Forfatter: farskampmotsystemet

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Som vanlig når noe har skrevet om fordelen ved delt omsorg, kommer det er noen som skal kritisere det og peke på alle «farene». Denne gangen er det Berger J. Hareide, pensjonist, tidligere leder av Samlivssenteret Modum Bad, i Dagbladet.

To bosteder er best for barn etter skilsmisse, er den skråsikre dom fra Dag Furuholmen og Øivind Østberg i en kronikk i Dagbladet 15. september i år.

Det virker så enkelt og politisk korrekt hos dem hva som er best. De refererer til «omfattende forskning» for å entydiggjøre at det er best for barn etter samlivsbrudd – fra de er helt små – å ha et annenhver-uke-liv. Det er viktig «for å opprettholde tilknytning til fedre».

• De snakker ikke om to bosteder, men om delt omsorg. To bosteder er en realitet for barn med foreldre som ikke bor sammen uansett. Siden Berger Hareide manipulerer premissene, sitter vi igjen med ett stort stråmannargument.
• Forskningen som finnes viser at delt omsorg er best for barn på generelt nivå. Å sette det i anførselstegn er en uredelig taktikk.
  Bausermann 2002: http://canadiancrc.com/Fatherlessness/fam16191.pdf
  Linda Nielsen 2014:http://www.aaml.org/sites/default/files/MAT111_1.pdf
  Warshak +  110 forskere og fagpersoner: http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.166729.1392279984!/menu/standard/file/Warshak-Social%20Science%20and%20Parenting%20Plans%20for%20Young%20Children%20final%20ms%20distribution%20copy.pdf
  Svensk studie bosted og barns helse. http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.261599.1450340833!/menu/standard/file/Barn%20i%20va%CC%88xelvis%20boende%20-%20en%20forskningso%CC%88versikt.pdf
  Dansk studie om delt bosted. http://forskning.no/barn-og-ungdom/2012/06/delt-omsorg-bedre-skilsmissebarn
  Fars viktighet:Abdul Khaleque and Ronald P. Rohner, metastudie:http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/khaleque2012.pdf

• Det står ingenting i kronikken til Furuholmen og Østberg om annenhver-uke-liv. Delt omsorg handler om barns rett på kontkakt med begge foreldre, og at foreldrene har like rettigheter og forpliktelser.

Men forskning på dette er ikke enkelt, her går det på dype temaer. I mange konsekvensundersøkelser pirkes det på overflaten, og det er ikke entydig hva som har ført til hva. Det forundrer dessuten at Furuholmen og Østberg så enkelt avfeier hele tilknytningsforskningen, som går atskillig dypere.

• Dette er fascinerende, fordi norske psykologer som lener seg på tilknytning bruker rapporter fra bl.a. annet McIntosh et al 2010, eller Tornello et al 2013. Disse er tilbakeviste og kritisert av andre fagpersoner på samme felt, bl.a.i metastudiene Furuholmen og Østberg snakker om. Hareide reagerer dog på at dette blir avfeid, mens han selv avfeier forskningskonsensus.
• Berger Hareide nevner selvsagt ingenting konkret i forhold til forskningen, verken i forhold til mangler på den ene siden, eller funn på den andre siden. Han spiller heller på sin egen autoritet.

Jeg minnes en episode fra en mekling som sier mye om dette feltet: En tolv år gammel gutt snakket alene med mekler og ble spurt hvor han ville bo. Han svarte: «Det er nok best at jeg bor annenhver uke hos dem». «Best for hvem?» spurte mekler. Da begynte gutten å gråte.

• Dette sier oss ingenting. Én anekdotisk episode er ubrukelig. Men det er slik motstandere av delt omsorg ofte argumenterer. Tenk over denne epsioden. Vi vet faktisk ikke hvorfor gutten gråter. I tillegg ser vi igjen at «annenhver uke» blir nevnt. Delt omsorg trenger ikke være annenhver uke. Vi vet heller ikke om episoden er sann.
  Jeg kunne ha skrevet det samme: «Jeg minnes en episode hvor megleren spurte hvem barnet ville bo mest hos. «Må jeg velge én?» sa barnet. «Det er det foretrukne,» sa megleren. Da begynte barnet å gråte.» Er det nok til å si at delt omsorg er best?

Det er viktig å opprettholde tilknytning til begge foreldrene. Men ofte tas det mest hensyn til de voksne. Hvorfor kreve så mye flytting for barna? Hvis det skal være delt, hvorfor kan ikke standarden være at foreldrene flytter annenhver uke inn og ut hos barna?

• Å opprettholde kontakt med begge foreldre er av hensyn til barna. De utsettes ikke for mer flytting av delt omsorg, så man kan jo spørre hvorfor det plutselig er et problem om foreldrene stiller likt, dersom det ikke er det ellers.
• Når foreldre går fra hverandre, er det fordi de ikke klarer å bo sammen av ulike grunner. Hvordan er det bedre for barnet at foreldrene må fortsette å dele husholdning, dele utgifter og vedlikehold av samme bolig? Her finnes det også mange andre innvendinger, som jeg kommer til å ta for meg i et kommende innlegg.
• Dagens lovverk legger opp til at barn skal ha bosted hos den ene forelderen. Dette gir bostedsforelderen litt flere rettigheter. Bl.a. flytting med barnet, noe som kan gjøres uten samtykke fra den andre, eller barnet. Er det av hensyn til barnet at én forelder kan flytte hvor som helst i landet, uten samtykke? Er det av hensyn til barnet at man legger opp til at kontakten med den ene forelderen reduseres etter samlivsbrudd?

Ville dere, Furuholmen og Østberg, vært villige til å flytte slik annenhver uke i årevis? Hvis ja, ok. Hvis ikke, er dere da kvalifisert til å kreve at barna skal kunne greie det? Barn som er atskillig mer sårbare. Er det litt dobbeltmoral ute og går her?

• Dette er en uredelig og nærmest barnslig tilnærming. Ville Hareide ha ofret kontakten med en forelder gjennom hele oppveksten for å slippe to hjem?  Hvis ikke, er han egentlig kvalifisert til å kreve at barn skal gjøre det?
• Igjen, delt omsorg handler ikke om annenhver uke, og barn med foreldre som ikke bor sammen, flytter mellom to steder uansett. Hvorfor er dette verre ved delt omsorg?
• Det er forskjell på barn og voksne. Barn skal vokse opp, utvikle seg, lære og leke. De er avhengig av sine foreldre, og å vekselvis bo hos hver av dem, er ikke sammenlignsbart med å flytte annenhver uke for en voksen. Så lenge foreldre kan tilby det barnet trenger når barnet bor hos dem, vil barnet ha det trygt og godt. At barn er sårbare, brukes ofte for å virke mer overbevisende. Man kan like gjerne si at barn er sårbare i forhold til å være borte fra foreldrene i lengre perioder, og at samvær derfor bør har høyere hyppighet. Det finnes ingen forskning eller annet kunnskap meg bekjent som tilsier at barnet tar mer skade av å ha omfattende kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd, kontra å bo mest hos den ene forelderen. Det er heller ingenting som tyder på at å ha to hjem er det største problemet etter samlivsbrudd. Det er heller tapet av kontakten med den ene forelderen. Det er også rimelig påfallende at ingen av de som fremstiller delt omsorg som noe negativt klarer å påvise en slik sammenheng mellom denne løsningen, og negativ effekt på barna.

Vi ser at delt omsorg er et tema som fører til debatt i media. Vi ser også at motstanderne av delt omsorg benytter seg av anekdoter, feilaktige fremstillinger av påstander, irrelevante sammenligninger, og ikke minst at de unnlater å vise til noe som helst vitenskapelig grunnlag.

