi jeg vet at jeg selv hadde hatet å flytte fra den ene til den andre. Hvordan hadde du følt det om du skulle bodd i en bag? En uke her og en uke der?»

• Her kommer det egentlig frem at det handler mye om egne preferanser. Man ser ordningen utfra hvordan man personlig, som voksen, ville ha opplevd den.
• Hvor kommer dette uttrykket «bo i bag» fra? Man bor ikke mer i bag fordi man bor ganske likt hos hver forelder.
• Det jeg finner interessant er all retorikken. Hvordan man formulerer noe, bestemmer om det høres bra eller dårlig ut. Funnene viser at barna som bor mest eller utelukkende i ett hjem oftere føler seg mer stresset, enn de som bor nesten likt hos begge. Derfor ér det faktisk ikke så interessant om man selv synes det høres slitsomt ut.

Barn har rett på kontakt med begge foreldre, de har det bedre når de har kontakt med begge foreldre, og de har oftere ett godt forhold til begge foreldre når de har delt omsorg. Det er hva vi bør tenke på!

Far, 36

Dette er et kort innlegg, for å gjøre oppmerksom på en artikkel som ble utgitt i dag, på forskning.no. Nettstedet viser til denne studien. Jeg oppfatter at den avviker noe fra artikkelen, så jeg skal sjekke opp det. Artikkelen er uansett interessant.

Licensed from: phovoir / yayimages.com

For kort tid tilbake var direktøren og en avdelingsdirketør i BUFDIR  ute og skrev at de ikke har grunnlag for å fraråde delt omsorg, til tross for å ha gitt ut et hefte med anbefalinger hvor de klart fraråder løsningen, uten å påpeke nevnte manglende kunnskapsgrunnlag. Begge viser da til at en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 som skriver at det ikke er grunnlag for å si det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. Men oppsummeringen viser klart at delt omsorg er forbundet med bedre helse hos barn etter samlivsbrudd. I tillegg finnes det et par andre kunnskapsoppsummeringer fra 2014 , av dr. Richard Warshak og prof. Linda Nielsen (linker lenger nede), som også gir gode grunner til å legge til rette for å inkludere begge foreldre fra tidlig alder. Merkelig at disse oppsummeringene ikke er blant litteraturen til BUFDIR. Uansett: En av forfatterene bak den svenske oppsummeringen er Malin Bergström. Bergström er også en av fagpersonene som har underskrevet Warshak-rapporten.

Ikke minst er hun sentral i denne aktuelle forskningen, som jeg nå skal oppsummere kort. Det som kommer frem i denne studien er i strid med hva bl.a. Barneombudet ofte har hevdet. Studien har målt fysisk, psykisk og sosial helse hos barn. Den omfatter barn mellom seks og ni år, i følge forskning.no.

• Barn med delt omsorg er mindre stressede enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
• Barn med delt omsorg har sjeldnere søvnproblemer, enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
• Barn med delt omsorg har ett bedre forhold til fedrene sine (barn som bor mest eller hovedsakelig hos én forelder, bor oftes hos mor).

Professor Stein Erik Ulvund ved UiO kaller dette overaskende funn, men så vidt jeg kan se bygger denne på mye av det samme som er nevnt i kunnskapsoppsummeringen. Man ser det samme i Bausermann 2002, Linda Nielsen 2014 og Warshak 2014. Så det er rart at dette er så overraskende. Men det er jo fint å se at man begynner å få opp øynene for dette.

Jeg vil avslutte med denne interessante opplysningen, som også avslutter artikkelen på forskning.no: «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.»

Far, 36

Jeg har ikke publisert på en stund nå. Det er fordi jeg har vært opptatt med litt andre ting, men også fordi jeg jobber med noe materiale som er litt krevende.

Jeg kom dog over et svar fra Mari Trommald, direktøren i BUFDIR, til Hans Petter Gollers kronikk, begge publisert i Dagsavisens «Nye Meninger». Det som slo meg først var at hun ikke adresserer mange av poengene til Goller. Dette er dog i kjent stil, akkurat slik barneombudet unngikk å adressere sitt manglende kunnskapsgrunnlag da jeg påpekte dette. 

Foto: Tine Poppe

Men det var noe mer. Jeg syntes jeg dro kjensel på flere av setningene i svaret til Trommald. Det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet mistanken. Jeg jobber med et innlegg om BUFDIRs kunnskapsgrunnlag rundt anbefalingene i heftet «Barnets beste ved samlivsbrudd», hvor jeg tar utgangspunkt i Wenche Mobråtens innlegg i Psykologtidsskriftet, hvor hun svarer på kritikk fra psykiater Dag Furuholmen. Mobråten er  direktør  for Oppvekstavdelingen i BUFDIR. Det jeg oppdaget var at Trommalds svar til Goller så og si er klippet og limt fra Mobråtens svar til Furuholmen. Kun siste avsnitt er muligens Trommalds egne ord. Dette illustrerer ganske klart at de som sitter med innflytelse og ansvar for det systemet vi har i Norge ikke tar innover seg den kritikken de blir tildelt, men i stedet fremmer en oppfatning som er vedtatt. Det viser at det de skriver i mediene slett ikke er gjennomtenkt, men kun retorikk. Jeg oppfatter det i alle fall som rimelig påfallende å se to ulike representanter for samme direktorat svare det samme på to forskjellige kronikker.

Jeg satt meg ned og klipte og limte fra Mobråten og Trommald.

Mobråten: Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Trommald:  Kunnskap viser at det aller viktigste er at foreldrene samarbeider godt og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Mobråten: I den sammenheng har vi vist til en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015,¹ som konkluderer med at det ikke finnes forskning som direkte og med sikkerhet kan fortelle oss noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Trommald: En svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 konkluderer med at det ikke finnes forskning som med sikkerhet kan si noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Mobråten: Grunnen til at vi legger vekt på kunnskapsoppsummeringer, og da særlig systematiske oversikter, er at de er en syntese av alle relevante studier, basert på strenge inklusjonskriterier

Trommald: Systematiske oversikter er en syntese av alle relevante studier, og derfor kan man si mer enn hvis man baserer seg på enkeltstudier.

