Licensed from: gigra / yayimages.com
Etter å selv å ha opplevd det norske systemets forskjellsbehandling av foreldre etter brudd, og stusset over en del av uttalelsene fra familievernkontoret, sakkyndige, og ikke minst domstolen, begynte jeg å sette meg inn i forskning og studier rundt barn og bosted i forbindelse med samlivsbrudd. Det jeg fant ut var at mange av de tingene jeg opplevde som lite logiske, viste seg å være nettopp det. Forskningen var faktisk mer i tråd med mange av de opplevelsene og ressonementene jeg selv hadde gjort meg.
Jeg fant fort ut at det fantes en forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) som jobbet for domstolene i bl.a. foreldretvister. De hadde utgitt anbefalinger for barn under 3 år, og dette gjorde de som veiledning for familievernkontorer, advokater og domstolen. Det jeg dog også fant ut var at disse anbefalingene bygde på synsing og tilbakevist forskning, og slett ikke på reelle studier eller fagkunnskap, slik det fremstilles av FOSAP utad.
Jeg bestemte meg da for å kontakte Katrin Koch, lederen av FOSAP.
Fra: XXXX
Sendt: 4. februar 2015 23:43
Til: kkoch@online.no
Emne: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Hei,
Jeg har lest brosjyren deres. Jeg vil gjerne ha oppgitt kilder for de rådene dere kommer med. Det står dere baserer dere på «erfaringer», men også aktuell utviklingspsykologisk kunnskap. Jeg vil gjerne ha litt informasjon om sistnevnte.
Med vennlig hilsen
XXXX
Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]
Sendt: 9. februar 2015 13:47
Til: ‘XXXX’
Emne: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Hei,
Beklager sent svar – det er travelt for tiden. Vedlegger i første omgang en power-point -fil fra et foredrag i 2013 der du vil finne en del av dette i kortversjon. Jeg forutsetter at denne ikke kopieres/sendes til andre. Ellers vil det komme en liten artikkel om dette i tidskrift for norsk psykologforening om noen uker.
Mvh
Katrin Koch
PDF-en inneholdt PP-slides, som ga en innblikk i FOSAPs faglige grunnlag. Dette var dog med på å bekrefte min mistanke om hva FOSAP bygde sine anbefalinger på, nemlig tilbakevist og kritisert forsking. Jeg fulgte derfor opp med en ny mail.
Von: XXXX
Gesendet: 18. februar 2015 00:00
An: ‘Katrin Koch’
Betreff: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Hei,
Takk for info. Mye av grunnen til at jeg etterspør dette er at jeg selv er far, og har barn fra tidligere forhold. Barnemor flyttet ut da barnet var 2 år, og i dag er han 3 og et halvt. Jeg har måtte forholde meg til mange av konsekvensene bl.a. deres anbefalinger medfører.
Jeg jobber nå med å sette meg inn i forskningen som finnes, diverse studier, undersøkelser o.l. Jeg har også lest norske brosjyrer med anbefalinger og råd, samt en rekke artikler. Det slår meg at delt bosted ofte kommer positivt ut, både i forhold til barnets mentale helse, og i forhold til foreldrenes samarbeid. Likevel leser man stadig norske representanter for sakkyndige og familievernkontor uttrykke bekymring for hvordan barna egentlig har det.
Noen spørsmål melder seg. Du må gjerne besvare dem, om du har mulighet.
· Flere av rapportene det vises til baserer seg på mødres observasjoner, og er basert på familier under spesielle forhold, f.eks. fattige og kriminelt belastede minoritetsfamilier i USA (Tornello). Det er også kun vektlagt hvordan overnattingen påvirker tilknytning til mor. Dette gjelder Tornello, McIntosh og Solomon & George. Er dette god nok dokumentasjon å bygge anbefalingene deres på?
· Er dere selv av den oppfatning at monotropi er et reelt utgangspunkt, og at mor da er hovedtilknytningspersonen?
· Flere studier viser at delt bosted fungerer for de fleste. Dere kjenner sikkert Elvis-prosjektet; Skjørten og co fra 2006 (hvor 80% , både voksne og barn, mener løsningen fungerer bra, og hvor bare 1/3 av de resterende oppgir samarbeid eller konflikt som årsak til at det ikke fungerer); Warshaks konsensusrapport (110 forskere i tillegg til Warshak skrev under, bl.a. grunnet bekymring for at domstoler og andre instanser som jobbet med rådgivning for familier som opplevde brudd, fulgte råd basert på rapportene fra nettopp McIntosh og Tornello), osv. Det er heller ikke noe som tyder på at det er skadelig for barna. Hvorfor går man så langt i å forhindre dette?
