Forfatter: farskampmotsystemet

Det er snart valg, og politikerne har lært seg å bruke Facebook til valgkamp. Fordelen med dette er at man kan utfordre dem på deres politikk direkte. Forleden kom jeg over en sak hvor Kristelig folkepartis Geir Jørgen Bekkevold hadde lagt ut en video, se nederst i innlegget. Beskrivelsen under videoen låt slik: «KrF ønsker å fremme en familiepolitikk som setter barnas og familienes behov først, og ikke en familiepolitikk som først og fremst sikrer deltakelse i arbeidslivet.» Barn og familiers behov er faktisk viktige saker. Det er noen ganger lurt og tenke over at samfunnet vårt utvikler seg raskt, og det er ikke nødvendigvis slik at det som er moderne er bedre eller mer riktig. De fleste mennesker vokser opp og får egne barn, derfor er mange av vår egenskaper et resultat av utvikling i et annet miljø enn hva vi lever i i dag. Likevel er det noen realiteter vi må forholde oss til.

KrF henger ikke med når det gjelder samlivsbrudd. De er ett av partiene, ved siden av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er så sterkt imot likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, at de til og med stemte imot å sette «fast bosted hos begge» foreldre forrest i lovteksten.

Så jeg skrev dette: «Krf er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd. De er imot å sikre barnas rett til begge foreldrene sine. Det er ikke å sette familie først.» 

Da svarte Bekkevold: «Og det er vi ikke alene om å mene! Sjekk BufDir, Barneombud osv. Vi er for likestilt foreldreskap – men så er det ikke alltid det er mulig pga høyt konfliktnivå. Da mener vi barns beste må veie tyngst!»

Dette bekrefter det jeg skrev i mitt forrige innlegg. Politikere lytter til BUFDIR og Barneombudet, selv om BUFDIR sier de ikke vet, og barneombudet sier de forholder seg til BUFDIR. Men noe annet jeg syntes var veldig interessant var kommentaren om at Krf ikke var alene om å mene det jeg hevdet de mente. Er det en erkjennelse av at de mener det jeg hevdet? Altså at de er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd? At der er imot å sikre barns rett til begge foreldre? Ikke nok med det, men at de mener BUFDIR og Barneombudet mener det samme? Det er jo veldig interessant i så fall.https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Ffarskamp%2Fposts%2F1852260105089788&width=500

Jeg ser selvsagt, som sikkert mange andre også ser, at han fortsetter med at de faktisk er for likestilt foreldreskap. Så man kan jo tenke at formuleringen kom litt uheldig ut. Men husk dette: likestilt foreldreskap betyr at begge foreldre stiller likt hva gjelder rettigheter, plikter og muligheter. Det gjør de ikke i dag. Krf er imot å endre dette, og det stemmer at BUFDIR og Barneombudet også er imot. Alle støtter også bostedsforelderens rett til å flytte med barnet uten samtykke. De er imot å legge myndigheten for å avgjøre dette under foreldreansvaret. Så da er de ikke for likestilt foreldreskap. At det ikke alltid er mulig pga. konfliktnivået er et dårlig argument, siden ingen på forhånd kan vite hva konflikten skyldes, hvem som driver konflikten, om den best egnede forelderen i så fall ender opp med bosted, osv. Slike saker er ytterligheter, og de må løses uansett. Om likeverdige foreldre ikke gir lavere konflikt, så er ikke det noe poeng så lenge dagens ordning heller ikke gjør det. I mange tilfeller ser det ut til at dagens ordning er det som fører til mange konflikter. Saker for retten handler ofte om at den ene planlegger å flytte vekk med barnet, barnets bosted eller at den ene holder tilbake samvær. Dette er saker som er relaterte til manglende likeverd mellom foreldrene.

Bekkevold skrive også at barnas beste må veie tyngst. Barnas beste er ofte bare en floskel. Det er ikke barnets beste å ikke se den ene forelderen fordi den andre ikke vil.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

Licensed from: Anna Om / yayimages.com

I 2014 ble det utgitt anbefalinger fra både Bufdir og fra Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), som handlet om hvilke løsninger som de mente var best for barn etter samlivsbrudd. FOSAP tok for seg de minste barna 0-3 år. BUFDIR tok også for seg disse, i tillegg til større barn. Begge aktørene frarådet delt omsorg for de minste barna, og i tillegg rådet de til minimalt med overnattinger hos samværsforelderen. Frem til tre år er det meste anbefalte samværet to overnattinger annenhver helg og noe midtukesamvær. Et problem med begge brosjyrene er at anbefalingene ikke gjør forskjell på barn som har bodd med begge foreldre og barn som ikke har gjort det. Når man leser anbefalingene fremstår det som at man hele tiden går utfra at foreldrene ikke har bodd sammen, eller at foreldrene gikk fra hverandre tidlig i barnets første leveår. Et annet problem er at anbefalingene ikke bygger på ordentlig forskning. Dvs. studiene som vektlegges for å underbygge anbefalingene er i beste fall irrelevante. Men etter noen år med å bli konfrontert med annen dokumentasjon og motargumenter, har noen av aktørene begynt å erkjenne at deres anbefalinger ikke er så godt fundert, og at delt omsorg tross alt er en bra løsning med støtte i forskning. Jeg skal ta det for meg kronologisk her.

FOSAPs brosjyre er utarbeidet av bl.a. Katrin Koch, mens BUFDIRs brosjyre er utarbeidet av Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Noen interessante fakta, er at Katrin Koch har vært sentral i utformingen av utdanningsprogrammet som kreves for å opptre som barnefaglig sakkyndig i retten. Hun har også gitt ut en bok sammen med Walstad som handler om samvær med barn. Altså er det en ganske nær forbindelse mellom forfatterne av begge brosjyrene.

FOSAP intervjues i Dagens medisin.

Katrin Koch, daværende styreleder i FOSAP, ble intervjuet i Dagens Medisin i oktober 2014, i en artikkel med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år»,i forbindelse med utgivelsen av FOSAPs brosjyre.  «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet, sier psykologspesialist Katrin Koch.» At noen er rystet, betyr ikke at de har grunn til det. Det er viktig å huske på. Det kan også være at de rett og slett ikke vet som er greit eller hva som fungerer.

På spørsmål om årsaken til hvorfor de fraråder delt omsorg de første årene svarer Koch: «- Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Jeg vil komme tilbake til det nevnte prosjektet.

Det forklares videre: «Målet med brosjyren er å nå andre fagpersoner, foreldre og dommere, som ifølge Koch ofte har en misforstått rettferdighetstankegang i slike saker.» Altså er det en hensikt bak anbefalingene, og det er å videreformidle disse idéene til fagpersoner, som kan være sakkyndige psykologer, familievernkontorer, advokater, og til domstoler.

Jeg synes også dette sitatet er greit å ha med: «- Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.» Koch gir et inntrykk av at mor er en mer sentral tilknytningsperson, og fremstiller til og med far som en barnet blir skeptisk til rundt ett års alder, på lik linje med en fremmed person.

BUFDIR uttaler seg i Aftenposten.

Saken kom også i Aftenposten, ti dager senere under samme overskrift. I tillegg til Katrin Koch, uttaler BUFDIRs Mari Trommald seg her. «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt, sier direktør Mari Trommald.» Trommald sier at de vet, og det er utgangspunktet familievernkontorene jobber utfra.

Men det er ikke alt. «- Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk. Familievernkontorene treffer ikke avgjørelser, men gir råd til foreldre i slike situasjoner, legger hun til.» BUFDIR har altså laget sin brosjyre med anbefalinger med tanke på familievernkontorenes ansatte. Det er greit å være bevisst på at det er formålet deres.

Barneombudet intervjues ang. delt bosted for de minste.

Barneombudet er en aktør som tillegges mye vekt og ofte uttaler seg i forhold til omsorgsløsninger. Hun er konsekvent imot delt bosted som utgangspunkt. Men hvor mye har hun egentlig satt seg inn i kunnskapen på dette feltet? I 2014 uttalte hun seg i Psykologtidskriftet. Barneombudet har lenet seg til BUFDIRs anbefalinger i forhold til omsorgsløsninger, men har tilsynelatende ingen fagkunnskap utover det. «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet.»

Det som er verdt å ta med seg her, er at barneombudet ser ut til å vektlegge at BUFDIRs anbefalinger er forskningsbaserte. Hun bruker også floskelen «barnets perspektiv». Den siste setningen gir i tillegg et inntrykk av mangelfull forståelse av hva delt bosted som ordning innebærer. Det er ikke å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner. Det er å ha omfattende kontakt med og omsorg fra begge foreldre, akkurat som i en intakt familie. Delt bosted innebærer ikke mer flytting enn normalt samvær, det kan derimot redusere antall flyttinger.

 «Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser.»

Siden delt bosted ikke er utelukkende 50-50 løsning, kan man se at barneombudet ikke har tilstrekkelig kunnskap om ordningen. Hun viser til forskning, men har allerede forklart at hun forholder seg til BUFDIR. Men å referere til forskning hjelper kanskje med å fremstå som en som snakker med litt mer tyngde?

Det stilles spørsmål ved anbefalingene.

Anbefalingene førte til reaksjoner. Atle Fretheim stilte spørsmål ved FOSAPs anbefalinger i Psykologtidskriftet 2014. Fretheim skriver blant annet: «Men er det til barnets beste å lytte til Psykologforeningen i dette tilfellet? Det er ikke godt å si, for gruppen som utformet anbefalingene viser verken til referanser eller noe annet som likner på vitenskapelig dokumentasjon. De skriver ganske enkelt at «anbefalingene er basert på erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det er ikke godt nok. Hvilke «erfaringer» er det snakk om? Hva slags kriterier er brukt for å definere aktuell utviklingspsykologisk kunnskap? Og har man sett bort fra alle oppfølgingsstudier av barn med forskjellige samværsordninger?»

FOSAP forsvarer anbefalingene.

Likevel forsvarer FOSAP anbefalingene i Psykologtidsskriftet i 2015. Innlegget er skrevet at Katrin Koch og Thomas Nordhagen, sammen med Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO. Interessant nok skriver de «Han kan ha rett i at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner,» og «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.» De erkjenner altså at de ikke har bygget anbefalingene sine på forskning på feltet. Med bruk av ord og utrykk som «sannsynligvis» og «Vi går ut fra…», er det mye som fremstår som synsing, etter å ha lest gjennom debattinnlegget.

De har også noen referanser til studier og forskning. Blant annet det australske forskningsprosjektet som de viste til i Dagens medisin. Det er snakk om J. McIntosh, B. Smyth, M. Kelaher, Y. Wells & C. Long (2010). De viser konkret til ett funn fra denne studien: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.»

