Forfatter: farskampmotsystemet

   Foto: Marius Hauge for Barneombudet                     

Jeg hadde planer om å skrive om barneombudets Radiodebatt med Frode Thuen, men jeg valgt i stedet å ta for meg dette innlegget først. Dette er Anne Lindboes svar til Frode Thuen, etter at han svarte henne.

Aftenposten, 12 mars.
Anne Lindboe er ute igjen, og hun kommer med ganske utrolige påstander. Som vanlig uten å underbygge dem. Alt baseres på tomme uttrykk, og en illusjon om at hennes synspunkter handler om barna.

Én løsning er ikke best for alle barn.

«Frode Thuen bommer i sine råd om delt bosted som utgangspunkt i loven.
Utgangspunktet må alltid være den løsningen som er best for det enkelte barn.»

1. Det er riktig at én løsning ikke er best for alle barn. Men det er jo heller ikke hensikten med en evt. endring av barneloven at alle må velge samme løsning. Likevel; først må vi forstå hva delt bosted er. Delt bosted betyr at foreldrene stiller likt i forhold til rettigheter og plikter i forhold til sitt eget barn. I forhold til botid innebærer det 35-65 %. Dvs. at delt bosted er ytterst fleksibelt.
2. Vi må ikke glemme at valgfriheten til å finne den løsningen man mener passer best, vil bestå. Det står forklart i høringsnotatet. Hvorfor barneombudet velger å forvrenge dette, kan man jo undres over. 
3. Det er ved uenighet problemene oppstår og og utgangspunktet gjør seg gjeldende. Her bommer barneombudet. Dagens løsning ved uenighet er at domstolen bestemmer hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Det betyr at dagens løsning ved uenighet er ett hjem. Nå er det faktisk slik at delt bosted kommer bedre ut som en løsning for barna, enn hva ett hjem gjør. Ingen av løsningene er best for alle barn, men den ene markerer seg som bedre. Så hvorfor mener barneombudet at den løsningen som kommer dårligst ut er å foretrekke?

    

«De siste to årene har vi i Barneombudet fått over to hundre henvendelser fra barn som mistrives med bostedsordningen foreldrene har valgt for dem.
Noen synes det er utmattende med delt bosted, mens andre savner mer kontakt med far eller mor. Barneombudet er hverken for eller mot delt bosted, men at man tar hensyn til det enkelte barns behov.
Thuen taler for delt bosted, andre mener at ett bosted er det beste. Vi har ingen forskning som viser at én løsning er best for alle barn.»

1. Statistikk over barn som har opplevd skilsmisse eller separasjon viser at ca. 20.000 har opplevd dette pr. år. I tillegg er det barn av samboere, så man kan regne med at det er noen flere som opplever samlivsbrudd totalt. Men om vi går utfra 250 henvendelser til barneombudet, og 40000 barn som opplever samlivsbrudd i samme periode, så vil det si 6 promille av barn som synes at bostedsordningen er slitsom. Det er en veldig liten andel å ta utgangspunkt i. Som barneombudet påpeker, gjelder en del av disse henvendelsene savnet etter den andre forelderen.
2. At noen savner mor eller far, taler for at delt bosted kunne ha vært et godt utgangspunkt. Det å hevde at noen barn synes det er utmattende med delt bosted er, er derimot ikke like konkret. Hvordan vet man at det er delt bosted som er utmattende? Kanskje det er flyttingen mellom hjemmene? Eller avstanden mellom disse? Kanskje det er foreldrene som gjøre det vanskelig? For noen vil det underbygge argumentasjon mot delt bosted, men faktum er at «ett bosted» ikke endrer det at man flytter mellom to hjem. Faktisk flytter man oftere mellom hjemmene. Avstanden vil ikke gjøre utgjøre et mindre problem ved ett bosted. Foreldrenes væremåte, vil heller ikke endres av ett bosted.
3. Barnebudet er jo åpenbart imot delt bosted. Det er tross alt det hun argumenter mot. Hun har til og med hevdet at forskning viser at det er ugunstig for de minste barna. Men det gjør det ikke.
4. «Det enkelte barns behov», blir veldig uhåndgripelig. Hvordan skal man sikre det? Hvordan ivaretas det bedre i dag?
5. Hvem mener at ett bosted er det beste? «Andre» er ikke et veldig godt svar. Hva begrunner «andre» sine oppfatninger med? At det ikke finnes forskning som viser at én løsning er best for alle barn, er heller ikke et godt svar. Man kan ikke legge til grunn umulige krav før man tar innover seg at en ordning er mer fordelaktig enn en annen. Tenk om man skulle stille slik krav på andre områder.

Best for den enkelte

«Utgangspunktet må være den ordningen som passer best for det enkelte barnet.Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dagens barnelov er nøytral. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne løsningen som er best for deres barn.
Dagens lov fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten. «

1. Barneombudet gjentar seg selv. For tredje gange trekker hun frem «det enkelte barnet». Men som sagt, blir dette altfor diffust. Loven kan ikke formuleres, og er ikke formulert på en måte som tar utgangspunkt i det enkelte barnet. For som Lindboe selv sier finnes det ikke én løsning som er best for alle barn. Likevel må man ha et utgangspunkt. Enten må foreldrene stille likt i forhold til plikter og rettigheter, eller så må de stille ulikt. I dag stiller de ulikt. Tar det hensyn til det enkelte barnet? Nei.
2. Barneombudet har en veldig en selektiv omgang med Barnekonvensjonen. «Barnets beste» er et uklart begrep, og dette utnytter hun. Hun unngår å nevne at samme artikkel, altså artikkel 3,  sier at «Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.» Hun unnlater å nevne artikkel 7 som gir barnet «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Hun unnlater å nevne artikkel 9, punkt 3. «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.»
3. Det at man kan velge løsning i utgangspunktet gjør ikke loven nøytral, og denne valgfriheten vil uansett videreføres ved endring. Det er ved uenighet at loven gjøres gjeldene. Dagens formulering i § 36 av barneloven er at «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Med andre ord legger dagens lov føringer ved uenighet. Dette vil også foreldre bli gjort bevisst på. Når man også kjenner til at Familivernkontorer gjerne fraråder delt bosted, i tråd med anbelfalinger fra BUFDIR og FOSAP, så legger dette klare føringer for en løsning som ikke er best i de fleste til tilfeller. Anne Lindboe ser ikke ut til å ville ta innover seg dette. Familievernkontorene spør gjerne foreldre hvem barnet er mest knyttet til, og ofte går man utfra at det er mor. I tillegg vil de anbefale å ikke ta saken til retten, da det kan øke konflikten. Derfor blir ikke barnet beste resultatet med dagens ordning.
4. Dagens lov fremmer ikke det enkelte barns rett. Dagens lov tar utgangspunkt i fast bosted hos den ene forelderen, og gir videre denne forelderen utvidede rettigheter, som ikke handler om barnet, men forelderens behov. Delt bosted vil styrke barnets rettigheter.

Delt bosted som hovedregel kan innskrenke barnets rett til å bli hørt.

«Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press.»

1. Dagens lov sier at bostedsforelderen bestemmer hvor i landet barnet skal bo. Hvordan ivaretar det barnets rett? Delt bosted vil øke sannsynligheten for at barnet blir hørt.
2. Delt bosted er utgangspunktet fordi det gir foreldrene samme rettigheter, dersom de ikke blir enige. Det vil ikke legge mer press på barna. Det er jo fortsatt slik at delt bosted er en mulighet i dag, så «presset» blir uansett ikke større.
   Det er også verdt å tenke over om presset blir mindre når barnet skal velge ut én forelder som det skal bo hos. For det er hva dagens ordning legger opp til .

Tør ikke si fra

«En lovendring, slik Thuen støtter, kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.
Familievernet rapporterer om at konflikter oppstår mellom foreldre fordi barna ikke tør å si fra til begge foreldre om at de ikke ønsker delt bosted lenger.
Barneombudet kan ikke se at det er fremlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at likestilt foreldreskap eller foreldrerettferdighet automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid.
Årsakene til at foreldre ikke makter å samarbeide, er mange og svært sammensatte. Regjeringen burde heller satse på individuelt tilpasset hjelp, primært fra familievernet.
Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig at noen barn skal måtte akseptere ordninger som ikke er gode for seg, fordi det foreligger en teoretisk mulighet for at foreldrene deres vil slutte fred med hverandre.»

