Kategori: Blogg

Licensed from: unikpix / yayimages.com

WARSHAKS KONSENSUSRAPPORT.

I 2014 utga Richard Warshak en rapport,  som tok for seg forskning på barn, tilknytning og helse etter samlivsbrudd. Årsaken til at han gjorde dette, var at han så med bekymring på hvordan en del domstoler og interessegrupper ukritisk brukte en australsk forskningsrapport som veileder i forhold til retningslinjer i barnefordelingssaker, og retningslinjer rundt barns bosted og samværsordninger etter brudd. Rapporten jeg har linket til er et utkast, men den rette referansen er: Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014). Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67.

 Den australske rapporten ble skrevet av McIntosh, J. E., Smyth, B., & Kelaher, M. (2010). En annen rapport som ble brukt til samme formål var skrevet Tornello, S., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Disse rapportene hevder bl.a. at små barn blir stresset av overnattinger borte fra sine «primære omsorgspersoner».

Noe av det Warshak i sin rapport ville fokusere på, var de store svakhetene i McIntosh-rapporten. Ved å gjennomgå tall og målinger, og en rekke andre kriterier, viste han at konklusjonene til McIntosh ikke har støtte i de dataene hun viste til. Med andre ord var det ingen funn som talte imot at også små barn fint kunne ha overnattinger hos sine fedre.  Han var ikke alene om denne oppfatningen, andre hadde konkludert på samme måte tidligere, Cashmore & Parkinson, 2011; Lamb,2012; Ludolph & Dale, 2012; Nielsen, 2013; Parkinson & Cashmore, 2011;Pruett et al., 2012; Warshak, 2012.
I tillegg fikk Warshak massiv støtte i forskningsmiljøet internasjonalt for sin rapport. 110 andre ledende forskere og fagpersoner på feltet, skrev under på rapporten og uttrykte sin enighet i konklusjonene Warshak hadde kommet frem til. Rapporten ble utgitt som en konsensusrapport, om hva som vurderes å vær det beste for barn i forhold til kontakt med sine foreldre etter samlivsbrudd, basert på hva som eksisterer av funn i dagens forskning. Psychology, Public Policy, and Law er et flaggskip innen rettsmedisinsk Psykologi, så dette er tungtveiende materiale.

MONOTROPI SOM UTGANGSPUNKT.

 På side 5. i sin rapport skriver Warshak at mye av motstanden mot delt bosted og overnattinger, hviler på monotropi. Kort fortalt er det en hypotese som hevder barnet knytter seg til én primær omsorgsperson, som regel mor. Dette konseptet ble utviklet av John Bowlby, som selv etterhvert gikk bort fra det. Det finnes ikke noe empirisk støtte for denne hypotesen. Tvertimot ser man at barn utvikler tilknytning til flere personer, og å sette tilknytningen inn i et slags hierarki blir både urealistisk og lite hensiktsmessig.

Men i det norske fagmiljøet ser det ut til at man ikke ønsker å gi slipp på tanken om at barna primært knytter seg til én person, jamfør monotropi. Dette underbygges i en rekke uttalelser fra norske fagfolk, selv de som er i innflytelsesrike posisjoner:

1,Morsrolleorganisasjonen tid for barn har lagt ut denne artikkelen, skrevet av Dagrun Osnes, sykepleier med spesialutdanning i psykiatri. Masse referanser til Bowlby.

2 Uttalelse fra familieterapeut Susanne Blichfeldt, med støtte fra Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson( Brandtzæg står bak anbefalingene til BUFDIR). Det hevdes at det viktig for barn under 3 å være sammen med én primær tilknytningsperson. Hvem? Mor! (…)

3 Uttalelse fra Trine Eikrem, psykolog og leder for Einerhaugen Familievernkontor, som flere ganger har vært ute og kritisert delt bosted, og en referanse til undersøkelse blant meklere ved familievernkontorer. Merk at  Eikrem viser til sine egne oppfatninger, og at meklerene «mener at det beste for barnet oppnås oftere der det er avtale om fast bosted hos mor. Spesielt gjelder dette for små barn under to år.»
Eikrem mener at barn som får velge, velger mor. 

4 Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO, og tilsynelatende ses på som et slags uangripelig ekspert når det kommer til tilknytningsteori. Denne teksten er lang, men om man har tid til å lese gjennom, kan man se at en rekke av oppfatningene hans ser ut til å basere seg på synsing, selv om han viser til studier gjennom teksten. Noe jeg bl.a.. merket meg, er at han skriver følgende: «Spedbarn synes å besitte et lite nettverk av tilknytningspersoner, og krysskulturelle studier tyder på at de gjerne velger én person som den «primære» tilknytningspersonen (van IJzendorn & Sagi-Schwartz, 2008)». Dette er interessant,  for den samme studien er referert i Warshaks konsenusrapport på side 5. Men her for å vise til at barn knytter seg til flere. Man kan jo spørre om Warshak har utelatt å ta med detaljen om at barne velger én primær tilknytningsperson. Men Sagi-Schwartz er en av de som har kommet med bidrag til konsensusrapporten. Det er også verdt å merke seg at Sagi-Schwarts er nummer 91. på listen over de 110 som har skrevet under på konsensusrapporten. Så om hans egne funn var at barn valgte én tilknytningsperson som primær, hvorfor har han da signert en rapport som konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde dette? Det er altså grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths tolkning og/eller fremstilling av forskningsmateriellet.

ANBEFALINGER FRA DET NORSKE FAGMILJØET

I Norge finnes det 2 brosjyrer med anbefalinger, 1 spesielt for mindre barn 0-3 år, utgitt av FOSAP. Dette er den litteraturlisten som er oppgitt.

Den andre gjelder store og små, utgitt av BUFDIR, basert på 2 norske psykologers betraktninger, Ida Brandtzæg og Espen Walstad. Jeg har fått oppgitt følgende kilder for BUFDIR:

McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General?s Department.

Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.

Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.

Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Vi ser at 3 av rapportene som er brukt til BUFDIRs anbefalinger, er de samme FOSAP har benyttet. Den første er den tilbakeviste, australske rapporten. Den andre er en rapport som ofte blir feilaktig brukes for å fraråde overnattinger, selv om den ikke viser noe forskjeller på barn med og uten overnattinger. Den tredje rapporten er utarbeidet av bl.a. Marsha Kline Pruett, som i 2014, sammen med Jennifer McIntosh skriver at det ikke finnes støtte for å fraråde overnatting de 3 første årene. Denne står ikke på FOSAPs liste. Den fjerde er en rapport som baserer seg på familier som ikke kan sies å representere normalen. Det var minoritetsfamilier, hvor over 60% levde under fattigdomsgrensa, og over halvparten av barna hadde foreldre som satt eller hadde sittet i fengsel, før barna fylte 5 år. En stor andel hadde heller aldri bodd sammen. Med andre ord blir det feil å benytte disse funnene i forhold til vanlige familier.

Ser man gjennom FOSAPs anbefalinger, ser man fort at de går utfra at barnet bør ha én hovedomsorgsperson. De er i tillegg svært forsiktige når det gjelder overnattinger. Først etter at barnet har fylt 2 mener de at man kan forsøke 2 overnattinger annenhver helg.

Vi ser også når FOSAP mener mer eller mindre samvær kan vurderes, i de oransje feltene sist i brosjyren. Man må nesten gå ut ifra at utganspunktet er normalt samvær. Vurderingene som legges til grunn for mer samvær, handler ikke så mye om barnets behov. Mye handler om hvordan foreldrene ser på hverandre. I tillegg er det veldig uklart hvordan man skal bruke punktene i vurderingen. Disse «svakhetene» kan jo like gjerne ligge hos bostedsforelderen, som samværsforelderen. Skal man da holde tilbake mer samvær fordi bostedsforelderen ikke håndterer stress godt, ikke ser behov for endring av samvær, ikke har gode rutiner, osv., selv om samværsforelderen er god på disse punktene? Ingen foreldre er perfekte. Det viktigste for barnet er tilstrekkelig god oppfølging under botiden hos begge foreldre.
Ser man på vurderinger for mindre samvær, er første punkt at reduksjon kan være aktuelt dersom: «samværsforelderen ikke anerkjenner hovedomsorgspersonens betydning for barnet». Som nevnt over, peker funn i forskning på at barn knytter seg til flere personer, og at disse ikke lar seg definere i et hierarki. Ingen funn støtter hypotesen om at barnet knytter seg til én primær person. Men om man da ikke anerkjenner denne utdaterte hypotesen, bør samværet reduseres?

Man ser mye av det samme i anbefalingene fra BUFDIR. Utsett overnattinger over flere netter til barnet er over 2 år. De skriver om barn fra 0-1 år, «Hvem av dere barnet er mest avhengig av og knyttet til, er viktig. Frem til ettårsalderen vil barnet først og fremst føle seg trygg med den det er mest sammen med, i de fleste tilfeller mor.»
Her etableres altså mor som viktigere for barnet. Men er dette riktig? Det finnes som sagt ingen studier som viser at barn knytter seg mer til mor.
 