Siden de trekker frem McIntosh-rapporten, kan vi jo se på funnene det vises til. Her er alle tre tabellene fra McIntosh-rapporten om barn under to år. Det første vi kan se på er omfanget av overnattinger for disse barna. For barna under to år betyr «intact» at foreldrene er gifte eller samboere, altså intakte familier; «rare contact» betyr at foreldrene ikke bor sammen og barnet ikke har overnattingssamvær, men noe dagsamvær; primary betyr at barnet har minst én overnatting i måneden, men mindre enn én overnatting i uken (jeg forstår det som at barnet kan har 1 overnatting i uken 3 av 4 uker, f.eks.), la oss her kalle det normalt samvær; og «shared» betyr en eller flere netter i uken, for enkelthets skyld kaller vi det delt bosted. I følge FOSAP viste altså sistnevnte ordning betydelige stressreaksjoner hos barna.

Se på disse figurene. Figur fire, den til venstre, viser at barn med delt bosted scoret høyere på «Irritability», en de med normalt samvær. Men de scoret likt med barna i intakte familier. Den løsningen som kom dårligst ut var den uten samværsovernattinger. Selv om man kunne tolket at delt bosted ikke var bra for barna, kunne man også ut fra denne tabellen tolke at det ikke ville være bra for barn å bo i intakte familier. I den neste ser vi noe av det samme. Normalt samvær scorer lavere (bedre) enn delt bosted. Men se på hva scoren er. 2,3 for normalt samvær, 2,4 for intakt familie, 2,5 for delt bosted. Kvalifiserer det for betydelig stressreaksjon? Og hvorfor er fortsatt normalt samvær bedre enn intakt familie? Dette tolkes for øvrig som innenfor normalvariasjonen. Den tredje tabellen, figur 3, viser dog større forskjeller.

Her ser det ut som at barn under to år kommer dårligere ut ved delt bosted. Men hvorfor kommer barna uten overnattinger også dårligere ut? For det er merkelig utfall. Altså intakt er bra, ingen samværsovernattinger scorer dårlig, 1-3 overnattinger i måneden scorer bra, mens 4+ overnattinger scorer dårligst.  Særlig når tilsvarende måling for barn 2-3 år viser noe helt annet, som i figur 6. Legg merker til at delt bosted plutselig kommer best ut blant de barna som ikke bor i intakte hjem. Merk også at andelen «wheezing reporting none» er like lav som for delt bosted hos de minste barna. Så hvorfor er det bekymringsverdig når andelen som sier «no» på wheezing ved delt omsorg kun er 60% for barn under 2 år, men ikke når andelen «no» er nøyaktig den sammen på barna med normalt samvær eller begrenset samvær for barn 2-3 år? Legg også merke til inndelingen i figur 3 og figur 6. I figur 3 ser vi at y-aksen begynner på 55 % og havner på 90 %. Mens i figur 6 viser den 0 % til 80 %. Det gir et veldig ulikt inntrykk av forskjellene.

En viktig faktor for funnene er antall barn. Målingene på barn under 2 år kan dere se på tabell 5a. Det er snakk om en måling som tar for seg totalt nesten 5000 barn, men bare 17 av dem har normalt samvær, og 55 har delt bosted, i den grad man kan kalle ett til flere ukentlig samvær for delt bosted. På side 112 i rapporten finnes også en mer detaljert inndeling som viser at kun 11 av barna har 5 eller flere overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra 35 %. De har valgt å ta med barna som har 1-2 overnattinger i uken for de minste barna, selv om disse havner i kategorien «primary care» for de større barna.  

For barna som var 2-3 år er det heller ikke snakk om høye tall for disse barna, men der har de som nevnt i alle fall sett på barn som bor minst 35% hos samværsforelderen. De barna som faktisk hadde delt bostedsløsning gjorde det altså bedre på «wheezing», men det ser ikke ut til å påvirke anbefalingene til FOSAP, eller BUFDIR. Jeg vil anbefaler å titte på tabellene for de av dere som er interesserte. Der står det flere faktorer som er interessante, slik som konfliktnivå mellom foreldrene.

Dr. Richard Warshaks konsensusrapport.

Bakgrunnen for Warshaks konsensusrapport var at blant annet McIntosh-rapporten ble brukt som grunnlag for tilsvarende retningslinjer som det BUFDIR og FOSAP har prøvd å legge opptil, i andre land. For å understreke hvor forskningsmiljøet faktisk sto i dette spørsmålet brukte han to år på gå gjennom relevant forskning på feltet. Han fikk inspill fra andre anerkjente fagpersoner og forskere, og 110 av dem stilte seg bak konklusjonene i rapporten. De pekte på at det ikke var grunnlag for å fraråde overnattinger eller delt bosted for mindre barn. De viste også til at det var annen relevant forskning som tvertimot støttet tanken om fortsatt omfattende kontakt med begge foreldre. Noe som var interessant å oppdage var at Dr. Richard Warshaks konsensusrapport kom ut allerede i 2014, før anbefalingene. Særlig det at FOSAP har den med i sin litteraturliste overrasket meg. Rapporten tar for seg et eksempelet, for å vise at tallene i McIntosh-rapporten ikke nødvendigvis stemte med konklusjonene.

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4-5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean = 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2).

Målet med Warshak-rapporten var altså ikke å påstå at forskningen peker på at det beste utvilsomt er at alle små barn har delt bosted som ordning. Det rapporten forteller er at forskningen ikke gir grunnlag for å fraråde overnattinger og holde fedre på sidelinjen i barnas første leveår. De påpeker at det itillegg finnes en rekke gode grunner for å inkludere fedre i større grad i de første årene da det er viktig for bade tilknytning og barnas utvikling på sikt. Dessuten er det en ting politikere og andre aktører burde være mer bevisste på. Selv om barn kan klare seg fint ved å vokse opp med en forelder, betyr ikke det at det dermed ikke er så viktig med den andre forelderen. Så lenge ingenting tyder på at det er verre å ha kontakt med begge foreldre, så bør man gå utfra at det vil være det mest gunstige utgangspunktet.

De norske aktørene erkjenner motvillig manglende kunnskapsgrunnlag.

Etter å ha utfordret ekspertene på sine standpunkter over en periode på et par år, har det dukket opp en del interessante erkjennelser. De er ikke alltid like klare, men de er der. Katrin Koch skrev i Aftensposten 20. mars 2016. «Noen, for eksempel kollega Frode Thuen, ser ut til å mene at så lenge det ikke finnes god nok forskning som viser at delt omsorg er skadelig, bør hensynet til barns kontakt med far gå foran de fleste andre hensyn.»

Koch kommer ingen steder med innvendinger til at det ikke finnes forskningsbelegg. Det hun i stedet gjør er å stille spørsmål rundt faktorer som i stor grad er irrelevante, og som ikke ivaretas bedre av å velge andre løsninger, eller dagens juridiske utgangspunkt. Hun fremstiller det som at Frode Thuen mener kontakten med far er viktigere enn de fleste andre hensyn, som om det er en ubegrunnet motivasjon. Men det er jo det forskningen faktisk viser oss. Kontakt med begge foreldre ser ut til å føre til like bra eller bedre utfall for barn, selv når andre hensyn er tatt. Selvsagt er det unntak, men retningslinjer skal ikke bygges på unntak.

En av de to forfatterne bak BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg skrev i «Nye Meninger» sammen med sin mann og kollega Stig Torsteinson, og professor emiritus Lars Smith, to innlegg med titlene «Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd» og «Uetterrettelighet når nye høyder». Her siktet de til Frode Thuen og Dag Furuholmen som har vært i mediene å påpekt manglende grunnlag for BUFDIR og FOSAPs anbefalinger. I det første innlegget kommer erkjennelsen om mangel på kunnskapsgrunnlag. De skriver «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.» De forsøker selvsagt gjennom hele innlegget å forsvare sitt standpunkt, men kommer ikke bort fra erkjennelsen av at de ikke vet. Det at de ikke vet underbygger at de baserer sine egne anbefalinger på synsing. I det andre innlegget kommer de med nok en erkjennelse. Nemlig denne: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Det er altså solid forskningsmessig støtte for barn over 2-3 år. Dette er verdt å merke seg, da retningslinjer for ordninger etter samlivsbrudd fortsatt bygger på sterk skepsis og motstand mot delt bosted, også for større barn.

Så sent som i 2017 kom BUFDIR med den de viktigste erkjennelsene av alle. Interessant nok kom de med disse to steder, både i Psykologtidsskriftet og i «Nye Meninger».
Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrev i Psykologtidsskriftet i januar 2017, at «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» En erkjennelse som ikke samsvarer med deres høringssvar i forbindelse med endring av barneloven, og heller ikke anbefalingene deres som egentlig fremstiller delt bosted som en mer krevende ordning, enn et fast bosted, selv om forskningen viser det motsatte. 

En vel så viktig erkjennelse Mobråten skriver er denne:  «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» BUFDIR erkjenner veldig klart at de ikke vet. Likevel har de en brosjyre liggende ute med tittelen «BARNETS BESTE VED SAMLIVSBRUDD», som inneholder klare anbefalinger for hvordan samvær og overnattinger bør utøves. Det står i heftet at «Særlige hensyn som gjelder de minste barna er spesielt omtalt.» Hensyn de sier de altså ikke vet nok om. Det står også «Heftet omfatter ikke familier med volds- og overgrepsproblematikk eller familier der det er mistanke om svekket omsorg.» Det er altså anbefalinger rettet mot foreldre med normale omsorgsevner. Vi kan også lese følgende om brosjyren på hjemmesiden til Ida Brandtzæg: «Den er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister og har vært på høring hos Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening, Dommerforeningen og hos Barneombudet.» Barneombudet forholder seg altså til en brosjyre som har vært på høring hos dem selv. Brosjyren er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister, likevel sier Mobråten og Trommald at de ikke vet, for de har ikke nok kunnskap. Hva sier det om kvalitetssikringen? Hva sier det om høringsinstansene?

Erkjennelsene fra Mobråten ble gjentatt i det andre nevnte innlegget publisert i Nye Meninger, hvor Mari Trommald klipte og limte inn tekst fra Mobråtens innlegg. Trommald går fra å si «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste,» i Aftenposten 2014 til å si «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet,» i 2017.

At BUFDIR ikke vet, betyr at barneombudet ikke vet. Det betyr at barneombudets utsagn fra 2014 «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning,» er irrelevante. Anbefalingene er ikke underbygget av forskning.