Mobråten: Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Trommald: . Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Mobråten: Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov.

Trommald: Siden vi ikke har empirisk forskning som konkluderer med hvilken bostedsordning som er best for de minste barna, støtter Bufdirs anbefalinger seg på generell utviklingspsykologi.

Mobråten: Og det vi vet, er at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er begrenset sammenlignet med de eldre barna

Trommald: Vi vet at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er mer begrenset enn de eldre barnas.

Mobråten: Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til å skifte miljø og rutiner.

Trommald: Derfor blir det viktig i størst mulig grad å fortsette det samværsmønsteret man har før bruddet. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til skifte av miljø og rutiner.

Mobråten: Det betyr ikke at ikke begge foreldrene skal være like deltagende og til stede i de aller minste barnas liv. (?.) Begge foreldrene bør være en del av barnets daglig rutiner, og det er begge foreldrenes ansvar å sikre dette. Det handler om å utarbeide gode samværsløsninger som er til det beste for barnet.

Trommald: Begge foreldrene bør være aktivt deltagende og til stede i de aller minste barnas liv, og det er begges ansvar å sikre dette. Derfor må de utarbeide gode samværsløsninger.

Mobråten: Om vi noensinne vil få et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Trommald: Om vi noensinne får et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Det siste avsnittet er dog kun i Trommalds eget innlegg: «Det vi vet, er at vedvarende konflikter mellom foreldre kan ha store negative konsekvenser for barna. Det er begge foreldres ansvar å unngå konflikter om foreldreansvar, delt bosted og samvær for barna. Konfliktene er ofte et større problem for barna enn om man treffer «riktig» samværsbrøk. Det å samarbeide godt kan være vanskelig i et samværsbrudd. Da hjelper ikke forskning, men egen vilje og innsats for å sette egne behov til side og søke hjelp dersom man har behov for det. »

I dette avsnittet kan det virke som om hun avfeier forskning. Det forskningen viser er at barn kommer bedre ut med delt omsorg, også ved konflikt, og ikke minst selv om en forelder ikke ønsker delt omsorg. Altså er det ikke slik at konflikt opphever fordelene av delt omsorg. For å si det litt annerledes: selv om det er bedre med foreldre som samarbeider godt enn foreldre i konflikt, så er det ikke bedre med ett bosted ved konflikt enn delt omsorg ved konflikt, slik Trommald fremstiller det. Det er også viktig å huske at tilknytning utvikles da barnet er lite. Å fraråde overnattinger kan føre til at barnet ikke utvikler den trygge tilknytningen til samværsforelderen som de burde ha. Dette vil ikke kunne kompenseres med overnattinger når barnet blir større.

Jeg synes ikke denne oppdagelsen fører til økt tillit til at BUFDIR ønsker å oppdatere seg på forskningen, revidere sine anbefalinger og virkelig se på hva som er det beste utgangspunktet etter samlivsbrudd.

Far, 36

Licensed from: studiostoks / yayimages.com
Blir foreldrene sett på som likeverdige i systemet? Kort sagt: NEI!

La oss se på uttalelser fra fagpersoner og politikere som har innflytelse på systemet, og la oss se på systemet i seg selv. Finner vi eksempler på at mor anses som en viktigere omsorgsperson for barna?

Eksempel 1:

Katrin Koch, leder for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP. Hun er ansvarlig for utdanningsprogrammet for sakkyndige. Hun har utgitt en brosjyre med FOSAP hvor de, uten å ha faglig belegg, fraråder delt omsorg. Fra et intervju i Dagens Medisin 03.10.2014:  «Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch. – Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

• Koch har ikke belegg for disse påstandene, og å si at barn skepsis til andre rundt ett år også gjelder i forhold til far, er ikke sant.
• Dommere hører på de sakkyndige i de fleste saker i retten. Dette får ikke kun betydning ved dom, men også ved forlik, fordi advokatene vet at den sakkyndiges oppfatning vil bli vektlagt. Å hevde at forlik er det samme som enighet, er i beste fall naivt. Så når lederen for FOSAP er så tydelig på hva hun mener er den beste løsningen, og denne strider mot forskningen, bør medier og politikere reagere. Men gjør de det?

Eksempel 2:
Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, paret som både er i et forhold og jobber sammen, fraråder også delt omsorg uten å ha belegg for det. Førstnevnte har skrevet BUFDIRs anbefalinger samme med Espen Walstad, som også er basert på samme tilbakeviste forskning som FOSAP har benyttet. De gjør arbeid på vegne av myndighetene, og Torsteinson er bl.a. med i et utvalg som skal se på behov for egne familiedomstoler. De har uttalt seg i en sak som sto i Dagbladet i 2014, hvor også en familieterapeut ved navn Susanne Blichfeldt uttalte seg. Blichfeldt sier: » -Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor, sier familieterapeut Susanne Blichfeldt.  – For fedre kan dette føles både leit og urettferdig, da han er like god forelder som moren. Men barn tåler ikke så mye fravær fra denne primære tilknytningspersonen når de er helt små, legger hun til.»

• Blichfeldt fremstiller det som at fedre opplever det leit og urettferdig, men at barna trenger én primær tilknytningsperson. Det finnes det ikke faglig belegg for. Barn knytter seg oftest til begge, og dersom det knytter seg mest til én, er ikke det nødvendigvis mor.
• Blichfeldt kommer med flere påstander om barns tilknytning som rett og slett ikke har støtte innen forskning.

Brandzæg og Torsteinson støtter Blichfeldts uttalelser, som da bekrefter at de også fremmer ordninger de ikke har belegg for. Vi kan også lese: «I brosjyren kommer de med klare anbefalinger om at samvær med den andre forelderen det første året bør foregå på dagtid og uten overnatting. -Som regel er det mor som blir hovedomsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.

