Licensed from: travnikovstudio / yayimages.com
28. april i år var Willy-Tore Mørch ute med et blogginnlegg om delt omsorg, som et svar på Dag Furuholmens innlegg i Dagbladet. Mørch er Professor emeritus i barn og unges psykiske helse ved UiT, Norges arktiske universitet, og psykologspesialist.
Man må jo undres hvordan er professor på feltet kan være så uredelig, og ha så lite innsikt.
Som andre norske psykologer som er imot delt bosted, er Willy-Tore Mørchs innlegg blottet for faglig substans. I stedet forsøker han å appellere til folks samvittighet ved å hevde at delt bosted setter barnet i andre rekke. Det er ikke annet enn løgn.
Som Mørch selv påpeker, har Dag Furuholmen vist til metastudier, som viser at delt bosted er den generelt beste løsningen etter samlivsbrudd. At han «langer ut mot forskningen som kommer til andre konklusjoner», er en grovt forenklet fremstilling. Det finnes kun to studier som hevder at overnatting borte fra mor er uheldig for de minste barna. Det er ingen studier meg bekjent som viser at barn med delt bosted kommer dårligere ut enn ett fast bosted, og som vanlig vises det heller ikke til noe slik. Den første, McIntosh et al 2010, er tilbakevist. I denne har forskerne bl.a. konkludert i strid med egne funn. McIntosh har selv gått ut i ettertid og innrømmet at det ikke er grunnlag for å si at små barn ikke bør overnatte hos begge foreldre.
Den andre rapporten, Tornello et al 2013, går også utelukkende utfra barnas tilknytning til sine mødre, selv om flere av barna i undersøkelsen bor mest hos sin fedre. I tillegg tar rapporten for seg familieforhold som ikke er relevante for normalt ressursterke familier, men heller fattige minoritetsfamilier i storbyer i USA, hvor også en stor andel av foreldrene aldri har bodd sammen. I mange av tilfellene hadde også en av foreldrene sittet i fengsel i en periode før barna hadde fylt fem år. Slike faktorer gjør rapporten lite relevant for norske forhold.
Men Willy-Tore Mørch ønsker ikke gå noe nærmere inn på det. Det har nemlig lite eller ingenting med saken å gjøre, hevder han. Vel. Man bør være oppmerksom på at det faktisk finnes noe forskning på området bostedsløsninger etter samlivsbrudd. Det burde sikkert finnes mer, særlig for de minste barna. Men av det som finnes, ser vi altså som nevnt at delt bosted kommer best ut. Dette betyr ikke at det ikke kan gå bra med ett bosted. Det betyr ikke at det alltid går bra med delt bosted. Det betyr at det i de tilfellene man har sett på oftere er ugunstig med ett primært hjem, enn med delt bosted. Det kommer av mangelen på kontakt med begge foreldre. Dagens lov sikrer ikke denne kontakten. I steder legger den opp til ett bosted, og bevegelsesfrihet for den som har dette. Det er ingen garanti for barnets rettssikkerhet i dagens barnelov, og det er ingenting ved en evt. endring som vil svekke den.
Det er også verdt å merke seg at Willy-Tore Mørch og andre psykologer som er imot delt bosted er veldig forsiktige når det gjelder å støtte seg til forskningen som taler for delt bosted. Da har de en rekke innvendinger, og ramser opp ting man ikke vet nok om. Samtidig har de samme psykologene utarbeidet anbefalinger hvor de baserer seg på tilbakevist forskning. Selv om de vet at forskningen er tilbakevist, fortsetter de å støtte seg til denne. Hva kommer det av? Jo, den forskningen er nemlig i tråd med deres oppfatninger.
Men møtt med dokumentasjon som går imot oppfatningene, er plutselig ikke fagkunnskapen og forskningen relevant.
Willy-Tore Mørch unnlater også å si at barnets rett til omfattende kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd er nedfelt i barnekonvensjonen. Likestilt foreldreskap setter IKKE barnets beste til side. Delt bosted kommer bedre ut enn ett fast bosted. Dagens lov legger opp til ett fast bosted. Dermed kan en lovendring bare styrke barnas rettigheter.
Willy-Tore Mørch er uredelig når han prøver å hevde at det ikke kan være samsvar mellom likeverdig foreldreskap og barns rettigheter. At begge foreldre har samme innflytelse, vil styrke barnas mulighet til å bli hørt. Med dagens system kan bostedsforelderen flytte uten samtykke. Det innebærer at flyttingen ikke trenger å drøftes. Det er ikke krav til megling i forbindelse med en slik avgjørelse, og det er ingenting som pålegger bostedsforelderen å høre på barnet. Dersom man skal få en vurdering, må man evt. reise sak. Denne byrden legges på samværsforelderen. Merk at det ikke kreves noe for å flytte et barn vekk fra en forelder, men å opprettholde kontakt med ditt eget barn krever saksanlegg.
Problemet i dag er at domstoler og psykologer kun fokuserer på kvantitet. Har bostedsforelden tilbrakt flere timer med barnet totalt, så er vedkommende hovedomsorgsperson, og det er best for barnet å bo med denne. Det er altså overhodet ikke «kompromissløs individuell barnefaglig vurdering » som ligger bak en slik avgjørelse. Det er synsing, utdaterte hypoteser og mangel på kompetanse.
Far, 36
Fars Kamp mot Systemet 