1. Dette er feil. En lovendring gjør at den éne forelderen ikke får makt over barnet, og den andre forelderen. Barnet har like mye rom til å utrykke seg. Det er ingen rasjonell grunn til å hevde at barn ikke skulle kunne si hva de ønsker fordi foreldrene stiller likt.
2. Konflikter oppstår ofte fordi mødre ikke vil at barna skal være hos far like mye som hos dem. Konflikter oppstår fordi bostedforeldre flytter vekk med barna. Studier fra Sverige viser at barn kommer bedre ut ved delt bosted. Anne Lindboe trekker frem påståtte rapporteringer som støtter hennes eget syn. Men som vanlig er det anekdotisk.
3. Barneombudet må ta seg tid til å lese den forskningen Thuen viser til. For slik det fremstår, baserer hun seg utelukkende på synsing og egne preferanser. Hun har også svært urealistiske krav til andre løsninger enn de hun selv vil ha. Som at forskning må vise at delt bosted er best for alle barn, dersom den skal anbefales fremfor ett bosted, selv om alt peker på at delt bosted er bedre. At forskning må tale for at likestilit foreldreskap automatisk løser samarbeid, selv om alt peker i retning av at det ofte demper konflikten, og man vet at det kommer barna til gode.
4. Årsakene er ofte et resultat av dagens forskjellsbehandling. Å satse på familievernet, som er med på å opprettholde forskjellene, vil ikke bidra til å løse konflikter.
5. Barneombudet fremstiller igjen delt bosted som en løsning som ikke er bra for barna, selv om hun tidligere har nevnt at hun verken er for eller imot. Men hvorfor kan hun ikke vise til forskning selv? Forskning som viser at barn her det bedre om de mister kontakt med den ene foreldren, eller om de har ett hjem? Fordi denne ikke finnes.
    

Anne Lindboe viser igjen at hun ikke er så opptatt av barna. I stedet for å se på på forskningen og funnene som blir gjort rundt delt bosted, velger hun å trekke inn anekdotiske bevis som peker i en annen retning. I stedet for å ta til seg at det er funn som peker i retning av bedre samarbeid ved delt bosted, velger hun å foreslå å sette familievernkontorene til å løse dette, fordi de mer trolig vil anbefale ett hjem.

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

Ett hjem gir bostedsforelderen dobbel barnetrygd, overgangsstønad, tilsynstøtte, bidragspenger, og ikke minst mer makt over barnet og den andre forelderen. Bostedforelderen er for det meste mor. Med dette mener jeg ikke at de fleste mødre nedvendigvis har disse motivene. Men argumentene imot delt bosted ser ofte ut til å handle om dette. For de som er imot, bruker ofte kvinners rettigheter som argument, eller kvinners økonomi. I tillegg er disse menneskene også gjerne imot å sanksjonere mot samværsabotasje fra bostedsforelderens side, f.eks. i form av tapt bidrag.
Selv om barneombudet ikke er så tydelig på sine motiver, kan man likevel tolke en del utfra hennes uttalelser og argumenter. Det er ikke barna hun stiller seg bak i denne forbindelse.

Far, 36

Licensed from: beste_medien_werbe_agentur / yayimages.com

På 8. mars kunne vi lese et innlegg av Barneombud Anne Lindboe i Aftenposten. Innlegget er et svar på Frode Thuen positive omtale av delt bosted, som han  skriver om i sin spalte. Barnaombudet ønsker igjen å vise sin motstand til delt bosted.

Hun begynner med å hevde at Frode Thuen glemmer barna og deres perspektiv. Hvorfor hevder Anne Lindboe igjen og igjen at delt bosted ikke handler om barna? Tilsynelatende fordi hun synser og henger seg opp i enkeltsaker, noe vi vil se i denne gjennomgangen. Hun hevder å være opptatt av hva barna synes. Dog klarer hun ikke legge frem noe annet en anekdotiske bevis, og blant disse er også veldig uklart om problemene faktisk handler om selve ordningen.

La oss nå gå grundig gjennom hva hun skriver, og hva hun underbygger sin motstand med.

Dette er barneombudets innvending: «Barneombudet får ofte henvendelser fra barn som forteller at det ikke er så greit å leve med delt bosted. Noen ganger kan det handle om stress i forbindelse med flytting, fravær av vante omgivelser og venner, og om å leve midt i stormen mellom to voksne som ikke klarer å samarbeide.»

1. De som kontakter barneombudet, er de som har det vanskelig. Derfor kan ikke Anne Lindboe bruke egne erfaringer som en mal. Akkurat som at friske folk ikke oppsøker legen, vil fornøyde barn la være å oppsøke barneombudet.
2. Stress i forbindelse med flytting handler ikke om delt bosted. Flytting mellom hjem er uansett en realitet der hvor 2 foreldre ikke bor sammen.
3. Fravær fra vante omgivelser og venner handler heller ikke om del bosted. Det handler om det samme som i punktet over. Det er også viktig å huske at det er dagens lovverk som gir den ene foreldren rett til å flytte med barnet uten samtykke. Barneombudet får altså henvendelser fra barn som synes disse tingene er vanskelig, og bruker det som argument mot en potensiell løsning på dette problemet.
4. Ofte handler konfliktene nettopp om at den ene flytter vekk med barnet eller forhindrer samvær. Å ha delt bosted som utgangspunkt legger opp til at man må samarbeide. Den gir ikke den ene forelderen makt over den andre. Dette vil også øke muligheten for at barne blir hørt.

At Anne Lindboe da fortsetter å kalle delt bosted for et voksenperspektiv, bekrefter en manglende respekt for den vitenskapelige konsensusen på området, og manglende kunnskap og respekt for barn, og deres behov. Det virker noe spesielt å hevde at konflikt mellom foreldrene skulle dempes av at barnet bor mest hos den ene og at denne alene skulle ha bestemmelsesrett. Faktisk ble det allerede i 1992 påvist at barna kom bedre ut med delt bosted, selv der hvor det var konflikt mellom familiene (Maccoby, E., & Mnookin, R. (1992). Dividing the child. Cambridge, MA: Harvard University Press..)  Denne infoen er hentet fra Linda Nielsen (2014) Parenting Plans for Infants, Toddlers, and Preschoolers: Research and Issues, Journal of Divorce & Remarriage, 55:4, 315-333, DOI: 10.1080/10502556.2014.901857

Anne Lindboe advarer mot å endre barneloven. Hva underbygger hun så dette med? «Vi kan ikke se at det finnes nok forskning som taler for at delt bosted vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid etter et samlivsbrudd. Mange foreldre forteller at konflikter skyldes årsaken til, og forhold rundt, samlivsbruddet. En lovendring vil ikke kunne bøte på dette. »

1. Dette er et svakt argument mot delt bosted, med mindre det finnes forskning som viser at assymetriske bostedsløsninger løser det samme problemet. Om det ikke finnes nok forskning for den ene løsningen, betyr ikke det at andre løsningen er bedre.
2. Dette blir igjen anekdotiske bevis. I tillegg er det slik at dersom det stemmer, kan enkelte bostedforeldres motivasjon være å straffe forelderen.  Dersom man ser på hva de fleste foreldretvister handler om, så er det :
   • foreldreansvar
   • hvem barnet skal bo fast hos og/eller
   • samvær
     Med andre andre ord vil en lovendring sørg for at begge foreldre har samme innflytelse over valg som gjelder barn, barnet får ha større fleksibilitet rundt botid og -sted, og det vil også sørge for at samvær med begge foreldrene opprettholdes. Vil ikke dette være mer gunstig en dagens løsning?
3. Dessuten er formålet med endringen først og fremst at barna skal ha rett til begge foreldre. Ved å knytte lovendring opp mot foreldrenes uenighet, velger barneombudet å fokusere på de voksne. Hva skjedde med barneperspektivet?

Lindboe velger avslutningsvis og fokusere litt på barna igjen.
«Selv om delt bosted kan være bra for mange barn, har vi ingen forskning som viser at det er bra for alle barn. Den foretrukne løsningen bør derfor være den løsningen som er best for det enkelte barnet. Slik fungerer dagens lov.
Vår anbefaling er å beholde denne loven. Foreldre som sliter med å løse samlivsbrudd og uenighet, bør heller få mer hjelp hos familievernkontorene. Der bør også den viktigste stemmen av dem alle høres, nemlig barnets.»