• «Hovedomsorg» er et begrep som beskriver hvem av foreldrene som tilbringer mest tid med barnet. Det er dog veldig upresist. Far kan delta i omsorgsoppgaver når han er hjemme. For barnet blir far oppfattet som en som reagerer på dets behov. Barn begynner ofte med mat ved siden av amming fra 4-6 mnd. Dette kan far hjelpe med. «Hovedomsorgsperson» beskriver ikke barnets opplevelse, og er derfor lite anvendelig. Likevel brukes det hyppig for å fremstille det som at foreldrerollene har forskjellig verdi.
• At barn bør unngå overnatting finnes det ikke belegg for. Om det var tilfelle, kunne ikke far tatt seg av barnet om natten i intakte familier heller. Mødre kunne ikke ha jobbet kveldsskift eller nattskift. At far tar hånd om barnet om nettene bidrar til tilknytning, og det er påfallende at pykologer forsøker å motarbeide dette.

Eksempel 3.

Trine Eikrem er psykolog og leder ved Enerhaugen familievernkontor. Hun er mye i media og har via Enerhaughen FVK et samarbeid med Barneombudet. Hun er en uttalt motstander av delt omsorg. Hun kunne vi lese om på NRKs sider i 2013:

– Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor, sier Trine Eikrem.

• Ennå et eksempel på en fagperson som fremstiller delt omsorg som 50/50. Som nevnt før er det 35-65 %. Man trenger ikke oppheve delt omsorg om 50/50 er slitsomt.
• Det virker også ganske lite reflektert å fremstille at flytting mellom hjemmene skulle ha med delt omsorg å gjøre. Flyttingen ha jo med at foreldrene ikke bor sammen å gjøre.
• En ting jeg også reagerer på er denne forestillingen om at konflikt løses eller unngås ved at barnet bor mest hos mor, og at hun har størst avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen dokumentasjon som tyder på det.

Som jeg har skrevet før viser forarbeidene til barneloven at delt omsorg er uaktuelt for barn under 7 år. Fagpersonene over mener de minste barna bør bo hos mor, og alderen for når barnet har mulighet til å ytre seg er 7 år. Hva betyr det for utfallene etter samlivsbrudd?

 

Eksempel 4.

Kvinnepanelet ble satt ned av Audun Lysebakken fra SV. Det finnes en sak om dem i Aftenposten, som er fra 12.10.2011. Lovleen Brenna ledet panelet og ble intervjuet:
«I slutten av september legger Kvinnepanelet 2010 frem sine forslag. Ett av hovedkravene utvalget kommer til å samle seg om, er at menn som har utsatt partneren for vold må miste retten til samvær med barna. – Jeg skulle ønske at det norske rettssystemet tok hensyn til at vold mot mor er vold mot barn. Slik er det ikke i dag, sier leder i Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna.
Få blir dømt
Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen.»

• Vold mot barn er svært alvorlig. Saken er bare at mødre noe oftere utøver vold mot barn, enn fedre. Dette viser tall fra Nova-rapportene i 2007 og 2015. Tall fra Børnerådet i Danmark viser det samme. Så hvorfor fremstilles det som et problem som nærmest utelukkende angår menn?
• Å bruke tall og statistikk uriktig og å tegne et bilde av fedre og mødre som ikke stemmer med virkeligheten, er å gjøre barn som faktisk har beskyttelsesbehov en stor bjørnetjeneste. Man risikerer at voldsutøveren blir sittende med omsorgen og at forelderen som kunne beskyttet barnet blir maktesløs.

Eksempel 5.

I lys av eksempelet over, hvor kvinnepanelet vil nekte menn samvær, er det interessant å lese denne saken som lå på TV2s sider 04.09.2016. En mor på 42 mishandlet datteren over lengre tid. Vi kan lese følgende:

«Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne. »
Så hva kommer retten frem til? Jo, «det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone.»

• Her vurderer retten det som barnets beste at mor ikke blir borte som omsorgsperson, selv om barnets far er i bildet, som det nevnes i artikkelen. Har retten så lite tillit til fedres omsorgsevne at et mor som har mishandlet og drapstruet sitt eget barn anses som en bedre omorgsperson?
• Hva forteller dette oss om rettsvesenets generelle vurderingsevne? Dette er ikke en sak hvor moren ble frikjent under tvil eller manglende bevis. Dette er en sak hvor moren er dømt, men får mildere straff for at barnet ikke skal måtte være borte fra sin «omsorgsperson».

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Dette er noen eksempler jeg har valgt å trekke frem. Det finnes flere, og jeg vil sikkert ta for meg dem senere. Systemet setter morsrollen over farsrollen. Derfor går mange utfra at det ikke er så farlig at barnet mister kontakt med far, så lenge det har mor. Det stemmer selvsagt ikke. Barn som vokser opp uten far får oftere problemer knyttet til atferd, pyskisk helse, sosial fungering, osv. Det betyr ikke at far er viktigere enn mor, bare at far er like viktig.

For barnas skyld må trenger vi å få fokus på denne uretten som rammer altfor mange barn.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

#DeltOmsorg, #barnsrettigheter, #

• Mulighet til å idømme delt omsorg skal være snever.
• Som jeg har vært inne på mange ganger før, så ser vi at foreldre med delt omsorg har samme avgjørelsesmyndighet. Dette kommer også frem her. Jeg har også nevnt at delt omsorg er 35-65% botid, men vil minne på det nok en gang. En forelder som motsetter seg delt omsorg, motsetter seg altså ført og fremst likeverdig foreldreskap. Jeg er også rimelig sikker på at den som motsetter seg dette, gjerne da ønsker hovedomsorgen, og ikke samværet.

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at for­eldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge si­ne foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk av­stand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, forel­drene må kunne samarbeide godt om barnet og ik­ke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.