· I dagens system er det oftest far som får minst tid med barnet. Dette fører også til redusert innflytelse på grunn av juridiske bestemmelser, som bostedskompetansen. Er ikke dette en åpenbar årsak til at konflikter oppstår, eller videreføres? Og vil det i så fall ikke virke paradoksalt å anbefale en konfliktskapende løsning, da konflikt sies å være det mest skadelige for barn? Det er vel en ting alle ser ut til å enes om.
· I presentasjonen nevnes det at Hynan peker på ulemper ved innføre delt omsorg som standard, jf. Australia, Oregon etc. Etter hva jeg har lest, viser han til ett eksempel hvor Oregon innførte dette, og det førte til økning i anklager om overgrep og søksmål. Men i neste setning nevner han at da man i Minnesota innførte at den «primære omsorgspersonen» skulle ha bosted, førte det til en stor økning i søksmål. Australia er ikke nevnt, heller ingen andre (ref Etc). Er ikke dette en litt uriktig fremstilling av det han poengterer?
Jeg skriver også blogg om ulike emner med utgangspunktet i det systemet man går gjennom etter samlivsbrudd. Her er det ønskelig for meg å kunne vise til kildene brukt i utformingen av deres brosjyre. Jeg håper det ikke virker urimelig. Brosjyren er tross alt offentlig, og da er det naturlig at det også gjelder kildene den baseres på. Jeg antar at kildene deres i all hovedsak er de 4 sentrale rapportene?
Med vennlig hilsen
XXXX
Jeg mottok svar, men legg merke til at spørsmålene min ikke besvares:
Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]
Sendt: 18. februar 2015 11:17
Til: ‘XXXX’
Emne: AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Hei,
Når forskning ikke gir entydige svar – rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det er vanskelig å finne klare svar – vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO). Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med. Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større. Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon – sett fra barnets side.
Mvh
Katrin Koch
Som sagt unnlot Koch å svare på mine spørsmål. Samtidig kom det frem noen viktige avsløringer rundt bakgrunnen for FOSAPs anbefalinger. Nemlig at FOSAP i samarbeid med Lars Smith har konkludert at de ikke har klare svar, og derfor går utfra egen erfaring og «bedre føre vàr»-prinsippet. FOSAP har altså ikke vitenskapelig grunnlag for sine utsagn. Man kan også se at det er mye antagelser. Det er viktig å vite at Katrin Koch er en sentral person innenfor feltet. Hun har flere ganger blitt engasjert av myndighetene i Norge for å utrede bl.a. effekten av endringer i barneloven.
I tillegg til å etterspørre svar på mine opprinnelige spørsmål, valgte jeg å ta for meg det svaret hennes, og utlede spørsmål fra det hun skrev. Jeg la ved Richard Warshaks konsensusrapport.
—- XXXX skrev —-
Hei,
Jeg har vært ganske opptatt den siste måneden, og har ikke rukket å sette ned punkter før nå. Jeg hadde håpet at du kunne svare på noen av dem. Gjerne også de jeg brakte opp sist, da jeg ikke kunne se at de ble besvart.
«Når forskning ikke gir entydige svar – rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det er vanskelig å finne klare svar – vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO).»
I Dagens medisin viste du til at «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Videre står det at du sier at «fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.» M.a.o. fremstår det som at dette er begrunnet i forskning basert på den vitenskapelige metode. At du nevner Australia, førte til at jeg antok det gjaldt McIntosh et al, noe jeg føler presentasjonen din bekrefter. Den rapporten er dog ansett som svak og misvisende, ifølge vedlagte rapport.
– Hva tenker du om konklusjonene i vedlagte rapport?
– Hva legger du i at dere er «føre var»? Slik jeg forstår uttrykket, betyr det å være føre var at man er forberedt om noe skulle dukke opp. Hvordan appellerer det til omsorgsløsninger?
– Slik jeg forstår det, vet dere ikke mer om konsekvensene av å ikke ha far i livet sitt. Hvordan kan dere vite at det dere anbefaler faktisk ikke er nærmere prinsipp 1?
«Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med.»
– Dersom barnet er best tjent med jevnt fordelt kontakt med begge foreldre, er det da ikke barnet som tjener på delt omsorg?
– Dersom de som praktiserer delt bosted oftere samarbeider bedre, noe som demper konflikten, vil ikke det tjene barnet?
– Handler ikke dagens system mye om mors rettigheter?
– Du sier man bør følge en vurdering rundt hva man antar barnet er best tjent med. Betyr det at det er knyttet usikkerhet til hva barnet faktisk er best tjent med?
«Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større.»
– Dersom det er mye som peker i den retningen, kan du henvise til hva det er?
«Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon – sett fra barnets side.»
