Uetterettelige Stig Torsteinson

Licensed from: imarin / yayimages.com

I midten av juni skrev Stig Torsteinson nok et innlegg i Dagsavisen.

Igjen beskylder han, ironisk nok, Dag Furuholmen for å sette frem påstander som han sier verken er sanne eller har faglig grunnlag. Slik det fremstår baserer Torsteinson dette på at Furuholmen skriver at BUFDIRs anbefalinger for barn ved samlivsbrudd er skrevet at Torsteinson og hans kone, Ida Brandtzæg. Dette gjør han, og det er selvsagt greit å rydde opp i det. Jeg har selv begått den feilen tidligere. Men det er egentlig en legitim forklaring på dette. I Dagbladet  13. mai 2014 står følgende i en artikkel hvor både Torsteinson og Brandtzæg er representert: «Susanne Blichfeldt støttes av barnepsykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson hos Nic Waals Institutt ved Lovisenberg Diakonale sykehus. De to har begge bidratt til å utforme retningslinjer vedrørende samvær gjennom en brosjyre for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og en DVD for domstolsadministrasjonen. Brosjyren heter: «Barnets beste ved samlivsbrudd». «
Ekteparet opptrer også sammen i en rekke kronikker, og jobber innen samme felt, og er knyttet til samme institutt, derfor er denne feilen lett å begå. Det er dog ikke så veldig vesentlig i forbindelse med kritikken av deres bruk av tilbakevist forskning, om Torsteinson ikke har deltatt. Espen Walstad er sakkyndig psykolog og medlem av FOSAP. Begge fagmiljøer bygger sine anbefalinger på samme sviktende grunnlag, og begge fagmiljøer har skrevet kronikker eller innlegg i samarbeid med Lars Smith.
Ser man på høringsinstansene brosjyren var innom, Psykologforeningen, Advokatforeningen og Barneombudet, gir ikke det noe forsikring om at innholdet har gjennomgått grundig kvalitetssikring.
Det er også verdt å påpeke at Torsteinson ikke forklarer noe sted i kronikken hva han mener med at Dag Furuholmen ikke har faglig grunnlag for sin påstander.

Torsteinson skriver i alle fall innledningsvis «Vi er for at fedre involverer seg i omsorgen for barnet fra dag en. Vi vet godt at barn fra halvtårsalderen av har kapasitet til å knytte seg til flere, og at fedre er viktige tilknytningspersoner. Vi er så absolutt for far!» Det er jo flott, om det stemmer! Men jeg skal ta for meg resten av innlegget hans, og se på det i lys av tidligere uttalelser og materiale fra både ham og Brandtzæg.

I brosjyren (som kun Brandtzæg har vært med å utforme) står bl.a. dette: «For barnet er det viktig at omsorgssituasjonen etter bruddet blir mest mulig lik den som var tidligere. Det bør derfor legges vekt på hvordan dere fordelte ansvaret for barnet før bruddet, og hvem barnet er mest knyttet til.» I tillegg kan vi lese om barn 0-1 år «For de aller minste barna bør derfor samværet finne sted på dagtid uten overnatting.» For barn 1-3 år: «Etter hvert kan både lengre dagsamvær og overnattinger være gode løsninger. Dette bør ikke gå ut over stabiliteten i barnets liv. Samværsovernattinger over flere netter bør utsettes til barnet er mellom 2 og 3 år. En slik samværsordning vil fungere best dersom det er gode samarbeidsforhold med tett kontakt mellom omsorgsgiverne, og barnet er tilstrekkelig modent for det. Det er svært viktig at det tas individuelle hensyn, avhengig av barnets robusthet, sårbarhet og tilknytning til foreldrene når omfanget av overnattingssamvær vurderes.» I hvilken grad slippes far til i disse situasjonene, hvor man skal vurdere barnets tilknytningsgrad, og rådes til å unngå overnattinger?

Det kommer i alle fall frem i kronikken at små barn har kapasitet til å knytte seg til begge foreldre. La oss ta med oss det videre.

Torsteinsson skriver så: «Vårt anliggende er barnets stresstoleranse og sårbarhet for manglende stabilitet, særlig i det første og andre leveåret. Vi mener det til nå ikke er faglig grunnlag for å anbefale delt bosted som fast løsning for de aller minste. Furuholmen mener at vårt anliggende ikke har rot i forskning. Dette stemmer ikke.»