Far, 36

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

På TV2s nettsider kunne vi i dag lese denne saken:Mor mishandlet datter (4) ? slipper fengsel fordi hun er omsorgsperson.

Her har en mor erkjent straffskyld for mishandling av sin datter. Det står blant annet dette: «Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne.»

Saken fremstår klar. Mor er siktet for mishandling og erkjenner straffskyld. Datteren er i dag 10 år, og det er en far i bildet, står det i artikkelen. Hva kommer retten frem til? Jo, mor slipper straff fordi retten mener at «at det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone.» Det er altså til barnets beste å fortsette å bo hos sin mor, som har truet å drepe henne med kniv. Selv om datteren tydeligvis fortsatt er preget av dette: «Retten har ved vurderingen lagt vekt på fornærmedes forklaring i dommeravhør hvor hun forteller at hun blir «redd og trist» av det som har skjedd. Hun har særlig trukket frem knivepisoden og sagt at «jeg glemmer det aldri»».

En ting som er interessant med tanke på dette er å se noen uttalelser fra noen år tilbake. I 2011 kom et Kvinnepanel, satt ned av SVs Audun Lysbakken, med et krav om at fedre skulle nektes samvær med sine barn, dersom de har utøvd vold mot barn eller mor, selv om det ikke foreligger dom. Saken kan du lese her.

Inga Marte Thorkildsen gikk i 2013 inn for å endre barneloven i forhold til det samme i 2013. Hun uttalte dette: «Vi kan ikke legge straffelovens beviskrav til grunn. Det er bedre at en uskyldig foreldre mister samværsretten enn at et uskyldig barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep». Hun mente med andre ord at uskyldspresumpsjonen ikke burde gjelde, og at det ikke var så nøye om uskyldige foreldre og barn ble rammet av dette. Les om det her.

Det finnes rapporter om barn og vold, Novas «Vold og overgrep mot barn og unge» 2015 er den nyeste. Den viser at barn blir utsatt for vold fra mor oftere enn fra far. Det har vært en nedgang siden 2007, og dette er selvsagt bra, men poenget er at menn ikke er mer voldelige mot sine barn enn kvinner er. Det skulle tilsi at man ikke oppretter lover som tar sikte på å først og fremst forhindre fedre i å ha samvær, da det på ingen måte sikrer barna.

Barnet i saken som omtales på TV2 ser ut til å ha to foreldre som ikke bor sammen, men har bosted hos mor. Det viser seg å være svært ugunstig for henne. Kvinnepanelet og Inga Marte Thorkildsens forslag bidrar til at slike situasjoner er mulige. Deres urimelig fokus på å hindre fedre i samvær, åpner for at barn blir boende fast hos en mor som mishandler dem. Når dette så kommer til retten, slipper mor straff pga. rollen som bostedsforelder, og barnet fortsetter å bo hos mishandleren.

Dette viser også viktigheten av delt omsorg. Dersom dette hadde vært utgangspunkt, kunne far kanskje hatt mulighet til å gripe inn i situasjonen. Jenta kunne så ha fortsatt å bo hos sin far og kunne hatt samvær med moren under tilsyn, mens moren jobbet med å bli frisk.

Begge foreldre er viktige for barn. Dessverre er ikke det noe alle anerkjenner, og morspresumpsjonen står sterkt i norsk rettsvesen. Resultatet er at voldelige mødre kan fortsette å ha omsorgen for sine barn, og domstolen vurderer dette som barnets beste.

På tide med en demonstrasjon for barns rettsikkerhet?

Far, 36

Dette er det siste svaret om har kommet fra Barneombudet. Jeg kommenterer under.

Deres ref: Vår ref: 16/00588-9 Saksbehandler: Ane Gjerde Dato:29. august 2016

Delt bosted – generelt

Barneombudet takker for din e-post. Du er ikke fornøyd med svarene du får fra oss. Vi vil likevel forsøke å svare deg en gang til så godt som vi kan og har kapasitet til. Når det gjelder hvilken forskning vi baserer oss på, er blant annet BUFdir sitt bakgrunnsmateriale relevant for oss: https://www.bufdir.no/Familie/Mekling_samlivsbrudd/Barnets_beste_ved_samlivsbrudd/Til informasjon er denne veilederen under revidering og oppdatert  forskning vil foreligge når den er ferdig.

Du viser også til bloggen din der du har skrevet noen blogginnlegg om blant annet Barneombudets meninger om delt bosted. I et av blogginnleggene skriver du at Barneombudet åpenbart er imot delt bosted. Det stemmer ikke at Barneombudet er imot delt bosted. For veldig mange barn vil delt bosted være den beste løsningen. For mange barn vil det også være best å bo mest hos far. For andre barn vil det være best å bo mest hos mor. Det Barneombudet er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn. Barneombudet ønsker at det skal være en fleksibel ordning der barn og foreldre selv kan  komme frem til hva som er den beste løsningen for det enkelte barn. Vi er selvfølgelig inneforstått med at dette er lettere sagt enn gjort, og at konflikter mellom foreldre kan gjøre det svært utfordrende og vanskelig å komme frem til en enighet om hva som er best for barnet.

Vi tror ikke at et regelverk alene kan løse disse utfordringene. Men Barneombudet mener likevel at et regelverk som åpner for at foreldre og barn selv kan finne ut av hvordan de vil løse dette på best mulig måte for barnet er det beste utgangspunktet.

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur

Her avsløres barneombudets kilde. De sier BUFDIRs veiledning er relevant for dem. Et veiledningshefte med anbefalinger basert på de tilbakeviste rapportene vi kjenner fra før. De baserer altså ikke sin kunnskap direkte på forskning heller, men et veiledningshefte. Tenk på den makta som ligger i barneombudets hender. Når Anne Lindboe står frem og snakker om barnas situasjon, lytter folk. Hun skal jo tale deres sak. Men her ser vi altså at barneombudets kunnskap er begrenset til et veiledningshefte.

Barneombudet har også vært inne på bloggen min. De har lest at jeg skriver de er imot delt bosted. Dette hevder de at de ikke er. Men deres uttalelser i media og høringssvar bekrefter jo at de er nettopp det. Når de fraråder delt bosted, så er de åpenbart imot. Vi kan også se det på måten de skriver om temaet i svaret sitt. At mange barn vil ha det bra med delt bosted, mange med å bo mest hos far, andre mest hos mor. Igjen ser vi at Barneombudet rett og slett ikke vil ta innover seg at delt bosted (som strengt tatt burde hete delt omsorg, også pga. forvirringen) ikke handler om 50/50 botid. Barn som bor mer hos den ene foreldren er kan fortsatt ha delt omsorg. Det handler ikke om botid, men om rettigheter og plikter. Derfor er denne gjentatte misrepresentasjonen ganske frustrerende, og viser at motstanden mot ordningen bygger på årsaker som ikke er reelle. En annen ting er deres gjentatte argument om at man skal finne den løsningen som er best for det enkelte barnet. Delt omsorg handler vel ikke om noe annet. Problemet i dag er at familievernkontorene ikke fungerer som en nøytral instans. Dette har jeg nevnt i tidligere innlegg. Et studie av meklingsordningen gir denne beskrivelsen: «Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.»

At foreldrene stiller likt vil ikke være noe problem for barnet. Man må nesten spørre hvordan barneombudet mener at det er det. Vil det være vanskeligere å komme til enighet om begge har like mye de skulle ha sagt? Er det bedre ved uenighet at én forelder får bestemme? Er det nøytralt at én forelder har flere rettigheter?

Her skal jeg gjengi noe av det jeg har skrevet og forklart til barneombudet gjennom min henvendelser.