Mobråten skrev i sitt innlegg at BUFDIR la vekt på kunnskapsoppsummeringer. Det gjorde de ikke da de skrev anbefalingene. Jeg mottok litteraturliste for brosjyren 11.08.2017.

• ·         Solomon & George (1999): -The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.- I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
•         Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
•         McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
•         Altenhofen, S., Sutherland, K., & Biringen, Z. (2010). Families experiencing divorce: Age at onset of overnight stays, conflict, and emotional availability as predictors of child attachment. Journal of Divorce and Remarriage, 51(3), 141-156.
•         Mcintosh J.E. Smyth B.M. & Kelaher M. (2013) Overnight care patterns following parental separation: Associations with emotion regulation in infants and young children. Journal of Family Studies /abstract content, Vol. 19, (3).
•         Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Ingen av disse studiene er kunnskapsoppsummeringer. Det er studier som hevder å vise, eller hevdes å vise det BUFDIR anbefaler. Men det også sterkt kritiserte og tilbakeviste studier. Det finnes kunnskapsoppsummeringer fra samme periode som viser delt bosted som den mest fordelaktige, selv om det var begrensede studier på små barn. Det er helt legitimt å bruke det som finnes av studier, også de svake, da disse også kan bidra med relevante tall og funn. Men å kun plukke ut studiene som kan brukes for å støtte ett syn virker litt vel spesielt, når det finnes flere studier som gir et annet bilde. Hvorfor har BUFDIR kun vektlagt de studiene? Hvorfor har de kun sett på studier som handler om de minste barna når anbefalingene gjelder helt opp til 12 + år? For husk dette sitatet fra Ida Brandtzæg, en av de som utarbeidet brosjyren: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Glem heller ikke denne fra BUFDIR selv: «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» Likevel har de skrevet anbefalinger som sier det motsatte, og delt disse ut på familievernkontorene som retningslinjer.

Problemet er til sist politikerne.

Politikere lener seg på aktører de anser som eksperter på feltet omsorgsløsninger. Se bare på disse politikernes begrunnelser for å ikke gå inn for delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Geir Jørgen Bekkevold. KrF, 22.02.2017, ang. endring av barneloven, om at delt bosted ikke foreslås som utgangspunkt: «Dette er vi glade for, fordi det overveldende flertallet av instanser verdt å lytte til, inkludert Barneombudet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er entydige på at en slik lovendring ikke ville tatt tilstrekkelig høyde for at barnas beste må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Kjersti Toppe, SP, 27.09.2016, om samme lovendring: «- Jeg har stor sympati for Barneombudets innvendinger, og når hun er så klar som hun er, lytter vi.»

Abid Q. Raja. 03.04.2016: «- Det er et stykke arbeid som vil måtte gjøres overfor andre partier, men fordi Sakkyndige Psykologers Forening og barnets beste er på min side, og jeg tror at også Barneombudet også vil ha sans for det, tror jeg det skal gå an å få det til, sier Raja.» Raja sikter til  FOSAP her, og at de og Barneombudet støtter hans forslag om forbud mot delt bosted for barn under 3 år.

Politikere forholder seg til Barneombudet, BUFDIR og FOSAP som tunge aktører i forhold til delt bosted som utgangspunkt i loven. Dermed vektlegges disse mer enn andre aktører som har mer relevant kunnskap. Så la oss til slutt ramse opp de «tunge aktørenes» egne uttalelser.

BUFDIR 2017, ved Wenche Mobråten, om grunnlaget for å komme sine anbefalinger rundt bostedsordning for de minste barna: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.»

BUFDIR 2017, ved Mari Trommald, samme tema: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.»

En av personene bak utarbeidelsen av BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg m.fl. 2016: «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.»

Barneombudet 2014, ved Anne Lindboe: «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.»

FOSAP ved Katrin Koch og Thomas Nordhagen, 2015, ang. grunnlaget for sine anbefalinger rundt bostedsordninger:  «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.»

Aktørene som har gitt ut brosjyrer erkjenner altså at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, og at de utfra dette ikke vet om delt bosted for mindre barn, altså i form av botid, er bra eller dårlig. Med tiden har de også erkjent at delt bosted er bra for barn fra 3 år og oppover. Likevel er den generelle innstillingen å være forsiktige eller tilbakeholdne med delt bosted. Og Barneombudet sitter ikke selv på kunnskap om bostedsordninger, men forholder seg til BUFDIR som sier de ikke vet. Likevel betrakter politikere Barneombudet som en tung aktør. Det er et stort problem at politikere ikke har større kritisk sans enn at de hører på Barneombudet i kraft av hennes stilling, fremfor hennes kunnskap. Det er også et stort problem at mediene som kaster seg over politikere som ikke tror på forskning om bl.a. klimaendringer, ikke tar tak i politikere og aktører som ikke tror på forskning om barns beste.

Far, 37.

Følg og lik meg på Facebook!

PS.

Ang. forskning på de minste barna. I november 2016 kom en  studie fra William V. Fabricius og Go Woon Suh: «Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data». De har samlet inn data fra collegestudenter hvis foreldre gikk fra hverandre da de var 0-3 år, og foreldrene deres. Det var foreldre som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, både ved enighet og uenighet, med og uten konflikt. Barna som hadde delt bosted kom best ut. I Sverige jobbes det også med en studie på de minste barna. Forskning.no skrev dette om forskningen «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.» Det vil si at det peker i retning av at delt omsorg er forbundet med bedre utfall.

Nok en gang ser vi et par norske fagpersoner som er imot at barn skal sikres kontakt med begge foreldre som utgangspunkt, underbygget av ytterligheter og feil bruk av begreper. Denne gangen i Morgenbladet fra 7. juli 2017. Det er en betalingsmur, men jeg har lest artikkelen, som er skrevet av Thea Storøy Elnan. Mange av opplysningene Elnan oppgir i saken er feil, jeg tar en gjennomgang av disse til slutt i dette innlegget. I første del tar jeg for meg påstandene til et par av fagpersonene i artikkelen.

Fagpersonene er Trine Eikrem og Odd Tjersland. De omtales som forskere, men jeg finner ingen publisert forskning av Trine Eikrem overhodet, og Odd Tjerslands forskning relatert til samlivsbrudd er ikke på omsorgløsninger, men på meklingstjenesten.

Saken begynner med en kort innledning. «Når to foreldre går fra hverandre, hvem skal ha hovedansvaret for barnet? Spørsmålet kan skape bitre konflikter og gjelder svært mange. Det er mødre og fedre som opplever en fortvilet situasjon over å ikke få være med barna sine.» Dette følges så av et sitat fra Trine Eikrem: «Det er utfordringen i denne debatten. Folk blir så forferdelig sinte og krenket.»

Licensed from: tupungato / yayimages.com

Trine Eikrem skrev i et innlegg i Aftenposten i mars 2017: «Internasjonal forskning slår klart fast at langvarige, intense og fiendtlige foreldrekonflikter er skadelige for barn.»

1. Trine Eikrem har altså sagt at konflikt kan være skadelig for barn.
2. Artikkelen begynner med å si at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter.
3. Trine Eikrem sier at utfordringen i debatten er at folk blir sinte og krenket.

Merk deg disse punktene!

Artikkelen fortsetter med noen kommentarer fra Frode Thuen, som viser til at delt bosted og likeverdig foreldreskap er forbundet med de mest positive utfallene for barn etter samlivsbrudd. Men så kommer Eikrems innspill, og hun mener at man ikke kan konkludere så tydelig utfra forskningsfunnene. Hun sier: «Forskningen tar ikke hensyn til sosioøkonomiske ulikheter. Foreldre som velger 50/50 deling har til nå som regel vært ressurssterke og høyt utdannede. Dette gjør ofte at konfliktnivået blir lavere og at barnet får det bedre.»

1. Delt bosted kan være 50/50, men også alt fra 35-65% botid hos hver forelder defineres som delt bosted i forskning. Jeg oppfatter den stadige referansen til delt bosted som 50/50 et forsøk på å legetimere argumentet om at delt bosted handler om foreldrerettferdighet, hvilket er helt feil.
2. Forskningen som finnes i dag viser tegn til at barn med foreldre som har konflikt også gjør det bedre med delt bosted.
3. At høy utdannede og ressursterke oftere velger delt bosted i følge statistikken, er nok riktig. Men hvorfor er det et poeng? Hvis man setter seg inn i forskningen, vil man også se at barn som bor hovedsaklig eller utelukkende hos en forelder oftere får div. helseproblemer. Dersom ett bosted er bedre ved konflikt, hvorfor kommer disse barna likevel dårligere ut?

Så kommer et interessant ressonement fra Eikrem. «Eikrem er redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Møtes oftere? La oss gå ut fra Eikrems premisser om at delt bosted er 50/50. Det betyr gjerne at barnet er én uke av gangen hos hver forelder. Det betyr at foreldrene møtes fire (4) ganger på fire uker. Om de derimot har normalt samvær, så er barnet annenhver helg og en natt i mellomliggende uke hos samværsforelderen. Det er åtte (8) ganger på fire uker. Er disse møtene så vanskelig kan også overleveringene skje via barnehage eller skole. Da trenger de ikke møtes overhodet. Uansett virker det som en veldig problemorientert holdning fra en psykolog som har vært leder ved et familievernkontor. Kanskje mer vekt skulle legges på det å løse konflikter, fremfor å forverre dem ved å forskjellsbehandle foreldre? Husker du punktene over? Spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter, og folk blir sinte og krenket. Kan det være fordi de blir satt til å skulle velge hvem som får fortsette å være være fullverdig forelder? Det står i første avsnitt, og Eikrem er åpenbart klar over at det er hva som gjør foreldre frustrerte. Likevel klarer hun å konkludere med at konfliktnivået vil øke ved å behandle foreldrene som likeverdige, fordi da må de «møtes oftere.»

Eikrem trekker så inn forskningen igjen, og sier at den ikke støtter at én ordning er er bra for alle barn, men at det som er bra for barn er mye samvær med begge foreldre. «Dette er ikke det samme som å si at samværet må være helt likt fordelt.» Hun kommer så med et argument som minner om barneombudet, hvor hun hevder at foreldrenes perspektiv settes foran barna. Hvor mange ganger er jeg nødt til å påpeke at dette ikke stemmer?

