Domstolen: mors beskytter?

                                                                

Jeg har en påstand. Domstolen i Norge er ikke kompetent til å avgjøre eller mekle i barnefordelingssaker. Hvorfor? Dommere i Norge klarer ikke å reflektere ut fra et syn som gjenspeiler menneskelige følelser. Deres vurderinger handler om juridiske tolkninger og rettspraksis, mens slike saker handler om kontakten og forholdet mellom barn og foreldre. I stedet for å fokusere på dette forholdet, vektlegger domstolen den ene foreldrens ønsker, og mener den andre får innfinne seg i dette. I tillegg legger de altfor ofte sin lit til sakkyndige, som man trygt kan si har altfor dårlig kunnskap. Det at lederen for FOSAP, foreningen for sakkyndige psykologer, selv uttaler at de ikke har vitenskapelig belegg for sine påstander, samtidig som de kommer med anbefalinger som strider imot den eksisterende forskningen, sier ganske mye. Likevel er deres oppfatninger ofte sterkt vektlagt i barnefordelingssaker. Det man bør være klar over er at sakkyndige ofte bruker minimalt med tid på sin såkalte utredning. Likevel konkluderer de gjerne skråsikkert, og blir hørt over en barnehage som har observert barnet over flere år.

Jeg kommer til å skrive ned saksgangen min i en serie av blogginnlegg fremover. I dette innlegget vil jeg bare komme med en forsmak, i form av noen eksempler på domstolens vurderinger rundt det å frata meg foreldreansvaret, og jeg vil komme med noen kommentarer. Før jeg starter vil jeg forklare at de 3 eksemplene er valgt ut for at jeg vil vise hvordan lagmannsrettens flertall kopierte tingrettens argumentasjon (jeg tapte saken 2 mot 1). Jeg vil også i den forbindelse påpeke at tingrettsdommeren ble kritisert for din adferd under saksgangen, for brudd på punkt 3 og punkt 6 i etiske prinsipper for dommeratferd. Han truet med at dersom jeg ikke ble med på mors forlik, skulle det koste meg dyrt. Noe som resulterte i at han fratok meg foreldreansvaret og idømte meg alle saksomkostninger. Dette kjente lagmannsretten til.

Under følger utdrag fra mine dommer.

Tingrettens dom: Fra samlivet opplyser mor at far, slik hun oppfattet det, var kritisk til henne i flere sammenhenger og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Far er uenig i mors beskrivelse rundt disse forhold, men det må etter rettens vurdering likevel tas høyde for at mor opplever disse forholdene slik.

Lagmannsrettens flertall, : Mor har videre forklart at hun både før og etter samlivet har opplevd far som kritisk til henne og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Selv om far er uenig i dette, må det etter flertallets syn tas i betraktning at det er slik hun opplever forholdet til far.

Min kommentar til argumentet: I hvilken grad er dette relevant for foreldreansvaret? Mor kommer med udokumenterte anklager mot far, som handler mer om å bygge en karakteristikk. Men de bekreftes ikke på noen måte, og de vektlegger mors situasjon.
Om jeg ble frustrert i blant under samlivet? Ja, det skjedde, og det var alt. Det er verken unormalt, eller uventet. Det var ikke noe annerledes for mor. Vi har jo tross alt gått fra hverandre, og da er det gjerne litt skurring i forkant. Slike ting er uansett uvesentlige for sakens tema, og ikke noe jeg brukte tid på. Mor kom heller ikke med annet enn disse lite spesifikke påstandene. Men hva vurderer domstolen? Jo, man må ta høyde for at mor «opplever det slik». Det trenger altså ikke en gang å være slik, det er nok at hun hevder å oppleve det slik. Et faktum som er litt vesentlig her, er at mor bodde i min bolig i 5 måneder etter bruddet, selv om hun fikk tilbud om å leie et rimelig sted midlertidig. Til tross for all kritikk og det betydelige sinnet. Dette visste begge instanser om. Videre må man spørre hvorfor min opplevelse ikke må tas høyde for?
Lagmannsrettens flertall ordlegger seg nesten identisk med tingretten. Det interessante er at dette ikke ble sagt under saksgangen i lagmannsretten. Lagmannsretten har klart å endre utsagnet litt, ved å legge til «før og etter samlivet». Hvor har de det fra? Og da særlig før samlivet?

Tingrettens dom: Totalt sett er det således rettens vurdering at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for Barnet på en bedre måte om hun bor i Sverige med sine nærmeste rundt seg enn om hun, som følge av at far ikke vil samtykke til en eventuell flytting til Sverige, må bli boende i Norge. En slik løsning vil på sikt ikke være til det beste for Barnet. Dette er etter rettens syn et tungtveiende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.