– Om man igjen ser til den forskningen man har, er det ikke noen grunn til å tro at barn tar skade av 2 bosteder. Er det noen bestemt grunn til at du mener man ikke burde «utsette» dem for det? Om det ikke innebærer negative konsekvenser som dere er helt sikre på, hvorfor da være så tilbakeholdne?
– Ut fra statistikk, er det vel også vist at delt bosted øker kvaliteten på samarbeidet, samtidig som forskningen viser at barna også kommer bedre ut på mange plan. Hvorfor er det da slik at man baserer seg på den lille andelen som ikke får det til? Vil ikke det potensielt ødelegge for flere barn, enn det å tilrettelegge for løsningen?
– Det er slik at det er flere faktorer inne i bildet. Ved at mor gis bosted gjennom anbefalinger fra psykologer, fører det også til juridiske rettigheter for mor. Dette fører for mange fedre til at mor gjør valg, som vanskeliggjør samvær og kontakt med barnet. Selv om mor handler på tvers av flere av de tingene du viser til, bl.a. stabilitet og forutsigbarhet, blir hun gjerne likevel betraktet som viktigst, og dermed er ikke disse faktorene tillagt så mye vekt lenger. Ser du potensialet for at det å fraråde delt bosted kan være uheldig for barnet?
Jeg skjønner at dette er litt mange spørsmål, men om du har anledning til å svare på noen, hadde jeg satt pris på det. Om du kun får svart på noen, ville jeg satt pris på svar på de 3 først punktene og det 8.
Med vennlig hilsen
XXXX
Koch svarte da at hun ikke hadde til til å svare denne gangen. Det er mulig det stemte. Samtidig var det noe underlig. Siden dette er fagfeltet hun jobber med, burde hun ha så inngående kjennskap til feltet at hun lett kan svare på noen av spørsmålene som stilles. At hun ikke hadde tid, fremsto noe påfallende.
2015-03-23 22:26 GMT+01:00 Katrin Koch <kkoch@online.no>:
Beklager, men jeg har mye å gjøre for tiden og prøver å ha litt fritid inn i mellom. Rekker rett og slett ikke å fortsette denne – for øvrig meget interessante – diskusjonen i denne omgang.
Mvh
Katrin Koch
Etter at det hadde gått en stund forsøkte jeg meg på nytt. Denne gangen hadde jeg også lest innlegget Katrin Koch viste til i mailen fra 9. februar.
Von: XXXX
Gesendet: 7. januar 2016 13:23
An: Katrin Koch
Betreff: Re: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Hei!
Vi hadde litt korrespondanse for en tid tilbake, da jeg var interessert i dine og FOSAPs uttalelser rundt delt bosted og fordeling av barn. Jeg har siden sist satt meg mer inn i materialet som finnes, lest litt av Frode Thuens betraktninger, og ikke minst et innlegg av deg og Thomas Nordhagen, i psykologitidskriftet. Dette gir grunnlag for flere spørsmål.
Dere referer til Bowlby, en psykoanalytiker, som ikke hadde noe vitenskapelig grunnlagg for sin «teori» om monotropi (strengt tatt er det vel en hypotese). Det er jo senere også gjort studier som viser at barn knytter seg til flere omsorgspersoner (Brown, Mangelsdorf, & Neff, 2012; Brumariu & Kerns, 2010; Cassidy, 2008; Cohen & Campos 1974; Lamb 1977a, 1977b; Ludolph & Dale, 2012; Sagi, Van IJzendoorn, Aviezer, Donnell, Koren-Karie, Joels, & Harel,1995; Spelke, Zelazo, Kagan, & Kotelchuck 1973), at det ikke er noen reelle forskjeller i viktigheten av tilknytningen til foreldrene, og i tillegg er det studier som peker på viktigheten fedre har for barns utvikling (A. Khaleque, R. P. Rohner. Transnational Relations Between Perceived Parental Acceptance and Personality Dispositions of Children and Adults: A Meta-Analytic Review. Personality and Social Psychology Review, 2011; 16 (2): 103 DOI: 10.1177/1088868311418986)
Det er vel også rimelig utdatert å forholde seg til Bowlbys monotropi i forhold til tilknytning. Likevel referer dere til ham i innlegget deres i avsnittet om tilknytningsteori.
*Er Bowlby virkelig fortsatt så relevant i det norske fagmiljøet? Hva er i så fall årsaken til det?
Det finnes forskning som indikerer at barn som har en utrygg tilknytning til sin mor, kan komme bedre ut dersom de har en trygg tilknytning til far, enn om de ikke de ikke har noen form for kompensasjon for den utrygge tilknytningen. *Hvorfor vektlegges ikke viktigheten i det, i stedet for å bare fokusere på mor-barn-forholdet?