1. Ingen forskning er best for alle barn, ingen påstar det og ingen forventer det. Men én løsning er bedre på gruppenivå, og det er delt bosted.
2. Heller ingen sier at samværet må være helt likt. Det er gjentatt mange ganger de siste årene at delt bosted innebærer botid på 35-65 %. At mye samvær er bra støtter å ha delt bosted som utgangspunkt etter disse premissene. Dessuten handler loven om fast bosted om avgjørelsesmyndighet.
3. Jeg kjenner til flere kunnskapsoppsummeringer om bostedsordninger, og noen nyere enkeltstudier. Disse viser at delt bosted forbindes med best utfall for barn. Hovedsakelig eller utelukkende å bo hos én forelder med dårligst utfall. Da er ikke den som argumenterer for delt bosted som glemmer barnets perspektiv.

Så kommer vi til Odd Arne Tjersland. Han mener at endringen i barneloven av 7. mars kan bli lest av rettsmyndigheter og foreldre som om at det er den foretrukne løsningen. Det mener han er uheldig, og også han snakker om at det da handler om foreldrenes rettigheter.

1. Endringen i barneloven er kun bytte av rekkefølgen på fast bosted. I beste fall en symbolsk endring. Barnelovens §36 andre ledd, sier fortsatt at retten må bestemme «at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Derfor er det lite sansynlig at rettsmyndigheter vil tenke slik Tjersland antyder.
2. Dersom rekkefølgen har betydning for hvordan foreldre tenker, så er vel det tilfelle uansett hvilken ordning som nevnes først. Den gamle teksten lyder «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.» I den nye teksten bytter «begge» plass med «ein av dei». Av en eller annen grunn ser Tjersland ut til å tro at foreldre vil tolke delt bosted som foretrukken løsning dersom «begge» står først i teksten, men ikke at det samme skjer i forhold til ett bosted dersom «ein av dei» står først, i tillegg til at retten må bestemme at barnet skal bo hos «ein av dei» ved uenighet.
3. Er ikke delt bosted den foretrukne løsningen i botid? Tenk på hvilke alternativer som finnes. Delt bosted 35-65 % hos hver forelder, barnet har omfattende kontakt med begge foreldre, forbundet med best utfall i forskningen på de forskjellige løsningene. Hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, barnet får redusert kontakten med den andre forelederen, forbundet med dårligst utfall i forskningen. Hvorfor er Tjersland redd for at den løsningen som kommer best ut skal ses på som fortrukken, mens han ikke bekymrer seg for det når det gjelder den løsningen som kommer dårligst ut?

Tjersland mener at delt omsorg har en del forutsetninger, som at både foreldre og barn er vant til en slik løsning fra samlivet, og at de allerede før bruddet har et godt og likestilt samarbeid. Han mener at foreldre velger delt bosted selv dersom de har delt omsorgen før bruddet, og hevder: «Det er altså ikke delt bosted i seg selv som skaper trivsel for barn, men forholdet i forkant av bruddet.

1. Hva bygger Tjersland disse påstandene på? Det er meg bekjent ingen av studiene på bosted som viser at delt bosted har spesielle forutsetninger for å kunne fungere bra, som ikke også gjelder andre løsninger.
2. Det finnes foreldre som har delt på omsorgen før bruddet som likevel ikke kommer til enighet om dette etterpå. Dette fremstår også som en tvilsom påstand.
3. At det er ikke er delt bosted som skaper trivsel for barn, er nok en påstand som ikke kan underbygges. Om man ser på studien til Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2016, November 28). Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychology, Public Policy, and Law. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/law0000108, så ser de på utvikling hos collegeelever hvis foreldre gikk fra hverandre før de fylte tre år. Det ble sett på overnattinger og samvær for barn under ett år, barn som var ett år og barn som var 2 år. Antall overnattinger hadde stor innvirkning på forholdet til foreldrene på sikt. De som hadde omfattende samvær med fedrene og mødrene, hadde også bedre forhold til begge foreldre. Var det pga. forholdet i forkant av bruddet?

Tjersland mener det utvilsomt handler om likestilling, og han forstår at man sier at foreldrene er like viktige når fedre involverer seg fra første stund. Derimot ikke når far har deltatt lite, og han mener det er i disse tilfellene konflikten er høyest og at han er bekymret for barnets beste.

1. OK. Les det avsnittet. Tjersland er bekymret for de tilfellene hvor far har deltatt lite. Er det med andre ord far som er grunnen til å være forsiktig med delt bosted som utgangspunkt? Er det fordommer mot fedre vi ser her? På hvilket grunnlag Tjersland kan hevde at det er en sammenheng mellom høy konflikt og lav deltakelse fra far, nevnes ikke. Det er dog lite trolig at det er hovedårsaken, og det uansett for marginalt til at det bør påvirke utgangspunktet for loven.
2. Tjerslands syn innebærer at gode fedre er prisgitt mor. For i dag skal foreldrene velge om de skal dele eller ikke. Men loven sier ikke noe om hvilken av foreldrene barnet bør bo hos. At bekymringen rettes mot fedre som ikke deltar, viser tydelig at Tjersland mener at ved bosted hos én, så snakkes det om mor.
3. Hvis vi igjen ser på studien til Fabricius & Wu, ser vi at funnene deres viser at ved konflikt trengs det faktisk flere overnattinger hos far for å opprettholde et godt forhold enn om det er mindre konflikt. Med andre ord er det mer sannsynlig at Tjerslands råd fører til dårligere forhold mellom barn og deres foreldre.

Til slutt vil jeg peke på noen ting i selve artikkelen som er feil.

Det hevdes at inntil endringen i barneloven har det blitt praktisert full avtalefrihet ved samlivsbrudd, og det sies at denne handler om barnets botid hos hver forelder. Det er feil. Botiden avtales fortsatt fritt etter lovendringen, og ville også kunne avtales fritt om delt bosted var utgangpunkt. Endringen lå i rekkefølgen på fast bosted «hos en» eller «begge foreldre». Fast bosted handler ikke om botid, men avgjørelsesmyndighet. Det at avgjørelsesmyndigheten må enes om, betyr at man ikke har avtalefrihet, med mindre begge er enige om det.

Det hevdes at det vanligste er å ha alt mellom «35/65 % til 50/50 % deling av omsorgsansvaret.» Dette er veldig misvisende. Definisjonen på delt bosted i forskning er 35-65 % botid hos hver forelder. 50/50 ligger innenfor dette. Ser man på de siste tallene som er fra 2012, så var andelene som hadde ca. 50/50 31 %, andelen som hadde 8-12 dager 24 %. Man må ha 11 dager for at det skal være 35 %, har man 8 dager er det ca 26 %. Det er derfor sannsynlig at de mindre enn 50% har en slik deling som det hevdes. Disse andelene er basert på både mødre og fedres svar.

Det hevdes at det alternativet forslaget til endring av ordlyden, var å gjøre 50/50 delt bostedsordning til hovedregel, «altså at barnet automatisk skal bo like mye hos begge foreldre ved samlivsbrudd.» Dette er helt feil. Alternativet var å gjøre delt bosted til utgangspunkt etter samlivsbrudd, men da i form av avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Det er en vesentlig forskjell.

Det er  også en faktaboks om delt bosted. Denne inneholder fire punkter, hvor tre er feil og en i beste fall delvis riktig, men misvisende.

Én ting er at fagfolk gir feil fremstillinger og kommer med udokumenterte påstander. Det er ikke stor bedre når journalister og aviser ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, i tillegg til å komme med uriktig presentasjon av hva delt bosted er, hvor utbredt det er, hva loven sier og hva endringen i loven innebærer, og hva som var alternativet. Vi må bare fortsette å spre kunnskap.

Far, 37.

Følg meg på Facebook!

Jeg var på helsestasjonen med mitt yngste barn denne uken. Der så jeg en plakat fra Barneombudet. Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.

I grunn ikke en dårlig liste. Dette er ting man bør ta hensyn til ved samlivsbrudd. Men har Barneombudet selv hørt på barna?

Barna sier bl.a.:

• Bo i nærheten av hverandre.
• La meg beholde mitt gamle nærmiljø.

Dersom foreldrene stiller likt og tar avgjørelser sammen er det lettere å sikre at barnet ikke blir flyttet langt unna sitt nærmiljø. Delt bosted som utgangspunkt i loven kan sikre dette på en bedre måte, siden delt bosted innebærer lik avgjørelsesmyndighet. Det vil også gjøre det mer sannsynlig at barnet faktisk blir spurt når det dreier seg om dem, et annet punkt på listen. Det samme kan det å legge flytteavgjørelser under foreldreansvaret føre til. Barneombudet sier de har et barneperspektiv, så hva sier de til dette? Vi kan se i Barneombudets høringssvar i forbindelse med forslag til endringer i barneloven.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er veldig mange misoppfatninger om delt omsorg, aka. delt bosted, så jeg skal prøve å oppklare litt rundt hva det er, og hva det vil innebære å ha delt omsorg. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil være aktuelt ved et samlivsbrudd eller skilsmisse med barn i bildet. I disse tilfellene har altså barna bodd sammen med begge foreldre frem til bruddet. Under samlivet har begge foreldrene foreldreansvar, og det betyr at de stiller likt i med tanke på rettigheter og plikter i forhold til egne barn. Juridisk betyr delt omsorg etter samlivsbrudd at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Med andre ord, når foreldrene i henhold til §36 i barneloven skal bestemme om barnet skal bo fast hos den ene eller hos begge, så betyr det ikke at de skal velge om barnet skal bo 50-50 hos begge eller 70-30 og mest hos den ene. Det betyr at de skal avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet, eller om den ene skal bestemme mer enn den andre. For det er nemlig mulig å velge fast bosted hos den ene, og samtidig ha 50-50, eller å velge fast bosted hos begge og ha 30-70. Dette står i BUFDIRs egen brosjyre «Barn og brudd«, side 11-12.