1. Ingen løsning vil noen gang være best for alle barn. Å sette et slikt krav, er helt urealistisk. Det er også uredelig av barneombudet å vise til manglende forskning på et felt, når hun selv utelukkende underbygger egen sak på anekdotiske bevis.
2. Dagens lovverk har  ingen garanti for at man havner på den beste løsningen. Det man må være oppmerksom på er at man i dag kan komme til enighet om bostedsløsning. Dette vil fortsette ved en evt. lovendring. Der hvor endringen vil gjøre seg gjeldende er ved uenighet. Der sier dagens lovverk, Barneloven § 36 at » Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. « Altså hos EN av foreldrene. Det vil si at loven legger opp til en løsning som forskning viser er verre en delt bosted. Her vinner nesten alltid mor frem.
   Det står videre i paragrafen at » Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge. « Men ofte ses saker som kommer opp i rett på som konflikter. Ved å følge barneombudets tankegang, burde da barnet bo hos den ene. Som ofte kan være den dårligste løsningen.
3. Barneombudet anbefaler å beholde dagens lovverk, men argumenterer mot endringer som ikke er foreslått. Dette tyder på at barneombudet ikke er helt ærlig omkring sine hensikter. Videre henviser hun til familievernkontorene. Dessverre er ofte meklerne ved familivernet negative til delt bosted, og dermed vil man risikere at den beste løsningen for barnet slett er hva man faller ned på etter et besøk hos disse.
4. Anne Lindboe fremstiller det som at barn ikke blir hørt om delt bosted blir et utgangspunkt. Denne logikken er dog ganske feilslått. Barnet vil jo ha like mye uttalelsesrett ved en lovendring. Om barnet skulle føle dette presset, har jo ingen betydning, da løsningen også er mulig i dag. Hvorvidt barnet føler ett press, handler jo ikke om det. Dessuten kan barnet like gjerne føle et press om å velge den éne forelderen, kanskje også den barnet egentlig vil bo minst hos. Dette får man ikke kontrollert uansett.

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Det er langt større sjanse for at barnet blir hørt om foreldrene har delt omsorg. Det gjør at barna har 2 foreldre de kan snakke med. Med dagens løsning kan bostedsforelderen ta valg som samværsforelderen ikke kan motsette seg. Barnet har da ingen reéll uttalelsesrett. Dessuten er det slik at delt bosted innebærer 35-65 % botid. Dersom barnet kan velge innenfor disse rammene, samtidig som foreldrene ikke mister verken rettigheter eller forpliktelser overfor sine barn, vil det fremstå som en langt bedre løsning totalt sett, enn hva dagens ordning gjør. At barneombudet er en motstander av delt bosted, likestilt foreldreskap, og den manglende viljen hun viser til å ta inn over seg forskningen, tyder på at hun har en annen agenda, enn barnas beste, i denne saken.

Frode Thuen svarte på kritikken 9. mars.

Anne Lindboe og Frode Thuen møttes også i Dagsnytt 18, 9. mars 2016. Jeg kommer til å skrive kort om det i neste innlegg.

Far, 35.

På de fleste områder vil mange i dag si at vi har likestilling. Kvinner og menn har samme rettigheter og samme muligheter. Men selv om likestilling de siste tiårene stort sett har handlet om kvinner, ser vi i dag at det også er områder hvor menn rammes. Det gjelder da særlig i forhold til samlivsbrudd, hvor man har felles barn. Her det en stor kamp å kjempe, og det er ikke noe som ser ut til å engasjere så mye som saker om kvinner. Dessverre er det også slik at en del hevder at likestilling kanskje ikke er det beste i denne situasjonen. Hadde de sagt det om fedre var den «foretrukne» omsorgspersonen?

Som jeg har skrevet tidligere, favoriserer fagmiljøene i stor grad mødre, basert på utdaterte hypoteser og tilbakevist forskning . Aftenposten har vist hvordan denne favoriseringen også skjer i domstolene, hvor foreldre har utsatt barn for vold. Mødre får lavere straffer, enn hva fedre gjør. Jeg har også skrevet litt om det, i relasjon til sak om foreldreansvar og flytting. Det finnes også en doktorgradsoppgave av Anita S. Storhaug, som viser at mødre får oppfølging av barnevernet, mens fedre blir holdt utenfor. Et utdrag fra denne: «I intervju med barnevernsarbeidere blir det formidlet en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper, eller mangel på egenskaper, som har betydning for deres omsorgsevne. En slik forståelse fører til ulik posisjonering av mødre og fedre, og til at det rettes ulike forventninger til dem. En dominerende forståelse blant barnevernsarbeiderne ser også ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn far-barnrelasjonen. Relasjonen mellom far og barn ser ikke ut til å bli tillagt samme verdi og betydning, og fører i noen tilfeller til at far blir satt på sidelinjen i arbeidet med familien. Far som hovedansvarlig omsorgsperson for barna fremstår som et unntak og en nødløsning, i tilfeller hvor mor ikke er i stand til å ivareta omsorgen. «

I 2010 kom Kvinnepanelet, satt ned av Audun Lysbakken, frem til at voldelige fedre skulle nektes samvær. Det er jo interessant, siden NOVA-rapporten fra 2007, hadde funnet at flere barn hadde blitt utsatt for vold fra mødre. Likevel skulle bare fedre rammes, mente Kvinnepanelet. Vi kunne lese at «Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen.» Med andre ord, mente lederen for Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna, at uskyldspresumpsjonen ikke skal gjelde for menn. Dette er akkurat det samme SV-politiker Inga Marte Thorkildsen har fremmet. Til Dagbladet sier hun at «Vi kan ikke legge straffelovens beviskrav til grunn. Det er bedre at en uskyldig foreldre mister samværsretten enn at et uskyldig barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep.» Tilsynelatende mener Inga Marte Thorkildsen at det er greit å frata samvær basert på anklager. De trenger ikke en gang være reelle, fordi hun mener det er greit at uskyldige foreldre mister samværsretten. Dette sier en del om hvor liten respekt hun har for fedre. For hun vet godt at majoriteten av samværsforeldre er fedre, og bostedforeldre er mødre. Det er kun samværsforeldre hun vil frata samvær, ikke bostedsforeldre, noe som bekrefter fordommene hun besitter.
Inga Marte Thorkildsen mener at » (Men) dersom man legger til grunn straffelovens strenge beviskrav, beskytter vi ikke barna. Det er å gamble med barns helse og framtid.» Å straffe noen uten bevis, er i strid med menneskerettighetene. Å straffe noen for noe som muligens kan skje i fremtiden, dersom anklagene skulle være sanne, viser jo også tydelig hvilke fordommer Inga Marte Thorkildsen har. Man kan aldri forutse fremtiden. Hva om anklagene er falske, mor er voldelig, og barnets helse og fremtid blir ødelagt fordi far ble fratatt samværet? I tillegg fremkommer det at i en rapport fra NKVTS 2014 at det er en større risiko for at såkalte alenemødre utøver vold mot barn.
Det er viktig å understreke at vold mot barn er alvorlig uansett hvem som står bak. Men å bygge et system rundt fordommer mot menn, og å se bort fra uskyldpresumpsjonen, er det en god løsning?

Selv om Inga Marte Thorkildsen uttalte seg som hun gjorde i 2013, kommer hun i år med dette utsagnet i Aftenposten: «- Da vi på 60-tallet åpnet øynene for barnemishandling, var oppmerksomheten på mor. Så kom feministene og rettet fokuset mot voldelige menn. Det ser ut som om vi bare klarer å ha én tanke i hodet samtidig, for fortsatt velger mange å tro at det ikke kan være sant at mor er gjerningsperson.» Dette har hun jo selv bidratt til å opprettholde og fremme, nettopp ved å jobbe for å frata fedre rett til samvær kun basert på anklager. 
I den samme artikkelen ser vi også hvordan barneombud Anne Lindboe fremstiller far som den som utøver den groveste volden:  «Kanskje er det fedre som står for grov vold, mens mor oftere står for daglig, mindre fysisk mishandling, gjerne kombinert med psykisk vold. Det kan være vel så alvorlig, mener barneombudet.» Det er en fascinerende vinkling. De fleste vil automatisk mene at grov vold er mer alvorlig.  Legg merke til at Lindboe sier «Kanskje». Er det tilfeldig at hun formulererer seg slik? I NOVA-rapporten fra 2007, rapporterte ungdommer at den grove volden var omtrent lik fra mor og far.

Feministpartier som Feministisk Initiativ og feministiske politikere som Kirsti Bergstø i SV, er også eksempler på motstandere av at fedre skal likestilles med mødre. Fedre blir sett på som noen som skal bidra økonomisk, men ikke få ta del i det som primært er viktigst for barna. De mener også at dersom fedre skal likestilles, vil det «ramme» mødrene. Dette er veldig åpenbart i formuleringene som kommer frem. Det er f.eks. ikke noe ønske om sanksjoner mot samværssabotasje. Med andre ord skal menn fortsatt betale mor, selv om de ikke får se sine barn.
Bostedsforeldre kan faktisk tjene på å nekte samvær. Det får heller ingen reelle konsekvenser om de går imot en dom som sier at barna skal treffe sin samværsforelder. Ingen følger det opp. Dersom bostedsforelderen blir ilagt tvangsmulkt, kan den henvende seg til NAV, og belønnes for å forhindre samværet. Det høres utrolig ut, men les dette.