Lagmannsrettens flertall, : Etter dette finner flertallet at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for Barnet på en bedre måte om hun bor i Sverige, enn om hun mot sin vilje må fortsette å bo i Norge på grunn av fars manglende samtykke til flyttingen. Det vil derfor være til Barnets beste som en varig løsning å bo i Sverige sammen med sin mor, noe som er et avgjørende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.

Min kommentar til argumentet: En vesentlig detalj man må være klar over, er at at man, ved å ha del i foreldreansvaret, kan motsette seg at barnet flytter til et annet land. Denne retten vil jo selvsagt ikke gjøre seg gjeldene, før problemstilling blir realisert. Sånn sett kan man alltid hevde at en mor i denne situasjonen vil måtte bli boende i Norge mot sin vilje. Det har dog ikke rot i barnets beste, men mors ønsker. Å hevde at måten en utøver sin omsorg på avhenger av å få bo der en vil, er en ganske søkt påstand. Det eneste man kan si med sikkerhet, dersom premissene domstolen legger er riktige, er at mor ikke utøver omsorgen på en god nok måte. Å da konkludere med at hun bør ha foreldreansvaret alene, sånn at hun kan flytte med barnet til et annet land, vil være å risikere at omsorgen barnet får blir ytterligere forringet. Dessuten skal domstolen ta utgangspunkt i barnets beste. Å flytte med mor til Sverige vil altså være best for barnet på sikt fordi mor slipper å bo i Norge mot sin vilje? Legg merke til at begge instanser mener dette er et avgjørende argument, og at å frata far foreldreansvaret hverken begrunnes i far, eller i barnet, men i mors ønsker. Et faktum som er verdt å vite her, er at mor de siste årene, har besøkt sitt hjemsted bortimot hver eneste helg. Så hvor stort og hvor reelt er egentlig savnet til «sine nærmeste»? Mange voksne som jobber og har barn, treffer venner og familie langt sjeldnere enn hva mor har anledning til i dette tilfellet. Likevel mener domstolen at det er viktigere at mor har denne nærheten til sin familie (som jeg selvsagt vet, stort sett kun er hennes egen mor), enn at barnet har muligheten til tett kontakt med sin far.

Tingretten: I denne forbindelse er det også er vesentlig poeng, at det allerede eksisterer en god og nær kontakt mellom far og barnet, slik at en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige ikke i nevneverdig grad vil marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. (?). Således vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt tale avgjørende mot at mor får foreldreansvaret alene.

Lagmannsrettens flertall : I denne forbindelse er det også lagt vekk på at selv om mor har hatt daglig omsorg for Barnet siden hun flyttet fra fari august 2013, har Barnet en god og sterk tilknytning til sin far. Ettersom det allerede er en god og nær kontakt mellom far og barnet vil en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige, etter flertallets syn ikke i for stor grad marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. På denne bakgrunn vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt være et avgjørende argument mot at mor får foreldreansvaret alene.

Min kommentar til argumentet: Det er altså godtatt at barnet har en sterk og god tilknytning (som jeg har uthevet i sitatene) til far. Hva innebærer det for barnet? Jo, at det føler seg trygt med far, at det har tillit til far. At far en en viktig rollemodell, at en jevn kontakt opprettholdes, både med hensyn til utvikling, og med hensyn til savn. Men nei. Domstolen mener at med dette som utgangspunkt, vil en reduksjon i samvær være mindre betydningsfullt. Så barnets kontakt med sin far er ikke et argument mot at mor får foreldreansvaret alene.
Det finnes ikke ord for å beskrive inkompetansen til dommere som mener at en sterk og god tilknytning, er et argument for å frata en far foreldreansvaret.

Hvorfor har lagmannsretten skrevet av tingrettens argumenter? Det kan ikke ha vært mange gode grunner til å frata meg foreldreansvar. Det var kanskje ikke nok dårlige grunner heller, så de måtte låne 3 dårlige grunner til. Men det blir spekulasjoner. Jeg synes i alle fall at bare dette gir en viss innsikt i hvordan domstolen jobber, og det er ikke med barnets interesser i fokus.

Jeg avslutter med et sitat fra lagmannsrettens dom, som flertallet kom på helt selv, og som kanskje er et av de som legger minst skjul på morspresumpsjonen i domstolen.

«Barnet fyller fire år i august 2015 og er derfor ennå et lite barn som er svært avhengig av sin mor og den omsorg hun kan gi ham.»

7 kommentarer om “Domstolen: mors beskytter?

  1. Dette er mye mer sjokkerende enn det jeg trodde faktisk og jeg hørt mye om dette. Men disse vurderingene er jo faktisk helt i strid med forskningen om barnets beste fra Wahrsinak rapporten. Vurderingene i utdraget er jo helt på jordet!