• Dommere har ikke omfattende kunnskap om delt omsorg. De er avhengige av at fagfolk holder seg oppdatert, og at de formidler denne kunnskapen på en god måte. Slik er det ikke.
• Vi kjenner til at Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR har kommet med anbefalinger rundt bostedsordninger de ikke har belegg for. Det samme gjelder Barneombudet. Det er svært bekymringsverdig at disse får holde på med dette uten å bli motsagt eller utfordret, og at de fungerer som rådgivere for domstolene.
• Forskning viser at barn med delt omsorg (botid) generelt klarer seg bedre en de som hovedsaklig eller utelukkende bor hos én forelder. Delt omsorg vil derfor i utgangspunktet alltid være best, med mindre forelderen er uskikket i forhold til å ta vare på barnet.
• Forutsetningene som settes i lovforarbeidene blir dermed absurde. Om barnet er like knyttet til begge og begge foreldre er like god omsorgspersoner, bør det være en god grunn til å ikke legge til rette for at barnet kan frarøves kontakt med den ene.
• Ved samlivsbrudd bor foreldrene på samme sted. Det sier seg selv at den geografiske avstand da ikke kan være stor. Foreldrene bør forsøke å bo så nære hverandre som praktisk mulig. Men dersom den ene har flyttet langt unna med barnet og dermed umuliggjort dette, hvorfor belønnes det med hovedomsorg?
• Hvorfor er disse forutsetningene viktige i forhold til om foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Det er jo ikke som like viktig om den ene forelderen flytter unna den andre uten at det påvirker samværstiden, selv om konsekvensene kan være nøyaktig det samme, f.eks. muligheten til å opprettholde kontakt med venner og vanskeligere å gjennomføre fritidsaktiviteter.

Domstolen må treffe en avgjø­relse basert på hva som er best for barnet, jf. barne­loven §48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbe­vist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette.

• Heller ikke når forutsetningene er møtt, eller det fungerer for barnet å ha en omsorgsløsning som sikrer dets rett til kontakt med begge foreldre, er det nok til å idømme delt omsorg.
• Merk at delt omsorg i denne teksten fremstilles som én bostedsløsning. Med andre ord instrueres retten til å se på delt omsorg som 50/50, og alle andre botidsformer ses på som bosted og samvær. De kan tilsynelatende ikke dømme delt omsorg uten at det er 50/50 botid.
• Uttrykket «rettferdighet mellom foreldrene» nevnes. Dessverre har motstandere av delt omsorg, slik som Barneombudet, klart å skape en slags (falsk) dikotomi hvor delt omsorg er «foreldrerettferdighet» og ett fast bosted er et «barneperspektiv». Når barn kommer bedre ut ved delt omsorg, er det ganske påfallende å fremstille motstand av dette som et «barneperspektiv». Men det virker som at det kun gjelder når evt. likeverd gagner fedre. For hvor er barneperspektivet når det gjelder bostedskompetansen? Hvor er barneperpektivet når det gjelder alder for oppstart i barnehage?
• Domstolen må være overbevist om delt omsorg for å idømme dette, og det er dét som legges i «særlige grunner». «Særlige grunner» betyr altså at det skal mye til. Da jeg ble fratatt foreldreansvaret krevdes det også særlige grunner. Men «særlige grunner» betyr noe annet når det gjelder å frata far foreldreansvaret. Flytting til Sverige var en særlig grunn da. «Særlige grunner» betyr med andre ord at det skal mye til, dersom det medfører at far skal få ta del i omsorgen får sitt eget barn, og det betyr at det ikke skal så mye til dersom det medfører å marginalisere farsrollen.

Det innebærer at forut­setningene må ligge til grunn ved domsavgjørel­sen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etter­kant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bo­sted vil være til barnets beste, må domstolen idøm­me fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

• Man kan ikke basere seg på antagelser om at man tror delt omsorg vil være til gunst for barnet. Er det konflikt kan man ikke ta sjansen på at denne ville dempes. Det betyr i praksis at det lønner seg å simulere konflikt, fordi det forhindrer domstolen i å kunne idømme delt omsorg. For det står at domstolen må idømme fast bosted dersom det er tvil, og oppfattet konflikt er automatisk tvil.
• Det som er aller verst er at delt omsorg ikke er aktuelt for barn under syv år. De minste barna er de som aller mest trenger omfattende kontakt med foreldrene sine. Når barna blir større blir de mer og mer selvstendige. Likevel mener det norske systemet at det er motsatt. Når barna er små, skal de være mest hos den ene og minst hos den andre, og først når det er større er delt omsorg ok. Tenk litt over det. Når er barn mest avhengig av foreldrene? Når er de mer opptatt av foreldrene enn av venner og aktiviteter?

 

Det jeg har tatt for meg her er ett eksempel på hvor vanskelig det er å faktisk lese hvordan loven fungerer. For man kan ikke bare se i lovteksten. Man må se gjennom lovforarbeider. Man må se gjennom forskrifter. Man må se på rettspraksis.

 

Tenk på dette: Forskning viser at delt omsorg er mer gunstig for barn totalt sett, enn å bo hovesaklig eller utelukkende med én forelder. Likevel legger norske politikere opp til at det skal kreves mer for å idømme den mest gunstige løsningen, enn den minst gunstige løsningen.

Far, 36 

Noen ganger får jeg inntrykk av at folk mener fedre har påtatt seg en omsorgsrolle for barna i de senere år, og at dét er årsaken til at fedre ikke ses som like naturlige omsorgspersoner som mødre. For meg høres det usannsynlig ut. Jeg ble selv født i 1980. Da jeg vokste opp, tok fedrene våre oss f.eks. med på kino og McDonalds på da vi feiret bursdag. Fedrene var med på alle mulige sportsarrangementer og fulgte opp barna hele veien. Jeg ble med venner til varemesse, bilmesse, sommerhopp i Marikollen, slalomturer og mye annet, og det var oftest fedrene som tok oss med på dette. Fedrene og mødrene hadde kanskje litt forskjellige roller, men de var viktige på hver sine måter. Er det tanken om at en far må være som mor som gir folk oppfatningen om at fedre ikke gir omsorg?  Det var ikke noe uvanlig at fedre stilte opp da jeg vokste opp, og dette er fedre som i dag er fra 60 år og oppover. Likevel høres det noen ganger ut som at fedre som tar del i omsorgen er noe som har oppstått i det siste tiåret. Enkelte feminster ser ut til å mene at farsrollen som en omsorgsrolle har sammenheng med fedrekvoten. Det har jeg ingen tro på. Jo da, det gir far mer tid med barnet det første leveåret, og det er en fin konsekvens, men 10-14 uker hjemme med barnet er ikke hva som avgjør viktigheten av fars rolle som omsorgsperson gjennom 18 år, og livet ut.