Norsk kvinnesaksforening er veldig klare på hva de mener er viktigst etter et brudd. Det er ikke at barna får opprettholdt kontakt med begge foreldre. Det er at mødre skal ha handlefrihet, uten å ta hensyn til barn og far, og slippe å ta ansvar. På side 13 kan vi lese «Det er tvert om et betydelig problem at samværsforeldre (les fedre) ikke følger opp sine forpliktelser, jamfør bidragsgjelda. Om en skulle sette inn innsatsen der problemene er størst, burde en satse på tiltak for å innskjerpe  samværsforeldres plikter heller enn å begrense omsorgsforeldres handlefrihet. » Fars plikt er i følge norsk kvinnesaksforening altså det økonomiske. Fedre skal ta ansvar for mor og barn økonomisk, men skal ikke automatisk få lov til å ta del i barnets liv.

I mange år har fokuset vært på kvinners likestillingskamp. Men dersom vi ønsker reell likestilling, må også menn inkluderes. Man kan ikke begynne å trekke skjevhetene andre veien. Mange mødre og fedre blir enige om delt bosted og mange blir nok også enige om andre bostedsløsninger. Men ved uenighet står mor sterkest, delt bosted frarådes ofte uten at det er grunnlag for det, også der foreldrene er enige, og domstolene oppleves for mange som partiske.
I dag går Mannsforum i 8. mars-tog under parolen «Delt omsorg for barnets beste». Det er en sak om dette på TV2. Dette bidrar til å sette fokus på at denne kampen handler om likestilling og barns rettigheter, og ikke far mot mor.

Jeg kjemper ikke mot mødre. Jeg kjemper mot et system som favoriserer den ene forelderen på bakgrunn av kjønn.
Jeg kjemper ikke mot kvinners rettigheter. Jeg kjemper for barnas rett til å kjenne og få omsorg fra begge sine foreldre.

#BarnasBeste

Far, 35

Barneombud Anne Lindboe har vist seg å være en motstander av likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Hun prøver å forklare dette med at hun har et barneperspektiv, og ved å vise til forskning og vitenskap. La oss se litt nærmere på det. Denne artikkelen fra april i fjor, gir et visst inntrykk av hennes forhold til kunnskapen. Her står følgende om Lindboes betraktninger:

«Barneombudet har ikke problemer med at mange i dag velger delt bosted og er fornøyde med det, men hun trekker fram at det ikke finnes forskningsbelegg for at å bo 50-50 hos mor og far alltid er det beste for barnet.«

Først er det viktig å påpeke at Barneombudet fremstiller delt bosted som 50/50, noe som ikke er helt riktig. I virkeligheten beskriver delt bosted løsninger som innebærer fra 35-65% botid hos hver av foreldrene. At Anne Lindboe ikke kjenner til dette, er lite sannsynlig. Videre er det viktig å skjønne at man ikke kan vente med å anbefale en løsning som utgangspunkt, til man kan vise at den alltid er best. Fordi ingen løsning er alltid best. Saken er at man ser at delt bosted, fungerer like bra eller bedre, enn hva mer skjeve fordelinger gjør. Skal man likevel opprettholde skjevfordeling, som til sammenligning er mer negativ for barns utvikling, fordi delt bosted ikke alltid er best?

«- Tvert i mot, så tyder en del forskning på at delt fast bosted er ugunstig for barn under tre år, sier Anne Lindboe. «

Nei, Anne Lindboe. Det er ikke tilfelle. Her støtter du deg til utsagn som er basert på tilbakevist forskning, som beskrevet her. En ting som er viktig å huske på, er at Barneombudet har en såpass viktig jobb, at å vise til forskning, forutsetter at hun kjenner til denne. Dersom hun ikke er oppdatert på eller kjenner til denne, kommer hun med uttalelser hun ikke kan verifisere. Dersom hun kjenner til forskningen, bruker hun den som et middel for å fremme egne synspunkter, noe som er svært uetisk

«Hun påpeker at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) også har advart mot dette.»

Ja, det har de. I et hefte basert på 2 psykologers synsing, nemlig psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson. Disse har oppgitt tilbakevist forskning som kilder, og barneombudet har vært høringsinstans. Anne Lindboe viser altså til anbefalinger hun selv har vært med å godkjenne.

I tillegg er det verdt å merke seg at Lindboe alltid formulerer at delt bosted fokuserer på de voksne. Dette er ikke sant. Forskningen viser at kontakt med begge foreldre er svært viktig for barn. Barn som har lite kontakt med den ene foreldren (som regel far) får oftere psykiske problemer. Å miste kontakt med en forelder er altså generelt verre for barn, enn å ha kontakt med begge to. Lindboe presterer likevel i denne artikkelen å hevde at «Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe.» For det første: hvilke 2 onder? Det sier hun ikke noe om. Det ene ondet, er åpenbart at barnet mister kontakten med den ene foreldren, fordi den andre flytter av egoistiske årsaker, som overhodet ikke har et barneperspektiv, slik Anne Lindboe hele tiden prøver å hevde. Alternativet er at barna får ha kontakt med begge foreldre. Er det et onde? Åpenbart ikke, i alle fall ikke for barna.
En ting som er interessant er at artikkelen tar utgangspunkt i en sak hvor en gutt uttrykker ganske sterkt at han syntes det var problematisk at foreldrene bodde langt fra hverandre. Men Lindboe virker mer interessert i å høre de barn og unge som bekrefter hennes egen oppfatning, som vi ser i neste avsnitt.

Noe som klart peker i retning av at Anne Lindboe er svært uredelig rundt delt bostedsordningen, er det faktum at hun hele tiden baserer seg på anekdotiske bevis. Hadde hun hatt rett i at forskning støttet det hun hevdet, kunne hun ha vist til denne. Men både forskning og studier tilbakeviser Anne Lindboe, derfor velger hun altså å benytte seg av disse anekdotiske bevisene. Hun har dog ikke mange av disse. I en kronikk fra mai 2015 bruker hun dette eksempelet: ««Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet. «
Dette er på alle måter et dårlig og intetsigende eksempel, som ikke forteller oss noe om andre mulige faktorer til at han kan mistrives. Men det holder for barneombudet. Så godt synes dette eksempelet å være at Anne Lindboe like greit bruker det på nytt, i høringssvar til forslag om endringer i barneloven, se under kapittel 8, side 8.
Denne éne gutten sier det Barneombudet mener. Han må vi høre på. Den andre gutten, som mistrivdes med foreldre som bodde langt fra hverandre, han skjønner ikke at hans situasjon er best av 2 onder. Er det slik det er, Anne Lindboe?
Hun skriver også at om forslaget til endring av barneloven at «Forslaget setter ikke barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon. « Men FNs barnekonvensjon sier at barn har rett til å kjenne og motta omsorg fra begge sine foreldre. Lindboe, som mener at savnet etter den ene forelderen ikke er så viktig, er kanskje litt selektiv med hva hun vektlegger?

Anne Lindboe trekke som nevnt ofte frem at hun har et barneperspektiv. Men det er ikke slik at bare man hevder å ha det, så har man det. Viktigheten av å ha 2 foreldre er godt dokumentert. Det samme er det faktum at barn knytter seg til flere enn én person, og at barn som vokser opp med lite eller ingen kontakt med den ene forelderen (som regel far), oftere får problemer som følge av dette. Det finnes derimot ikke vitenskapelig belegg for å fraråde 2 hjem og overnattinger hos begge foreldre, der hvor foreldrene er gode omsorgspersoner. Likevel går Barneombudet inn for det siste, og hevder å ha et barneperspektiv.

Et barneombud som fremmer egne oppfatninger, ved å vise til enkeltsaker, appellere til følelser, og som bidrar til å fremme konklusjoner fra tilbakevist forskning, samtidig som hun avviser barn som ønsker delt bosted ved å hevde de sier det for å tekkes foreldrene, ikke er oppdatert på det vitenskapelige grunnlaget, og hevder at en barnelov som sier at samværsforelderen ikke kan motsette bostedsforelderens flytteønsker, er nøytral, er et uredelig barneombud. Et barneombud som svikter barna.

Licensed from: unikpix / yayimages.com

WARSHAKS KONSENSUSRAPPORT.

I 2014 utga Richard Warshak en rapport,  som tok for seg forskning på barn, tilknytning og helse etter samlivsbrudd. Årsaken til at han gjorde dette, var at han så med bekymring på hvordan en del domstoler og interessegrupper ukritisk brukte en australsk forskningsrapport som veileder i forhold til retningslinjer i barnefordelingssaker, og retningslinjer rundt barns bosted og samværsordninger etter brudd. Rapporten jeg har linket til er et utkast, men den rette referansen er: Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014). Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67.

 Den australske rapporten ble skrevet av McIntosh, J. E., Smyth, B., & Kelaher, M. (2010). En annen rapport som ble brukt til samme formål var skrevet Tornello, S., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Disse rapportene hevder bl.a. at små barn blir stresset av overnattinger borte fra sine «primære omsorgspersoner».