Det neste er at:  «Små barn kan bli urolige eller utrygge hvis de må forholde seg til stadig skiftende steder og personer. De har særlig behov for et fast sovested. For de aller minste barna bør dere derfor avtale hyppige samvær på dagtid, uten overnatting.»
Med tanke på det begrensede utvalget av rapporter som psykologene bak BUFDIRs anbefalinger har benyttet, og at i alle fall 3 av disse er de samme som ofte fremheves av interessegrupper som ønsker å fremme få overnattinger og monotropi, kan man jo undres hvordan de kom til å velge akkurat disse.
For de som selv har hatt småbarn, så er vel også erfaringen at de minste sovner overalt. I fanget til besteforeldre, på magen til far, i sofaen, i vogna, ute og inne, i bilen, osv. Dersom det er riktig at de blir urolige av dette, vil de ikke da bli det også i intakte familier? Med tanke på familiebesøk, trilleturer, handleturer, o.l. som innebærer skiftende steder og personer. Det er viktig å stille spørsmål ved slike anbefalinger, når de strider med hva man selv opplever er tilfelle. Dermed kan man sette seg inn i hva som ligger til grunn for disse påstandene. Ofte viser det seg å være synsing.

Nå er det ikke slik at FOSAP  og BUFDIR nødvendigvis er imot at barn skal ha samvær med sine fedre. Problemet er at de anbefaler minimalt med eller ingen overnattinger, de fraråder 2 hjem for barn under 3 år, og baserer det på synsing, og svak eller tilbakevist forskning. Dermed fratar de små barn muligheten til å utvikle en trygg tilknytning til sine fedre.
I Psykologitidskriftet fikk Kathrin Koch og Thomas Nordhagen, hhv. styreleder og styremedlem i FOSAP,  så sent som i 2015 publisert et kort innlegg hvor de i samarbeid med Lars Smith begrunner sine anbefalinger. Her kan det lett demonstreres at det er ikke nødvendigvis er manglende kjennskap til forskningen, men heller det å fronte egne oppfatninger som er formålet til FOSAP. Her viser de igjen til rapporten til McIntosh, og trekker frem et eksempel de mener støtter deres anbefalinger: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.» Det som gjør dette eksempelet spesielt interessant, er at det er det første eksempelet som tilbakevises i konsensusrapporten:

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4 – 5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean= 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2). (Note that the irritability score for babies with no overnights, that is, with daytime only contacts, is slightly higher than the score for babies who spent one or more nights per week with their other parent.)

 For det første viser dette at fremstillingen til FOSAP uriktig. McIntosh skriver at barn som hadde 1-2 overnattinger i uken viste høyere stressreaksjon enn de med færre eller ingen, ikke at de viste «betydelige stressreaksjoner». For det andre, noe som er viktigere, scorte barn som ikke hadde overnattinger høyere på stressreaksjoner. M.a.o. er det ikke belegg for å hevde at overnattinger er skadelig for de små barna ut fra denne målingen. I tillegg har McIntosh selv skrevet i etterkant av avsløringene rundt svakhetene i hennes rapport at: «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Hun vedkjenner altså selv at det ikke finnes belegg for påstandene hun tidligere kom med. Dette er FOSAP kjent med.
Så hvorfor benytter FOSAP fortsatt denne rapporten som et grunnlag for sine anbefalinger? Det at FOSAP opprettholder sine anbefalinger, selv om de er basert på en svak rapport, med tilbakeviste tall og konklusjoner, fremstår temmelig uetisk. De forteller heller ikke McIntosh-rapporten inneholder store svakheter, og presenterer altså til og med et konkret eksempel som er tilbakevist.

FOSAP refererer til konsensusrapporten i innlegget og skriver følgende: «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. I tillegg finnes det ulike forskningstradisjoner. Warshak legger eksempelvis hovedvekten på barnas kontakt med far etter samlivsbrudd.» Det er alt de sier. Å fremstille er såpass viktig rapport, som til og med er signert av 110 andre fagpersoner, og publisert i en anerkjent journal, som en slags ubetydelig oppfatning fra en eller annen forsker, fremstår som et bevisst forsøk på tåkelgging. Merk at rapporten heller ikke er korrekt referert.

4 av forfatterene av noen av studiene Koch & co. viser til i innlegget, og litteraturlisten til anbefalingen, har dessuten signert konsensus-rapporten:
Clarke-Stewart, K. A.; Vandell, D. L; Lewis, C; Cashmore J. Sistnevnte har også vært med å skrive om svakhetene og manglende i McIntosh-rapporten, Cashmore, J., & Parkinson, P. (2011). Parenting arrangements for young children: Messages from research. Australian Journal of Family Law, 25, 236-257 og Parkinson, P. & Cashmore, J. (2011). Parenting arrangements for young children: A reply to Smyth, McIntosh and Kelaher. Australian Journal of Family Law, 25, 284-286.
Det er jo interessant at FOSAP bruker deres forskning til inntekt for sine anbefalinger, når de åpenbart støtter en helt annen konklusjon.

FAGMILJØET HAR ET ETISK ANSVAR.

Det er veldig alvorlig at en forening for psykologer som jobber som sakkyndige i barnefordelingssaker, kommer med anbefalinger som ikke har belegg i forskningen, og i strid med den internasjonale konsensusen blant forskere og fagpersoner. Det er alvorlig at de avviser konsensus, mens de vektlegger tilbakeviste rapporter. Det er alvorlig når de forsvarer å opprettholde sine anbefaling begrunnet i «føre-var-prinsippet», som vil si at det overhodet ikke finnes vitenskapelig belegg for deres anbefalinger. Det er også svært påfallende hvor raskt de viser til rapporter hvis konklusjoner støtter deres oppfatning, mens de er svært tilbakeholdne med å akseptere konklusjoner i rapporter med bred støtte.

Som Warshak nevner på side 3 i rapporten:
«Advocates select literature for the purpose of promoting a particular agenda, and ignore or
minimize findings that fail to support the desired conclusions; they distort findings toward the
advocate’s position; and they use a variety of polemics, loose logic, and emotional appeals to
build a persuasive case.»

Videre skriver han inn et utdrag fra Meltzoff (1998) angående kritisk tenkning i forhold til forskning:

«Research shows» is one of the favorite expressions of psychologists who are called on
by the media to express their professional opinions on a wide range of topics, who are
asked to consult with or testify before lawmakers about social issues that affect public
welfare, or who are relied on to give expert counsel to other health service providers or to
educators. Research psychologists carry a heavy burden of responsibility for assuring the
accuracy of their claims about their results. In turn, psychologists who cite or apply the
research findings of others share their responsibility. They have an obligation to use their
critical reading and evaluation skills in reviewing a study before they cite it as evidence
that supports a point of view and before they apply the findings in their clinical work. (p.
9)

FOSAP bryter med denne forpliktelsen, og fortsetter å vise til tilbakevist forskning. I oktober 2014 ble Katrin Koch intervjuet i Dagens Medisin. På spørsmål om bakgrunnen for frarådingen av delt omsorg for de minste svarer hun: «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Warshaks konsensusrapport ble utgitt i februar samme år. McIntosh’ innrømmelse om at det ikke fantes belegg i hennes egen forskning for å fraråde overnattinger for de minste barna, ble utgitt i april 2014. Koch og FOSAP kommer altså med anbefalinger basert på en forskningsrapport, etter at denne er grundig tilbakevist. Paradoksalt nok står følgende nederst i artikkelen: «Koch sier fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.»
Sett i sammenheng med at hun selektivt plukker ut saker som støtter hennes eget syn, og så senere sier at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, må man stille spørsmålstegn ved det etiske rundt å utgi anbefalingene.
Flere av Koch uttalelser i intervjuet er typiske for motstandere av delt bosted. Bl.a. at «utgangspunktet må være barnas beste og ikke foreldrenes engstelse for å miste kontakt». Hadde ikke forskningen pekt mot at mye kontakt med begge foreldre var bedre for barna, hadde det kanskje vært et godt poeng. Men slik er det ikke. Dermed ender argumentet opp med å være et eksempel på å appellere til følelser og samvittighet.
At Koch favoriserer mødre er også ganske klart. Følgende avsnitt illustrerer det:

«Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch.

– Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

Selv har jeg aldri opplevd at barnet mitt var skeptisk til meg. Tvert imot ålte han seg smilende bortover gulvet, la seg foran føttene mine og løftet armene så jeg skulle plukke ham opp, hver dag jeg kom fra jobb. Da var han yngre enn 1 år, og dette har aldri endret seg. Er barnet mitt et unntak?
Koch mener altså at fedre skal støtte barna, gjennom å støtte mor, og kommer med en svakt fundert påstand for å underbygge dette.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I Norge er det mange som opplever en domstol som fortsatt opererer med morspresumpsjon. Vi har en barnelov som ikke sidestiller foreldrene, men som favoriserer den ene. Dette ønsker altfor mange politikere, kvinnesaksgrupper, barneombudet og Aleneforeldreforeningen å opprettholde begrunnet i bl.a. kvinners bevegelsesfrihet og kvinners behov. Barneloven skal handle om BARNA. Barna har både rett til, og behov for begge sine foreldre. For barnas beste er det derfor nødvendig å endre barneloven, slik at foreldrene stiller likt etter samlivsbrudd, at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret og at juridisk delt bosted er utgangspunktet.