Hva med overnattingssamvær gjør barn stressede, og hva gjør overnattingssamværet ustabilt? Vil det være annerledes enn om far sto opp om natten i stedet for mor i et inntakt forhold? Eller om mor jobber turnus, og har kveldsvakt eller nattevakt? Faglig grunnlag går begge veier. Er det faglig grunnlag for å fraråde delt bosted, slik Torsteinson gjør?
Han avslutter med å avvise at dette anliggende ikke har rot i forskning. Da blir det spennende å lese neste avsnitt!

«Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år. Dette vet foreldre også helt intuitivt. På tvers av kulturer og samfunn vektlegger foreldre til de minste barna ro og stabilitet. En viktig utviklingsoppgave i den første levetiden er å få barnet til å oppleve at verden er forutsigbar. Å ha to faste baser vil gjøre dette vanskeligere, særlig hvis årsaken til delt bosted er et konfliktfylt forhold mellom foreldrene.»

OK, solid grunnlag. Foreldre vet det intuitivt. Ja vel. Likevel sier ikke det noe om effekten av delt bosted. Torsteinson forsøker å bygge opp delt bosted som noe stressende og ustabilt for barn. Når blir hjemmet en base? Og når er det to baser? Delt bosted defineres utfra foreldrenes rettigheter og plikter overfor barnet, ikke utfra prosent. Normalt regnes 35-65 % botid so delt bosted i forskning. Mange foreldre har ordninger som innebærer fast bosted hos mor, selv om barnet faktisk er nærmest like mye hos far. Det er nettopp rundt dette Torsteinson og Co. har et stort forklaringsproblem. Er delt bosted utrygt for barnet i alle former, men ett bosted ok, uavhengig av botid?
Å si at konfliktfylte forhold er årsaken til delt bosted, høres merkelig ut. De mest konfliktfylte forholdene er tilsynelatende oftere et resultat av ett fast bosted og ulike rettigheter. Men så var det denne forskningen da. Hvor ble det av den? La oss se på neste avsnitt:

«Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast. Likevel, siden disse funnene stemmer godt overens med det man vet om reguleringskapasiteten til små barn, mener vi det gir grunn god nok til å være føre var. Det betyr ikke at vi mener at de minste ikke tåler tett kontakt med den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen. Det betyr heller ikke at vi mener at det ikke skal være overnattinger i det hele tatt. Vi er for hyppig og gjerne daglig kontakt om forholdene ligger til rette for det. Vi hevder imidlertid at det er foreldrenes kapasitet til å samarbeide om det lille barnet som må utfordres, ikke det lille barnets kapasitet til å bo to steder.»

Mer snakk om forskning som finnes, uten å nevne hva denne er. Torsteinson og Co. har altså forskning som underbygger det han sier, han bare glemmer å fortelle hvilken. Det går igjen hos ham selv, Brandtzæg, FOSAP og Barneombudet. Disse snakker om forskning og studier som viser noe annet enn at delt bosted er bra for de minste barna, men vil aldri si hvilken forskning det er.
Se på hva Torsteinson forteller oss videre. Hvordan forstår barn det å ha én hovedbase? Lenger opp sa han jo at barn fint kunne knytte seg til begge foreldre. Er det ikke dette de egentlig mener med base? Små barn har vel ingen forståelse av en bolig som base?
Når han snakker om stressnivåer, så er det nøyaktig det samme FOSAP har hevdet, hvor de viste til et eksempel fra McIntosh et al 2010. Det samme eksempelet som trekkes frem i Warshaks konsensusrapport, for å illustrere hvordan tallene ikke gjenspeiler konklusjonen. For variasjonene var innenfor normalen, og slett ikke høyere for barn som overnattet hos far. Faktisk var de høyere hos barn som ikke overnattet borte overhodet. Og at delt bosted virker negativt inn på foreldrene? Igjen, om man tar for seg variasjonene i botid som delt bosted kan innebære, hva mener Torsteinson med dette? Virker like rettigheter og plikter negativt inn på foreldrenes evne til å roe ned barnet?
Så sier han plutselig at vi ikke kan slå sikkert fast. Altså vedkjenner han at de ikke har belegg for sine frarådinger. Men han mener, som Katrin Koch, at man bør være føre var. Fordi funnene (basert på tilbakeviste tall?) stemmer godt overens med det de allerede vet om små barns reguleringskapasitet. Men hva betyr nå det? Torsteinson bruker bevisst et vanskelig språk, slik at folk uten faglig bakgrunn ikke kan komme med innvendinger. Jeg har selv sett litt på forfatternes arbeid, og vet at de legger stor vekt på arbeid av bl.a. John Bowlby og Allan Schore. John Bowlbys mest sentrale hypotese om at barnet knytter seg til én primær omsorgsperson (mor) har aldri funnet bekreftelse i forskningen, og derfor har de fleste som jobber innenfor feltet internasjonalt gått bort fra dette. Allan Schore, derimot, tar utgangspunkt i at Bowlby hadde rett, og jobber ut fra det. Han kalles visstnok også for den amerikanske Bowlby, hvilket er ganske beskrivende. Torsteinson ga i 2011 ut en bok sammen Brandtzæg, og Lars Smith, som var inspirert av Allan Schore.
Til slutt i avsnittet presiseres det at tett kontakt er bra, gjerne daglig, og man trenger ikke unngå overnattinger helt. Men selvsagt dukker begrepet «hovedomsorgsperson» opp. Som minner oss om hvordan Torsteinson og Co. vurderer foreldrene. Hierarkisk.
Spørmålet blir igjen dette: Dersom hyppig kontakt, gjerne daglig, er greit, og overnattinger ikke behøver å unngås helt, hva er det da med delt bosted som er så farlig? Å utfordre foreldrenes samarbeidskapasitet gjøres vel bedre ved at de stiller likt, enn at den ene skal sette premissene for den andre.
Dersom delt bosted blir norm, viser samfunnet at de har tillitt til begge foreldres omsorg, og tillitt, samt krav, til at voksne personer kan samarbeide om sine egne barn.