Noe av det Warshak i sin rapport ville fokusere på, var de store svakhetene i McIntosh-rapporten. Ved å gjennomgå tall og målinger, og en rekke andre kriterier, viste han at konklusjonene til McIntosh ikke har støtte i de dataene hun viste til. Med andre ord var det ingen funn som talte imot at også små barn fint kunne ha overnattinger hos sine fedre.  Han var ikke alene om denne oppfatningen, andre hadde konkludert på samme måte tidligere, Cashmore & Parkinson, 2011; Lamb,2012; Ludolph & Dale, 2012; Nielsen, 2013; Parkinson & Cashmore, 2011;Pruett et al., 2012; Warshak, 2012.
I tillegg fikk Warshak massiv støtte i forskningsmiljøet internasjonalt for sin rapport. 110 andre ledende forskere og fagpersoner på feltet, skrev under på rapporten og uttrykte sin enighet i konklusjonene Warshak hadde kommet frem til. Rapporten ble utgitt som en konsensusrapport, om hva som vurderes å vær det beste for barn i forhold til kontakt med sine foreldre etter samlivsbrudd, basert på hva som eksisterer av funn i dagens forskning. Psychology, Public Policy, and Law er et flaggskip innen rettsmedisinsk Psykologi, så dette er tungtveiende materiale.

MONOTROPI SOM UTGANGSPUNKT.

 På side 5. i sin rapport skriver Warshak at mye av motstanden mot delt bosted og overnattinger, hviler på monotropi. Kort fortalt er det en hypotese som hevder barnet knytter seg til én primær omsorgsperson, som regel mor. Dette konseptet ble utviklet av John Bowlby, som selv etterhvert gikk bort fra det. Det finnes ikke noe empirisk støtte for denne hypotesen. Tvertimot ser man at barn utvikler tilknytning til flere personer, og å sette tilknytningen inn i et slags hierarki blir både urealistisk og lite hensiktsmessig.

Men i det norske fagmiljøet ser det ut til at man ikke ønsker å gi slipp på tanken om at barna primært knytter seg til én person, jamfør monotropi. Dette underbygges i en rekke uttalelser fra norske fagfolk, selv de som er i innflytelsesrike posisjoner:

1,Morsrolleorganisasjonen tid for barn har lagt ut denne artikkelen, skrevet av Dagrun Osnes, sykepleier med spesialutdanning i psykiatri. Masse referanser til Bowlby.

2 Uttalelse fra familieterapeut Susanne Blichfeldt, med støtte fra Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson( Brandtzæg står bak anbefalingene til BUFDIR). Det hevdes at det viktig for barn under 3 å være sammen med én primær tilknytningsperson. Hvem? Mor! (…)

3 Uttalelse fra Trine Eikrem, psykolog og leder for Einerhaugen Familievernkontor, som flere ganger har vært ute og kritisert delt bosted, og en referanse til undersøkelse blant meklere ved familievernkontorer. Merk at  Eikrem viser til sine egne oppfatninger, og at meklerene «mener at det beste for barnet oppnås oftere der det er avtale om fast bosted hos mor. Spesielt gjelder dette for små barn under to år.»
Eikrem mener at barn som får velge, velger mor. 

4 Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO, og tilsynelatende ses på som et slags uangripelig ekspert når det kommer til tilknytningsteori. Denne teksten er lang, men om man har tid til å lese gjennom, kan man se at en rekke av oppfatningene hans ser ut til å basere seg på synsing, selv om han viser til studier gjennom teksten. Noe jeg bl.a.. merket meg, er at han skriver følgende: «Spedbarn synes å besitte et lite nettverk av tilknytningspersoner, og krysskulturelle studier tyder på at de gjerne velger én person som den «primære» tilknytningspersonen (van IJzendorn & Sagi-Schwartz, 2008)». Dette er interessant,  for den samme studien er referert i Warshaks konsenusrapport på side 5. Men her for å vise til at barn knytter seg til flere. Man kan jo spørre om Warshak har utelatt å ta med detaljen om at barne velger én primær tilknytningsperson. Men Sagi-Schwartz er en av de som har kommet med bidrag til konsensusrapporten. Det er også verdt å merke seg at Sagi-Schwarts er nummer 91. på listen over de 110 som har skrevet under på konsensusrapporten. Så om hans egne funn var at barn valgte én tilknytningsperson som primær, hvorfor har han da signert en rapport som konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde dette? Det er altså grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths tolkning og/eller fremstilling av forskningsmateriellet.

ANBEFALINGER FRA DET NORSKE FAGMILJØET

I Norge finnes det 2 brosjyrer med anbefalinger, 1 spesielt for mindre barn 0-3 år, utgitt av FOSAP. Dette er den litteraturlisten som er oppgitt.

Den andre gjelder store og små, utgitt av BUFDIR, basert på 2 norske psykologers betraktninger, Ida Brandtzæg og Espen Walstad. Jeg har fått oppgitt følgende kilder for BUFDIR:

McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General?s Department.

Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.

Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.

Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Vi ser at 3 av rapportene som er brukt til BUFDIRs anbefalinger, er de samme FOSAP har benyttet. Den første er den tilbakeviste, australske rapporten. Den andre er en rapport som ofte blir feilaktig brukes for å fraråde overnattinger, selv om den ikke viser noe forskjeller på barn med og uten overnattinger. Den tredje rapporten er utarbeidet av bl.a. Marsha Kline Pruett, som i 2014, sammen med Jennifer McIntosh skriver at det ikke finnes støtte for å fraråde overnatting de 3 første årene. Denne står ikke på FOSAPs liste. Den fjerde er en rapport som baserer seg på familier som ikke kan sies å representere normalen. Det var minoritetsfamilier, hvor over 60% levde under fattigdomsgrensa, og over halvparten av barna hadde foreldre som satt eller hadde sittet i fengsel, før barna fylte 5 år. En stor andel hadde heller aldri bodd sammen. Med andre ord blir det feil å benytte disse funnene i forhold til vanlige familier.

Ser man gjennom FOSAPs anbefalinger, ser man fort at de går utfra at barnet bør ha én hovedomsorgsperson. De er i tillegg svært forsiktige når det gjelder overnattinger. Først etter at barnet har fylt 2 mener de at man kan forsøke 2 overnattinger annenhver helg.

Vi ser også når FOSAP mener mer eller mindre samvær kan vurderes, i de oransje feltene sist i brosjyren. Man må nesten gå ut ifra at utganspunktet er normalt samvær. Vurderingene som legges til grunn for mer samvær, handler ikke så mye om barnets behov. Mye handler om hvordan foreldrene ser på hverandre. I tillegg er det veldig uklart hvordan man skal bruke punktene i vurderingen. Disse «svakhetene» kan jo like gjerne ligge hos bostedsforelderen, som samværsforelderen. Skal man da holde tilbake mer samvær fordi bostedsforelderen ikke håndterer stress godt, ikke ser behov for endring av samvær, ikke har gode rutiner, osv., selv om samværsforelderen er god på disse punktene? Ingen foreldre er perfekte. Det viktigste for barnet er tilstrekkelig god oppfølging under botiden hos begge foreldre.
Ser man på vurderinger for mindre samvær, er første punkt at reduksjon kan være aktuelt dersom: «samværsforelderen ikke anerkjenner hovedomsorgspersonens betydning for barnet». Som nevnt over, peker funn i forskning på at barn knytter seg til flere personer, og at disse ikke lar seg definere i et hierarki. Ingen funn støtter hypotesen om at barnet knytter seg til én primær person. Men om man da ikke anerkjenner denne utdaterte hypotesen, bør samværet reduseres?

Man ser mye av det samme i anbefalingene fra BUFDIR. Utsett overnattinger over flere netter til barnet er over 2 år. De skriver om barn fra 0-1 år, «Hvem av dere barnet er mest avhengig av og knyttet til, er viktig. Frem til ettårsalderen vil barnet først og fremst føle seg trygg med den det er mest sammen med, i de fleste tilfeller mor.»
Her etableres altså mor som viktigere for barnet. Men er dette riktig? Det finnes som sagt ingen studier som viser at barn knytter seg mer til mor.
 

Det neste er at:  «Små barn kan bli urolige eller utrygge hvis de må forholde seg til stadig skiftende steder og personer. De har særlig behov for et fast sovested. For de aller minste barna bør dere derfor avtale hyppige samvær på dagtid, uten overnatting.»
Med tanke på det begrensede utvalget av rapporter som psykologene bak BUFDIRs anbefalinger har benyttet, og at i alle fall 3 av disse er de samme som ofte fremheves av interessegrupper som ønsker å fremme få overnattinger og monotropi, kan man jo undres hvordan de kom til å velge akkurat disse.
For de som selv har hatt småbarn, så er vel også erfaringen at de minste sovner overalt. I fanget til besteforeldre, på magen til far, i sofaen, i vogna, ute og inne, i bilen, osv. Dersom det er riktig at de blir urolige av dette, vil de ikke da bli det også i intakte familier? Med tanke på familiebesøk, trilleturer, handleturer, o.l. som innebærer skiftende steder og personer. Det er viktig å stille spørsmål ved slike anbefalinger, når de strider med hva man selv opplever er tilfelle. Dermed kan man sette seg inn i hva som ligger til grunn for disse påstandene. Ofte viser det seg å være synsing.