Bildene over er av min far og meg. Han var med på omsorgen og stellet da søsteren min og jeg var små. Han lekte med oss, matet oss, hadde oss på fanget, trøstet oss og stilte opp for oss. Det var ikke noe pappaperm da. Men det han gjorde når han var hjemme var likevel viktig. Det han gjorde i oppveksten var også viktig. Han stilte opp som oppmann og trener for fotballaget mitt i mange år. Han kjørte til kamper og treninger. Han hentet til og med på fest da vi var unge voksne. Han stiller opp for oss den dag i dag, med kjøring, barnepass, råd og omtanke.

Omsorg var heller ikke noe nytt for fedre da jeg var liten heller. Min bestefar (farfar) var kjempeglad i å passe oss og leke med oss. Det var ikke noe han plutstelig fikk for seg da vi barnebarna kom til verden. Han lagde ting som vi kunne leke med, som tresverd og papirhatter. Han lærte meg å tegne. Han sang for oss og leste for oss. Når vi sov der, fikk vi ligge i senga hans, og han la seg på sofaen, eller gjesterommet. Dette var en rolle som var naturlig for ham.

Bildene over er av bestefar, pappa og meg.

Jeg har hatt gode rollemodeller i oppvektsten. Jeg har lært mye av dem. De har også vist meg viktigheten av fedre, og at menn er ypperlige omsorgspersoner. Derfor kan jeg ikke begripe at norske fedres rolle ved samlivsbrudd er som den er i dag. Man betrakter mor som viktigere enn far, selv om forskningen er ganske klar på at begge foreldre er viktige for barnas utvikling. Vi har et Barneombud som ikke setter barna først og som kommer med anbefalinger som er i strid med barnekonvensjonen, samtidig som hun hevder å være opptatt av den. Vi har feministiske politikere og organisasjoner som kjemper mot at fedre skal få samme rettigheter som mødre, samtidig som de hevder å jobbe for likeverd.

Fedre reduseres til sekundære omsorgspersoner etter samlivsbrudd i det norske systemet. Det finnes dog ingen gode grunner til det. At fedre ikke er likeverdige etter samlivsbrudd, er også et brudd på barns rettigheter. Norges diskriminering av fedre, og brudd på barns rettigheter, er i strid med barnekonvensjonen. Det er i strid med Europarådets anbefalinger. Det er i strid med med forskningskonsensus rundt hvilke løsninger som best ivaretar barnas interesser. 

Jeg vil alltid være der for mitt barn, uansett hvor mye det krever av meg. Uansett om jeg må svelge kameler, og uansett om rettferdighet ikke vil oppfylles i vårt tilfelle. Men jeg akter ikke å stå og se på at Norge fortsetter å påføre barn og fedre lidelser. Dette systemet skal endres. Systemfeil skal avdekkes. Urettferdighet skal frem i lyset.

Jeg håper dere der ute vil hjelpe meg med denne jobben. Del informasjonen jeg legger ut, og vær med å sette fokus på problemene. Støtt de foreningene som jobber for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap. Det er en del som gjør det allerede. Del også gjerne historier om deres fedre i kommentarfeltet.

Jeg vil påpeke at min mamma er og bestemor var fantastiske personer. Men de trenger heldigvis ikke å bevise noe. Det bør heller ikke fedre.

Pappa er fortsatt en viktig rollemodell. Om man skal dømme etter bildene, faller ikke eplet så langt fra stammen.

Far, 36

Følg meg på Facebook!

Del gjerne innlegget, og hjelp til i kampen for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap!

#deltomsorg, #barnsbeste, #barnetsbeste, #duogjegpappa, #mannsforum

Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

Jeg er for å ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Fordi jeg mener at barn skal sikres retten til kontakt med begge foreldre, og at en forelder ikke skal kunne ta de største avgjørelsene alene, eller over hodet på den andre. Det har flere ganger blitt lagt frem forslag om dette, men det har blitt nedstemt på Stortinget. 

Men hva er egentlig utgangspunktet ved samlivsbrudd i loven? Etter å ha lest jeg gjennom den norske barneloven, ble jeg brått usikker. Jeg har lest gjennom før, og reagert på at foreldreansvaret ikke er likt for begge foreldre, at domstolen må velge at barnet skal bo hos én forelder, at bostedsforelderen kan flytte vekk med barnet uten samtykke, osv. Jeg har ikke tenkt så mye over hvorvidt det er grait at den ene tar seg til rette inntil annet er avtalt. Men står det noe om utgangspunktet?

Vel, la oss begynne med samlivet. Dersom foreldrene er gifte eller samboere ved barnets fødsel, så har de felles foreldreansvar. Dette kommer frem i § 34 og § 35. Det betyr at de også har samme rettigheter og forpliktelser overfor barnet. Innholdet i foreldreansvaret står i § 30. Dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere ved fødsel har mor i utgangspunktet foreldreansvar alene, i følge § 35. Men far har likevel bidragsplikt, som man ser i § 66. Men som sagt. Foreldre som bor sammen har sammen rettigheter og forpliktelser.

Så hva skjer når de går fra hverandre? Vel, dersom foreldrene flytter hver for seg og barnet skal «bu fast» hos én av dem, så endrer betydningen av foreldreansvaret seg. Den barnet bor fast hos, bostedsforelderen, får særrettigheter, jf. § 37. Disse innebærer bl.a. at bostedsforelderer kan flytte med barnet hvor som helst i landet uten samtykke fra den andre forelderen, samværsforelderen. En liten digresjon: Denne loven innebærer at bostedsforelderen kan flytte fra Lindesnes til Kirkenes, uten at den andre forelderen kan motsette seg. Det gjør at denne paragrafen er i strid med barnekonvensjonen. Tilbake til saken. Hvorvidt barnet skal bo fast hos den eller begge foreldrene etter samlivsbrudd, kan de avtale selv, som beskrevet i § 36. Om de ikke blir enige må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Men det er viktig å presisere at meningen er at domstolen skal «gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje«. Dette kommer frem i forarbeidene til loven. Tenk på dette. Lovgiverne og mener at delt omsorg helst ikke skal idømmes mot den enes vilje. Bør ikke da den som ikke ønsker det tilbys samværsrollen?