I Nettavisens intervju med Henrik Hammerhei Slevigen kan vi se hvordan Barneombudet, denne gangen ved Hilde Rakvaag, kommenterer delt omsorg som utgangspunkt. Hun sier «Da fratar vi barns rett til individuell vurdering.» Hva mener Rakvaag skal vurderes i forhold til barna som ikke er mulig dersom foreldrene stiller likt? Hvordan mener hun individuell vurdering evt. sikres i dag? Som jeg altså har forklart, det foreldrene skal avtale i følge §36 er hvorvidt begge skal ha samme avgjørelsesmyndighet etter samlivsbruddet. Tenk at den ene ønsker delt omsorg og den andre ikke gjør det. Vi vet at dette ikke har betydning for botid. Dersom de faller ned på «fast bosted» hos den ene forelderen, betyr det at denne vil ha større avgjørelsesmyndighet. §37 i barneloven forteller hva det innebærer. Blant annet gir det bostedsforelderen rett til å flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder selv om barnet bor 50% hos hver av foreldrene. Flytting må varsles seks uker før den foretas. MEN: Selv om den andre forelderen er uenig i flytting og uttrykker dette, kan bostedsforelderen ta med barnet og flytte vekk. Om barnet ikke ønsker å flytte, så kan bostedsforelderen likevel ta med barnet og flytte vekk. Varslingen har altså ingen reell betydning. Dersom samværsforelderen ønsker å forhindre flyttingen, må vedkommende reise sak. Dette er kostbart og forutsetter en viss økonomisk frihet. Flyttingen kan påvirke samværet kraftig. Det finnes dog ingen lov mot å gjøre dette som har noen reell effekt. Samværsabotasje er ikke straffbart. Hvor i denne eksempelrekken ser vi at barnet sikres en individuell vurdering? Ingen steder. Bostedsforelderen bestemmer hele veien. Det betyr ikke at denne ordningen ikke kan virke, mange foreldre har mye kontakt og godt samarbeid likevel, men spørsmålet er hvorfor dette skal være opptil én forelder å avgjøre. Burde én forelder ha mulighet til å holde den andre borte, og til å forhindre barnet i kontakt med denne?

Dersom foreldrene er uenige og ikke kommer til enighet etter en stund, sier loven at retten må bestemme at foreldrene må bo hos en av dem. Dette står i §36, andre ledd. Det står også at delt omsorg kan idømmes dersom særlige grunner taler for det. Det mange dessverre ikke vet er at de grunnene er så snevre at det i praksis er umulig å få gjennomslag for. Lovforarbeidene gir kommentarer til de forskjellige paragrafene,se side 72, kommentarer til §36, andre ledd. I forhold til å idømme delt omsorg, er det gitt en rekke forutsetninger, flere som egentlig ikke er relevante. I tillegg står det oppfyllelse av disse ikke er nok. Dersom domstolen tror konfliktnivået vil gå ned på sikt, skal det betegnes som tvil, og de må da dømme bosted hos én. Dersom barnet er under 7 år er det ikke aktuelt med delt omsorg overhodet. Det betyr i praksis at politikerne på Stortinget har bestemt at likeverdig foreldreskap ikke skal være et mulig utfall ved dom. Så den som på familievernkontoret ønsket delt omsorg, vil ikke kunne satse på å få det i retten. Da må de evt. gå til sak på hovedomsorg. Utfallet er uansett at én forelder for utvidet avgjørelsesmyndighet.

I intevjuet med Henrik snakker journalisten litt med Yvonne Severinsen, leder ved Homansbyen familievernkontor. Hun forteller at «Barneloven slik den er formulert i dag gir foreldrene full avtalefrihet når det gjelder å bestemme hvordan de skal ivareta omsorgen for sine barn». Dette er en påstand som også Barneobudet har ytret mange ganger. Slik jeg oppfatter det, stemmer ikke det overhodet. Avtalefriheten man har i dag begrenser seg som sagt til muligheten for å avtale hvorvidt man skal fortsette å være likeverdige foreldre eller ikke etter samlivsbruddet. Fortsatt likeverd forutsetter enighet mellom foreldrene. Som forklart i andre avsnitt, vil fast bosted hos én forelder innebære at denne kan ta store avgjørelser alene. Det betyr strengt tatt at man ikke har avtalefrihet i dag, med mindre man velger delt omsorg.

Det er nemlig kun ved delt omsorg man står fritt til å avtale løsninger som passer best for det individuelle barnet. Ved fast bosted hos en, er det denne som tar avgjørelsene alene. Ved delt omsorg tas avgjørelsene i felleskap. Ønsker den ene forelderen å flytte må den andre informeres, uavhengig av hvilken forelder det gjelder. Foreldrene må snakke om betydningen det har for barnets samvær med begge. De må høre med barnet. Ønsker barnet å flytte med, eller være igjen på stedet det allerede bor? Kanskje barnet ønsker å endre litt på botiden, og bo litt mer hos den ene. Foreldrene snakker med hverandre, lar barnet teste det ut. Foreldrene fortsetter å være likeverdige, uavheninge av botiden. De står fritt til å avtale løsninger, selv lenge etter samlivsbruddet. Barnet opprettholder kontakt med begge foreldre, noe som resulterer til et godt forhold til begge foreldrene. Det er dette barn vil være mest tjent med.

Kort oppsummert:

• Barnelovens avtalefrihet, altså hvor barnet skal skal bo fast, handler kun om foreldrenes mulighet til å avtale hvorvidt de skal ha samme avgjørelsesmyndighet, eller om én skal kunne ta de største avgjørelsene alene.
• Avtalefriheten handler ikke om botid. Botid må avtales uavhengig av fast bosted.
• Dersom foreldre velger fast bosted hos én av dem, betyr at de ikke lenger har avtalefrihet i forhold til avgjørelser vedrørerende løsninger som er best for deres barn.
• Delt omsorg er eneste løsning som sikrer vedvarende avtalefrihet, og som sikrer fortsatt individuell vurdering av hva som er best for barnet.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

For et par dager siden leste jeg en sak i på TV2s sider, hvor de tar utgangspunkt i den nye svenske studien som viser at delt omsorg (botid) forbindes med best utfall på gruppenivå. I den undersøkelsen har de faktisk valgt å fokusere på de som har 50/50-løsninger, for å kunne lage et klart skille. Vanligvis regnes dog 35-65 % botid som delt omsorg. I slutten av saken snakker TV2 med Yvonne Severinsen, som er psykologspesialist og leder for Homansbyen familievernkontor. Hun kommer med en del uttalelser som jeg føler det er viktig å adressere, og ikke minst stille spørsmål ved. Jeg må innrømme at jeg synes journalister i norske medier er veldig late når det gjelder å sette seg inn i saker de skriver om, og denne saken er ikke noe unntak. Det er f.eks. ingen oppfølgingsspørsmål til Severinsen. Det er sikkert for å nyansere at de ber fagpersoner kommentere, men det blir jo ikke så nyansert når det ikke er belegg for mange av uttalelsene, og journalisten ikke klarer å fange opp dette. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer. Jeg vil prøve å få frem hvordan jeg mener skepsisen til delt omsorg er innarbeidet i fagmiljøet, og at de aktivt leter etter hver lille innvending de kan komme med.

Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Om studiens funn sier Severinsen: «Det er ikke overraskende at barn profitterer på å ha et nært forhold til begge foreldrene. Men for at en 50-50-fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt.»

• Som man ofte ser ellers kommer det en erkjennelse av at omfattende kontakt er bra, men så kommer det en forutsetning. Foreldrene må samarbeide godt. Hvorfor blir dette så veldig ofte trukket frem når det prates om delt omsorg?
• Når foreldre ikke bor sammen, er samarbeid viktig, uavhengig av løsning. Det er ikke unikt for delt omsorg.
• Om hvilken som helst fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt. Ikke bare når omsorgen fordeles 50/50. I så fall burde funn vise at andre fordelinger fungerer bedre for barn dersom foreldrene ikke samarbeider godt. Men det er ikke tilfelle. Dersom foreldrene ikke samarbeider godt, er delt omsorg likevel forbundet med best utfall. Det betyr at fokus må være på å veilede foreldrene ved konflikt, i stedet for å fremstille det som at å utelukke delt omsorg løser problemet.

Severinsen virker åpen for delt omsorg gitt at forutsetningene er til stede, som nevnt over, men kommer dog med en liten innvending:

«Men å si at en 50-50-ordning er den rette løsningen for alle familier, er farlig, for slik er det ikke.»

• Det er ingen som sier at det er løsningen for absolutt alle. Men det er jo underlig at løsningen som kommer best ut i alle relevante studier er løsningen det vises mest skepsis til. Man er mer redd for at noen skal velge delt omsorg der hvor det ikke er best, enn for at noen skal ende opp med ett bosted der det ikke er best, selv om det er flere problemer forbundet med sistnevnte, og det også er den mest valgte løsningen.
• Å si at det er farlig, virker overdramatisk. For det første fordi, som nevnt, ingen sier det. For det andre fordi ordningen i seg selv ikke ér farlig. Å si at «slik er det ikke», er en dårlig formulering, som tar oss tilbake til fremstillingen om at delt omsorg kun er bra under visse forutsetninger som er unikt for akkurat den løsningen, som ikke stemmer.

«Barn er utrolig lojale ovenfor foreldrene sine og kan føle ansvar for at mor og far har det bra. Fordelingen av tid med foreldrene kan forveksles som et mål på kjærlighet. Barn kan derfor undertrykke følelsene og behovene sine for ikke å skuffe mor eller far.
Mange barn velger derfor en 50-50-løsning for ikke å skuffe én av foreldrene. Severinsen mener det er viktig å la barnets ønsker bli hørt, men aldri la barnet ta ansvar for bostedsbeslutningen.

• At barn sier ting for å tekkes foreldrene kan sikkert forekomme. Men har Severinsen belegg for å hevde at barn undertrykker sine følelser og behov for å ikke skuffe foreldrene, og «velger» 50-50 pga. dette? For å ikke skuffe den éne?
• Det er noe paradoksalt over Severinsens påstander når hun kommenterer dette i forbindelse med en svenske studien som viser noe annet. Dersom hun har rett burde utfallene ved 50-50 sett annerledes ut.

Hvis du spør et barn hva han eller hun helst vil, så svarer nok de fleste at de vil at foreldrene skal bo sammen. Dernest svarer de at de vil at foreldrene skal være venner, uavhengig av bosted. Hvis vennlighet ikke er mulig og konfliktnivået forblir svært høyt mellom foreldrene, så kan det være bedre for barnet å bo mer hos én av dem.

• Hvorfor er det bedre å bo hos én ved høyt konfliktnivå? Som sagt støtter ikke utfallene i forskningen den påstanden. Derfor hadde det vært interessant å vite hva Severinsen bygger konklusjonen sin på.
• Hvordan skal man avgjøre hvem barnet evt. skal bo hos? Konflikten kan være så «enkel» som at én forelder ønsker å samarbeide og dele omsorgen, mens den andre ikke vil det. Det kan være slik at den som ikke ønsker delt omsorg ønsker hovedomsorgen. Er det da bedre å bo mest hos den som ikke ønsker delt omsorg? Eller er det best å bo mest med den som egentlig ønsker delt omsorg? Eller burde man endre fokus helt og veilede foreldrene i forhold til samarbeid?