• Delt omsorg som utgangspunkt gjør at foreldrene stiller likt juridisk. Det vil altså ikke forhindre muligheten til å finne individuelle løsninger for barnet.
• Delt omsorg får også mest betydning ved uenighet. Selv om foreldrene har delt omsorg som utgangspunkt også om de er enige, så er det først ved uenighet at det får reell betydning. Det forhindrer at én forelderer kan ta barnet med seg og flytte langt vekk, og det legger byrden ved søksmål og på påfølgende bevisbyrde, på den som ville ta barnet vekk fra den andre. 
• Når det først er uenighet vil jo ikke foreldrene komme frem til løsninger uansett, og da sier loven at retten må bestemme én forelder, med mindre det foreligger særlige grunner for delt omsorg. Med andre ord, IKKE nøytralt.
   

Tar Barneombudet dette til seg da? Nei, de bare gjentar den samme regla: «Vi er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn». Det er jo slik det er i dag. I loven står det at retten skal velge hvem barnet skal bo hos ved uenighet. Altså én forelder. Vi vet hvem dette oftest er. Tilsynelatende er da dette normen for hva som er best ved uenighet. Når man er uenig, men vet at man er tilsvarende gode foreldre likevel, vil kunnskapen om at det er lettere for den éne å vinne frem, selvsagt gjøre at den andre lettere gir seg på det. Det er ikke bare de som går til retten som er uenige. Det er heller ikke slik at et forlik er et resultat av enighet.

Et regelverk vil ikke løse utfordningene alene. Men det vil føre til at barns rett til å ha omfattende kontakt med begge foreldre er normen. Det vil sette barnas rettigheter foran den éne forelderens rettigheter. Det vil fortelle alle foreldre at de er ansvarlige for å ta vare på sine barn, og barnas relasjoner til begge foreldre.
 

Far, 36

Etter å ha mottatt et svært mangelfullt svar fra barneombudet skrev jeg raskt ned et svar, og sendte dette til barneombudet 25.05.2016. Svaret mitt til barneombudet var stort sett kommentarer til det de skrev, og en etterlysning på svar fra den opprinnelig mailen min.
 

Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Dato:16/00588-7 Ane Gjerde 17. juni 2016

Delt bosted
Barneombudet viser til dine eposter. Du skriver at du ikke har fått svar på det du stilte spørsmål om i første epost og at du opplever svaret vårt som en oppramsing og gjentakelse av det samme som barneombud Anne Lindboe gjentar i mediene. Du stiller konkrete spørsmål blant annet om hva vi baserer oss på når vi sier at barn under 3 år ikke bør ha delt bosted. Du skriver at vi er forpliktet til å svare på alle spørsmålene du stiller.

Barneombudet har forståelse for at du ønsker svar og en redegjørelse for blant annet hvilken forskning vi baserer oss på når vi uttaler oss om delt bosted.

Barneombudet kan selv prioritere oppgaver og hvilke diskusjoner vi går inn i. Det følger av vår lov og instruks. Se http://www.barneombudet.no. Barneombudets viktigste prioritet når det kommer til saker inn til vårt kontor er henvendelser fra barn. Henvendelser fra voksne privatpersoner er også svært viktig for oss å få inn til vårt kontor for å få kunnskap fra de som har direkte erfaring med systemet og om det fungerer eller ikke fungerer til barnets beste. Det gjelder selvfølgelig også henvendelser der personer er uenig med oss. Vi setter derfor pris på ditt innspill inn i debatten om barns rettssikkerhet i barnelovsaker. Vi anser det likevel ikke som Barneombudets oppgave å redegjøre og informere enkeltpersoner hvilken forskning vi baserer oss på, utover det som er publisert på våre nettsider. Der finner du alt av offisielle uttalelser på våre fagområder, og du vil finne den informasjonen vi kan gi der.

Vi kan imidlertid trygge deg på at barns rettssikkerhet når foreldre ikke bor sammen er et av våre prioriterte fagfelt og vi har opparbeidet oss betydelig kompetanse på dette feltet over mange år. Vi er klar over at det er mange hensyn som skal tas, og delte meninger om hvordan lovverket og instansene bør utformes med tanke på barns beste. Vi tar med oss dine innspill i debatten.

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur

Legg merke til hvordan barneombudet igjen unnlater å svare. At de ikke er forpliktet til er greit nok, jeg antydet det i en purring på svar, utfra teksten i deres automatisk respons. Men jeg var kanskje litt for unøyaktig med tolkningen.
Likevel er ikke det noen god unnskyldning for å ikke ville redegjøre eller dele informasjon om sitt arbeid. De viser til sin lov og innstruks som tilsynelatende finnes på deres hjemmesider, uten å spesifisere nøyaktig hvor på sidene dette finnes. Jeg har heller ikke funnet noe om dette.

Videre får vi vite at de ikke anser det som sin oppgave å redegjøre eller informere om hvilken forskning de baserer seg på. Hva kommer det av? Er det ikke forholdsvis enkelt å oppgi dette?

Avslutningsvis får vi vite at anser seg selv som betydelig kompetente på dette området. Jeg er ikke overbevist om at det stemmer.

Jeg sendte nok en mail etter dette, og svaret mottok jeg i dag, 29.08.2016. Her avsløres kildene for barneombudets ståsted.
Det vil jeg publisere i morgen, eller onsdag.

Far, 36 år.

Licensed from: timbrk / yayimages.com

Man hører gjerne påstander om at feminisme handler om likestilling og likeverd mellom kjønnene. Men i forhold til bostedsløsninger og likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, er det lite som tyder på at dette er feministenes fokus. Tvert imot er det å sikre kvinners rettigheter, som allerede er sterkere enn menns rettigheter på dette feltet, det viktigste. Det gjør også at barnas rettigheter settes til side. At noen er av den oppfatningen at det er greit, er noe man kanskje bare må leve med. Men at systemet bygger på dette, er ikke like greit å akseptere.

For det som er et problem er at deler av norsk lov, blant annet deler av barneloven, er bygget på denne typen feministiske idéer. Dette er ikke nødvendigvis så synlig i lovteksten, som benytter mer nøytrale begrep, som «den barnet bur saman med». Men det kommer tydelig frem når man ser på forarbeidene til lovene, høringssvar, argumentasjon fra feministiske organisasjoner, feministiske politikere og politiske partier.
I tillegg kan vi jo se på likestillingsloven, eller Lov om likestilling mellom kjønnene.
§1 forteller oss at «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». Hva innebærer det? Jo, bl.a.innebærer det likeverd og like muligheter og rettigheter. Fantastisk! Der er jo akkurat det jeg som far ønsker etter samlivsbruddet. Men vent.. Hva er det det står nederst i paragrafen? «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Så hvor stiller jeg som far og mann? Kanskje det er sånn at jeg etter samlivsbrudd blir likestilt med mor, siden mødre stiller sterker på dette feltet i utgangspunktet? Hvorfor inneholder loven denne teksten, når beskrivelsen allerede indikerer at likeverd er formålet? Slik det fremstår, insinueres det at kvinner er undertrykte. Men det er de ikke, ikke i forhold til rettigheter og muligheter, ikke i Norge.
§2 sier at «Loven gjelder på alle områder i samfunnet.» OK. Så formålet er å bedre kvinners stilling på alle områder? Hmmm, hittil fremstår denne loven mer som et hinder for menn, enn en lov som ivaretar alle, uavhengig av kjønn.
Men se! §7, om positiv særbehandling. Helt nederst står det at «Kongen kan gi forskrift om hvilke former for særbehandling som tillates i medhold av denne loven, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.» Særbehandling av menn ved omsorg for barn! Kanskje dette kan være til hjelp for oss fedre! Ah, men det finnes også forskrifter.  Her utdypes det i §2 » Ved tilsetting i stilling der hovedoppgaven er undervisning av eller omsorg for barn, og ved opptak til utdanning til slik stilling, kan en mann, i samsvar med regler gitt i eller i medhold av forskriften her, velges fremfor en kvinne når den mannlige søkeren vurderes å være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den kvinnelige søker (moderat kvotering).» Så fedre kan ikke få særbehandling når det gjelder sine egne barn, de kan kun få det for å jobbe i barnehage, eller et annet kvinnedominert yrke hvor man evt. har omsorg for barn.