Uansett, det står ingenting om at status endres ved samlivsbrudd. Således fremstår det som at foreldrene i utgangspunktet faktisk stiller likt etter samlivsbrudd. Altså at bor barnet fast hos begge. Dersom den ene forelderen da tar seg til rette, f.eks. ved å ta med barnet uten samtykke, eller nekter den andre i å delta i omsorgen på lik linje, tolker jeg at dette er et brudd på § 261 i straffeloven.

Så hvorfor må far gå til sak dersom mor tar seg til rette? Hvorfor er mor fritatt for brudd på straffeloven, dersom hun tar hindrer kontakt med far og barn uten at det er et reelt grunnlag for det?

Jeg er ikke jurist, så dette er betraktninger og spørsmål fra en lekmann.

Far 36

Følg meg på Facebook!
#Deltomsorg, #DeltBosted, #samlivsbrudd, #barneloven, #barnsbeste, #barnetsbeste

Husker dere da barneombud Anne Lindboe kom med tilsvar på min kronikk? Jeg fikk inn en replikk noen dager etter, men en replikk gir begrensninger på hvor mye man kan skrive. Jeg liker å gå grundig gjennom innlegg og ta for meg påstandene som settes frem. Det har jeg anledning til på bloggen. Så da gjør jeg det.

 

Far og blogger Terje Goa går til hardt angrep i Dagbladet, og framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre. Det er vi selvsagt ikke.

• Dette stemmer ikke. Min påstand var «Flere ganger har Anne Lindboe eller andre representanter for Barneombudet vært i media og uttrykt sin motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd.»
• Går jeg «til hardt angrep»? Kanskje, men det er først og fremst bare retorikk fra barneombudet. Mine poeng er underbygget.

Delt bosted fungerer godt for mange barn, og det synes jeg er veldig bra. I tråd med FNs barnekonvensjon advarer jeg mot at barn blir presset til én bestemt løsning. Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for i sin tekst.

• Ja, det fungerer godt for mange barn, vi er tilsynelatende enige om det.
• Barneombudets tolkning av barnekonvensjonen er ganske påfallende, siden delt omsorg er helt i tråd med barnekonvensjonen.
  Art 2.1. De stater som er part i denne konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.
  Art 3. 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  Art 7.1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.
  Art 9. 3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
• Hvordan blir barna presset til én løsning? Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Barneombudet argumenterer mot delt omsorg basert på botid. Merk dere det.
• Tilbake til start. Barneombudet hevder som nevnt at jeg «framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre». Som jeg har vist skrev jeg at de utrykker «motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd.» Så skriver hun «Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd«. Hun begynner altså med å hevde jeg tar feil ved å forvrenge det jeg skrev, for så å bekrefte observasjonen jeg faktisk kom med. Man kan godt anta at det er en misforståelse, men jeg ville latt den tvilen komme henne til gode.

Jeg er opptatt av at lovverket signaliserer tydelig at det viktigste er at foreldre ved et samlivsbrudd velger den bostedsordningen som er best for deres barn. Jeg er mot å legge føringer på hvilke løsninger foreldre skal velge, og på den måten svekke barnets rett til en individuell vurdering. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å bli enige om dette midt oppi et samlivsbrudd. Derfor bør det også legges til rette for at foreldre får hjelp i en slik situasjon.

• Barneombudet har flere ganger sagt at hun mener dagens barnelov er god. Så la oss se om lovverkert er tydelig, i tråd med hva hun er opptatt av.
  § 36.Kvar barnet skal bu fast
  Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
  Det som kommer frem er at foreldrene har to valg, bosted hos én eller hos begge. Det er ikke særlig tydelig hva dette innebærer. For i både dette faktaarket og i denne brosjyren står det at tydelig at barnet kan «bo fast» med begge, men ha asymetrisk botid, samtidig som det kan «bo fast» med den ene og ha identisk botid. Dermed vil valget om bosted hos én eller begge egentlig handle om hvorvidt foreldrene skal stille likt i forhold til rettigheter og forpliktelser, ikke hvor mye tid barnet bor hos hver.
• Ved uenighet skal retten avgjøre. Men de er pålagt å dømme bosted hos én forelder. De kan dømme delt omsorg dersom det foreligger særlige grunner. Men har kan man ikke forvente for mye, fordi det i forarbeidene til barneloven kommer det ganske klart frem at å dømme delt omsorg skal kreve mye. Dermed er det ganske optimistisk å forvente delt omsorg som resultat i en sak. Dette fører igjen til at de som går til sak vil gå til sak på hovedomsorg, og vil også føre til at foreldre som kanskje ikke er enige, likevel velger dette på familievernkontoret. Man skal ikke undervurdere presset mange fedre opplever på å godta samværsrollen, dersom mor ikke ønsker å dele på omsorgsrollen. Formuleringen i lovteksten, sammen prosessen ellers, legger allerede føringer.
• Det kommer frem av loven at den som ikke barnet bor fast med er samværsforelder, og at å ha bosted gir flere rettigheter enn å bare ha del i foreldreansvaret. I § 43 definerer barneloven vanlig samvær som «ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie». Dette gir også inntrykk av at samvær vanligvis er 30 %.
• Dersom barneombudet er klar over at samarbeid er vanskelig med en gang etter brudd, hvorfor mener hun da at det å bli enige om en avtale om botid og hvorvidt foreldrene skal ha samme rettigheter er et godt utgangspunkt, mens å ha likeverd som utgangspunkt vil skape problemer?

Foreldre som går fra hverandre bør få tilbud om flere timer hos familievernet, og barna må også få tilbud om en egen time. De bør også ha minimum tre timers mekling hos familievernet før man kan ta en sak til domstolen.