«I 2014 publiserte SSB en rapport kalt «Hos mor, hos far eller delt bosted?» basert på intervjuer av foreldre som har skilt lag. Den viser at det er mest stabilt for barna å bo hos mor etter et samlivsbrudd. Men psykologspesialisten mener det ikke er synonymt med at barnet har det best hos mor, og at det er en gammeldags tenkningen som er i ferd med å dø ut.
– Det begynner å bli en foreldet tenkning at barnet har det best hos mor. Samfunnet vårt består av flere aktive og engasjerte fedre enn tidligere, og for dem er det helt naturlig å ha halvparten av omsorgen for barnet etter en skilsmisse. To aktive og engasjerte foreldre er uten tvil et godt for barnet, også etter brudd, forteller Severinsen, og legger til:
-Godt samarbeid og forutsigbarhet i bosituasjon er nøkkelord her. Uavhengig om barnet bor hos mor, far eller hos begge.

• Det SSB-rapporten viser er at det er flere som fortsetter med bosted hos mor av de som har dette fra før, i forhold til de som har delt omsorg, hvor det er flere som har endret til bosted hos mor eller far. At det er det samme som at løsningen er mer stabil for barna er en ganske misvisende fremstilling. Det bare viser hvilke løsninger foreldre hadde på et tidspunkt og hvilket de rapporterer å ha litt senere.
• Fedre hadde kanskje en annerledes rolle tidligere. Men betyr det at de ikke var aktive og engasjerte, eller at de ikke var like viktige for barna før? Mange av disse påstandene går igjen i diskusjoner om temaet, men er de riktige? Mange av påstandene som fremsettes av fagmiljøet fremstår dessverre ofte som synsing basert på subjektive oppfatninger og observasjoner. Likevel blir de ikke utfordret av journalister.
• Uansett er det bra at Severinsen til en viss grad også ser verdien i å ha begge foreldre i livet sitt. Skulle bare ønske at hun kunne innse at å begrense kontakten mellom den ene forelderen og barnet ikke er løsningen på konflikt. Hun skriver at det er gammeldags å tenke at barnet har det best hos mor, det kan like gjerne være hos far. Jeg tror dog hun fokuserer på feil sted. Dersom mor og far ikke blir enige, hjelper det ikke å bli fortalt at det er samme hvem barnet bor mest hos, så lenge det er én. Det vil sette foreldrene mot hverandre.
• Hun sier altså at det like gjerne kan være far, som mor. Det er også en litt underlig konklusjon. For de generelle anbefalingene som har kommet fra BUFDIR, FOSAP o.l. tidligere er forsiktighet med overnattingsamvær det første tre årene. Dersom man følger disse vil man redusere barnets sjanser for en trygg tilknytning til sin far. Vil det da være helt likegyldig hvem barnet bor mest med senere? 

Min oppfatning er at det ved familievernkontorene ofte legges opp til at man skal få den parten som ønsker å dele på omsorgen til å godta at den andre ønsker hovedomsorg, og innfinne seg i det. Er man uenig og mener omsorgen bør være delt, både i botid og juridisk, blir man betraktet som konfliktsøkende. Men er ikke ønsket om å stille opp og delta i barnets liv en positiv innstilling?

Jeg mener barn bør ha mye kontakt med sine foreldre fra de er født, også om foreldrene ikke bor sammen. Det finnes selvsagt praktiske hensyn å ta, men det er lite grunn til å frykte overnattinger for de minste, og delt omsorg generelt. Det som til syvende og sist er viktigst, er barnets kontakt med begge foreldre. Å miste kontakten med sin mor eller far er mer skadelig enn konflikt. Det er mer skadelig enn stresset med flytting mellom to hjem. Det er mer skadelig en å være noen netter borte fra den såkalte primære omsorgspersonen. Det er mer skadelig enn det er for bostedsforelderen å ikke kunne flytte uten samtykke.

Far, 36.

Følg meg gjerne på Facebook!

Licensed from: jarenwicklund / yayimages.com

Jeg har tatt for meg Barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt omsorg flere ganger. Grunnen til at jeg er spesielt kritisk til mange av disse, er hennes rolle som ombud for barn, og hennes innflytelse på barneloven og systemet rundt samlivsbrudd for øvrig. Jeg har kritisert henne for manglende kunnskap på feltet omsorgsløsninger etter samlivsbrudd før, og jeg vil igjen vise at det er berettiget kritikk.

I 2014 ble hun intervjuet i Psykologtidsskriftet. Hun blir intervjuet angående sin oppfatning om omsorgsløsninger etter samlivsbrudd. Hun hadde samme standpunkt da som nå.

– Hvor mange henvendelser får dere som dreier seg om barn og skilsmisser?

– Da vi telte for et par år siden – før rapporten Barnas stemme stilner i stormen – var det rundt 100 i året. Nå vil jeg gjette på 150.

• I overkant av 20000 barn opplever skilsmisse eller separasjon hvert år. 100 barn er 5 promille. Det er altså ikke så mange barn som henvender seg om dette. Jeg har tidligere gått gjennom henvendelser som ligger på ombudets nettsider, og da handlet de fleste om at barn ville bor mer eller mest hos samværsforelderen.
• «Barnas stemme stilner i stormen» er ikke en vitenskapelig rapport. Det er greit å vite, siden barneombudet svært ofte trekker den frem. Det er i stor grad intervjuer med et lite utvalg barn, nærmere bestemt sju (7) stykker.

En ting som kom veldig godt frem i intervjuet, er at barneombudet går ut fra premisset om at delt omsorg utelukkende er 50/50 botid. Jmf. argumentet «Foreldrene har for eksempel gjort en 50-50-løsning. Fint for noen barn, mens det er veldig tungt for andre. Barn har vanskeligheter med å ta opp slike ting. De ønsker ikke å såre foreldrene.» Om man går utfra det, kan det kanskje høres riktig ut å si at det ikke passer for alle. Problemet er at barneombudet i dag bruker samme argumenter imot delt omsorg som utgangspunkt, vel vitende om at delt omsorg innebærer at barnet har en botid på ca. 35-65% hos hver forelder. Sett at foreldrene er like gode omsorgspersoner, men av en eller annen grunn opplever at 50/50 ikke passer for barna, så kan tiden justeres uten at det påvirker foreldrenes status som omsorgspersoner. Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, deres rettigheter og plikter i forhold til sine egne barn. Botiden vil likevel måtte avtales, så ingen barn påtvinges én løsning. Problemet ligger litt i det at barneombudet og mange andre ikke skiller på botid og juridisk delt omsorg.

En annen ting er fremstillingen av at det er vanskeligere for barn å håndtere kontakten med begge foreldre, enn at de mister mye kontakt med én av foreldrene. Som jeg har skrevet mye om før, er det omfattende støtte i forskningen for at delt omsorg har en positiv effekt på barn, samtidig som at de som bor mest eller hovedsakelig hos én oftere har diverse helseproblemer. Det betyr ikke at delt omsorg er en garanti for bedre helse eller ett bosted alltid fører til dårlig helse. Men jevnt over klarer barn med delt omsorg like bra eller bedre. Derfor fremstår det underlig at barneombudet uttrykker mer bekymring for delt omsorg enn for ett bosted. Det er også slik at barns opplevelse av tap av en forelder også er forbundet med økt risiko for diverse helseproblemer, og det er flere studier som viser at fedre er viktige for barns utvikling. Med tanke på Barneombudets bekymring for konflikt, er det påfallende at hun mener at særrettigheter er konfliktdempende etter et samlivsbrudd.

Det er et avsnitt som jeg synes er spesielt interessant, sett i lys av nye erkjennelser fra BUFDIR. Intervjueren: – Jeg kontaktet Odd Arne Tjersland og Frode Thuen, som begge har forsket mye på barn og skilsmisser, og spurte hva de synes om at barneombudet advarer mot delt bosted når barnet er under tre år. Begge var skeptiske til å bruke alder på den måten. De peker på at barns modenhet er forskjellig, og at det er mer vanlig i dag at begge foreldrene har et nært forhold til barnet fra dag én.

– Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet. Foreldre bør se at barnet trenger ro, at de selv kan tre litt til side og se barnet sitt. Dessuten vil jeg trekke frem føre-var-prinsippet. Og at barn er forskjellige, selvfølgelig. Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser. Vi vet ikke alltid hvem som tåler slike utfordringer. Foreldrene kan uansett være mye sammen med barnet sitt hvis begge er fleksible og legger til rette for det.

• BUFDIRs anbefalinger er gitt på bakgrunn av tilbakevist og kritisert forskning. De var selv ute i Psykologtidsskriftet og sa «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Det er greit at Anne Lindboe ikke kjenner alle detaljer selv, men det viser også at det hun sier om forskning ikke stemmer. Det betyr at hun ikke har grunnlag for sine advarsler, fordi hun baserer seg på BUFDIR, som erkjenner at det ikke finnes grunnlag for slike advarsler.
• Delt omsorg betyr ikke å «flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner». Det betyr at barnet har omfattende kontakt med sine foreldre, to stykker, og at de veklser på å overnatte hos dem utfra en avtale mellom foreldrene.
• Hva er «Føre-var-prinsippet«? Katrin Koch, tidligere leder i FOSAP, sammen med styremedlem Thomas Nordhagen og professor emeritus ved UiO, Lars Smith, brukte dette i et innlegg i psykologtidskriftet i 2015. Her svarer de på kritikk mot manglende kunnskapsgrunnlag for deres anbefalinger, som er de samme som BUFDIRs, og også basert på samme forskning. De bruker uttrykket for å forklare hvorfor de mener man bør vente med overnattinger, til tross for at det ikke finnes funn som underbygger dette. Problemet er dog at føre-var ikke gir mening om man ikke vet at ett tiltak faktisk har en positiv effekt, og er usikker på effekten av det andre tiltaket. Slik er det ikke her. Her er man generelt usikker. Samtidig finnes det annen kunnskap om barn og foreldre som taler for kontakt og overnattinger for små barn. Som f.eks. kunnskap om tilknytning, tap av foreldrekontakt, foreldrenes betydning for barnas utvikling, osv. Det er ting som faktisk har sammenheng med barns kontakt med foreldrene. 

Så vi ser at de anbefalingene som er utgitt av både BUFDIR og FOSAP er basert på egne oppfatninger og synsing. Barneombudet støtter seg til BUFDIR, som altså selv sier de ikke vet, og man kan da fastslå at hennes anbefalinger og advarsler ikke har støtte i forskning. Det oppstår dog et problem når både fagfolk og personer som Barneombudet likevel går hardt ut mot ordningen. For det første blir de trodd av andre som ikke har anledning til å sette seg inn i det som finnes av forskning eller annen fagkunnskap. Folk forventer at de er oppdatert og har faglig belegg for sine anbefalinger i form av deres roller. For det andre vil uttalelsene og anbefalingene lett kunne misrepresenteres av interesseorganisajoner.