La oss gå videre, til barneloven. Det er den loven som er mest relevant etter et samlivsbrudd.
§ 36: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»
Barneombudet hevder stadig at barneloven er nøytral. Det er den altså ikke. Ved uenighet må retten avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted. I motsetning til barneombudets påstander, er det altså én løsning som trekkes frem som den foretrukne, og det er den løsningen som kommer dårligst ut i forskning. Barneombudet mener dog at en bedre løsning som utgangspunkt er mer negativt, om denne ikke er best for alle barn.
Problemet her er at bostedsforelderen oftest ender opp med å være mor. Det er relevant for dette innlegget videre.

Dette er § 37 i barneloven: «Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.»

Den som barnet bor fast med, har altså større avgjørelsesrett. Hva betyr det så å «bu fast med»? La oss ta en titt i heftet «Barn og Brudd», som ble utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2015. «Begrepet « hvor barnet skal bo fast», sier i de fleste tilfeller først og fremst noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfeller er det slik at barnets faste bosted er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen opp til 50 % av tiden.»
Barnet kan altså bo fast hos den ene forelderen, selv om botiden er nærmest lik. Hva med delt bosted, eller delt omsorg som det egentlig er?
«En avtale om delt bosted kan like godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 eller 70 % av tiden hos en av foreldrene og 40 eller 30 % hos den andre. Når barnet har fast bosted/bor fast hos begge foreldrene, innebærer det at bestemmelsesretten tillegges foreldrene i fellesskap. Begge foreldre har like rettigheter i forhold til barnets hverdag.»
Altså forteller BUFDIR oss at både fast og delt bosted innbærer botid innenfor samme variasjon. Forskjellen ligger i foreldrenes plikter og rettigheter.

Likevel er det en utbredt motstand imot delt omsorg, og det begrunnes med bl.a. at foreldrerettferdighet ikke må settes foran barnet. Men om botiden ikke er knyttet til bostedsformen, hvordan settes foreldrerettferdighet foran barna? På hvilke måte rammes barne av at foreldrene har samme rettigheter? Saken er at det ikke er tilfelle. Motstanden til delt bosted handler om å ikke ville gi fedre samme rettigheter som mødre. Høres det konspiratorisk ut? Sikkert. Men la oss se på litt fakta.

Siste rapport er fra 2012, og viser at 25% har delt omsorg, mens 66 % av mødre er bostedsforeldre, og kun 8 % av fedrene er bostedsforeldre. Gitt at disse tallene er ganske like i dag, så er  88%  av bostedsforeldrene mødre. Begrunnet i bl.a. denne andelen mødre, og kvinners rettigheter, har Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, SV, Feministisk initiativ, Aleneforeldreforeningen, KUN, LDO , UNIO, JURK, osv., uttalt seg negativt til delt omsorg, og å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det handler altså ikke om barnets beste for noen av disse. Det handler om kvinners rettigheter. Sjekk linkene og les selv. Man ser fort at argumentene stort sett handler om det samme:

• SV: 85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet.
• Kvinnefronten:
  De fleste som har hovedomsorg for barn er kvinner,og Kvinnefronten mener det er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter at deres eks-partnere skal gis makt til å hindre dem å flytte dit de vil oen ganger er flytting nødvendig for å ta utdanning, få arbeid eller være nær familie og nettverk andre steder i landet.
• Feministisk initiativ: Menn tjener mer enn kvinner og har bedre muligheter for en heltidsstilling. For kvinner finnes muligheten til å få en bedre jobb, et eget nettverk, en ny partner og – i verste fall – muligheten til å unngå vold, ofte et annet sted enn der hvor eksmannen bor. Retten til å flytte har vært kvinnenes siste mulighet for å skape et bedre liv for seg og barna i et samfunn ellers tilrettelagt for menn.
• Aleneforeldreforeningen: 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke.
• Norsk kvinnesaksforening: Vi mener at dette vil innebære en svært alvorlig begrensning av den personlige friheten til den forelder som barnet bor fast hos. I mange tilfeller er slik flytting nødvendig for at vedkommende forelder skal kunne gjennomføre nødvendig utdanning, ta et arbeid som  gjør det mulig for vedkommende å forsørge seg – eller for å komme i nærheten av sitt personlige nettverk. NKF har riktignok utelatt kjønn her. For å utelate tvil om at de først og fremst er opptatt av kvinnekampen siterer jeg fra deres tidskrift fra 2008, da de også skulle vurdere dette spørsmålet: Et eventuelt flytteforbud for omsorgsforeldre vil i hovedsak ramme kvinner, ettersom mødrene har daglig omsorg i langt de fleste tilfelle, ca 85 pro­sent.
• UNIO er imot delt omsorg og samtykke for flytting. De er dog nøytrale hva gjelder kjønn i begrunnelsen. Det er de dog ikke i siste avsnitt på side 1. De mener at endringen styrker fedres rettigheter og skriver: Det er ikke uproblematisk å styrke det ene kjønn uten å skjele til de konsekvenser dette kan få for det andre. Fortsatt er det slik at vi må arbeide for å styrke kvinners stilling i det norske samfunnet. Like rettigheter for fedre får altså konskekvenser for mødre, og da er det problematisk. Likestilling vil alltid ha konsekvenser for det motsatte kjønn. Men kvinner må tydeligvis styrkes selv om de allerede står sterkest.
• KUN: En begrensning av bostedsforelders rett til å flytte i forbindelse med utdanning, jobb eller annen personlig årsak vil fortsatt i størst grad ramme kvinner, som fortsatt er de primære bostedsforeldrene.
• LDO: Etter vårt syn er det mest rimelig at samværsforelderen får søksmålsbyrden ved uenighet. Forelderen med fast bosted er den som i  utgangspunkt er gitt mest myndighet over barnet, er den forelderen som har tilbrakt mest tid med barnet og som har hatt det største ansvaret.  Denne beskrivelsen vektlegger ikke kjønn. Men det er åpenbart at LDO forbinder bosted med mest ansvar og mest tid, og at det automatisk har sammenheng med at avgjørelsen om flytting er riktig. Utfra BUFDIRs definisjoner av bosted over, vet vi at det ikke stemmer. De mener også at samværsforelderen skal ha søksmålsbyrden. De mener altså at en som ønsker å frarøve barn og forelder kontakt, skal kunne gjøre det. Men en som ønsker å beholde kontakten med sitt eget barn, må gå til sak. Det mener likestillings- og diskrimineringsombudet. Jeg siterer også fra deres høringssvar fra 2008: Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
• JURK: JURK mener at kvinners bevegelses- og handlefrihet vil bli begrenset dersom forslaget om innhenting av samtykke gjennomføres. Dette er fordi det per i dag er flest kvinner som har barnet boende fast hos seg.

Punktene over handler om bostedskompetansen, altså det å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Disse eksemplene viser at man bruker andel kvinner som begrunnelse for sine synspunkter. Hva om denne andelen var menn? Ville det da ha stilt seg annerledes? Hva med fokuset på barna? Husk også §36 over:

1. Retten skal velge én av foreldrene, som barnet da skal bo hos.
2. 62 % av fedre ønsker med samvær, eller kontakt med sin barn.
3. 65 % av barn som henvender seg til barneombudet ang. bosted, ønsker mer kontakt eller bosted hos sine fedre
4. En studie i «Fokus på familien» sier at «Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett».
5. At 66 % har bosted hos mor, tyder på at det er en urettferdig skjevdeling, når man ser på punkt 2 og punkt 4.