I tillegg har vi et apparat av psykologer, som jobber i domstolene, og ved familievernkontorene, som bruker sin innflytelse til å fremme anbefalinger som baserer seg på synsing og tilbakevist forskning. Dette bidrar til å svekke barns rettigheter og behov, og villede dommere, advokater, politikere, media, samt ansatte ved familievernkontorer og foreldre.
Vi må kreve at fagpersoner er bevisst sitt ansvar om å ikke bruke forskning på en uredelig måte, eller utfra personlig preferanser, eller politiske agendaer. Fagpersoner som bruker tilbakeviste resultater som begrunnelse anbefalinger, må påpeke disse svakhetene, ikke unnlate å fortelle om dem. Anbefalinger må bygges på hva det finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde. Dersom en fagperson har en personlig oppfatning, må det presiseres at det kun er det, og ikke fremstilles som at det vitenskapelig fundert.

 Det er på tide at fokus rettes mot hva som faktisk er vitenskapelig konsensus, og at det norske fagmiljøet utfordres. Her har mediene også et stort ansvar. Vær med å spre kunnskapen, slik at fagmiljøene for søkelyset på seg!

– Far, 35.

Hva tror dere, politikere? Hva tror dere, såkalte sakkyndige psykologer? Hva tror dere, meglere på familievernkontorene? Hva tror dere, dommere i norske domstoler? Hva tror du, barneombud? Hva tror dere, kvinnesakskvinner og feminister?

Tror dere fedre er konstruert slik at de ikke ønsker kontakt med sine barn etter brudd med mor? Slik er det ikke, vi vil opprettholde denne kontakten like mye som mødre.

Tror dere fedre ikke berøres når mødre tar barna med seg, og flytter langt unna? Det gjør vi. Vi ønsker ikke mindre samvær med våre barn, vi ønsker ikke miste muligheten til å gi omsorg til våre barn, vi ønsker ikke å miste kontakten med våre barn. Det er en ufattelig sterk påkjenning for oss, som oftest forventes å skulle akseptere minimalt med tid med våre barn.

Tror dere fedre er dårligere omsorgspersoner enn mødre? Det er vi ikke, vi er minst like gode. Vi er like opptatte av at barna skal ha det de trenger og få god oppfølging i livet. Vi er flinke med barna våre. Dette endrer seg ikke etter et brudd.

Tror dere barna er mer knyttet til sine mødre? Det er de ikke. Barna knytter seg til flere personer. Å frata barna en så viktig tilknytningsperson som sin far, er et overgrep mot dem.

Tror det mødre er viktigere for barnas utvikling? Det er de ikke. Fedre er minst like viktige for barnas utvikling. Det er større sjanser for barnet å bli psykisk syk om kontakten med far er liten. 

Så hvorfor jobber dere for å marginalisere fedre, etter samlivsbrudd?
Hvorfor sier dere at kvinners bevegelsesfrihet er viktigere enn barnets kontakt med begge foreldre?
Hvorfor sier dere at flytting er en mulighet for barnet å komme unna vold, når barna oftere utsettes for vold fra mødrene sine?
Hvorfor sier dere at 2 hjem ikke er bra for barn, bare dersom det innebærer like mye tid hos far?
Hvorfor sier dere at forskning viser at delt bosted kan være skadelig for de minste, når forskning og studier i virkeligheten viser det motsatte?
Hvorfor sier dere at dere har et barneperspektiv, når alle argumentene deres tar utgangspunkt i mødres situasjon?
Hvorfor sier dere at endring av barneloven har et voksenperspektiv, når vitenskapen viser at barn klarer seg best når de har begge foreldre?
Hvorfor sier dere at lengre fedrekvote styrker likestillingen, samtidig som dere mener mer tid med far etter brudd, svekker den?
Hvorfor sier dere at å straffe samværssabotasje er negativt, mens dere synes det er greit å kreve mer bidrag fra fedre som nektes tid meg egne barn?
Hvorfor sier dere at konflikt er skadelig for barna, men lar mor vinne frem ved å drive konflikten?

Dette er min oppfatning av dere. Dere er alle opptatt av kvinnekamp. Dere kjemper for feministiske idéer, på bekostning av barna. Fedre er ikke så viktige, for de er menn. Dere dytter barna foran dere, og sier det handler om barna, selv om argumentene utelukkende tar utgangspunkt i mor.

Hvorfor klarer ikke flere å gjennomskue dette spillet? Hvorfor bryr så få mennesker seg om dette temaet? Hvorfor er det så lite politisk interesse for dette?

Fedre elsker sine barn.
Fedre vil være med sine barn.
Fedre vil oppdra sine barn.
Fedre vil kjenne sine barn.

Barna elsker sine fedre.
Barna vil være sammen med sine fedre.
Barna vil lære av sine fedre.
Barna vil kjenne sin fedre.
Barna vil slippe å savne sine fedre.

Mitt mål er at alle barn med flinke og oppegående foreldre, skal få lov å ha kontakt med begge. Noen ganger går foreldre fra hverandre, og dette fører til uenigheter og litt uoverensstemmelser. Men målet i loven og i samfunnet må være at barn skal få kjenne og få omsorg av begge sine foreldre, akkurat som barnekonvensjonen sier. Da kan vi ikke ha et lovverk som særstiller morsrollen, slik at mødre skal kunne overkjøre far og barn grunnet hevnlyst eller bitterhet.
Men vi har et system som i dag fungerer slik. Dette ønsker kvinnegrupper, feminister, familivernkontorer, domstoler, og ikke minst barneombud Anne Lindboe, å opprettholde. Ingen av disse setter barna først.

Som vanlig vil jeg si, at min opplevelse er de aller fleste kvinner og menn er oppegående foreldre, og det finnes noen dårlige på begge sider. Det er dog likevel slik at far er den som ved uenighet har mest å tape. Dette handler om fordommer i domstolene og andre instanser, samt iherdig kjemping fra bl.a. kvinnegrupper og barneombudet for å opprettholde kvinnedominans i barnefordelingssaker.
Derfor trenger vi endringer, og vi trenger å få fokus på barna.

Jeg vil også oppfordre folk å lese høringsvarene til endring av barneloven. De foreningene som domineres av menn, ønsker likestilte foreldre. De foreningene som domineres av kvinner, eller utelukkende består av kvinner, ønsker at mor skal være priviligert.

Jeg har en påstand. Domstolen i Norge er ikke kompetent til å avgjøre eller mekle i barnefordelingssaker. Hvorfor? Dommere i Norge klarer ikke å reflektere ut fra et syn som gjenspeiler menneskelige følelser. Deres vurderinger handler om juridiske tolkninger og rettspraksis, mens slike saker handler om kontakten og forholdet mellom barn og foreldre. I stedet for å fokusere på dette forholdet, vektlegger domstolen den ene foreldrens ønsker, og mener den andre får innfinne seg i dette. I tillegg legger de altfor ofte sin lit til sakkyndige, som man trygt kan si har altfor dårlig kunnskap. Det at lederen for FOSAP, foreningen for sakkyndige psykologer, selv uttaler at de ikke har vitenskapelig belegg for sine påstander, samtidig som de kommer med anbefalinger som strider imot den eksisterende forskningen, sier ganske mye. Likevel er deres oppfatninger ofte sterkt vektlagt i barnefordelingssaker. Det man bør være klar over er at sakkyndige ofte bruker minimalt med tid på sin såkalte utredning. Likevel konkluderer de gjerne skråsikkert, og blir hørt over en barnehage som har observert barnet over flere år.

Jeg kommer til å skrive ned saksgangen min i en serie av blogginnlegg fremover. I dette innlegget vil jeg bare komme med en forsmak, i form av noen eksempler på domstolens vurderinger rundt det å frata meg foreldreansvaret, og jeg vil komme med noen kommentarer. Før jeg starter vil jeg forklare at de 3 eksemplene er valgt ut for at jeg vil vise hvordan lagmannsrettens flertall kopierte tingrettens argumentasjon (jeg tapte saken 2 mot 1). Jeg vil også i den forbindelse påpeke at tingrettsdommeren ble kritisert for din adferd under saksgangen, for brudd på punkt 3 og punkt 6 i etiske prinsipper for dommeratferd. Han truet med at dersom jeg ikke ble med på mors forlik, skulle det koste meg dyrt. Noe som resulterte i at han fratok meg foreldreansvaret og idømte meg alle saksomkostninger. Dette kjente lagmannsretten til.

Under følger utdrag fra mine dommer.

Tingrettens dom: Fra samlivet opplyser mor at far, slik hun oppfattet det, var kritisk til henne i flere sammenhenger og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Far er uenig i mors beskrivelse rundt disse forhold, men det må etter rettens vurdering likevel tas høyde for at mor opplever disse forholdene slik.

Lagmannsrettens flertall, : Mor har videre forklart at hun både før og etter samlivet har opplevd far som kritisk til henne og at han også skal ha utvist et betydelig sinne mot henne. Selv om far er uenig i dette, må det etter flertallets syn tas i betraktning at det er slik hun opplever forholdet til far.