«Hvilket kjønn barnets hovedbaseperson har, er ikke av interesse i denne sammenhengen. Poenget er at det lille barnet har et umodent nervesystem og for liten reguleringskapasitet til å kunne håndtere belastningen ved å ha to faste baser.»

Dette er en vanlig måte å avlede oppmerksomheten på, for å slippe å ta stilling til spørsmålet om likeverdige foreldre, og barnets kontakt med begge. Det handler ikke om kjønn, det er bare at barnet ikke bør ha to hjem. Så kan vi late som at barnet er grunnen til at det er sånn. Men vent litt. I Dagbladet-artikkelen som jeg linket til over. Hva var det han sa der igjen?
«- Som regel er det mor som blir hoved-omsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.«
Ah, så kjønn er ikke av interesse, det er bare naturlig at det blir sånn. Torsteinson og Co. er ikke imot kontakt mellom barn og far. De mener bare at det bør bo mest hos én, og mor er det naturlig valget.

«Vi mener at hvis det lille barnets stressystem ikke overbelastes, og at foreldrene tar hensyn til den lilles mentale og fysiologiske forutsetninger, vil man gjøre det lettere for barnet å utvikle trygg tilknytning til begge foreldrene. Vi er enige med Furuholmen i at både far og mor under normale forhold bør ha en aktiv rolle i omsorgen for barnet. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres når barnet ennå er lite og sårbart.»

Det legges veldig mye vekt på det de ikke kan slå fast. De er likevel enige med Furuholmen i at begge foreldre bør ha en aktiv rolle i omsorgen under normale forhold. Hva betyr det? Er samlivsbrudd normale forhold? Eller mener de dersom foreldrene er relativt normale? Det er i så fall de aller fleste foreldre. Så kan vi ikke nå slutte å bekymre oss for at det skal være farlig for barna å bo hos sine egne fedre?
Spørsmålet er greit nok. Det er svaret vi vil ha.

«Til slutt er det viktig å understreke at vi ikke er alene om disse synspunktene når det gjelder de minste barna. Flere sentrale fagpersoner innen sped- og småbarnsfeltet hevder det samme. Nylig utkom en svensk rapport av forskere som tidligere har stilt seg bak Warshak-rapporten. Deres konklusjon er at den internasjonale forskningen som foreligger i dag tilsier at man ikke kan trekke de samme slutningene når det gjelder barn under to år som man kan for eldre barn. For barn over 2?3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Torsteinson og Co. er selvsagt ikke alene om synspunktene. Bare se listen over de sentrale fagpersonene. Oi! Hvor ble den av? Vel, la oss se på den det svenske rapporten. Hmmm, de glemte visst å lenke til den. Men de nevner i alle fall Warshak-rapporten, og vi vet jo at den finnes, så da er vel de fleste overbevist.
Vi får i alle fall ta med oss det positive. De sier det er solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette. Og det gjør de.
Dermed har vi i alle fall fått på plass støtte for delt bosted for barn fra de er 2-3 år.

Far, 36.