At andelen kvinner er større, har ikke nødvendigvis med å gjøre at fedre ikke ønsker å stille opp, eller ha omsorg for barna i større grad. Det handler tilsynelatende mer om at de presses inn i avtaler og forlik hvor de kommer dårligere ut. Når man da likevel baserer seg på de tallene for å begrunne å opprettholde skjeve maktforhold, sier det noe om måten tall misbrukes til egen fordel.

Det interessante er at alle de ovennevnte også er imot delt omsorg. Delt omsorg gir foreldrene like rettigheter og plikter, som egentlig også innebærer bostedskompetansen. Ved å gå inn for å hindre fedre delt omsorg, og deretter forhindre dem i å ha rett til å ha innflytelse over hvor i landet barnet bor, bidrar de til å undergrave barns rettigheter til kontakt med begge foreldre, i tillegg til å undertrykke fedre.

Det er etter disse premissene deler av barneloven er utarbeidet. Det kan man se her i Ot.prp. 104 (2008-2009). Det er ikke positivt at en ensidig ideologi har så stor innflytelse på et lovverk. Man kan også se her hvordan BLD har vurdert delt omsorg. De viser til at Barneombudet mener delt bosted ikke er best for de minste barna. Det vet vi fra før at Barneombudet ikke har belegg for å hevde. Igjen kan vi også se på BUFDIRs definisjoner, og det gir enda mindre mening. Er ikke like rettigheter for begge foreldre bra for de minste barna?

Endringer i barneloven vil ikke ramme barna, men kvinner; det er det største grunnlaget for motstanden. Ja, når en lov som favoriserer ett kjønn endres, så vil nødvendigvis kjønnet som favoriseres «rammes». Men poenget er at barnas rettigheter styrkes, og fedrene stiller likt med mødrene.
Et annet argument som går igjen er at delt omsorg krever godt samarbeid. Hva mener de med det? Krever det ekstra godt samarbeid å ha like rettigheter? Selvsagt ikke. Dersom feminisme handlet om likeverd og likestilling mellom kjønnene, burde disse uttalelsen ha sett veldig annerledes ut.

Delt omsorg som utgangspunkt handler om å sikre barnas rett på begge sine foreldre. Det handler ikke om å pålegge alle én løsning.
Det følger et ansvar med å få barn. Barn har rett til å ha begge foreldrene sine i livet sitt. Man kan ikke la feministiske idéer som utelukkende vektlegger kvinners situasjon bestemme hvorvidt barna skal få opprettholde kontakten med begge foreldre.
 

Far, 36

#DuOgJegPappa hasjtaggkampanje med #Mannsforum . Jeg kjenner så utrolig mange flotte pappaer ️ Men dessverre får ikke alle lov til å være den flotte pappaen jeg vet de kan være. Derfor har jeg lyst å sette fokus på det helt spesielle båndet mellom far og barn med denne kampanjen ️

Far, 36

Licensed from: imarin / yayimages.com

I midten av juni skrev Stig Torsteinson nok et innlegg i Dagsavisen.

Igjen beskylder han, ironisk nok, Dag Furuholmen for å sette frem påstander som han sier verken er sanne eller har faglig grunnlag. Slik det fremstår baserer Torsteinson dette på at Furuholmen skriver at BUFDIRs anbefalinger for barn ved samlivsbrudd er skrevet at Torsteinson og hans kone, Ida Brandtzæg. Dette gjør han, og det er selvsagt greit å rydde opp i det. Jeg har selv begått den feilen tidligere. Men det er egentlig en legitim forklaring på dette. I Dagbladet  13. mai 2014 står følgende i en artikkel hvor både Torsteinson og Brandtzæg er representert: «Susanne Blichfeldt støttes av barnepsykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson hos Nic Waals Institutt ved Lovisenberg Diakonale sykehus. De to har begge bidratt til å utforme retningslinjer vedrørende samvær gjennom en brosjyre for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og en DVD for domstolsadministrasjonen. Brosjyren heter: «Barnets beste ved samlivsbrudd». «
Ekteparet opptrer også sammen i en rekke kronikker, og jobber innen samme felt, og er knyttet til samme institutt, derfor er denne feilen lett å begå. Det er dog ikke så veldig vesentlig i forbindelse med kritikken av deres bruk av tilbakevist forskning, om Torsteinson ikke har deltatt. Espen Walstad er sakkyndig psykolog og medlem av FOSAP. Begge fagmiljøer bygger sine anbefalinger på samme sviktende grunnlag, og begge fagmiljøer har skrevet kronikker eller innlegg i samarbeid med Lars Smith.
Ser man på høringsinstansene brosjyren var innom, Psykologforeningen, Advokatforeningen og Barneombudet, gir ikke det noe forsikring om at innholdet har gjennomgått grundig kvalitetssikring.
Det er også verdt å påpeke at Torsteinson ikke forklarer noe sted i kronikken hva han mener med at Dag Furuholmen ikke har faglig grunnlag for sin påstander.

Torsteinson skriver i alle fall innledningsvis «Vi er for at fedre involverer seg i omsorgen for barnet fra dag en. Vi vet godt at barn fra halvtårsalderen av har kapasitet til å knytte seg til flere, og at fedre er viktige tilknytningspersoner. Vi er så absolutt for far!» Det er jo flott, om det stemmer! Men jeg skal ta for meg resten av innlegget hans, og se på det i lys av tidligere uttalelser og materiale fra både ham og Brandtzæg.

I brosjyren (som kun Brandtzæg har vært med å utforme) står bl.a. dette: «For barnet er det viktig at omsorgssituasjonen etter bruddet blir mest mulig lik den som var tidligere. Det bør derfor legges vekt på hvordan dere fordelte ansvaret for barnet før bruddet, og hvem barnet er mest knyttet til.» I tillegg kan vi lese om barn 0-1 år «For de aller minste barna bør derfor samværet finne sted på dagtid uten overnatting.» For barn 1-3 år: «Etter hvert kan både lengre dagsamvær og overnattinger være gode løsninger. Dette bør ikke gå ut over stabiliteten i barnets liv. Samværsovernattinger over flere netter bør utsettes til barnet er mellom 2 og 3 år. En slik samværsordning vil fungere best dersom det er gode samarbeidsforhold med tett kontakt mellom omsorgsgiverne, og barnet er tilstrekkelig modent for det. Det er svært viktig at det tas individuelle hensyn, avhengig av barnets robusthet, sårbarhet og tilknytning til foreldrene når omfanget av overnattingssamvær vurderes.» I hvilken grad slippes far til i disse situasjonene, hvor man skal vurdere barnets tilknytningsgrad, og rådes til å unngå overnattinger?

Det kommer i alle fall frem i kronikken at små barn har kapasitet til å knytte seg til begge foreldre. La oss ta med oss det videre.

Torsteinsson skriver så: «Vårt anliggende er barnets stresstoleranse og sårbarhet for manglende stabilitet, særlig i det første og andre leveåret. Vi mener det til nå ikke er faglig grunnlag for å anbefale delt bosted som fast løsning for de aller minste. Furuholmen mener at vårt anliggende ikke har rot i forskning. Dette stemmer ikke.»

Hva med overnattingssamvær gjør barn stressede, og hva gjør overnattingssamværet ustabilt? Vil det være annerledes enn om far sto opp om natten i stedet for mor i et inntakt forhold? Eller om mor jobber turnus, og har kveldsvakt eller nattevakt? Faglig grunnlag går begge veier. Er det faglig grunnlag for å fraråde delt bosted, slik Torsteinson gjør?
Han avslutter med å avvise at dette anliggende ikke har rot i forskning. Da blir det spennende å lese neste avsnitt!

«Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år. Dette vet foreldre også helt intuitivt. På tvers av kulturer og samfunn vektlegger foreldre til de minste barna ro og stabilitet. En viktig utviklingsoppgave i den første levetiden er å få barnet til å oppleve at verden er forutsigbar. Å ha to faste baser vil gjøre dette vanskeligere, særlig hvis årsaken til delt bosted er et konfliktfylt forhold mellom foreldrene.»

OK, solid grunnlag. Foreldre vet det intuitivt. Ja vel. Likevel sier ikke det noe om effekten av delt bosted. Torsteinson forsøker å bygge opp delt bosted som noe stressende og ustabilt for barn. Når blir hjemmet en base? Og når er det to baser? Delt bosted defineres utfra foreldrenes rettigheter og plikter overfor barnet, ikke utfra prosent. Normalt regnes 35-65 % botid so delt bosted i forskning. Mange foreldre har ordninger som innebærer fast bosted hos mor, selv om barnet faktisk er nærmest like mye hos far. Det er nettopp rundt dette Torsteinson og Co. har et stort forklaringsproblem. Er delt bosted utrygt for barnet i alle former, men ett bosted ok, uavhengig av botid?
Å si at konfliktfylte forhold er årsaken til delt bosted, høres merkelig ut. De mest konfliktfylte forholdene er tilsynelatende oftere et resultat av ett fast bosted og ulike rettigheter. Men så var det denne forskningen da. Hvor ble det av den? La oss se på neste avsnitt:

«Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast. Likevel, siden disse funnene stemmer godt overens med det man vet om reguleringskapasiteten til små barn, mener vi det gir grunn god nok til å være føre var. Det betyr ikke at vi mener at de minste ikke tåler tett kontakt med den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen. Det betyr heller ikke at vi mener at det ikke skal være overnattinger i det hele tatt. Vi er for hyppig og gjerne daglig kontakt om forholdene ligger til rette for det. Vi hevder imidlertid at det er foreldrenes kapasitet til å samarbeide om det lille barnet som må utfordres, ikke det lille barnets kapasitet til å bo to steder.»

Mer snakk om forskning som finnes, uten å nevne hva denne er. Torsteinson og Co. har altså forskning som underbygger det han sier, han bare glemmer å fortelle hvilken. Det går igjen hos ham selv, Brandtzæg, FOSAP og Barneombudet. Disse snakker om forskning og studier som viser noe annet enn at delt bosted er bra for de minste barna, men vil aldri si hvilken forskning det er.
Se på hva Torsteinson forteller oss videre. Hvordan forstår barn det å ha én hovedbase? Lenger opp sa han jo at barn fint kunne knytte seg til begge foreldre. Er det ikke dette de egentlig mener med base? Små barn har vel ingen forståelse av en bolig som base?
Når han snakker om stressnivåer, så er det nøyaktig det samme FOSAP har hevdet, hvor de viste til et eksempel fra McIntosh et al 2010. Det samme eksempelet som trekkes frem i Warshaks konsensusrapport, for å illustrere hvordan tallene ikke gjenspeiler konklusjonen. For variasjonene var innenfor normalen, og slett ikke høyere for barn som overnattet hos far. Faktisk var de høyere hos barn som ikke overnattet borte overhodet. Og at delt bosted virker negativt inn på foreldrene? Igjen, om man tar for seg variasjonene i botid som delt bosted kan innebære, hva mener Torsteinson med dette? Virker like rettigheter og plikter negativt inn på foreldrenes evne til å roe ned barnet?
Så sier han plutselig at vi ikke kan slå sikkert fast. Altså vedkjenner han at de ikke har belegg for sine frarådinger. Men han mener, som Katrin Koch, at man bør være føre var. Fordi funnene (basert på tilbakeviste tall?) stemmer godt overens med det de allerede vet om små barns reguleringskapasitet. Men hva betyr nå det? Torsteinson bruker bevisst et vanskelig språk, slik at folk uten faglig bakgrunn ikke kan komme med innvendinger. Jeg har selv sett litt på forfatternes arbeid, og vet at de legger stor vekt på arbeid av bl.a. John Bowlby og Allan Schore. John Bowlbys mest sentrale hypotese om at barnet knytter seg til én primær omsorgsperson (mor) har aldri funnet bekreftelse i forskningen, og derfor har de fleste som jobber innenfor feltet internasjonalt gått bort fra dette. Allan Schore, derimot, tar utgangspunkt i at Bowlby hadde rett, og jobber ut fra det. Han kalles visstnok også for den amerikanske Bowlby, hvilket er ganske beskrivende. Torsteinson ga i 2011 ut en bok sammen Brandtzæg, og Lars Smith, som var inspirert av Allan Schore.
Til slutt i avsnittet presiseres det at tett kontakt er bra, gjerne daglig, og man trenger ikke unngå overnattinger helt. Men selvsagt dukker begrepet «hovedomsorgsperson» opp. Som minner oss om hvordan Torsteinson og Co. vurderer foreldrene. Hierarkisk.
Spørmålet blir igjen dette: Dersom hyppig kontakt, gjerne daglig, er greit, og overnattinger ikke behøver å unngås helt, hva er det da med delt bosted som er så farlig? Å utfordre foreldrenes samarbeidskapasitet gjøres vel bedre ved at de stiller likt, enn at den ene skal sette premissene for den andre.
Dersom delt bosted blir norm, viser samfunnet at de har tillitt til begge foreldres omsorg, og tillitt, samt krav, til at voksne personer kan samarbeide om sine egne barn.

«Hvilket kjønn barnets hovedbaseperson har, er ikke av interesse i denne sammenhengen. Poenget er at det lille barnet har et umodent nervesystem og for liten reguleringskapasitet til å kunne håndtere belastningen ved å ha to faste baser.»

Dette er en vanlig måte å avlede oppmerksomheten på, for å slippe å ta stilling til spørsmålet om likeverdige foreldre, og barnets kontakt med begge. Det handler ikke om kjønn, det er bare at barnet ikke bør ha to hjem. Så kan vi late som at barnet er grunnen til at det er sånn. Men vent litt. I Dagbladet-artikkelen som jeg linket til over. Hva var det han sa der igjen?
«- Som regel er det mor som blir hoved-omsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.«
Ah, så kjønn er ikke av interesse, det er bare naturlig at det blir sånn. Torsteinson og Co. er ikke imot kontakt mellom barn og far. De mener bare at det bør bo mest hos én, og mor er det naturlig valget.

«Vi mener at hvis det lille barnets stressystem ikke overbelastes, og at foreldrene tar hensyn til den lilles mentale og fysiologiske forutsetninger, vil man gjøre det lettere for barnet å utvikle trygg tilknytning til begge foreldrene. Vi er enige med Furuholmen i at både far og mor under normale forhold bør ha en aktiv rolle i omsorgen for barnet. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres når barnet ennå er lite og sårbart.»

Det legges veldig mye vekt på det de ikke kan slå fast. De er likevel enige med Furuholmen i at begge foreldre bør ha en aktiv rolle i omsorgen under normale forhold. Hva betyr det? Er samlivsbrudd normale forhold? Eller mener de dersom foreldrene er relativt normale? Det er i så fall de aller fleste foreldre. Så kan vi ikke nå slutte å bekymre oss for at det skal være farlig for barna å bo hos sine egne fedre?
Spørsmålet er greit nok. Det er svaret vi vil ha.