Pappa. Det er det sønnen min kaller meg. Jeg føler at vi har et sterkt og godt bånd. Men jeg tar nok feil. For i fagpersonenes, politikernes, domstolens og barneombudets øyne er jeg ikke så viktig. I alle fall ikke etter et samlivsbrudd. Under samlivet er det viktig at jeg deltar i alle oppgaver. Det gjorde jeg også, og det var fantastisk! Men det betyr ingenting etter et brudd. Da er mor viktigst. Jeg kan godt få se barnet litt, men ikke for ofte og ikke for lenge. Barnet kan jo ikke være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson. Det er selvsagt mor. Hun har tross alt vært mer hjemme, og derved blir hun favorisert av barnet, som vektlegger kvantitet. Man trenger ikke observere barnet for å vite det. Slik er det bare, fra naturens side. Naturligvis er det også slik, at selv om to foreldre som er tilstede for barnet er veldig viktig i intakte forhold, er det veldig viktig med kun én forelder etter et brudd. Ellers blir det fort stressende for barnet. Spesielt små barn er veldig bevisste på bruddet, og ønsker da å tilbringe sin tid utelukkende med mor, men godtar under tvil kortere samvær med far.

Om jeg reagerer på at mor flytter utenlands med barnet, uten samtykke, eller innenlands uten å varsle, da er jeg konfliktsøkende. Dette gjør det vanskelig for mor å utøve omsorgen på en god måte. At jeg ikke vil samtykke til utenlandsflytting, viser at jeg har store samarbeidsproblemer. Alle vet jo at fedre ikke kan være motivert av et ønske om å tilbringe til med barnet sitt, delta i hverdagen og oppdragelsen. Å ha samvær en sjelden gang må være godt nok, og så lenge det er mulig på papiret, uten å ta hensyn til faktorer som barnets fremtidige forhold til venner, aktiviteter og nærmiljø, viser jeg vrangvilje ved å motsette meg flytting. Dessuten kan jo mor ha gode grunner for å flytte, til barnets beste. Sånn som mors utdannelse, mors arbeid, mors nettverk, mors hjemsted. Og kanskje far er voldelig. Faktisk opplever så mange som 14 % av barn vold fra far. Bare 20% opplever det fra mor. OK, det er kanskje mer, men mødre er mer sammen med barna, og da er det lettere å ty til en fik. Barnets beste er forresten å bo med mor, uansett. Det er også viktig med stabilitet, rutiner, trygghet. Om det gis fra mor, da. Det er jo ikke viktigere enn mor.  Kanskje barnet mister kontakt med far, men samtidig har jo mor lyst til å kortere vei til kafé. Dette får mor til å føle seg bedre. Dermed gagner det barnet langt mer enn å ha kontakt med begge forledrene sine. Eller kanskje mor savner sin egen mor. Da må hun jo få lov til å flytte nærmere henne. Det er bra for mor, og det er jo viktig for barnet at mor har det bra.

Som barneombudet sier, må vi lytte til barna. Spesielt de som er ikke liker å flytte mellom to hjem, som er kun de som har 50/50 ordning. De som sier de liker det, sier det for å tekkes foreldrene; alle 80 %. Det at forskningen sier at barn med delt bosted klarer seg bedre psykisk, det er bare forskning, og det stemmer jo ikke med barneombudets anbefalinger. Barneombudet har tross alt snakket med en gutt på 14 år, som synes det er slitsomt å flytte mellom 2 hjem, 50/50-style. Om han bare hadde hatt 60/40, eller 70/30. Det er litt mindre 2 hjem, og bare litt mer flytting frem og tilbake. Helt klart mindre stress.

Så barna bør bo mest hos mor. Og hun må kunne flytte hvor hun vil, så det ikke blir noen konflikt.

Men la meg i det minste få betale mor, så hun kan passe barnet de ekstra dagene, pga. det reduserte samværet. Det er det minste jeg kan gjøre. Hun har jo byrden med å forsørge mitt barn, helt alene.

Denne teksten er ikke kritikk av mødre. De aller fleste mødre er oppgående, og reflekterte mennesker. Det samme er de fleste fedre. Dette er kritikk av systemets favorisering av mødre etter samlivsbrudd.

Aleneforeldreforeningen, AFFO, er en av foreningene som har blitt valgt ut for å gi et høringssvar angående forslag til endringer i barneloven. Høringsvaret deres er publisert her.

Det er ikke noe nytt at AFFO er uredelige i sin fremstilling av forslaget. At det foreslås at foreldrene skal være enige angående flytting med barnet, beskrives av AFFO som et forslag om flytteforbud. At foreldrene stiller likt ved uenighet om bosted, beskrives av AFFO som tvunget delt bosted for barna. Slike uredelige fremstillinger er hva som gjenkjenner AFFO, ved siden av Sosialistisk venstreparti og Feministisk Initiativ. Partier og organisasjoner som hevder at de er opptatt av barna, mens de egentlig driver kvinnekamp, uten hensyn til barna i det hele tatt.

Jeg har bestemt for å benytte AFFOs form for retorikk, sette ting på spissen og skrive litt om deres standpunkt.

AFFO er en fedrefiendtlig organisasjon, som støtter barnebortføring innenfor landets grenser. Dette kommer tydelig frem i argumenter som «Vi vet at f.eks. at mange kvinner flytter til mannens hjemsted, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk.» Det viser tydelig at AFFO mener det er ok at mødre bortfører barn. Tenk å bruke samme logikk om f.eks. fedre fra Midt-Østen, som får barn med en norsk kvinne, for så å ta med seg barna til Midt-Østen etter at forholdet tok slutt. Ville man da si at «en del utenlandske fedre flytter til morens hjemland, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk»? Nei. Dette defineres som barnebortføring. Det er traumatisk for barna, og veldig smertefullt for den som blir igjen og øvrige familie. Men AFFO mener barnebortføring er greit, fordi de er mer opptatt av mødres rett til å flytte på seg, og viser derved til EMK, artikkel 2. Saken er at denne retten gjelder individuelt. Om man leser punkt 3 i artikkel 2, vil man se at AFFO tar feil i sin fremstilling:

3.No restrictions shall be placed on the exercise of these rights other than such as are in accordance with law and are necessary in a democratic society in the interests of national security or public safety, for the maintenance of ordre public, for the prevention of crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

Der hvor felles barn er involvert, er det nemlig barnets rettigheter som gjelder. Barn har rett til begge sine foreldre. Som det står i barnekonvensjonen:

Art 7.
1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett
til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få
omsorg fra dem.

Dermed er ikke en begrensning av bostedsforelderens (mors) flyttemuligheter i strid med EMK. Derimot er dagens ordning som AFFO kjemper for å beholde i strid med EMK. Om man ser på protokoll 7, artikkel 5, så sier den:

Article 5 ? Equality between spouses

Spouses shall enjoy equality of rights and responsibilities of a private law character between them, and in their relations with their children, as to marriage, during marriage and in the event of its dissolution. This Article shall not prevent States from taking such measures as are necessary in the interests of the children.

AFFO ønsker ikke at foreldre skal likestilles. De ønsker at muligheten for å straffe samværsforeldrene skal være tilstede, og at det skal være utgangstpunktet i loven ved uenighet.

AFFO blander vold i nære relasjoner inn i spørsmålet om barnets rettigheter. De mener at barneloven skal brukes som et middel for voldsutsatte for å kunne flytte. Men det er ingen garanti for at bostedsforelderen er offeret. AFFO bygger selvsagt på fordommen om at menn er voldelige, kvinner er ofre. Det er ikke helt det man ser i studier, se her og her. Når det gjelder vold mot barn, er ikke fedre verre enn mødre. Dersom det de sier stemmer, altså at det er flest mødre som er bostedssforeldre, så vil det si at det en større fare for at barnet bor hos en voldelige forelder det meste av tiden. AFFO mener altså at voldelige mødre skal ha muligheten til å flytte vekk fra den foreldren som kanskje kunne ha reddet barnet fra en slik situasjon.

Hvorfor AFFO ønsker å opprettholde en ordning som er verre for barna, er en gåte. Men det er ikke alene. SV, Feministisk Initiativ, FOSAP, BUFDIR, til og med barneombudet er andre motstandere av barna rettigheter i forhold til foreldrekontakt.

Det er utrolig at så mange i vår tid, hevder at likestilte foreldre er negativt, at mødre er viktigere enn fedre, at barna blir stresset av å ha kontakt med begge foreldre, og at de attpåtil blir hørt!

La oss, mødre og fedre, som forstår viktigheten av at barn får ha kontakt med begge foreldre, stå sammen! La oss avsløre foreninger som AFFO for de uredelige organisasjonene de er!

Jeg forsøkte å få publisert et innlegg i Dagbladet for å komme med tilsvar til Kirsti Bergstøs usedvanlig feilaktige fremstilling av forslag til endring i barneloven. Den ble refusert, og derfor publiserer jeg det her:

Kirsti Bergstø fra SV gikk i Dagbladet ut med kritikk av regjeringens forslag om likestilt foreldreskap og delt bosted som utgangspunkt der hvor begge foreldre har bodd med barna.