Aktivister som er imot delt omsorg kan altså bruke disse anbefalingene til å rettferdiggjøre sine politiske mål. Dette finnes det eksempler på, f.eks. innenfor kvinnebeveglesen, hvor man bl.a. ser på kvinners bevegelsesfrihet som viktig. Selvsagt er den friheten også viktig isolert sett, men når et barn er inne i bildet, har barnet rett til kontakt med begge foreldre. Barnets rett vil da sette begrensninger på bevegelsesfriheten, som ellers ville ha vært i strid med barnets rett. Da er det jo problematisk om fagfolk fraråder delt omsorg. Det kan aktivistene bruke for å styrke sin sak.

Man ser også politikere støtte seg til uttalelsene og viser til barneombudet og forskning, uten at de selv har satt seg inn i materialet. Abid Raja er et godt eksempel. Partiet Venstre så ut til å støtte delt omsorg som utgangspunkt. Abid Raja valgte å gå imot partiet, fordi Barneombudet og FOSAP advarte. Han ønsket ikke delt omsorg som utgangspunkt, og ville innskrenke muligheten for barn opp til 3 år. Han kom med dette utsagnet: «-I Australia har man nylig prøvd ut dette med 50/50-fordeling av omsorgen og konkludert med at det var feilslått opp mot barna det gjelder. Det er bare klokt å innse at man har gjort feil, og det kan gjøres også her, sier Raja.» Er dette riktig gjengitt? Jeg har ikke funnet noe som underbygger det. I Australia kom det ut en rapport i 2010, som konkluderte med at barn 0-3 ikke burde overnatte borte fra sin «primære omsorgsperson». Denne ble ganske fort kritisert og tilbakevist. Blant annet støttet ikke funnene konklusjonen. Så det man egentlig fant ut, var at det ikke fantes grunnlag for å fraråde delt omsorg.

En annen ting som gir grunn til å ha et kritiskt blikk, er koblingene mellom de som kommer med anbefalingene. Bufdir engasjerte Ida Brandtzæg og Espen Walstad. FOSAP ble inntil nylig ledet av Katrin Koch, som også var sentral i utformingen av deres egne anbefalinger. Anbefalingene fra de to er så og si identiske. Kanskje ikke så rart. I 2005 skrev Katrin Koch og Espen Walstad bok sammen. Begge anbefalingsbrosjyrene kom ut i 2014, FOSAPs med Koch i spissen og BUFDIRs som nevnt utarbeidet av Walstad sammen med Ida Brandtzæg. Brandtzæg driver Tilknytningspsykologene.no med sin mann Stig Torsteinson. Alle jobber eller har jobbet som bl.a. sakkyndige psykologer. Ingen av brosjyrene forteller noe om usikkerhet rundt grunnlaget for anbefalingene som gis. Tvert imot er anbefalingene ganske klare. Anbefalingene har blitt kritisert på grunn av det svake grunnlaget. Det har også i den forbindelse blitt skrevet forsvar av anbefalingene av de som har utarbeidet dem. For FOSAP var det Katrin Koch, Thomas Nordhagen og Lars Smith (prof. emeritus UiO) som hadde signert innlegget. De erkjente at kunnskapsgrunnlaget var svakt, men viste bl.a. til en studie som viste at «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner». Studien var den delvis tilbakeviste og kritiserte McIntosh-rapporten fra 2010. Da Frode Thuen og Dag Furuholmen begynte å skrive om delt omsorg i 2016, skrev Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg en kronikk sammen, hvor de forsvarte BUFDIRs anbefalinger. Interessant nok hadde også de med seg Lars Smith som medforfatter på innlegget. De var kritiske til Warshak-rapporten fordi den (visstnok) utelot noe uenighet om metodekritikk mellom noen av de som skrev under rapporten, men med tanke på hva de selv har utelatt om kunnskapen om delt omsorg, virker det noe påfallende. Uansett erkjenner de her at det er lite grunnlag for deres råd om samvær for de minste.
Dag Furuholmen responderer, så Torsteinson og Co følger opp med en replikk. I denne forklarer de igjen at forskning tyder på at de har rett (uten å oppgi forkningen), men at den samtidig er så svak at de ikke kan slå fast. De vil like vel være «føre var«.
De kommer dog med en interessant erkjennelse: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Det som er veldig interessant er at det de siste årene har blitt lagt press på BUFDIR, Barneombudet og politikere. Det kommer frem at forskningen er i favør delt omsorg, og at det for de minste ikke finnes grunnlag for å fraråde. Dette er nå såpass klart, at de ikke kan hevde noe annet, siden de ikke har forskning å vise til. De prøver fortsatt å forsvare sitt utgangspunkt med å vise til annen kunnskap, selv om denne ikke er helt relevant, eller de setter forutsetninger som egentlig ikke er riktige. Det er bare et tidsspørsmål før dette må snu, for nyere funn indikerer at delt omsorg også er gunstig for de minste.

Jeg oppfordrer alle som er engasjerte i barns rett til begge foreldre til å fortsette å utfordre politikere, BUFDIR, psykologer, barneombud, osv. Det vil få dem til å måtte tenke seg om og akseptere endringer.

Far, 36

Bloggeren Anne Brith er uenig med forskningen fra Sverige som viser at delt omsorg er best for barn etter samlivsbrudd. Hun kommer med noen argumenter imot, som jeg mener godt illustrere hvor lite innsikt mange har i hva delt omsorg er og hvorfor fordelene veier opp for evt. ulemper. Jeg gjengir hennes innlegg og kommenterer bit for bit. EDIT: Etter avtale med bloggeren Anne Brith, forteller jeg hva hun skriver, fremfor å gjengi hele innlegget. For å lese hele innlegget kan dere følge linken helt i starten av dette innlegget.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Anne Britt har fått med seg saken om den nye svenske studien om delt omsorg (bosted). Hun definerer så ordningen som å ha to hjem og bo annenhver uke hos hver forelder, og forklarer at studien viser at barn med delt omsorg generelt har det bedre enn de som bor fast hos én.

• Denne studien har faktisk delt inn barna slik at de ser på de som har ca. halvparten av botiden hos hver forelder. Derfor er det ekstra interessant at det gir best utfall.
• Delt omsorg defineres vanligvis som 35-65% botid hos hver forelder. Så det er ikke nødvendigvis 50/50 annenhver uke, selv om det kan være det. I tillegg innebærer det at foreldrene har samme rettigheter og forpliktelser juridisk. Så dersom 50/50 skulle være vanskelig, kan man fortsatt ha delt omsorg og tilpasse tiden.
• Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har to hjem. Det er ikke unikt for barn med delt omsorg.
• Den aktuelle studien gjelder data for 5000 barn. De samme forskerne har tidligere gjort tilsvarende funn på enda større antall.

Hun forklarer så: «Jeg er alenemamma. Jeg har erfart delt bosted og ikke delt bosted. Min mening støtter ikke denne studien. Hvem er det egentlig best for?»

• Hennes mening er kun hennes mening. Derfor har man studier som gir er bredere bilde og en bedre analyse av effekten.
• Vel, funnene viser at det er best for både barna og foreldrene. Så alle!

Hun forteller videre hvordan konflikt er uheldig for barn, og at lavt konfliktnivå er en forutsetning for delt omsorg.

• Hvorfor er dette en forutsetning for delt omsorg? Konflikten forsvinner ikke ved at én forelder nektes kontakt med barnet. Hvem skal barnet i så fall bo hos? Dette er typisk Catch 22. Man kan ikke ha delt omsorg på grunn av konflikt (som gjerne kun er en liten uenighet), samtidig som en parts motvilje til delt omsorg ofte er årsaken til konflikten. Det betyr at den ene foreldren kan nekte, og dermed innfris ikke forutsetningen.
• Dette er for så vidt også en forutsetning som ikke har belegg. Både Linda Nielsens metastudie (2014) og ikke minst en studie fra 2016, « Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data», Fabricius, William V.; Suh, Go Woon, viser at fordelene ved delt omsorg ikke oppheves ved konflikt. Det betyr at selv om konflikt ikke er bra, bidrar tap av kontakt med den ene forelderen til å forsterke den negative effekten.

Hun viser så til egne barn og sin egen opplevelse av hvordan de trengte ett hjem for stabilitet og trygghet.

• Anekdotiske bevis kan være greit i enkeltsaker, men er også enkle å tilpasse til ens egen oppfatning. Her antydes det at barna var mer påvirket av boligen, enn av foreldrekontakten. Men vi vet ingenting om andre faktorer, eller forhold. Det er helt greit, for det er en privatsak, men gjør også at det er vanskelig å bruke eksempelet som støtte for det ene eller det andre synet.

Hun argumenterer så med at man kan snu ting på hodet og at foreldrene kunne flytte ut og inn. Hvordan ville de ha taklet det?

• Dette er et vanlig argument. Men hvordan er det argument mot delt omsorg? Er det verre med to hjem først når det er 7+7, istedet for 6+4+3+1 (som er vanlig botid ved normalt samvær)?
• At foreldrene flytter inn og ut, krever totalt tre boliger. Det krever at foreldrene deler soverom og garderobe, utgifter, vedlikhold, innkjøp og alt annet. Er det sammelignbart med barnets opplevelse?
• Hva med nye partnere, og evt. nye barn?
• Som vi vet, sier altså forskningen at delt omsorg gir bedre utfall enn hovedsaklig eller utelukkende ett. Så hvorfor da kreve at de som velger den løsningen som gir best utfall må fortsette å dele bolig, mens de som velger løsninger som forbindes med dårligere utfall kan få bo hver for seg?

Anne Brith hevder så at studien viser at det er delte meninger blant psykologer og at ikke alle psykologer støtter seg til studien. Hun avslutter med «Takk og lov for det!»

• Dette finner jeg ikke i studien, og er usikker på om det stemmer. Alle studier har begrensninger, og det er også nevnt i denne. Men altså ikke at meningene er delte.
• Å si «takk og lov» for at noen psykologer evt. ikke støtter konklusjonene, vitner vel litt om at man ønsker å bekrefte egne oppfatninger. Dersom noen finner feil og svakheter er én ting, men å bare være uenig uavhengig av funnene ville ha vært uredelig av en psykolog.

Hun praktiserer selv delt bosted for sitt ene barn, og sier tonen mellom foreldrene er bra. Barnet trives med ordningen. Likevel tror hun det ville ha vært bedre med ett hjem.