«Til slutt er det viktig å understreke at vi ikke er alene om disse synspunktene når det gjelder de minste barna. Flere sentrale fagpersoner innen sped- og småbarnsfeltet hevder det samme. Nylig utkom en svensk rapport av forskere som tidligere har stilt seg bak Warshak-rapporten. Deres konklusjon er at den internasjonale forskningen som foreligger i dag tilsier at man ikke kan trekke de samme slutningene når det gjelder barn under to år som man kan for eldre barn. For barn over 2?3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Torsteinson og Co. er selvsagt ikke alene om synspunktene. Bare se listen over de sentrale fagpersonene. Oi! Hvor ble den av? Vel, la oss se på den det svenske rapporten. Hmmm, de glemte visst å lenke til den. Men de nevner i alle fall Warshak-rapporten, og vi vet jo at den finnes, så da er vel de fleste overbevist.
Vi får i alle fall ta med oss det positive. De sier det er solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette. Og det gjør de.
Dermed har vi i alle fall fått på plass støtte for delt bosted for barn fra de er 2-3 år.

Far, 36.

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]
Sendt: 9. februar 2015 13:47
Til: ‘XXXX’
Emne: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Beklager sent svar – det er travelt for tiden. Vedlegger i første omgang en power-point -fil fra et foredrag i 2013 der du vil finne en del av dette i kortversjon. Jeg forutsetter at denne ikke kopieres/sendes til andre. Ellers vil det komme en liten artikkel om dette i tidskrift for norsk psykologforening om noen uker.

Mvh

Katrin Koch

PDF-en inneholdt PP-slides, som ga en innblikk i FOSAPs faglige grunnlag. Dette var dog med på å bekrefte min mistanke om hva FOSAP bygde sine anbefalinger på, nemlig tilbakevist og kritisert forsking. Jeg fulgte derfor opp med en ny mail.

Von: XXXX
Gesendet: 18. februar 2015 00:00
An: ‘Katrin Koch’
Betreff: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Takk for info. Mye av grunnen til at jeg etterspør dette er at jeg selv er far, og har barn fra tidligere forhold. Barnemor flyttet ut da barnet var 2 år, og i dag er han 3 og et halvt. Jeg har måtte forholde meg til mange av konsekvensene bl.a. deres anbefalinger medfører.

Jeg jobber nå med å sette meg inn i forskningen som finnes, diverse studier, undersøkelser o.l. Jeg har også lest norske brosjyrer med anbefalinger og råd, samt en rekke artikler. Det slår meg at delt bosted ofte kommer positivt ut, både i forhold til barnets mentale helse, og i forhold til foreldrenes samarbeid. Likevel leser man stadig norske representanter for sakkyndige og familievernkontor uttrykke bekymring for hvordan barna egentlig har det.

Noen spørsmål melder seg. Du må gjerne besvare dem, om du har mulighet.

·         Flere av rapportene det vises til baserer seg på mødres observasjoner, og er basert på familier under spesielle forhold, f.eks. fattige og kriminelt belastede minoritetsfamilier i USA (Tornello). Det er også kun vektlagt hvordan overnattingen påvirker tilknytning til mor. Dette gjelder Tornello, McIntosh og Solomon & George. Er dette god nok dokumentasjon å bygge anbefalingene deres på?

·         Er dere selv av den oppfatning at monotropi er et reelt utgangspunkt, og at mor da er hovedtilknytningspersonen?

·         Flere studier viser at delt bosted fungerer for de fleste. Dere kjenner sikkert Elvis-prosjektet; Skjørten og co fra 2006 (hvor 80% , både voksne og barn, mener løsningen fungerer bra, og hvor bare 1/3 av de resterende oppgir samarbeid eller konflikt som årsak til at det ikke fungerer); Warshaks konsensusrapport (110 forskere i tillegg til Warshak skrev under, bl.a. grunnet bekymring for at domstoler og andre instanser som jobbet med rådgivning for familier som opplevde brudd, fulgte råd basert på rapportene fra nettopp McIntosh og Tornello), osv. Det er heller ikke noe som tyder på at det er skadelig for barna. Hvorfor går man så langt i å forhindre dette?

·         I dagens system er det oftest far som får minst tid med barnet. Dette fører også til redusert innflytelse på grunn av juridiske bestemmelser, som bostedskompetansen. Er ikke dette en åpenbar årsak til at konflikter oppstår, eller videreføres? Og vil det i så fall ikke virke paradoksalt å anbefale en konfliktskapende løsning, da konflikt sies å være det mest skadelige for barn? Det er vel en ting alle ser ut til å enes om.

·         I presentasjonen nevnes det at Hynan peker på ulemper ved innføre delt omsorg som standard, jf. Australia, Oregon etc. Etter hva jeg har lest, viser han til ett eksempel hvor Oregon innførte dette, og det førte til økning i anklager om overgrep og søksmål. Men i neste setning nevner han at da man i Minnesota innførte at den «primære omsorgspersonen» skulle ha bosted, førte det til en stor økning i søksmål. Australia er ikke nevnt, heller ingen andre (ref Etc). Er ikke dette en litt uriktig fremstilling av det han poengterer?

Jeg skriver også blogg om ulike emner med utgangspunktet i det systemet man går gjennom etter samlivsbrudd. Her er det ønskelig for meg å kunne vise til kildene brukt i utformingen av deres brosjyre. Jeg håper det ikke virker urimelig. Brosjyren er tross alt offentlig, og da er det naturlig at det også gjelder kildene den baseres på. Jeg antar at kildene deres i all hovedsak er de 4 sentrale rapportene?

Med vennlig hilsen

XXXX

Jeg mottok svar, men legg merke til at spørsmålene min ikke besvares:

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]

Sendt: 18. februar 2015 11:17

Til: ‘XXXX’

Emne: AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Når forskning ikke gir entydige svar – rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det  er vanskelig å finne klare svar – vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO). Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med. Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større. Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon – sett fra barnets side.

Mvh

Katrin Koch  

Som sagt unnlot Koch å svare på mine spørsmål. Samtidig kom det frem noen viktige avsløringer rundt bakgrunnen for FOSAPs anbefalinger. Nemlig at FOSAP i samarbeid med Lars Smith har konkludert at de ikke har klare svar, og derfor går utfra egen erfaring og «bedre føre vàr»-prinsippet. FOSAP har altså ikke vitenskapelig grunnlag for sine utsagn. Man kan også se at det er mye antagelser. Det er viktig å vite at Katrin Koch er en sentral person innenfor feltet. Hun har flere ganger blitt engasjert av myndighetene i Norge for å utrede bl.a. effekten av endringer i barneloven.

I tillegg til å etterspørre svar på mine opprinnelige spørsmål, valgte jeg å ta for meg det svaret hennes, og utlede spørsmål fra det hun skrev. Jeg la ved Richard Warshaks konsensusrapport.

—- XXXX skrev —-

Von: XXXX
Gesendet: 7. januar 2016 13:23
An: Katrin Koch
Betreff: Re: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Katrin Koch <kkoch@online.no>
    
Jan 7
        
to me

Hei,

Må bare vise til mitt svar til deg sist, og at jeg ikek har tid til å svare deg så grundig som dine spørsmål krever. Som sagt er det på dette feltet slik at det ikek finnes udiskutable sannheter, forskning presenteres, tilbakevises og nyanseres, uten at tilbakevisning betyr at resukltatene er feil. Etc. etc. Foreslår at du henvender deg til forskere på feltet som kanskje har tid til en videre diskusjon.

Mvh

Katrin Koch

Jeg fikk altså aldri noe klart svar fra Katrin Koch, lederen for FOSAP. Men merk at hun mener at tilbakevisning av forskning ikke betyr at resultatene er feil. Hvordan kan man stole på en forening hvis oppfatninger består uavhengig av hva forskningen viser?