Bergstø forvrenger forslagene fra første stund. Jeg vil først påpeke at det er svært intellektuelt uredelig å benytte seg av omformuleringer når man skal kritisere utsagn. For det første må da den eller de som kommer med utsagnet bruke tid på å oppklare feilrepresentasjonen. For det andre gir det mennesker, som ikke har fått satt seg godt nok inn i saken et helt feil bilde av hva det dreier seg om.
Men Bergstø velger altså å forvrenge, og kaller regjeringens forslag et flytteforbud. Dette er teksten i forslaget «I alternativ 2 foreslås å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret. Hvis barnet skal flytte med bostedsforelder innenlands, må spørsmålet løses i fellesskap dersom foreldrene har felles foreldreansvar. Kravet til enighet mellom foreldrene omfatter bare flyttinger som vil kreve vesentlige endringer av samværsordningen. Det er for eksempel ikke rimelig at en bostedsforelder skal måtte innhente samtykke for å kunne flytte korte avstander.»
Det står altså ingenting om flytteforbud for noen av foreldrene. Personlig mener jeg all flytting som innebærer flytting fra nærmiljøet burde kreve samtykke. Dette er i alle fall et stykke på vei.

Bergstø skriver at SV mener likestilt foreldreskap starter med deling av permisjon. Men da kan man jo spørre hva motivasjonen for SVs ønske om delt permisjon er. Er det en mulighet for far å være hjemme med barnet, og opprette en god tilknytning? Slett ikke, det er bare en konsekvens. Motivasjonen er kvinnekamp. Kvinners mulighet til en karriere, noe Inga Marte Thorkildsen uttalte til Dagbladet i 2013. Derfor er Bergstø nok en gang uredelig i sin fremstilling av formålet.
I samme avsnitt sies det at regjeringer også foreslår at barn skal deles matematisk likt. Dette er også en grov feilrepresentasjon. Delt bosted blir altfor ofte beskrevet som 50/50-fordeling av botid. Sannheten er at delt bosted er en juridisk definisjon av foreldrenes plikter og rettigheter. Delt bosted likestiller foreldrene. I forhold til botid, opereres det med 35-65 %. Bergstø forsøker bevisst å tåkelegge debatten rundt delt bosted, ved å fremstille delt bosted som en rigid løsning, når det i virkeligheten er den mest fleksible løsningen for barna, og for foreldrene.
Hun avslutter så avsnittet med å si: «Lovgivning som er til for å sikre barn kan ikke bygges på voksnes premisser.» Det tvinger frem spørsmål rundt det hun så skriver 2 avsnitt lenger ned: «85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet. Å legge opp til at en av foreldrene i praksis kan nekte den andre deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, vil være et stort tilbakeslag for likestilling.» Bygger dette på barnas premisser?

I siste avsnitt nevner hun kort barnebidrag. Min erfaring er at barnebidrag ikke beregnes utfra behov og forbruk, men utfra inntekter og utgifter. Det finnes eksempler i dag hvor bidragspliktige er nødt til å betale mer fordi bidragsmottakere nekter dem å treffe barna. Er ikke det langt mer hårreisende? Og er det ikke den som saboterer samværet, som straffer barna?

Jeg hopper litt tilbake og tar for meg tredje avsnitt. Her uttrykker Bergstø bekymring over den ene foreldrens makt over den andre. Om det er noe som reelt bekymrer henne, lurer jeg på om hun i det hele tatt kjenner dagens situasjon? Samværsforelderens mulighet til å beslutte sammen med bostedsforelderen, hvor BARNET skal bo, handler ikke om makt over den andre. Begge foreldre kan faktisk flytte alene, dersom de ønsker. I dag er det derimot slik at bostedforelderen alene bestemmer. Om de ikke blir enige, kan bostedforelderen, som i 85% av tilfellene er mor, flytte og samværsforelderen, som i 85% av tilfellene er far, kan ikke motsette seg. Dermed risikerer barnet å miste kontakten med far, dersom far ikke har mulighet til å flytte etter. Barnet har heller ikke noe å si. Det å høre på barnet, er tydeligvis bare viktig når det dreier seg om samværsbrøk. Så i hvilket tilfelle har egentlig den éne forelderen makt over den andre? Der hvor begge avgjør i fellesskap? Eller der hvor den éne har full bestemmelsesrett? Som Bergstø selv skriver (tilsynelatende uten å selv forstå hva det innebærer) i siste setning, i fjerde avsnitt: Skeive maktforhold mellom foreldre skaper ikke økt trygghet for barn.

(Likeverd og likestilling er interessante tema. I mitt hode handler det om like rettigheter, plikter, muligheter, valgfrihet, lik lønn for likt arbeid, osv,. Men i noen tilfeller finner man interessegrupper som ikke tenker slik. De ønsker å gi kvinner en fordel. Der hvor menn har hatt fortrinn, vil de at kvinner skal stille likt. Det er jo enkelt å være enig i. Men der hvor kvinnen har et fortrinn, er det ikke så farlig med likhet. Jeg understreker at jeg snakker om visse interessegrupper, politikere og fagfolk, og ikke alle kvinner, alle feminister, alle mødre, osv. Jeg vil ha det veldig klart at jeg kritiserer et system og en viss ideologi)

Det utarbeides et høringsnotat om endring av barneloven.

• Et av punktene her er felles foreldreansvar som utgangspunkt.
• Et annet er delt bosted som utgangspunkt etter et brudd, når foreldrene har bodd sammen.
• Avtalefriheten til å avgjøre selv, vil fortsatt være tilstede (verdt å merke seg dette).
• Ved flytting med barnet fra bostedsforelderens side er det 2 forslag: Meklingsplikt ved uenighet, og at foreldre med felles foreldreansvar må være enige dersom flytting skal gjennomføres.

Det er flere ting, men jeg kommer til å konsentrere meg om disse i denne omgang. Først vil jeg påpeke at delt bosted ikke nødvendigvis betyr 50/50-deling av botid, men det gir foreldrene samme plikter og rettigheter. Dagens ordning gir bostedsforelderen muligheten til å flytte barnet hvor som helst i landet uten samtykke. Ser man dette i forhold til at flytting utenlands uten samtykke, defineres som barnebortføring, kan man jo stille visse spørsmål ved dagens lovverk, som tillater dette.

Så fort dette høringsnotatet ble kjent gikk barneombud Anne Lindboe ut og advarte. Faktisk advarte hun på det sterkeste. Men det er vanskelig å tro at Anne Lindboe ikke er kjent med hva juridisk delt bosted innebærer. Det innebærer at begge foreldre har samme rettigheter og plikter. Det er ikke en definisjon av botid eller samværsbrøk. I dagens lovverk kan en forelder ha opptil 50% samvær, og likevel kan den foreldren som defineres som bostedsforelder flytte hvor som helst i landet med barnet, uten samtykke. Lindboe sier «Forslaget om delt bosted som fast utgangspunkt bærer preg av å ha voksen-perspektiv, og ikke være til barnas beste. Jeg vil advare sterkt imot å gjøre såkalt delt fast bosted som utgangspunkt for loven. Utngangspunktet må være barnets beste, ikke likestilling mellom foreldrene. Fokus bør være på det enkelte barn og hva som er best for dette barnet.» Dette argumente er ikke Lindboe den første til å bruke. Det dukker opp som et mantra hos de fleste som motsetter seg løsningen. Spørsmålet er hvordan delt bosted tar mindre hensyn til barna, enn å gi den ene forelderen (som fremdeles stort sett er mor) ekstra rettigheter. Hun trekker frem at det ikke finnes forskningsbelegg for at å bo 50-50 hos mor og far alltid er det beste for barnet. Men igjen blir dette uvesentlig da botiden ikke er det mest vesentlige. Dessuten vil man vel aldri finne en løsning som er best for ALLE barn ALLTID. Som jeg har skrevet om en rekke ganger før, viser den forskningen som finnes at barn med delt bosted kommer like godt eller bedre ut sosialt og emosjonelt, enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos den ene. Det betyr at barn som bor mest hos den ene kan klare seg bra, men det finnes ikke belegg for å hevde at de får det dårligere av å ha delt bosted. Faktisk er det mer sannsynlighet for at de får det bedre.