• Det er litt fascinerende å lese. Barnet trives med delt omsorg, og det er godt samarbeid mellom foreldrene. Likevel synes ikke bloggforfatteren noe om det, og tror det ville ha vært bedre med ett hjem. Hvorfor, når barnet trives med ordningen?
• Hvis det faktisk er oppriktig, og hennes oppfatning er at hvem barnet bor hos ikke er viktig, hvorfor ikke foreslå at barnet bor mest hos far, dersom han synes det er greit?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å konkludere med hva som er best for allmennheten. Vi bør ikke konkludere med hva som skal være normalen i dette. Vi må se på hver enkelt situasjon og så bedømme ut fra det. Foreldre vet best hva som passer deres barn. Noen er sterke, noen mer følsomme. Noen barn trenger å bli hørt andre barn klarer seg bedre om man tar avgjørelser for dem. 

Hun skriver så at vi bør være forsiktige med å konkludere hva som er best. Hun mener at foreldre vet best hva som passr for deres barn, og forutsetter dermed at alle foreldre gjør det riktige valget, og er enige om dette.

• Når funnene og tallene viser en sammenheng mellom ordningen og barns helse, er det vel fint at dette publiseres? Hvorfor skal man ikke konkludere med hva som generelt fungerer best når funnene er entydige?
• Dersom foreldre visste best, hadde ikke de fleste hatt skjevdeling av omsorg. Det er ikke uvanlig at ganske mange foreldre ønsker hovedomsorg fordi det gir mest tid med barnet, uten at det nødvendigvis er fordi det er barnets ønske eller beste.
• Delt omsorg handler også om likeverd mellom foreldrene. At det ikke er utgangspunktet inntil annet er avtalt, er trolig med på å øke antall konflikter og uenigheter.

Mot slutten sier Anne Brith: «Delt bosted er en løsning jeg ikke liker. Jeg liker det ikke fordi jeg vet at jeg selv hadde hatet å flytte fra den ene til den andre. Hvordan hadde du følt det om du skulle bodd i en bag? En uke her og en uke der?»

• Her kommer det egentlig frem at det handler mye om egne preferanser. Man ser ordningen utfra hvordan man personlig, som voksen, ville ha opplevd den.
• Hvor kommer dette uttrykket «bo i bag» fra? Man bor ikke mer i bag fordi man bor ganske likt hos hver forelder.
• Det jeg finner interessant er all retorikken. Hvordan man formulerer noe, bestemmer om det høres bra eller dårlig ut. Funnene viser at barna som bor mest eller utelukkende i ett hjem oftere føler seg mer stresset, enn de som bor nesten likt hos begge. Derfor ér det faktisk ikke så interessant om man selv synes det høres slitsomt ut.

Barn har rett på kontakt med begge foreldre, de har det bedre når de har kontakt med begge foreldre, og de har oftere ett godt forhold til begge foreldre når de har delt omsorg. Det er hva vi bør tenke på!

Far, 36

Dette er et kort innlegg, for å gjøre oppmerksom på en artikkel som ble utgitt i dag, på forskning.no. Nettstedet viser til denne studien. Jeg oppfatter at den avviker noe fra artikkelen, så jeg skal sjekke opp det. Artikkelen er uansett interessant.

Licensed from: phovoir / yayimages.com

For kort tid tilbake var direktøren og en avdelingsdirketør i BUFDIR  ute og skrev at de ikke har grunnlag for å fraråde delt omsorg, til tross for å ha gitt ut et hefte med anbefalinger hvor de klart fraråder løsningen, uten å påpeke nevnte manglende kunnskapsgrunnlag. Begge viser da til at en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 som skriver at det ikke er grunnlag for å si det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. Men oppsummeringen viser klart at delt omsorg er forbundet med bedre helse hos barn etter samlivsbrudd. I tillegg finnes det et par andre kunnskapsoppsummeringer fra 2014 , av dr. Richard Warshak og prof. Linda Nielsen (linker lenger nede), som også gir gode grunner til å legge til rette for å inkludere begge foreldre fra tidlig alder. Merkelig at disse oppsummeringene ikke er blant litteraturen til BUFDIR. Uansett: En av forfatterene bak den svenske oppsummeringen er Malin Bergström. Bergström er også en av fagpersonene som har underskrevet Warshak-rapporten.

Ikke minst er hun sentral i denne aktuelle forskningen, som jeg nå skal oppsummere kort. Det som kommer frem i denne studien er i strid med hva bl.a. Barneombudet ofte har hevdet. Studien har målt fysisk, psykisk og sosial helse hos barn. Den omfatter barn mellom seks og ni år, i følge forskning.no.

• Barn med delt omsorg er mindre stressede enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
• Barn med delt omsorg har sjeldnere søvnproblemer, enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
• Barn med delt omsorg har ett bedre forhold til fedrene sine (barn som bor mest eller hovedsakelig hos én forelder, bor oftes hos mor).

Professor Stein Erik Ulvund ved UiO kaller dette overaskende funn, men så vidt jeg kan se bygger denne på mye av det samme som er nevnt i kunnskapsoppsummeringen. Man ser det samme i Bausermann 2002, Linda Nielsen 2014 og Warshak 2014. Så det er rart at dette er så overraskende. Men det er jo fint å se at man begynner å få opp øynene for dette.

Jeg vil avslutte med denne interessante opplysningen, som også avslutter artikkelen på forskning.no: «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.»

Far, 36

Jeg har ikke publisert på en stund nå. Det er fordi jeg har vært opptatt med litt andre ting, men også fordi jeg jobber med noe materiale som er litt krevende.

Jeg kom dog over et svar fra Mari Trommald, direktøren i BUFDIR, til Hans Petter Gollers kronikk, begge publisert i Dagsavisens «Nye Meninger». Det som slo meg først var at hun ikke adresserer mange av poengene til Goller. Dette er dog i kjent stil, akkurat slik barneombudet unngikk å adressere sitt manglende kunnskapsgrunnlag da jeg påpekte dette. 

Foto: Tine Poppe

Men det var noe mer. Jeg syntes jeg dro kjensel på flere av setningene i svaret til Trommald. Det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet mistanken. Jeg jobber med et innlegg om BUFDIRs kunnskapsgrunnlag rundt anbefalingene i heftet «Barnets beste ved samlivsbrudd», hvor jeg tar utgangspunkt i Wenche Mobråtens innlegg i Psykologtidsskriftet, hvor hun svarer på kritikk fra psykiater Dag Furuholmen. Mobråten er  direktør  for Oppvekstavdelingen i BUFDIR. Det jeg oppdaget var at Trommalds svar til Goller så og si er klippet og limt fra Mobråtens svar til Furuholmen. Kun siste avsnitt er muligens Trommalds egne ord. Dette illustrerer ganske klart at de som sitter med innflytelse og ansvar for det systemet vi har i Norge ikke tar innover seg den kritikken de blir tildelt, men i stedet fremmer en oppfatning som er vedtatt. Det viser at det de skriver i mediene slett ikke er gjennomtenkt, men kun retorikk. Jeg oppfatter det i alle fall som rimelig påfallende å se to ulike representanter for samme direktorat svare det samme på to forskjellige kronikker.

Jeg satt meg ned og klipte og limte fra Mobråten og Trommald.

Mobråten: Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Trommald:  Kunnskap viser at det aller viktigste er at foreldrene samarbeider godt og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Mobråten: I den sammenheng har vi vist til en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015,¹ som konkluderer med at det ikke finnes forskning som direkte og med sikkerhet kan fortelle oss noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Trommald: En svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 konkluderer med at det ikke finnes forskning som med sikkerhet kan si noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Mobråten: Grunnen til at vi legger vekt på kunnskapsoppsummeringer, og da særlig systematiske oversikter, er at de er en syntese av alle relevante studier, basert på strenge inklusjonskriterier

Trommald: Systematiske oversikter er en syntese av alle relevante studier, og derfor kan man si mer enn hvis man baserer seg på enkeltstudier.

Mobråten: Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Trommald: . Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Mobråten: Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov.

Trommald: Siden vi ikke har empirisk forskning som konkluderer med hvilken bostedsordning som er best for de minste barna, støtter Bufdirs anbefalinger seg på generell utviklingspsykologi.

Mobråten: Og det vi vet, er at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er begrenset sammenlignet med de eldre barna

Trommald: Vi vet at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er mer begrenset enn de eldre barnas.

Mobråten: Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til å skifte miljø og rutiner.

Trommald: Derfor blir det viktig i størst mulig grad å fortsette det samværsmønsteret man har før bruddet. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til skifte av miljø og rutiner.

Mobråten: Det betyr ikke at ikke begge foreldrene skal være like deltagende og til stede i de aller minste barnas liv. (?.) Begge foreldrene bør være en del av barnets daglig rutiner, og det er begge foreldrenes ansvar å sikre dette. Det handler om å utarbeide gode samværsløsninger som er til det beste for barnet.

Trommald: Begge foreldrene bør være aktivt deltagende og til stede i de aller minste barnas liv, og det er begges ansvar å sikre dette. Derfor må de utarbeide gode samværsløsninger.

Mobråten: Om vi noensinne vil få et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Trommald: Om vi noensinne får et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Det siste avsnittet er dog kun i Trommalds eget innlegg: «Det vi vet, er at vedvarende konflikter mellom foreldre kan ha store negative konsekvenser for barna. Det er begge foreldres ansvar å unngå konflikter om foreldreansvar, delt bosted og samvær for barna. Konfliktene er ofte et større problem for barna enn om man treffer «riktig» samværsbrøk. Det å samarbeide godt kan være vanskelig i et samværsbrudd. Da hjelper ikke forskning, men egen vilje og innsats for å sette egne behov til side og søke hjelp dersom man har behov for det. »

I dette avsnittet kan det virke som om hun avfeier forskning. Det forskningen viser er at barn kommer bedre ut med delt omsorg, også ved konflikt, og ikke minst selv om en forelder ikke ønsker delt omsorg. Altså er det ikke slik at konflikt opphever fordelene av delt omsorg. For å si det litt annerledes: selv om det er bedre med foreldre som samarbeider godt enn foreldre i konflikt, så er det ikke bedre med ett bosted ved konflikt enn delt omsorg ved konflikt, slik Trommald fremstiller det. Det er også viktig å huske at tilknytning utvikles da barnet er lite. Å fraråde overnattinger kan føre til at barnet ikke utvikler den trygge tilknytningen til samværsforelderen som de burde ha. Dette vil ikke kunne kompenseres med overnattinger når barnet blir større.

Jeg synes ikke denne oppdagelsen fører til økt tillit til at BUFDIR ønsker å oppdatere seg på forskningen, revidere sine anbefalinger og virkelig se på hva som er det beste utgangspunktet etter samlivsbrudd.

Far, 36