Hva tror dere, politikere? Hva tror dere, såkalte sakkyndige psykologer? Hva tror dere, meglere på familievernkontorene? Hva tror dere, dommere i norske domstoler? Hva tror du, barneombud? Hva tror dere, kvinnesakskvinner og feminister?
Tror dere fedre er konstruert slik at de ikke ønsker kontakt med sine barn etter brudd med mor? Slik er det ikke, vi vil opprettholde denne kontakten like mye som mødre.
Tror dere fedre ikke berøres når mødre tar barna med seg, og flytter langt unna? Det gjør vi. Vi ønsker ikke mindre samvær med våre barn, vi ønsker ikke miste muligheten til å gi omsorg til våre barn, vi ønsker ikke å miste kontakten med våre barn. Det er en ufattelig sterk påkjenning for oss, som oftest forventes å skulle akseptere minimalt med tid med våre barn.
Tror dere fedre er dårligere omsorgspersoner enn mødre? Det er vi ikke, vi er minst like gode. Vi er like opptatte av at barna skal ha det de trenger og få god oppfølging i livet. Vi er flinke med barna våre. Dette endrer seg ikke etter et brudd.
Tror dere barna er mer knyttet til sine mødre? Det er de ikke. Barna knytter seg til flere personer. Å frata barna en så viktig tilknytningsperson som sin far, er et overgrep mot dem.
Tror det mødre er viktigere for barnas utvikling? Det er de ikke. Fedre er minst like viktige for barnas utvikling. Det er større sjanser for barnet å bli psykisk syk om kontakten med far er liten.
Så hvorfor jobber dere for å marginalisere fedre, etter samlivsbrudd?
Hvorfor sier dere at kvinners bevegelsesfrihet er viktigere enn barnets kontakt med begge foreldre?
Hvorfor sier dere at flytting er en mulighet for barnet å komme unna vold, når barna oftere utsettes for vold fra mødrene sine?
Hvorfor sier dere at 2 hjem ikke er bra for barn, bare dersom det innebærer like mye tid hos far?
Hvorfor sier dere at forskning viser at delt bosted kan være skadelig for de minste, når forskning og studier i virkeligheten viser det motsatte?
Hvorfor sier dere at dere har et barneperspektiv, når alle argumentene deres tar utgangspunkt i mødres situasjon?
Hvorfor sier dere at endring av barneloven har et voksenperspektiv, når vitenskapen viser at barn klarer seg best når de har begge foreldre?
Hvorfor sier dere at lengre fedrekvote styrker likestillingen, samtidig som dere mener mer tid med far etter brudd, svekker den?
Hvorfor sier dere at å straffe samværssabotasje er negativt, mens dere synes det er greit å kreve mer bidrag fra fedre som nektes tid meg egne barn?
Hvorfor sier dere at konflikt er skadelig for barna, men lar mor vinne frem ved å drive konflikten?
Dette er min oppfatning av dere. Dere er alle opptatt av kvinnekamp. Dere kjemper for feministiske idéer, på bekostning av barna. Fedre er ikke så viktige, for de er menn. Dere dytter barna foran dere, og sier det handler om barna, selv om argumentene utelukkende tar utgangspunkt i mor.
Hvorfor klarer ikke flere å gjennomskue dette spillet? Hvorfor bryr så få mennesker seg om dette temaet? Hvorfor er det så lite politisk interesse for dette?
Fedre elsker sine barn.
Fedre vil være med sine barn.
Fedre vil oppdra sine barn.
Fedre vil kjenne sine barn.
Barna elsker sine fedre.
Barna vil være sammen med sine fedre.
Barna vil lære av sine fedre.
Barna vil kjenne sin fedre.
Barna vil slippe å savne sine fedre.
Mitt mål er at alle barn med flinke og oppegående foreldre, skal få lov å ha kontakt med begge. Noen ganger går foreldre fra hverandre, og dette fører til uenigheter og litt uoverensstemmelser. Men målet i loven og i samfunnet må være at barn skal få kjenne og få omsorg av begge sine foreldre, akkurat som barnekonvensjonen sier. Da kan vi ikke ha et lovverk som særstiller morsrollen, slik at mødre skal kunne overkjøre far og barn grunnet hevnlyst eller bitterhet.
Men vi har et system som i dag fungerer slik. Dette ønsker kvinnegrupper, feminister, familivernkontorer, domstoler, og ikke minst barneombud Anne Lindboe, å opprettholde. Ingen av disse setter barna først.
Som vanlig vil jeg si, at min opplevelse er de aller fleste kvinner og menn er oppegående foreldre, og det finnes noen dårlige på begge sider. Det er dog likevel slik at far er den som ved uenighet har mest å tape. Dette handler om fordommer i domstolene og andre instanser, samt iherdig kjemping fra bl.a. kvinnegrupper og barneombudet for å opprettholde kvinnedominans i barnefordelingssaker.
Derfor trenger vi endringer, og vi trenger å få fokus på barna.
Jeg vil også oppfordre folk å lese høringsvarene til endring av barneloven. De foreningene som domineres av menn, ønsker likestilte foreldre. De foreningene som domineres av kvinner, eller utelukkende består av kvinner, ønsker at mor skal være priviligert.
Fars Kamp mot Systemet 
Hei, på grunn av din og min sikkerhet vil jeg være anonym. Noe jeg skal forklare i direkte epost til deg, om du tar kontakt og jeg får vite hvilken adresse jeg kan kontakte deg på..
Jeg synes du har en fin og grundig gjennomtenkt blogg og har ikke noen problemer med å tro hvert eneste ord som er skrevet. Ikke å skrive under på at det stemmer så godt med mine erfaringer heller. Har også noen linker som kan være til hjelp og som kanskje kan understreke noen av vanskelighetene som en ofte sitter med i slike situasjoner.
Mine erfaringer er at det er vanskelig å nå frem både til «supportere» og de riktige personer/instanser, de aller fleste tror en ikke. Så godt er systemet Norge markedsført at de fleste som ikke har sett det på nært hold, tror det virker.
Jeg er fullstendig klar over at det er vesentlig lettere å skrive en motivasjon og henstilling til ikke å gi opp, enn å holde ut i kampen. For det blir så alt for ofte en kamp mot systemet og som er avhengig av flaks på nivå med Bingo og annen form for lotteri. Ofte er det vel hjelp god nok til det, bare å finne andre med samme erfaringer og evner til å forstå og tro en. Selv om oddsene er svært små, når en er så «uheldig» å være far.
Håper jeg blir tatt på alvor og at du kontakter meg, for dette brenner jeg for. Og for barnets virkelige beste. Ikke den alt for mye brukte dekkoperasjonen som er både misbrukt og ødelagt, «barnets beste». Vi snakker om både rettssikkerheten og et system som er med på å ødelegge både barn og ofte fedre og den ene partens nettverk systematisk og på statens bekostning. Til enda større kostnader som kommer en eller annen gang. Kanskje mange år etter og når bevisene er ødelagte og kanskje i verste fall fjernet. Når de sorte flekkene inne i de impliserte som ikke når frem, dukker opp. Flekker som det ofte tar år før en får fjernet, om en i det hele tatt får de bort.
Lykke til med bloggen og arbeidet videre. Stå på! Og så ønsker jeg at kreftene dukker opp med noen lyspunkter og litt støtte. FOR BARNETS OG ALLES VIRKELIGE BESTE.
LikerLiker