Men vent. Anne Lindboe sier jo: «Tvert i mot, så tyder en del forskning på at delt fast bosted er ugunstig for barn under tre år». En del forskning? Senest i januar i år visste vi lite om konsekvensene, ifølge Lindboe. La oss være litt realistiske. Det finnes ikke mye forskning på feltet, men det finnes noe. Den forskning som finnes, både i forhold til små barn og delt bosted/overnattinger og tilknytning til foreldre, viser ingen tegn på at barna blir stressede ved samvær hos far, ei heller at barnet utvikler en sterkere tilknytning til mor, eller kun til mor. Det er dog noen av rapportene som likevel konkluderer med det. Disse rapportene er både kritiserte og tilbakevist av andre forskere på feltet, som skrev en konsensusrapport nettopp for å påpeke dette. Kritikken går blant annet ut på at de tar utgangspunkt i at barnet er mest knyttet til mor, og forsøker å måle effekten av å være borte fra mor. En slik tilknytning finnes det ikke empirisk grunnlag for. Videre er det mødre som rapporterer sine observasjoner. Og tallene som blir presentert gjenspeiler ikke rapportenes konklusjoner. Det som da er interessant er at Lindboe så viser til at også BUFDIR advarer mot dette. I sitt hefte, hvor 2 psykologer har benyttet seg av den tilbakeviste forskningen for å legge grunnlag for anbefalningene. 
Personlig finner jeg det også vanskelig å akseptere Lindboes påstand om at delt bosted krever godt samarbeid, og dersom det ikke fungere, vil det øke konfliktnivået. Det fremstår som en veldig problemorientert innfallsvinkel. Hva med dagens utgangspunkt, hvor den ene foreldren kan flytte uten samtykke, bytte barnehage uten samtykke, sabotere samvær og dermed motta høyere bidrag, for å nevne noe? Man vil alltid kunne finne muligheter til konflikt, uansett. Men når undersøkelser viser at de aller fleste er fornøyde, også barna, hvordan kan man da sitte å advare mot denne løsningen?
I Aftenposten sier Lindboe at «loven fungerer bra som den er i dag ? den er nøytral og lar det som utgangspunkt være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast og hvilket omfang samværet skal ha.» Her avsløres det at barneombudet ikke har satt seg inn i Solveig Hornes forslag, eller at hun har en agenda om å tåkelegge debatten. For om man ser gjennom punktene jeg trakk frem innledningsvis, er det ingen endring på det området. Forskjellen er at i dag, har ofte barnet bosted hos den ene. Denne har da særrettigheter. Domstolen kan bestemme hvem av foreldrene (i praksis én, som oftest mor) barnet skal ha bosted hos. Hva er nøytralt ved det?
Selv om alt tyder på økt og bedre samarbeid ved delt bosted, er barneombudet redd for at felles avgjørelser skal øke konflikten. Men sier hun dette bare for å kunne benytte argumentet om at konflikt er ille for barna? Dette virker svært påfallende, tatt i betraktning at konflikter som ender i domstolen ofte bygger på flytting, samvær, bosted og foreldreansvar. Altså mangelen på felles avgjørelser.
I slutten av artikkelen sier hun:  «Barneombudet får mange henvendelser fra barn som synes det er slitsom å bo like mye hos hver, og flytte annenhver uke. Flere føler seg ikke hørt av foreldrene ? hvis de for eksempel har ønsker om å bo mer hos den ene, tviholder foreldrene på 50/50-ordningen.» Først kan man jo vurdere hvorvidt barn som har det topp henvender seg til barneombudet for å gi beskjed om at alt er bra. For studier  Norge, Sverige og Danmark viser at de fleste barna trives. Mener Lindboe at de skal overses? Så kan man vurdere i hvilken grad barn har evnen til å reflektere over disse spørsmålene på et langsiktig plan, eller et realistisk plan. Selvsagt kan løsning føles slitsom, og for noen er det sikker mer slitsomt enn 70/30. Igjen tåkelegges debatten, ved å utelukkende henge seg opp i samværsbrøk. Et barn med foreldre som ikke bor sammen, forholder seg til 2 hjem. 70/30 innebærer langt mer flytting enn 50/50. Så for flyttingens del, er det et svakt argument. En ny lov vil kunne forhindre at den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I dag kan bostedsforelderen det, og dermed kan foreldrene bli boende langt fra hverandre, samvær bli vanskeligere, barnet må forholde seg til 2 forskjellige nærmiljøer, hvor det ene blir viktigere enne det andre. Samværsforelderen blir marginalisert , og barnet mister verdifull kontakt. Dersom den forelderen som ville flytte med barnet hadde byrden med å reise sak, ville ikke det forhindre at foreldre havnet langt fra hverandre? Lindboe er opptatt av å høre barna. Dersom de fleste barna er fornøyd med delt bosted, og man går imot, hører man da på barna? Og er det slik at å likestille foreldrene gjør at man hører mindre på dem?

Mye av motstanden handler nok dessverre om kvinnekamp. Selv om man stadig høre at man må sette barna før likestilling, ser det ikke ut som om de samme menneskene klarer å sette barna før kvinnekamp. Det ser heller ikke ut til å være like viktig når det gjelder andre saker, slik som alder ved barnehagestart, eller fedrekvote.

Inga Marte Thorkildsen er et godt eksempel på en hva jeg er kritisk til. I 2013 ble hun sitert i en artikkel om fødselspermisjon «Når det dreier seg om valg som knytter seg til kjønn, så er det veldig ofte forventinger om å velge på en spesiell måte. Du er nødt til å være villig å ty til virkemidler for å få brutt med det hvis du ønsker likestilt foreldreskap. Likestilling kommer ikke av seg sjøl, det har aldri skjedd.»
Snakker hun her om likestilling i forhold til at fedre får lengre permisjon? Nei, at kvinnen skal få større og bedre muligheter i forhold til jobb og karriere. Det er altså for kvinnens del at far fikk mer permisjon, ikke for barnet eller likestilling for far. Men likevel, hun argumenterer for likestilt foreldreskap. Når foreldrene er sammen. Så lenge det er en fordel for mor.

Thorkildsen sier også «Når arbeidsgivere ser på kvinnelige og mannlige arbeidstakere, så tenker de sitt. Hittil har de tenkt at en mann kommer til å være en dedikert arbeidstaker, mens en kvinne kommer til å få barn, hun kommer til å ha lang permisjon, hun kommer til å være hjemme når barnet er sykt, osv.
Gjennom å øremerke deler av permisjonen til menn, endrer vi hele vår kultur og vår oppfatning av hva som er en kvinne og en mann. Både når de er arbeidstakere og når de er familiemedlemmer. Det er dette valgfrihet egentlig handler om.»
Husk at dette er en situasjon hvor barnet er lite. Kanskje fortsatt ammes, kanskje har hatt mor hjemme hos seg i nesten et år. Plutselig er det pappa som er hjemme. Ingen amming, litt forskjellige rutiner, en annen personlighet og en annen hverdag. Det bekymrer ikke Inga Marte.
Hun har også jobbet for at alle barn skal få tilbud om barnehageplass, så de kan begynne tidlig i barnehage. Barn som ikke har utviklet språk, og som er i en viktig tilknytningsfase, skal overleveres til noen ukjente voksne og tilbringe tid med dem og en gruppe andre barn, som de må dele oppmerksomheten med. Slett ikke noe å bekymre seg for.

Men så er det spørsmål om barn og bosted etter brudd. Her vil ikke kvinnen tjene på mer likestilling, men det vil mannen. Da er Thorkildsen brått bekymret for barna. De samme barna hun mener fint kan takle barnehage fra før de fyller ett år, og kan takle at mor avbryter amming for karrierens skyld, kan ta skade av å bo hos far. Barnet blir stresset av 2 hjem, flytting mellom disse, 2 omsorgspersoner. I denne saken finner man en kommentar fra Thorkildsen som lyder: «Forskning viser at dette kan være utrolig skadelig for de yngste, og også i Norge finnes det føringer som skal beskytte de små barna fra å måtte flytte så mye fram og tilbake.» Hvilken forskning nevnes ikke, men trolig er det den samme tilbakeviste forskningen som jeg har skrevet om før, dersom ikke Thorkildsen sitter på forskning ingen andre har tilgang til. Videre er det noe spesielt å hevde at en 50/50-løsning utsetter barna for mye flytting, når den vanlig 70/30-løsning innebærer mer enn det dobbelte.

At Thorkildsens parti SV, setter kvinnekamp foran barna, bekrefter Kirsti Bergstø. Hun sier at «Lovgivning som er til for å sikre barn kan ikke bygges på voksnes premisser.» Men hvordan er likestilte foreldre i strid med barnas beste? Det kommer hun ikke inn på. I stedet handler argumentene om kvinner. Tydeligvis er motstanden basert på andel kvinner som er bostedsforeldre og deres rettigheter. At foreldrene har felles ansvar for å avgjøre barnets bosted er til hinder for kvinners bevegelsesfrihet, sier Bergstø.
Personlig reagerer jeg veldig på et utsagn jeg oppfatter som utrolig urederlig og misvisende. Bergstø sier følgende om de tilfellene hvor foreldrene ikke blir enige om flytting av barnet: «I detilfellene der det ikke er slik, vil dårlig samarbeidsklima og høyt konfliktnivå forsterkes ved å styrke den ene forelderens makt over den andre.» Hvordan får den ene makt over den andre om de stiller likt? Og hvordan klarer hun å komme med et sånt argument i forhold en endring, når dagens lovverk gir den éne forelderen full bestemmelsesrett?