Dette illustrerer en at vi har et stort problem i Norge. Vi har et fagmiljø som vurderer forskningens validitet utfra deres eget ønskede utfall.

Far, 36.

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Jeg har skrevet en del om Barneombudet, og deres motstand mot delt bosted som utgangspunkt. Noen av argumentene som gjentas fra deres side er at de mener dagens lov er nøytral, og at foreldrene i dag sammen kan komme frem til den løsningen som er best akkurat deres barn, f.eks. ved megling hos familievernkontoret. De mener at delt bosted som utgangspunkt kan legge et press på foreldre til å velge delt bosted, selv om det ikke er best for deres barn. De mener også at det krever et spesielt godt samarbeid for å ha delt bosted.
Vel, la oss se litt på det.

• Dersom delt bosted krever spesielt godt samarbeid, og Barneombudet ikke har tillt til at foreldrene klarer dette, hvordan kan de mene at de samme foreldrene skal komme frem til en enighet om den løsningen som er best for deres barn? Saken er at alle ikke klarer det. Det er de foreldrene som er hva vi kaller: «UENIGE».
• Hva sier dagens nøytrale barnelov om de som er uenige? Jo, §36 sier «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Er det nøytralt? Eller trekker det frem én løsning som det foretrukne? Altså, om foreldrene er uenige må retten avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. De kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge også, dersom særlige grunner taler for det. Det Barneombudet ikke ser ut til å skjønne, er at det er her delt bosted som utgangspunkt vil ivareta barnets beste på en bedre måte, fordi delt bosted kommer bedre ut enn ett fast bosted i forskningen. Derfor er det også særdeles lite gjennomtenkt å si at delt bosted ikke er best for alle barn. Det er tross alt bedre for flere barn enn hva ett bosted er. Man må også huske at domstolene følger noe som heter rettspraksis.
• En studie som er fra 2002, «Samværsfedrenes situasjon«, viste at selv som mange foreldre hadde inngått avtaler om bosted og samvær, så ønsket 62 % av fedrene mer samvær med sine barn. Det tyder på at ganske mange fedre aksepterer mindre tid, enn de ønsker. Kanskje det dog likevel er det som er best for barna? Det skal jeg komme nærmere inn på under.

Barneombudet har en egen nettside. Barn kan sende inn spørsmål til barneombudet og få svar. En av kategoriene her het «Foreldre som ikke bor sammen«.  Jeg har gått gjennom disse og laget en enkel statistikk. Det er viktig å huske på at dette er barna som har henvendt seg til Barneombudet, og ikke et utvalg som nødvendigvis representerer alle barn. Likevel er det interessant å se hva barn henvender seg om.
Jeg gikk gjennom 133 spørsmål fra 1. januar 2015, frem til 26. mai 2016. Av disse er det 93 som er relatert til misnøye med bostedsløsninger. Siden ikke all info kommer frem, vil ikke alle tall gå opp i 93, f.eks. i forhold til hvem barna bor hos i dag. 

• Bosted for sakene var fordelt slik: 13 hadde delt bosted, 12 stk. hadde bosted hos far, 61 hadde bosted hos mor. Et par bodde i fosterhjem, i noen tilfeller har ikke foreldrene flyttet fra hverandre ennå.
• 49 stk. ønsker å bo hos eller flytte til far. 12 ønsker mer kontakt med far. 30 ønsker å bo hos, eller å flytte til mor. 1 oppgir ønske om mer kontakt med mor. 1 oppgir ønske om del bosted, mens 1 oppgir ønske om ett bosted, men uten å være borte fra noen av foreldrene.
• 2 stk. som bor hos far oppgir at far nekter dem å flytte til mor, eller ha mer kontakt med mor. 22 stk. som bor hos mor oppgir at mor nekter dem å flytte til, eller ha mer kontakt med far. I prosent er det hhv. 17% og 36%.
• Utfra denne listen var det 15 % av de som var misfornøyde med bosted, som oppga delt bosted som nåværende bostedsform.
• Av de som hadde delt bosted, var det 6 som ville bo hos far, 6 hos mor, 1 visste ikke.

Det er altså 65,5 % som uttrykker et ønske om bosted eller mer kontakt med far. For mor er tallet 33,3 %. Delt bosted, eller ett hjem uten å måtte velge mellom foreldrene, er det 1,2 % som oppgir.
I tillegg vet vi at 62% av samværsfedre ønsker mer tid med barna, som nevnt fra studien om samværsfedre over.
Gir dette grunnlag for å tro at dagens ordning ivaretar barnets interesserer, eller bidrar til at barna blir hørt i større grad en hva delt bosted ville ha gjort?
Barneombudet mener at Familievernkontorene er løsningen for de som opplever konflikt knyttet til bosted. Men ser vi på studier rundt dette, «Hvordan oppleves meklingsordningen av foreldrene?» Heidi Jensberg, Marian Ådanes, Gry Mette D. Haugen, Minna Rantalaiho og Tonje Lossius Husum 2012, ser vi at dette ikke nødvendigvis er svaret på utfordringen. På side 115 i rapporten står det «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.» Min understreking.
Dette illustrerer at familievernkontorene påvirker utfallene i én bestemt retning.
Lederen for Enerhaugen familievernkontor, Trine Eikrem, hevder at hennes erfaring er at barna vil bo hos mor. Hennes erfaringer ser ut til å stemme med utfallene på familievernkontorene, men ikke med henvendelsene fra barn til barneombudet. Så kan vi ta hennes personlige erfaringer for god fisk?
 

Det er også verdt å merke seg at barneombudet har brukt ett spesifikt eksempel fra sidene sine i forhold til debatten om delt bosted. Nemlig dette:

Ossen kan jeg si det? (3. mars 2015)
Gutt (14): Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene, og vil bare være hos mamma. Ossen kan jeg si det til pappa uten at han blir lei seg??

Dette eksempelet  bruker Barneombudet ofte som «bevis» for at delt bosted ikke er best for alle barn. Men hvordan kan man utfra så lite tekst si noe om hva som er slitsomt for barnet? Vi vet ikke noe om foreldrenes bosteder, avstand mellom disse, guttens fritidsaktiviteter, om det faktisk er delt bosted, eller om flytting uansett ville føltes stressende.
Dessuten overser Barneombudet konsekvent at delt bosted er 35-65 % botid. Noe som innebærer langt mer fleksibilitet, enn ett bosted. Gutten i eksempelt omtaler 50/50-versjonen av delt bosted.
Men det viktigste spørsmålet er hvorfor Barneombudet ikke tar hensyn til at de aller fleste henvendelsene dreier seg om misnøye med dagens løsning.

Det vi har sett fra tidligere, er at delt bosted fremstår som den beste løsningen etter samlivsbrudd. Barn klarer seg generelt bedre med delt bosted, enn ved ett bosted. Vi ser at et flertall av samværsfedre ønsker at de kunne tilbirnge mer tid med sine barn, og vi ser at barn ønsker å tilbringe mer tid med sine fedre.

Så hvorfor er det likevel så stor motstand mot denne løsningen? Hvorfor hevder psykologer at de bekymrer seg for barnets evne til å forholde seg til begge sine foreldre etter et brudd, samtidig som barn i flere år har gått i barnehage fra de er ett år, eller overnattet hos besteforeldre, eller annen nær familie?

Barn ønsker mer kontakt med sine fedre, og fedre ønsker mer kontakt med sine barn. At noen hevder at det ikke er i tråd med barnas interesser, er absurd.
Fedre som kjemper for kontakt med sine barn, ønsker svært sjelden å frata mor kontakt, de ønsker å stille likt med med mor. Noen hevder at det handler om rettferdighet for foreldre, men det stemmer ikke. Det handler i like stor grad om rettferdighet for barna.

Far, 36