Nå er det ikke slik at FOSAP  og BUFDIR nødvendigvis er imot at barn skal ha samvær med sine fedre. Problemet er at de anbefaler minimalt med eller ingen overnattinger, de fraråder 2 hjem for barn under 3 år, og baserer det på synsing, og svak eller tilbakevist forskning. Dermed fratar de små barn muligheten til å utvikle en trygg tilknytning til sine fedre.
I Psykologitidskriftet fikk Kathrin Koch og Thomas Nordhagen, hhv. styreleder og styremedlem i FOSAP,  så sent som i 2015 publisert et kort innlegg hvor de i samarbeid med Lars Smith begrunner sine anbefalinger. Her kan det lett demonstreres at det er ikke nødvendigvis er manglende kjennskap til forskningen, men heller det å fronte egne oppfatninger som er formålet til FOSAP. Her viser de igjen til rapporten til McIntosh, og trekker frem et eksempel de mener støtter deres anbefalinger: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.» Det som gjør dette eksempelet spesielt interessant, er at det er det første eksempelet som tilbakevises i konsensusrapporten:

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4 – 5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean= 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2). (Note that the irritability score for babies with no overnights, that is, with daytime only contacts, is slightly higher than the score for babies who spent one or more nights per week with their other parent.)

 For det første viser dette at fremstillingen til FOSAP uriktig. McIntosh skriver at barn som hadde 1-2 overnattinger i uken viste høyere stressreaksjon enn de med færre eller ingen, ikke at de viste «betydelige stressreaksjoner». For det andre, noe som er viktigere, scorte barn som ikke hadde overnattinger høyere på stressreaksjoner. M.a.o. er det ikke belegg for å hevde at overnattinger er skadelig for de små barna ut fra denne målingen. I tillegg har McIntosh selv skrevet i etterkant av avsløringene rundt svakhetene i hennes rapport at: «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Hun vedkjenner altså selv at det ikke finnes belegg for påstandene hun tidligere kom med. Dette er FOSAP kjent med.
Så hvorfor benytter FOSAP fortsatt denne rapporten som et grunnlag for sine anbefalinger? Det at FOSAP opprettholder sine anbefalinger, selv om de er basert på en svak rapport, med tilbakeviste tall og konklusjoner, fremstår temmelig uetisk. De forteller heller ikke McIntosh-rapporten inneholder store svakheter, og presenterer altså til og med et konkret eksempel som er tilbakevist.

FOSAP refererer til konsensusrapporten i innlegget og skriver følgende: «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. I tillegg finnes det ulike forskningstradisjoner. Warshak legger eksempelvis hovedvekten på barnas kontakt med far etter samlivsbrudd.» Det er alt de sier. Å fremstille er såpass viktig rapport, som til og med er signert av 110 andre fagpersoner, og publisert i en anerkjent journal, som en slags ubetydelig oppfatning fra en eller annen forsker, fremstår som et bevisst forsøk på tåkelgging. Merk at rapporten heller ikke er korrekt referert.

4 av forfatterene av noen av studiene Koch & co. viser til i innlegget, og litteraturlisten til anbefalingen, har dessuten signert konsensus-rapporten:
Clarke-Stewart, K. A.; Vandell, D. L; Lewis, C; Cashmore J. Sistnevnte har også vært med å skrive om svakhetene og manglende i McIntosh-rapporten, Cashmore, J., & Parkinson, P. (2011). Parenting arrangements for young children: Messages from research. Australian Journal of Family Law, 25, 236-257 og Parkinson, P. & Cashmore, J. (2011). Parenting arrangements for young children: A reply to Smyth, McIntosh and Kelaher. Australian Journal of Family Law, 25, 284-286.
Det er jo interessant at FOSAP bruker deres forskning til inntekt for sine anbefalinger, når de åpenbart støtter en helt annen konklusjon.

FAGMILJØET HAR ET ETISK ANSVAR.

Det er veldig alvorlig at en forening for psykologer som jobber som sakkyndige i barnefordelingssaker, kommer med anbefalinger som ikke har belegg i forskningen, og i strid med den internasjonale konsensusen blant forskere og fagpersoner. Det er alvorlig at de avviser konsensus, mens de vektlegger tilbakeviste rapporter. Det er alvorlig når de forsvarer å opprettholde sine anbefaling begrunnet i «føre-var-prinsippet», som vil si at det overhodet ikke finnes vitenskapelig belegg for deres anbefalinger. Det er også svært påfallende hvor raskt de viser til rapporter hvis konklusjoner støtter deres oppfatning, mens de er svært tilbakeholdne med å akseptere konklusjoner i rapporter med bred støtte.

Som Warshak nevner på side 3 i rapporten:
«Advocates select literature for the purpose of promoting a particular agenda, and ignore or
minimize findings that fail to support the desired conclusions; they distort findings toward the
advocate’s position; and they use a variety of polemics, loose logic, and emotional appeals to
build a persuasive case.»

Videre skriver han inn et utdrag fra Meltzoff (1998) angående kritisk tenkning i forhold til forskning:

«Research shows» is one of the favorite expressions of psychologists who are called on
by the media to express their professional opinions on a wide range of topics, who are
asked to consult with or testify before lawmakers about social issues that affect public
welfare, or who are relied on to give expert counsel to other health service providers or to
educators. Research psychologists carry a heavy burden of responsibility for assuring the
accuracy of their claims about their results. In turn, psychologists who cite or apply the
research findings of others share their responsibility. They have an obligation to use their
critical reading and evaluation skills in reviewing a study before they cite it as evidence
that supports a point of view and before they apply the findings in their clinical work. (p.
9)

FOSAP bryter med denne forpliktelsen, og fortsetter å vise til tilbakevist forskning. I oktober 2014 ble Katrin Koch intervjuet i Dagens Medisin. På spørsmål om bakgrunnen for frarådingen av delt omsorg for de minste svarer hun: «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Warshaks konsensusrapport ble utgitt i februar samme år. McIntosh’ innrømmelse om at det ikke fantes belegg i hennes egen forskning for å fraråde overnattinger for de minste barna, ble utgitt i april 2014. Koch og FOSAP kommer altså med anbefalinger basert på en forskningsrapport, etter at denne er grundig tilbakevist. Paradoksalt nok står følgende nederst i artikkelen: «Koch sier fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.»
Sett i sammenheng med at hun selektivt plukker ut saker som støtter hennes eget syn, og så senere sier at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, må man stille spørsmålstegn ved det etiske rundt å utgi anbefalingene.
Flere av Koch uttalelser i intervjuet er typiske for motstandere av delt bosted. Bl.a. at «utgangspunktet må være barnas beste og ikke foreldrenes engstelse for å miste kontakt». Hadde ikke forskningen pekt mot at mye kontakt med begge foreldre var bedre for barna, hadde det kanskje vært et godt poeng. Men slik er det ikke. Dermed ender argumentet opp med å være et eksempel på å appellere til følelser og samvittighet.
At Koch favoriserer mødre er også ganske klart. Følgende avsnitt illustrerer det:

«Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch.

– Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

Selv har jeg aldri opplevd at barnet mitt var skeptisk til meg. Tvert imot ålte han seg smilende bortover gulvet, la seg foran føttene mine og løftet armene så jeg skulle plukke ham opp, hver dag jeg kom fra jobb. Da var han yngre enn 1 år, og dette har aldri endret seg. Er barnet mitt et unntak?
Koch mener altså at fedre skal støtte barna, gjennom å støtte mor, og kommer med en svakt fundert påstand for å underbygge dette.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I Norge er det mange som opplever en domstol som fortsatt opererer med morspresumpsjon. Vi har en barnelov som ikke sidestiller foreldrene, men som favoriserer den ene. Dette ønsker altfor mange politikere, kvinnesaksgrupper, barneombudet og Aleneforeldreforeningen å opprettholde begrunnet i bl.a. kvinners bevegelsesfrihet og kvinners behov. Barneloven skal handle om BARNA. Barna har både rett til, og behov for begge sine foreldre. For barnas beste er det derfor nødvendig å endre barneloven, slik at foreldrene stiller likt etter samlivsbrudd, at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret og at juridisk delt bosted er utgangspunktet.