En annen motstander av lovendring er Aleneforeldreforeningen (AFFO), som også er opptatt av den ene forelderen, i hovedsak mor. De har også tidligere kjempet mot likeverdige foreldre. Navnet på foreringen er vel ganske beskrivende, de ser tydeligvis bostedsforeldre som aleneforsørgere, selv om de fleste ikke er det. AFFO er imot at samværsforelderen skal ha innflytelse over sitt eget barns velvære, av samme årsaker som SV, nemlig kvinnekamp. Se bare på deres uredelige fremstilling av forslaget som er lagt frem. De kaller det et flytteforbud for mødre. Dette er teksten i forslaget: «Det andre forslaget innebærer at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet, dersom flyttingen fører til vesentlige endringer i samværsordningen.» Å kalle dette et flytteforbud for mødre, er både en grov feilpresentasjon av forslaget, samtidig som det viser et totalt fravær av fokus på barna som er involvert. 
På siden deres skriver de også ned en rekke punkter de mener er konsekvenser av lovforslaget. Ingen av disse punktene handler om barna, men heller om bostedsforelderen, som de flere steder peker på at oftest er mor.
At man mener at en forelder som flytter vekk med barnet uten samtykke bidrar til mindre konflikt enn om foreldrene tar avgjørelsen i fellesskap, virker lite reflektert. Selvsagt kan det oppstå tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige. Men hvor ofte handler flyttingen om barnet, og ikke forelderen? Hvorfor kan ikke bostedforelderen la barnet bo hos samværsforelderen dersom flytting er helt nødvendig?
AFFO er også imot delt bosted. Her også er de urederlige i sin fremstilling. De sier: «Erfaring viser heller ikke at delt bosted og flytting mellom to hjem er bedre enn å ha ett hjem og jevnlig samvær. Konflikter mellom foreldre er også noe av det som er mest skadelig for barna under oppveksten. « Hvilken erfaring snakker de om? Det at de ikke kan vise til noe, bør få noen og enhver til å skjønne at det ikke er mye hold i påstandene. Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har 2 hjem. De flytter mellom disse, uavhengig av brøk. Jo jevnere brøk, jo mindre flytting. Likevel velger AFFO, som en rekke andre, å hevde at flytting ved delt bosted skulle være mer slitsomt enn ved samvær. De velger også, helt uten begrunnelse, å fremstille det som at konflikt skyldes eller forverres av delt bosted. Der hvor det er konflikt er det ikke hold for å hevde at barna får det bedre av å fratas kontakt med en forelder. De er uansett ikke mindre utsatt ved vanlig samvær. Tvert imot fører vanlig samvær til flere overleveringer, og dermed flere potensielle episoder hvor barnet kan utsettes for foreldrenes uenigheter. Dessuten er det ingen garanti for at bostedsforelderen er den beste forelderen. Man ivaretar ikke barnet bedre ved å gå utfra skjevfordeling.En siste ting jeg finner noe påfallende med denne foreningen, er at de, samtidig som de er veldig opptatt av at mødre skal få flytte langt vekk uten samtykke, ønsker avlastningstilbud. Jeg har et forslag. Hva med den andre forelderen? Kanskje denne kan avlaste dere litt? Eller bor de så langt unna? Fordi dere flytta vekk? Jada, det finnes foreldre som ikke får hjelp av den andre. Men at det er et overveldene flertall av de som kaller seg aleneforeldre, har jeg ikke så lett for å tro i dag. Overbevis meg dog gjerne om at det er tilfelle.

At alle motstandere av endringer i barneloven er avhengige av å feilrepresentere og omformulere forslagene og definisjonen av begrepet delt bosted, sier vel mye om hvor lite grunnlag man egentlig har for kritikk av endringen. Man er utelukkende opptatt av å fremme interesser som kvinnekamp, og dytter barna foran seg.

Delt bosted og felles foreldreansvar som innebærer like rettigheter og likeverd for foreldrene etter et brudd, som fokuserer på barna, fremfor mødrene: Det er på høy tid!

Nok en gang kommer mediene med en artikkel der fagmiljøet uttaler seg negativt om delt bosted. Artikkelen begynner med at barnet føler en lojalitetskonflikt, og føler de må viseat foreldrene er like viktige. Dette gjøres ved å velge såkalt 50/50-løsning. Delt bosted betyr for så vidt at man som foreldre har samme rettigheter og plikter overfor barnet, ikke at man må ha akkurat 50/50. Men man kan jo spørre: er det bedre å be barnet velge én forelder? Hvordan vil det gjøre det enklere?

Så kommer et forslag fra de to ansatte ved et familievernkontor i Oslo: -Si til barnet ditt: «Slapp av, jeg vet at du er like glad i meg, selv om du ikke kan treffe meg i helgen. Det er ikke tallet på samværsdager som avgjør at vi er viktige i hverandres liv, men hvordan vi har det når vi først er sammen!»
Vel, hvordan vil delt bosted endre på å ha en slik fleksibiltet? Jeg ville heller tro at det gjorde ting lettere. Den fordelingen man i dag ofte får, er annenhver helg. Så mister man denne, blir det lite kontakt. Har man dog delt bosted kan man åpne for fleksibilitet.
En annen er fedre som meg, med mindre barn. For oss er faktisk hyppigheten ganske viktig. Det har med tilknytning å gjøre.

De fortsetter med å legge vekt på at 50/50-løsning ikke nødvendigvis gir godt samarbeid, men krever godt samarbeid. Vel, tenk litt gjennom akkurat det. Ved å komme med en slik uttalelse, velger man åpenbart å anbefale en løsning som ikke krever godt samarbeid. Så hvis målet er å dempe konflikt, hvordan oppnår man det ved å fremme en urettferdig løsning? Man må også ta innover seg at loven er konstruert slik at bostedsforelderen i så fall vil få makt til å velge barnehage og hvor i landet barnet skal bo. Dette vil igjen gi mulighet til å begrense samvær, og heve et eventuelt konfliktnivå.
Man kommer heller ikke unna at norske studier viser at 80% av de som har delt bosted, ser dette som en bra løsning (Skjørten, Kristin, Rolf Barlindhaug, Hilde Lidén (2007): Delt bosted for barn). Av de 20 % som syntes det ikke var optimalt, var det 36% som sa dette skyldtes samarbeidsproblemer. Dette tyder på at dette ikke er et særlig stort problem. Likevel vektlegges dette som en hovedårsak for å være forsiktig med å anbefale delt bosted.
Ser man til Sverige, har man Elvis-prosjektet, som også tar for seg delt bosted. Det er funnet at barn med delt bosted generelt har bedre mental helse, enn barn som bor mest hos den ene, eller bare med den ene.
Men det ser ut til at forskningen har gått fagmiljøet i Norge hus forbi. I stedet velger de å ta for seg enkeltsaker som passer til deres standpunkt. Den ene jenta i Dagsrevy-repostasjen, som sa at hun følte hun måtte være med på en slik løsning. Dette bekrefter deres syn. Og de opplever det «ofte» på familievernkontoret. Eller synser de? For det kan se ut som at de antar at barna føler denne lojalitetskonflikten, men hvordan vet de det? Det virker jo også som at barna velger den? Og hvilke forutsetninger har barna for å vite om det fungerer før de har prøvd? Om de skulle føle at det ikke fungerte, og de ønsket å bo hos den ene litt mer, tror de ikke at barnet hadde turt å si dette til den forelderen den ville bo mer hos? Tror de ikke foreldrene hadde klart å løse dette på en god måte da?
De nevner også at jenta sa hun hadde 2 steder å forholde seg til. Det ville hun også hatt om hun bodde mer hos den ene. Skjønner ikke «ekspertene» dette? Det innebærer flytting uansett hvilken løsning man velger. Forskjellen er tiden man får med hver forelder. Denne jenta er 17 år. Det er ikke snakk om et lite barn, men en tenåring som snart kanskje flytter hjemmefra. Det er den samme jenta som jeg omtalte i mitt innlegg fra 21. januar i år, nederst i innlegget. Denne jenta ga inntrykk at det hun syntes var vanskeligst var det at foreldrene ikke var sammen, ikke at løsningen var dårligere enn å bo mer hos den ene. Det er også slik det selvsagt er. Det beste er om foreldrene er sammen. Det nest beste er delt bosted.

Neste poeng som bringes på banen er dette med likestilling. Det ymtes frempå at likestillingen og rettferdighet for voksne settes foran det beste for barnet. Igjen vil jeg referere til forskningen som viser at barn med delt bosted og samarbeidene foreldre, kommer bedre ut enn barn som bor mest hos den ene. Derved går rettferdigheten hånd i hånd med den beste løsningen. Men fortsatt er det ikke godt nok. Jeg er helt åpen for at løsningen ikke passer for alle. Men når den åpenbart passer for de fleste, og statistisk sett har bedre utfall, så må man slutte å være så skeptisk.

Ingen ting i innlegget de to psykologene har skrevet understøtter at delt omsorg er noe å være redd for, selv om de hele veien antyder det. De drar til og med frem et eksempel på en gutt som var stresset og sint, selv om han ble forsikret om at foreldrene var like glade i ham. Da moren sa «Vi vet at du var (er) like glad i oss begge ? uansett hvor mye eller lite du er sammen med hver av oss» ble han rolig. De prøver vel å antyde at gutten var engstelig for at foreldrene skulle oppfatte ham som mer glad i den ene enn den andre, da han tilsynelatende bodde mer hos den ene. Så fort han fikk vite at de forsto at han var like glad i dem likevel, var det greit. Vel, dette eksempelet er likevel ikke noen indikasjon på at delt omsorg ville ha vært feil.