Dere viser til McIntosh, J. E., Smyth, B. & Kelaher, M. (2010) når dere argumenterer mot overnattinger for de minste barna. Men denne rapporten er jo godt tilbakevist? En rekke forskere har uttrykt at rapporten ikke kan brukes som grunnlag for anbefalinger for bostedsløsninger (Cashmore & Parkinson, 2011; Lamb,2012; Ludolph & Dale, 2012; Nielsen, 2013; Parkinson & Cashmore, 2011;Pruett et al., 2012; Warshak, 2012, 2014). Tallene og funnene støtter ikke de konklusjonene som trekkes. Eksempelet deres «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner» tilbakevises i Warshaks konsensusrapport, på side 4. Stressreaksjonen høyere hos barn som ikke hadde overnattinger (mean 2,6), i forhold til de som hadde 1-2 ukentlige overnattinger (mean 2,5), noe tallene rapporten er basert på viser. Videre tas det grundig tak i svakhetene i rapporten fra side 18 til 21. I tillegg er flere av funnene tilbakevist av Linda Nielsen: http://dx.doi.org/10.1080/10502556.2014.901857.
*Hvorfor benytter dere en tilbakevist rapport for å underbygge fraråding om overnattinger for de minste barna?
*Kjenner dere til at McIntosh selv har uttalt dette i 2014: «Cautions against overnight care during the first three years are not supported»?
Noe som også er verdt å merke seg er at mange kvinner jobber 3-delt skift. Det betyr at mødre i intakte familier kanskje jobber natt, eller kveld og far er hjemme med barnet.
*Siden det er overnattinger dere trekker frem, mener dere da at dette er skadelig for barn under 2 år?
En annen ting som jeg merket meg, er deres påstand om at delt omsorg er vanskelig fordi det krever at man forstår og behandler et barn på en spesiell måte.
*Hva menes med det?
*Mener dere at bare én forelder pr. barn har denne evnen?
*Hvordan er det forskjellig fra når foreldrene bor sammen?
Det fremstår også som dere vektlegger synsing, mer en forskning. Jeg baserer det på at det flere steder i innlegget brukes formuleringer som «føre-var prinsippet», «…er det sannsynlig at..», «..vil det kunne ha uheldige konsekvenser hvis…», «..siden det sannsynligvis…tilsier det..», «Vi går ut fra at…», «Da kan det være til barnets beste..»
*Hva gjør at dere velger å komme med anbefalinger, dersom dere selv mener det ikke er godt nok grunnlag?
*Hvordan forsvarer dere å bruke synsing for å opprettholde anbefalingene, selv når forskningen dere har lent dere på er tilbakevist?
Warshaks rapport tilbakeviser som sagt McIntosh, og den peker også på rapporten fra Tornello, Emery, Rowen, Potter, Ocker, & Xu, 2013, som tar for seg en type familier som overhodet ikke er representativ for vanlige familier. Han mener at disse ikke kan brukes for å underbygge fraråding for overnattinger hos samværsforeldre, som oftest er fedre. Han får støtte for sine konklusjoner av 110 andre anerkjente forskere og fagfolk. Frode Thuen refererer også til denne, og mener også at det norske fagmiljøet ikke er oppdatert. Denne avfeier dere med å nevne at det er ulike forskningstradisjoner og at han vektlegger kontakten med far etter brudd.
*Har dere lest Warshaks rapport?
*Hvorfor er den i så fall mindre relevant for deres anbefalinger enn McIntosh, som selv går bort fra sine egne konklusjoner?
Jeg har ikke mailadresse til Thomas Nordhagen, du kan jo evt. videreformidle til ham.
Håper du tar deg til å svare.
Med vennlig hilsen
XXXX
AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Katrin Koch <kkoch@online.no>
Jan 7
to me
Hei,
Må bare vise til mitt svar til deg sist, og at jeg ikek har tid til å svare deg så grundig som dine spørsmål krever. Som sagt er det på dette feltet slik at det ikek finnes udiskutable sannheter, forskning presenteres, tilbakevises og nyanseres, uten at tilbakevisning betyr at resukltatene er feil. Etc. etc. Foreslår at du henvender deg til forskere på feltet som kanskje har tid til en videre diskusjon.
Mvh
Katrin Koch
Jeg fikk altså aldri noe klart svar fra Katrin Koch, lederen for FOSAP. Men merk at hun mener at tilbakevisning av forskning ikke betyr at resultatene er feil. Hvordan kan man stole på en forening hvis oppfatninger består uavhengig av hva forskningen viser?
Dette illustrerer en at vi har et stort problem i Norge. Vi har et fagmiljø som vurderer forskningens validitet utfra deres eget ønskede utfall.
Far, 36.
Fars Kamp mot Systemet 