I tillegg har vi et apparat av psykologer, som jobber i domstolene, og ved familievernkontorene, som bruker sin innflytelse til å fremme anbefalinger som baserer seg på synsing og tilbakevist forskning. Dette bidrar til å svekke barns rettigheter og behov, og villede dommere, advokater, politikere, media, samt ansatte ved familievernkontorer og foreldre.
Vi må kreve at fagpersoner er bevisst sitt ansvar om å ikke bruke forskning på en uredelig måte, eller utfra personlig preferanser, eller politiske agendaer. Fagpersoner som bruker tilbakeviste resultater som begrunnelse anbefalinger, må påpeke disse svakhetene, ikke unnlate å fortelle om dem. Anbefalinger må bygges på hva det finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde. Dersom en fagperson har en personlig oppfatning, må det presiseres at det kun er det, og ikke fremstilles som at det vitenskapelig fundert.

 Det er på tide at fokus rettes mot hva som faktisk er vitenskapelig konsensus, og at det norske fagmiljøet utfordres. Her har mediene også et stort ansvar. Vær med å spre kunnskapen, slik at fagmiljøene for søkelyset på seg!

– Far, 35.

Hva tror dere, politikere? Hva tror dere, såkalte sakkyndige psykologer? Hva tror dere, meglere på familievernkontorene? Hva tror dere, dommere i norske domstoler? Hva tror du, barneombud? Hva tror dere, kvinnesakskvinner og feminister?

Tror dere fedre er konstruert slik at de ikke ønsker kontakt med sine barn etter brudd med mor? Slik er det ikke, vi vil opprettholde denne kontakten like mye som mødre.

Tror dere fedre ikke berøres når mødre tar barna med seg, og flytter langt unna? Det gjør vi. Vi ønsker ikke mindre samvær med våre barn, vi ønsker ikke miste muligheten til å gi omsorg til våre barn, vi ønsker ikke å miste kontakten med våre barn. Det er en ufattelig sterk påkjenning for oss, som oftest forventes å skulle akseptere minimalt med tid med våre barn.

Tror dere fedre er dårligere omsorgspersoner enn mødre? Det er vi ikke, vi er minst like gode. Vi er like opptatte av at barna skal ha det de trenger og få god oppfølging i livet. Vi er flinke med barna våre. Dette endrer seg ikke etter et brudd.

Tror dere barna er mer knyttet til sine mødre? Det er de ikke. Barna knytter seg til flere personer. Å frata barna en så viktig tilknytningsperson som sin far, er et overgrep mot dem.

Tror det mødre er viktigere for barnas utvikling? Det er de ikke. Fedre er minst like viktige for barnas utvikling. Det er større sjanser for barnet å bli psykisk syk om kontakten med far er liten. 

Så hvorfor jobber dere for å marginalisere fedre, etter samlivsbrudd?
Hvorfor sier dere at kvinners bevegelsesfrihet er viktigere enn barnets kontakt med begge foreldre?
Hvorfor sier dere at flytting er en mulighet for barnet å komme unna vold, når barna oftere utsettes for vold fra mødrene sine?
Hvorfor sier dere at 2 hjem ikke er bra for barn, bare dersom det innebærer like mye tid hos far?
Hvorfor sier dere at forskning viser at delt bosted kan være skadelig for de minste, når forskning og studier i virkeligheten viser det motsatte?
Hvorfor sier dere at dere har et barneperspektiv, når alle argumentene deres tar utgangspunkt i mødres situasjon?
Hvorfor sier dere at endring av barneloven har et voksenperspektiv, når vitenskapen viser at barn klarer seg best når de har begge foreldre?
Hvorfor sier dere at lengre fedrekvote styrker likestillingen, samtidig som dere mener mer tid med far etter brudd, svekker den?
Hvorfor sier dere at å straffe samværssabotasje er negativt, mens dere synes det er greit å kreve mer bidrag fra fedre som nektes tid meg egne barn?
Hvorfor sier dere at konflikt er skadelig for barna, men lar mor vinne frem ved å drive konflikten?

Dette er min oppfatning av dere. Dere er alle opptatt av kvinnekamp. Dere kjemper for feministiske idéer, på bekostning av barna. Fedre er ikke så viktige, for de er menn. Dere dytter barna foran dere, og sier det handler om barna, selv om argumentene utelukkende tar utgangspunkt i mor.

Hvorfor klarer ikke flere å gjennomskue dette spillet? Hvorfor bryr så få mennesker seg om dette temaet? Hvorfor er det så lite politisk interesse for dette?

Fedre elsker sine barn.
Fedre vil være med sine barn.
Fedre vil oppdra sine barn.
Fedre vil kjenne sine barn.

Barna elsker sine fedre.
Barna vil være sammen med sine fedre.
Barna vil lære av sine fedre.
Barna vil kjenne sin fedre.
Barna vil slippe å savne sine fedre.

Mitt mål er at alle barn med flinke og oppegående foreldre, skal få lov å ha kontakt med begge. Noen ganger går foreldre fra hverandre, og dette fører til uenigheter og litt uoverensstemmelser. Men målet i loven og i samfunnet må være at barn skal få kjenne og få omsorg av begge sine foreldre, akkurat som barnekonvensjonen sier. Da kan vi ikke ha et lovverk som særstiller morsrollen, slik at mødre skal kunne overkjøre far og barn grunnet hevnlyst eller bitterhet.
Men vi har et system som i dag fungerer slik. Dette ønsker kvinnegrupper, feminister, familivernkontorer, domstoler, og ikke minst barneombud Anne Lindboe, å opprettholde. Ingen av disse setter barna først.

Som vanlig vil jeg si, at min opplevelse er de aller fleste kvinner og menn er oppegående foreldre, og det finnes noen dårlige på begge sider. Det er dog likevel slik at far er den som ved uenighet har mest å tape. Dette handler om fordommer i domstolene og andre instanser, samt iherdig kjemping fra bl.a. kvinnegrupper og barneombudet for å opprettholde kvinnedominans i barnefordelingssaker.
Derfor trenger vi endringer, og vi trenger å få fokus på barna.

Jeg vil også oppfordre folk å lese høringsvarene til endring av barneloven. De foreningene som domineres av menn, ønsker likestilte foreldre. De foreningene som domineres av kvinner, eller utelukkende består av kvinner, ønsker at mor skal være priviligert.

Jeg har en påstand. Domstolen i Norge er ikke kompetent til å avgjøre eller mekle i barnefordelingssaker. Hvorfor? Dommere i Norge klarer ikke å reflektere ut fra et syn som gjenspeiler menneskelige følelser. Deres vurderinger handler om juridiske tolkninger og rettspraksis, mens slike saker handler om kontakten og forholdet mellom barn og foreldre. I stedet for å fokusere på dette forholdet, vektlegger domstolen den ene foreldrens ønsker, og mener den andre får innfinne seg i dette. I tillegg legger de altfor ofte sin lit til sakkyndige, som man trygt kan si har altfor dårlig kunnskap. Det at lederen for FOSAP, foreningen for sakkyndige psykologer, selv uttaler at de ikke har vitenskapelig belegg for sine påstander, samtidig som de kommer med anbefalinger som strider imot den eksisterende forskningen, sier ganske mye. Likevel er deres oppfatninger ofte sterkt vektlagt i barnefordelingssaker. Det man bør være klar over er at sakkyndige ofte bruker minimalt med tid på sin såkalte utredning. Likevel konkluderer de gjerne skråsikkert, og blir hørt over en barnehage som har observert barnet over flere år.

Jeg kommer til å skrive ned saksgangen min i en serie av blogginnlegg fremover. I dette innlegget vil jeg bare komme med en forsmak, i form av noen eksempler på domstolens vurderinger rundt det å frata meg foreldreansvaret, og jeg vil komme med noen kommentarer. Før jeg starter vil jeg forklare at de 3 eksemplene er valgt ut for at jeg vil vise hvordan lagmannsrettens flertall kopierte tingrettens argumentasjon (jeg tapte saken 2 mot 1). Jeg vil også i den forbindelse påpeke at tingrettsdommeren ble kritisert for din adferd under saksgangen, for brudd på punkt 3 og punkt 6 i etiske prinsipper for dommeratferd. Han truet med at dersom jeg ikke ble med på mors forlik, skulle det koste meg dyrt. Noe som resulterte i at han fratok meg foreldreansvaret og idømte meg alle saksomkostninger. Dette kjente lagmannsretten til.

Under følger utdrag fra mine dommer.

Tingrettens dom: Fra samlivet opplyser mor at far, slik hun oppfattet det, var kritisk til henne i flere sammenhenger og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Far er uenig i mors beskrivelse rundt disse forhold, men det må etter rettens vurdering likevel tas høyde for at mor opplever disse forholdene slik.

Lagmannsrettens flertall, : Mor har videre forklart at hun både før og etter samlivet har opplevd far som kritisk til henne og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Selv om far er uenig i dette, må det etter flertallets syn tas i betraktning at det er slik hun opplever forholdet til far.

