Her vil jeg bare skrive litt kort om begrepet monotropi, og hvordan det tilsynelatende fortsatt brukes til å forsvare systemets favorisering av mor.
I 1951 kom psykoanalytikeren John Bowlby med en hypotese om at barn knytter seg til sin mor på en måte som skiller seg fra tilknytningen til noen annen person i barnets liv. Han mente at denne tilknytningen ble til i de løpet av barnets seks første måneder og at brudd på den ville ha alvorlige konsekvenser for barnet. Det er dette konseptet som kalles monotropi. Med et slikt utgangspunkt kan man kanskje skjønne fagfolkenes bekymring rundt konsekvensene for barna rundt delt bosted. Det virker også ganske klart at dette er noe som man fortsatt støtter seg til her til lands. Da er det greit å være bevisst på at monotropi er et konsept de aller fleste forskere har gått bort fra. Grunnen til dette er mangel på empiri som tilsier at det har noe for seg. Det er også forskning fra Michael Rutter som peker på at John Bowlby i sin hypotese bare har delvis rett, og da ofte på feil grunnlag.
Uansett har vi i Norge i dag tilgang til brosjyrer skrevet av fagfolk, som kommer med anbefalinger for bosted for barn under 3 år, en fra BUFDIR og en fra FOSAP. Disse er preget av et syn om at barn har én primær tilknytningsperson. Det er også mye som peker på at dette er mor. Dette er det som sagt ikke belegg for i forskning. Men det finnes forskning som tar utgangspunkt i at det er slik. Denne forskningen samsvarer med den forskningen BUFDIR og FOSAP basererer seg på. Les om disse kildene i mitt tidligere innlegg her.
At man vektlegger disse rapportene viser at man fremmer bestemte interesser og at man velger ut de konklusjonene man er mest enig med, uten å vurdere eventuelle svakheter i rapportene.
Noe som man hører mye om i forbindelse med barnefordeling, er hovedomsorgsperson, eller primær omsorgsperson. Som oftest er denne betegnelsen brukt om mor. Dette er begreper som minner veldig mye om monotropi. Jeg har erfaring fra familievernkontoret (FVK) og rettsvesenet, hvor jeg har vært borti 2 forskjellige meklere og 2 forskjellige sakkyndige. Disse begrepene har vært brukt i fleng. Forbindelsen er ofte at de sier barnet ikke bør være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson. Eller så kan de snakke om at vi må tenke over hvem barnet er mest knyttet til. Det de i tilfellene jeg har erfart alltid antar, er at denne personen er mor. Selv når jeg sier at jeg er ganske sikker på at det ikke er noe forskjell å snakke om, blir jeg irettesatt. Det er ganske frustrerende, når den som sier dette aldri har truffet barnet mitt, men likevel mener hun er mer kvalifisert enn meg til å uttale seg.
Jeg nevnte ved en anledning i retten at jeg syntes «hovedomsorgsperson» ble et uriktig utrykk. Barnet mitt så på oss som mamma og pappa, ikke hovedomorgsperson og samværsforelder. Dette fikk både dommer og sakkyndig i min sak til å forklare at de ikke antydet at begrepet tok utgangspunkt i hvordan barnet så det. Til tross for dette ble det fortsatt brukt i forbindelse med hvordan sakkyndige mente barnet ikke burde være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson, og dommeren mente mor utvilsomt hadde vært hovedomsorgsperson under samlivet (uvisst hvordan han kom frem til den slutningen). Dersom begrepet ikke beskriver hvordan barnet oppfatter foreldrene, hvorfor benyttes det overhodet? Om det sies at barnet ikke bør være lenge borte fra sin hovedomsorgsperson, må vel dette bero på nettopp en forutsetning om at barnet betrakter foreldrene slik. Man legger også loven opp slik at den barnet bor mest hos automatisk blir hovedomsorgsperson, og dermed blir dette vektlagt i retten og i sakkyndighetsrapporter. Denne rollen er så viktig, at nærmest ingenting kan endre på den.
Disse begrepene bekrefter at vi fortsatt har et system som hevder at den ene forelderen er mer viktig enn den andre. Den andre blir redusert til å ikke ha noen spesiell betydning. Det som er er verst er at det ikke finnes noen indikasjoner på at barn forholder seg til foreldrene sine på denne måten. Det er på høy tid at vi får fokus på viktigheten av begge foreldre, og at disse begrepene legges døde. Så lenge de lever i systemet, vil likeverd være vanskelig å oppnå.
Fars Kamp mot Systemet 