• Jeg er ganske enig i at man bør ha utvidet tilbud hos familievernkontoret. Men det krever at meklerne må ha kunnskap og at de faktisk kan gi gode råd, og holder seg faglig oppdatert i den forbindelse.
• Barna kan kanskje få egen time, men hva mener barneombudet skal oppnås i så fall? Her vil alder ha mye å si. Barneombudet ser ut til å være av den oppfatning at om man trekker inn barnet, så tar man hensyn til deres beste. Det er en grunn til at barn ikke klarer seg alene. De er umodne og gjør irrasjonelle valg. Vil barnet være komfortabel med å snakke til en fremmed på familivernkontoret?
• Å ha tre timer mekling er lite hensiktsmessig når meklerne skal være nøytrale, og derfor ikke tør å mekle med partene. Jeg har selv vært på 7 møter. Meklerne sitter og lytter, uten å bidra til noe meningsfylt. De kommer kanskje med noen generelle betraktninger som ikke er relevante. Det må evt. gjøres betydelige endringer i ordningen for at det skal ha positiv effekt.

Barneombudet har flere ganger vist til at samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Som Goa også skriver, får vi henvendelser om dette på svartjenesten «Spør Barneombudet». I tillegg får vi henvendelser på epost, telefon og direkte når vi er på skolebesøk. Goa tar feil når han hevder at «Dette fremholdes som et argument mot delt omsorg som utgangspunkt, og for å beholde situasjonen som i dag».
Poenget er at barn henvender seg til oss fordi de ikke er fornøyde – det gjelder både delt bosted og andre løsninger. Et fellestrekk for dem som ikke er fornøyde er at de opplever å ikke bli hørt. Det gjelder både dem med delt bosted og andre løsninger.

• Goa tar ikke feil. Dette er hva jeg viser til, og det er skrevet av barneombudet i en kronikk i Dagbladet : «Når Horne trekker fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever. Hornes forslag om delt bosted ivaretar kanskje rettferdighet for de voksne. Men dette bør handle om barna.
  «Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet.
  Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn.»
  Hun mener åpenbart at delt omsorg handler om voksne, at barn synes det er stressende, og at det gjenspeiles i henvendelsene de får. Dette bruker hun som argument mot delt omsorg.
• Jeg har tidligere gjennomgått halvannet år med henvendelser til barneombudet. Av de som gjaldt misnøye med bosted var det 85 % som hadde «ett fast bosted«, og delt omsorg virker å forstås av barna som 50/50. Ved delt omsorg kan botid justeres, uten at det går utover at man har delt omsorg. Har man ett fast bosted, er det vanskeligere å endre, for det krever ny avtale. Dette forhindres oftest av bostedsforelderen.
• Barneombudet er åpenbart klar over at henvendelsene de får gjelder mer enn delt omsorg, men skjønner hun at henvendelsene og misnøyen gjelder dagens system? Skjønner hun at problemene ikke handler om delt omsorg, men andre faktorer? Det kommer ikke akkurat frem mange detaljer rundt barnas situasjon i meldingene de mottar. En gutt som er misfornøyd med 50/50, vil han blir fornøyd med 40/60, eller 30/70? Eller er det et annet sted skoen trykker? Kanskje rett og slett at foreldrene ikke bor sammen? Uansett kan han ha alle disse boløsningene, og foreldrene fortsatt ha delt omsorg.

Siden Goa bruker begrepene «delt bosted» og det tidligere begrepet «delt omsorg», er det viktig å påpeke at det er mulig å ha delt bosted uten at barna oppholder seg like mye hos begge foreldrene.
Foreldrene kan bli enige om hvor mye tid barna bor hos hver av dem, og likevel ha ordningen «delt bosted» i den forstand at foreldrene bestemmer like mye. Det ligger i dagens ordning.

• Jeg bruker «delt omsorg», som betyr det samme som delt bosted, men som er mer dekkende. Jeg er usikker på hva barneombudet mener hun oppklarer, siden disse begrepene betyr det samme (Om noen har en forklaring på hva forskjellen er, om det evt. betyr forskjellige ting, er jeg glad for tilbakemeldinger).
• Barneombudet vet altså at delt omsorg åpner for andre løsninger enn 50/50. Hun vet at man kan avtale ulik botid, og likevel ha delt omsorg. Så hvorfor er hun imot delt omsorg? For utover botid, så handler det om avgjørelsesmyndighet. Er det dét hun mener at foreldrene skal stå fritt til å velge? Er det dét hun mener ikke er bra for alle barn?
• At foreldre kan velge delt omsorg med dagens ordning er ikke poenget. For man kan avtale botid uansett. At man må bli enige om hvilke rettigheter man skal ha er poenget. Disse burde være etablert og skrevet ned i loven.

Delt bosted som utgangspunkt ved loven vil være i strid med FNs barnekonvensjon som tydelig sier at barn har rett til en individuell vurdering av hva som er best for seg. Vi må derfor finne andre måter å høre barna på, enn å påtvinge dem delt bosted ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for.

• Som jeg viste lenger opp, er delt omsorg ikke i strid med barnekonvensjonen. Faktisk så er det flere punkter i konvensjonen som forutsetter delt omsorg. Så det hadde vært interessant å vite hvorfor Anne Lindboe mener det er i strid. Merk dere at hun ikke trekker frem hvor i barnekonvensjonen hun leser dette, slik at vi får lest det selv. Men det finnes ingen formulering som minner om det barneombudet sier. Dessuten er ikke delt omsorg som utgangspunkt til hinder for en individuell vurdering.
• Igjen bruker barneombudet uredelig retorikk når hun hevder jeg argumenterer for å «påtvinge» barn delt omsorg. At foreldrene stiller likt i utgangspunktet påtvinger ikke barn noe som helst. Barneombudet fortsetter å bruke argumentasjon som baserer seg på misoppfatningen om at delt omsorg er 50/50 botid. Ganske fascinerende, ettersom hun nettopp har bekreftet at det ikke er det.

Nettopp fordi samlivsbrudd er noe som preger mange barns liv i Norge, laget Barneombudet i 2012 rapporten «Barnas stemme stilner i stormen».