    Liker

  2. Vi har regler om at en forelder kan motsette seg at den andre forelderen flytter til utlandet, for at den første forelderen skal ha mulighet til å gjøre nettopp dette.
    Rettens argumentasjon her er helt på trynet, dette er ikke juss i det hele tatt.

    Liker

    1. Enrique Perez: Det er helt riktig. I dette tilfellet har domstolen kommet frem til at å benytte seg av denne retten, kvalifiserer til å frata den.

      Liker

  3. Etter innlegget i avisen, delt på Facebook, ser jeg flere kommentarer som går på at norsk rett ikke diskriminerer far, det ligger mer bak enn hva vi kan lese etc. Dette stemmer nok ikke, i beste fall bare delvis. Da min daværende kone ville flytte langt unna med ny mann (dog i Norge) og derved hindre meg i å dele omsorg for barna, søkte jeg hjelp hos lokalt barnevern og familievernkontor. Ved møte hos barnevern sier barnevernleder (sitat): «Vi pleier ikke å tildele far omsorg, i alle fall så lenge det er jenter inne i bildet». Med andre ord, far er mulig overgriper. På familievernkontoret fikk jeg følgende (sitat): «Jeg skal si deg en ting, en familie trenger ikke nødvendigvis å bestå av mor, far og barn. Den kan akkurat like gjerne bestå av mor og barn». Far og barn var altså intet alternativ. Konklusjonen er at om mor vil ha ting slik eller sånn, så får hun medhold, mens far blir irettesatt av systemet og må innrette seg. Rådet jeg fikk av kurator når jeg «påsto» at avstanden ville ødelegge for et viktig samvær med far, var at da fikk jeg bare flytte nærmere barna. Det hører med til historien at barnas mor ikke fikk noe langvarig forhold til sin nye, men ekteskapet var ødelagt. Selv om barna ikke flyttet likevel, sto vedtaket om at de kun skulle ha samvær med meg ut fra minimumstid ved lag, delt omsorg fikk jeg ikke uansett.

    Liker

    1. R. Haraldson: Hei, takk for tilbakemelding. Jeg merket meg at det er enkelte som mener at det må ligge mer bak. Selvsagt tar ikke innlegget for seg hver minste detalj i saken, men oppsummert inneholder innlegget begrunnelsen til domstolen. Det er altså min oppfatning av dommen, men domstolens berunnelser som legges frem.
      Som du sier, er mor «viktigst» i alle instanser. De som hevder at det skal mye til, og ikke tror innlegget er oppriktig, er nok i stor grad de mødrene som hindrer egne barn i samvær med sine fedre,

      Liker

  4. Ja, slik opplevet jeg det også på tidlig 90tallet, men da brukte man dessverre ekstreme og helt løse argumenter tatt ut av lufta, som samfunnet og rettsvesen ble tvunget til å gå vekk fra, da vi fikk igjennom at spørsmål om barns bosted og beste, er et materielt krav, slik at saker kan reises også senere samt at vi fikk mer edruelige sakkyndige.
    Rettsvesenet har misforstått sin oppgave; De skal sikre barnas rammevilkår og rett til å ha to foreldre, og at begge voksne kan følge med å gripe inn om noe er galt, ikke å dele en «eiendom» mellom to voksne slik de nå gjør.
    Dette er dessverre i årtusener vært omsorg på utgåtte holdninger, med en debatt som ikke gir menn de fordeler de hadde før i forsørgerarbeidet og en sterk stat som ofte utnytter dette til egen fordel. Rettsvesenet tror, at å frata en foreldreretten er rett, men det er helt feil (delt foreldrerett kan være en sikkerhet for barna), det er også betydningsfullt hvem som kan forsørge et barn og med likestilling kan mange menn gjøre omsorgsarbeidet godt, ja faktisk bedre noen ganger og for mange mye bedre, om man tar i betraktningen at barna også skal oppdras til å forsørge sine egne familier senere. Neste problem er penger og samvær, og senere holdninger i livet som ødelegger eller vanskeliggjør delt familieliv. Vi trenger nå holdninger som sikrer familiene, slik at spørsmål om barn ikke bare blir evige problemer slik at folk ikke vil ha alle de vidunderlige barna, ved at det bare skaper splid og problemer. Men alle foreldre er forskjellig og må vurderes reelt, ikke alene fra gamle holdninger i et moderne samfunn. Og ikke minst, at barna må lære at to foreldre er viktig, og at mange foreldre har opp i igjennom tidene alltid hatt naturlige forskjeller, gift eller ikke. Barna må lære og også selv gjøre en innsats for å kunne beholde foreldrene da det alltid er en styrke for dem.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..