Avlsutningsvis skriver de «Vi må skille mellom hva som er tilsynelatende rettferdig ? og hva som er rett. Vi må erkjenne at rettferdighet for voksne av og til vil kunne gå på tvers av hva som er rett ? og dermed rettferdig ? for barn.» Hvordan er det rettferdig eller rett for barn å få mindre tid med én av foreldrene? Hvordan er det rettferdig for barn at den forelderen de bor hos kan flytte dem vekk fra den andre forelderen og dermed vanskeliggjøre samvær?

Igjen sitter man tilbake og undres hva som egentlig foregår i det norske fagmiljøet. Hvorfor jobber de så aktivt med å forhindre delt bosted? Hvorfor hevder de man ikke vet noe om hvordan barna har det, eller konsekvensene, når det finnes forskning på dette? Hvorfor er de så opptatte av å peke på de få problemene, i stedet for å fokusere på de langt flere positive sidene?
For å komme med en liten analogi. Dersom en medisin kan gjøre 80% av pasientene friske, mens 20% merker lite effekt og 36% av disse (ca 7-8% totalt) opplever bivirkninger, ville man da frarådet å bruke medisinen? Dersom man følger det norske fagmiljøet innen FVK, BUFDIR og FOSAP sin logikk, så ja.

Det ble i dag publisert en artikkel i nettavisen om manipulasjon av barnevern og domstol. Det fremkommer at manipulasjon er vanlig i saker med høy konflikt. Dette er det en rekke foreldre som kan bekrefte. Men det er ikke bare beskyldninger om overgrep. Det er også en taktikk jeg selv har fått erfare, som handler om at far (i mitt tilfelle) fremstilles som så konfliktskapende som mulig, for så å hevde at dette påvirker mors omsorgsevne. Jeg fikk disse anklagene mot meg, uten at de kunne bekreftes på noen måte. Det ble heller ikke forklart nærmere. Det ble hevdet at det kunne dokumenteres og at vitner kunne illustrere dette, men vitnene ble trukket, og dokumentasjonen aldri lagt frem. Likevel blir ikke dette gjennomskuet av domstolen. Det virker som om de aksepterer anklagene uten videre bevis. Dommeren jeg hadde mente at selv om det ikke var påvist, måtte man «ta høyde for at mor hadde følt det sånn». Med andre ord, skal man legge vekt på ting som er ille dersom de var tilfelle, selv om ingenting tyder på det. Jeg hadde forresten gode argumenter for at situasjonen ikke kunne være slik mor fremstilte den. Disse ble dog ikke vektlagt.

Vi ser nederst i artikkelen en tingrettsdommer som sier at man ikke kan ta sjansen på at slike beskyldninger ikke er riktige. Dette er en skremmende uttalelse. I en slik situasjon burde barnet undersøkes på en skånsom måte. Videre burde den anklagende part forklare hvordan den kjenner til dette og hvilke indikasjoner den har. Det krever grundig utredning. Det kan ikke være nok å bare hevde noe, og dermed vinne frem. Da tar man jo en like stor sjanse, ved at man kanskje overlater barnet til den som faktisk absolutt ikke burde ha omsorgen. Men dette forteller litt om mangelen på kompetanse i domstolen. Dommeren forteller også at de sakkyndige har stor innflytelse, som bekrefter dette. De har med andre ord ikke tro på egne vurderingsevner, og antar at den sakkyndige har ekspertise, og vet hva han eller hun snakker om. Dessverre er dette ikke tilfelle i mange saker. Sakkyndiger gjør overfladiske utredninger, og lener seg på generelle standpunkter. når de kommer med sine uttalelser. For foreldre som leser disse er det ofte svært overraskende å se hva de sakkyndige konkluderer med.

En annen ting som jeg også vil fremheve, er at forelderen ikke er alene om å manipulere. De fleste er representert av en advokat. Advokatens jobb burde være å komme med råd som gir muligheter for et godt samarbeid, ikke å knuse motparten. Dessverre er det mange advokater som uten å blunke, hjelper sin klient i å manipulere. Det er også tilfeller hvor de faktisk oppfordrer klienten sin til å angripe motparten. Jeg har selv opplevd dette. Advokaten får mor til å kreve ting hun ikke i utgangspunktet har ønsket, bare for å forverre ting ytterligere.

Jeg tror dog at manipulasjon ikke fungerer helt uten videre. Men når vi har et system som i utgangspunktet ikke fremmer likeverd; som forutsetter at mor er viktigst; som har en underliggende tanke om at far som oftest er konfliktskaperen, osv., så ender vi opp med et system som har lettere for å tro på mor, og å utvise skepsis for far.

Her vil jeg bare skrive litt kort om begrepet monotropi, og hvordan det tilsynelatende fortsatt brukes til å forsvare systemets favorisering av mor.

I 1951 kom psykoanalytikeren John Bowlby med en hypotese om at barn knytter seg til sin mor på en måte som skiller seg fra tilknytningen til noen annen person i barnets liv. Han mente at denne tilknytningen ble til i de løpet av barnets seks første måneder og at brudd på den ville ha alvorlige konsekvenser for barnet. Det er dette konseptet som kalles monotropi. Med et slikt utgangspunkt kan man kanskje skjønne fagfolkenes bekymring rundt konsekvensene for barna rundt delt bosted. Det virker også ganske klart at dette er noe som man fortsatt støtter seg til her til lands. Da er det  greit å være bevisst på at monotropi er et konsept de aller fleste forskere har gått bort fra. Grunnen til dette er mangel på empiri som tilsier at det har noe for seg. Det er også forskning fra Michael Rutter som peker på at John Bowlby i sin hypotese bare har delvis rett, og da ofte på feil grunnlag.

Uansett har vi i Norge i dag tilgang til brosjyrer skrevet av fagfolk, som kommer med anbefalinger for bosted for barn under 3 år, en fra BUFDIR og en fra FOSAP. Disse er preget av et syn om at barn har én primær tilknytningsperson. Det er også mye som peker på at dette er mor. Dette er det som sagt ikke belegg for i forskning. Men det finnes forskning som tar utgangspunkt i at det er slik. Denne forskningen samsvarer med den forskningen BUFDIR og FOSAP basererer seg på. Les om disse kildene i mitt tidligere innlegg her.
At man vektlegger disse rapportene viser at man fremmer bestemte interesser og at man velger ut de konklusjonene man er mest enig med, uten å vurdere eventuelle svakheter i rapportene.

Noe som man hører mye om i forbindelse med barnefordeling, er hovedomsorgsperson, eller primær omsorgsperson. Som oftest er denne betegnelsen brukt om mor. Dette er begreper som minner veldig mye om monotropi. Jeg har erfaring fra familievernkontoret (FVK) og rettsvesenet, hvor jeg har vært borti 2 forskjellige meklere og 2 forskjellige sakkyndige. Disse begrepene har vært brukt i fleng. Forbindelsen er ofte at de sier barnet ikke bør være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson. Eller så kan de snakke om at vi må tenke over hvem barnet er mest knyttet til. Det de i tilfellene jeg har erfart alltid antar, er at denne personen er mor. Selv når jeg sier at jeg er ganske sikker på at det ikke er noe forskjell å snakke om, blir jeg irettesatt. Det er ganske frustrerende, når den som sier dette aldri har truffet barnet mitt, men likevel mener hun er mer kvalifisert enn meg til å uttale seg.
Jeg nevnte ved en anledning i retten at jeg syntes «hovedomsorgsperson» ble et uriktig utrykk. Barnet mitt så på oss som mamma og pappa, ikke hovedomorgsperson og samværsforelder. Dette fikk både dommer og sakkyndig i min sak til å forklare at de ikke antydet at begrepet tok utgangspunkt i hvordan barnet så det. Til tross for dette ble det fortsatt brukt i forbindelse med hvordan sakkyndige mente barnet ikke burde være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson, og dommeren mente mor utvilsomt hadde vært hovedomsorgsperson under samlivet (uvisst hvordan han kom frem til den slutningen). Dersom begrepet ikke beskriver hvordan barnet oppfatter foreldrene, hvorfor benyttes det overhodet? Om det sies at barnet ikke bør være lenge borte fra sin hovedomsorgsperson, må vel dette bero på nettopp en forutsetning om at barnet betrakter foreldrene slik. Man legger også loven opp slik at den barnet bor mest hos automatisk blir hovedomsorgsperson, og dermed blir dette vektlagt i retten og i sakkyndighetsrapporter. Denne rollen er så viktig, at nærmest ingenting kan endre på den.

Disse begrepene bekrefter at vi fortsatt har et system som hevder at den ene forelderen er mer viktig enn den andre. Den andre blir redusert til å ikke ha noen spesiell betydning. Det som er er verst er at det ikke finnes noen indikasjoner på at barn forholder seg til foreldrene sine på denne måten. Det er på høy tid at vi får fokus på viktigheten av begge foreldre, og at disse begrepene legges døde. Så lenge de lever i systemet, vil likeverd være vanskelig å oppnå.