Denne rapporten lagde vi i samarbeid med en gruppe barn som selv har opplevd foreldres samlivsbrudd. Rapporten fremhever også barnas råd. Ett av rådene er å la barna selv snakke med mekleren på familievernkontoret. Barna ønsker også en oppfølgingstime etter en viss tid, for å snakke om hvordan avtalen fungerer.

• Rapporten det vises til er tilsynelatende laget med formål å vise hva barneombudet mener, og er ikke en objektiv rapport. At en gruppe på 7 barn har bidratt til rapporten, betyr ikke at den er representativ for noe annet enn Barneombudets egen oppfatninger. Disse barna er fra 11-17 år. De kalles «Ekspertgruppen», og det fremstilles nærmest som at dere uttalelser er mer representative enn f.eks. forskning og studier.
• Barna er rekruttert fra Enerhaugen Familievernkontor. Lederen, Trine Eikrem, har uttalt seg om delt omsorg i media tidligere. Noen sitater: «Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor.» Om delt omsorg: «Det er et sosialt eksperiment. Vi prøver ut noe som gjøres for første gang, men vi vet ikke konsekvensene av denne ordningen før barna som lever i den blir større.« Når dette kontorets leder ser delt omsorg som noe negativt, og mener barn helst vil bo hos mor, og kontoret hennes får oppgaven med å rekruttere barna som skal være med å bekrefte barneombudets oppfatning, bør man i det minste lese rapporten med et kritisk blikk.

Goa viser til et intervju der jeg uttrykker at i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte. I intervjuet snakker jeg om barn som lever med foreldre i høy konflikt. Å leve med foreldre i høy konflikt, som ikke klarer å skjerme barnet for konfliktene, kan være alvorlig for et barn. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet viser at det i verste fall kan påføre barna store helseplager.

• Merk dere hvordan Barneombudet moderer det hun har sagt: «i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte.» Det hun opprinnelig hevder er at savnet etter den ene forelderen er det minste av to onder. Husk at hun hele tiden hevder at delt omsorg handler om foreldrene, men hun avfeier barnets savn etter dem som det beste av «to onder». Er det barnets perspektiv?
• Hun mener tilsynelatende at de to ondene er å leve med konflikt, og savn etter forelderen. Men det finnes god dokumentasjon på at fraværet av en forelder fører til helseplager, atferdsproblemer, m.m. Så hun har ikke belegg for å hevde at savnet er det minste ondet. Foreldrekonflikt er ikke nevnt i forbindelse med barneombudets uttalelse i artikkelen.
• I tillegg gir ikke argumentet mening i forhold til hva som skal være utgangspunkt. Hvis det eksisterer en konflikt, blir den borte dersom bostedsforelderen kan flytte hvor den vil med barnet? Blir den borte dersom foreldrene må bli enige om hvorvidt de skal ha delt omsorg (les: like rettigheter) eller ikke? Vil konflikt oppstå dersom den ene forelderen ønsker å flytte og trenger samtykke, men ikke dersom den ikke trenger samtykke?
  Saken er at man ikke forebygger konflikter ved sette foreldrene i en posisjon hvor de skal velge hvorvidt det skal ha samme rettigheter. Eller ved å gi den ene muligheten til å forhindre den andre i å ha kontakt med barnet.

Til slutt: Goa viser til en frykt vi tror han deler med flere skilte foreldre uten delt bosted, at en av foreldrene kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre. Regjeringen foreslår at det skal innføres en utvidet varslingsplikt, og en meklingsplikt, for foreldre som ønsker å flytte med barna. Dette kan føre til at foreldrene tar bedre valg for barna sine, noe vi er veldig glade for, og håper derfor at Stortinget går inn for denne løsningen.

• Frykt og frykt. Det er en realitet jeg lever med. Det er selvsagt et stort problem at loven sier at den ene foreldren har flere rettigheter enn den andre, og kan flytte med barnet uten hensyn til verken barnet eller den andre forelderen. At barneombudet synes at barnets rett til kontakt med begge foreldre bør være underordnet bostedsforelderens rett til å flytte, vitner ikke om et barneperspektiv, slik hun selv kaller det. 
• Som en far som selv har hatt en sak oppe, hvor varslingsplikten ble brutt, så vet jeg at den bare har symbolsk verdi. I min egen sak mener dommeren at man ikke alltid kan overholde de seks ukene man har i dag. Tror barneombudet at utvidelse til tre måneder vil være effektivt i så fall?
• Foreldre som tar dårlige valg, vil fortsatt ta dårlige valg. Dersom de ikke gis særrettigheter i forhold til den andre forelderen, vil det være mye mer sikkert for barna.

Vi tror at i saker hvor foreldre ikke blir enige seg i mellom er det aller viktigste å ha gode og fleksible meklingsordninger og et familievern som kan hjelpe foreldre og barn til å komme til gode ordninger.

• «Vi tror….» Det er her problemet ligger. Barneombudet tror, men er ikke interessert i å finne ut hvorvidt det stemmer. Det er meklerne og familievernkontorene som i dag er medvirkende faktor til at mange foreldre inngår avtaler om ett bosted, uavhengig av hva som er best for individuelle barnet. Samtidig er loven uklar, det er ok for mor å ta seg til rette, og det som rammer barna hardest, nemlig mangelen på kontakt med en forelder, er ikke i tankene på ombudet.

Dette er noen sentrale ting jeg tok opp i kronikken som Barneombudet ikke har adressert:

1. Forskning på omsorgsløsninger.
2. Forskning på barn og avvisning.
3. Artikkelen i barnekonvensjonen som skal sikre barnets rett til regelmessig kontakt med foreldrene.
4. Utfall på meklerkontorene.
5. Samværfedrenes situasjon.
6. Kunnskapsgrunnlaget for sitt eget syn.
7. Hvorfor hun er imot delt omsorg som utgangspunkt, utover hennes feilaktige oppfatning av botiden.

Far 36,

Følg og lik på Facebook!

#DeltOmsorg, #barnetsbeste, #barnsbeste, #Barneombudet,