Pappa. Det er det sønnen min kaller meg. Jeg føler at vi har et sterkt og godt bånd. Men jeg tar nok feil. For i fagpersonenes, politikernes, domstolens og barneombudets øyne er jeg ikke så viktig. I alle fall ikke etter et samlivsbrudd. Under samlivet er det viktig at jeg deltar i alle oppgaver. Det gjorde jeg også, og det var fantastisk! Men det betyr ingenting etter et brudd. Da er mor viktigst. Jeg kan godt få se barnet litt, men ikke for ofte og ikke for lenge. Barnet kan jo ikke være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson. Det er selvsagt mor. Hun har tross alt vært mer hjemme, og derved blir hun favorisert av barnet, som vektlegger kvantitet. Man trenger ikke observere barnet for å vite det. Slik er det bare, fra naturens side. Naturligvis er det også slik, at selv om to foreldre som er tilstede for barnet er veldig viktig i intakte forhold, er det veldig viktig med kun én forelder etter et brudd. Ellers blir det fort stressende for barnet. Spesielt små barn er veldig bevisste på bruddet, og ønsker da å tilbringe sin tid utelukkende med mor, men godtar under tvil kortere samvær med far.

Om jeg reagerer på at mor flytter utenlands med barnet, uten samtykke, eller innenlands uten å varsle, da er jeg konfliktsøkende. Dette gjør det vanskelig for mor å utøve omsorgen på en god måte. At jeg ikke vil samtykke til utenlandsflytting, viser at jeg har store samarbeidsproblemer. Alle vet jo at fedre ikke kan være motivert av et ønske om å tilbringe til med barnet sitt, delta i hverdagen og oppdragelsen. Å ha samvær en sjelden gang må være godt nok, og så lenge det er mulig på papiret, uten å ta hensyn til faktorer som barnets fremtidige forhold til venner, aktiviteter og nærmiljø, viser jeg vrangvilje ved å motsette meg flytting. Dessuten kan jo mor ha gode grunner for å flytte, til barnets beste. Sånn som mors utdannelse, mors arbeid, mors nettverk, mors hjemsted. Og kanskje far er voldelig. Faktisk opplever så mange som 14 % av barn vold fra far. Bare 20% opplever det fra mor. OK, det er kanskje mer, men mødre er mer sammen med barna, og da er det lettere å ty til en fik. Barnets beste er forresten å bo med mor, uansett. Det er også viktig med stabilitet, rutiner, trygghet. Om det gis fra mor, da. Det er jo ikke viktigere enn mor.  Kanskje barnet mister kontakt med far, men samtidig har jo mor lyst til å kortere vei til kafé. Dette får mor til å føle seg bedre. Dermed gagner det barnet langt mer enn å ha kontakt med begge forledrene sine. Eller kanskje mor savner sin egen mor. Da må hun jo få lov til å flytte nærmere henne. Det er bra for mor, og det er jo viktig for barnet at mor har det bra.

Som barneombudet sier, må vi lytte til barna. Spesielt de som er ikke liker å flytte mellom to hjem, som er kun de som har 50/50 ordning. De som sier de liker det, sier det for å tekkes foreldrene; alle 80 %. Det at forskningen sier at barn med delt bosted klarer seg bedre psykisk, det er bare forskning, og det stemmer jo ikke med barneombudets anbefalinger. Barneombudet har tross alt snakket med en gutt på 14 år, som synes det er slitsomt å flytte mellom 2 hjem, 50/50-style. Om han bare hadde hatt 60/40, eller 70/30. Det er litt mindre 2 hjem, og bare litt mer flytting frem og tilbake. Helt klart mindre stress.

Så barna bør bo mest hos mor. Og hun må kunne flytte hvor hun vil, så det ikke blir noen konflikt.

Men la meg i det minste få betale mor, så hun kan passe barnet de ekstra dagene, pga. det reduserte samværet. Det er det minste jeg kan gjøre. Hun har jo byrden med å forsørge mitt barn, helt alene.

Denne teksten er ikke kritikk av mødre. De aller fleste mødre er oppgående, og reflekterte mennesker. Det samme er de fleste fedre. Dette er kritikk av systemets favorisering av mødre etter samlivsbrudd.

Aleneforeldreforeningen, AFFO, er en av foreningene som har blitt valgt ut for å gi et høringssvar angående forslag til endringer i barneloven. Høringsvaret deres er publisert her.

Det er ikke noe nytt at AFFO er uredelige i sin fremstilling av forslaget. At det foreslås at foreldrene skal være enige angående flytting med barnet, beskrives av AFFO som et forslag om flytteforbud. At foreldrene stiller likt ved uenighet om bosted, beskrives av AFFO som tvunget delt bosted for barna. Slike uredelige fremstillinger er hva som gjenkjenner AFFO, ved siden av Sosialistisk venstreparti og Feministisk Initiativ. Partier og organisasjoner som hevder at de er opptatt av barna, mens de egentlig driver kvinnekamp, uten hensyn til barna i det hele tatt.

Jeg har bestemt for å benytte AFFOs form for retorikk, sette ting på spissen og skrive litt om deres standpunkt.

AFFO er en fedrefiendtlig organisasjon, som støtter barnebortføring innenfor landets grenser. Dette kommer tydelig frem i argumenter som «Vi vet at f.eks. at mange kvinner flytter til mannens hjemsted, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk.» Det viser tydelig at AFFO mener det er ok at mødre bortfører barn. Tenk å bruke samme logikk om f.eks. fedre fra Midt-Østen, som får barn med en norsk kvinne, for så å ta med seg barna til Midt-Østen etter at forholdet tok slutt. Ville man da si at «en del utenlandske fedre flytter til morens hjemland, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk»? Nei. Dette defineres som barnebortføring. Det er traumatisk for barna, og veldig smertefullt for den som blir igjen og øvrige familie. Men AFFO mener barnebortføring er greit, fordi de er mer opptatt av mødres rett til å flytte på seg, og viser derved til EMK, artikkel 2. Saken er at denne retten gjelder individuelt. Om man leser punkt 3 i artikkel 2, vil man se at AFFO tar feil i sin fremstilling:

3.No restrictions shall be placed on the exercise of these rights other than such as are in accordance with law and are necessary in a democratic society in the interests of national security or public safety, for the maintenance of ordre public, for the prevention of crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

Der hvor felles barn er involvert, er det nemlig barnets rettigheter som gjelder. Barn har rett til begge sine foreldre. Som det står i barnekonvensjonen:

Art 7.
1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett
til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få
omsorg fra dem.

Dermed er ikke en begrensning av bostedsforelderens (mors) flyttemuligheter i strid med EMK. Derimot er dagens ordning som AFFO kjemper for å beholde i strid med EMK. Om man ser på protokoll 7, artikkel 5, så sier den:

Article 5 ? Equality between spouses

Spouses shall enjoy equality of rights and responsibilities of a private law character between them, and in their relations with their children, as to marriage, during marriage and in the event of its dissolution. This Article shall not prevent States from taking such measures as are necessary in the interests of the children.

AFFO ønsker ikke at foreldre skal likestilles. De ønsker at muligheten for å straffe samværsforeldrene skal være tilstede, og at det skal være utgangstpunktet i loven ved uenighet.

AFFO blander vold i nære relasjoner inn i spørsmålet om barnets rettigheter. De mener at barneloven skal brukes som et middel for voldsutsatte for å kunne flytte. Men det er ingen garanti for at bostedsforelderen er offeret. AFFO bygger selvsagt på fordommen om at menn er voldelige, kvinner er ofre. Det er ikke helt det man ser i studier, se her og her. Når det gjelder vold mot barn, er ikke fedre verre enn mødre. Dersom det de sier stemmer, altså at det er flest mødre som er bostedssforeldre, så vil det si at det en større fare for at barnet bor hos en voldelige forelder det meste av tiden. AFFO mener altså at voldelige mødre skal ha muligheten til å flytte vekk fra den foreldren som kanskje kunne ha reddet barnet fra en slik situasjon.

Hvorfor AFFO ønsker å opprettholde en ordning som er verre for barna, er en gåte. Men det er ikke alene. SV, Feministisk Initiativ, FOSAP, BUFDIR, til og med barneombudet er andre motstandere av barna rettigheter i forhold til foreldrekontakt.

Det er utrolig at så mange i vår tid, hevder at likestilte foreldre er negativt, at mødre er viktigere enn fedre, at barna blir stresset av å ha kontakt med begge foreldre, og at de attpåtil blir hørt!

La oss, mødre og fedre, som forstår viktigheten av at barn får ha kontakt med begge foreldre, stå sammen! La oss avsløre foreninger som AFFO for de uredelige organisasjonene de er!