Siste nytt?

For et par dager siden kom det en artikkel ut på nrk.no, om økningen av delt bosted som løsning etter samlivsbrudd. Nok en gang er det bekymringer fra fagfolkene som skal vektlegges. Artikkelen begynner med å referere til barnets situasjon som «livet i en koffert». Bare for å gjøre det litt negativt. Jeg vil bare påpeke med en gang at enten barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene, eller annenhver helg hos far, med enten en overnatting eller ettermiddagssamvær i mellomliggende uke, så er det flytting mellom hjemmene. Det blir bare lengre tid mellom treffene med far, og korte samvær.

Trine Eikrem er psykolog og leder for Enerhaugen familievernkontor. Hun er bekymret for konsekvensene delt bosted kan ha for barn på sikt. Men hva i all verden kan en slik ordning føre til som er så ille? En ting alle fagpersoner og forskere ser ut til å enes om uansett syn på bostedsløsninger, er i alle fall at konflikt ikke er heldig. Men hva er det man tydelig ser at fører til konflikt? Jo, at en forelder, for det meste far, mister sin verdi etter samlivsbruddet. Mor er plutselig viktigst for barnet. Barnet skal helst ikke se så mye til far. Dette igjen fører videre til at far mister en del innflytelse, mye takket være §37 i barneloven, som gir bostedsforelderen (mor) muligheten til å flytte eller bytte barnehage uten at far kan motsette seg. Som igjen bidrar til mer konflikt. Det er også verdt å merke seg at mye av grunnen for at denne loven ikke er lagt inn under foreldreansvaret handler om at mødre skal kunne flytte rundt med barnet uten at far kan si noe. Det handler altså ikke om barnet overhodet. Dette er det dog ikke noe bekymring for. Men for barnet å ha to deltakende i livet sitt, hvem vet hva det kan føre til?

Det står så at forskerne er positive til delt bosted, for det viser at det ofte er et godt samarbeid mellom foreldre som praktiserer løsningen. Men det er jo ikke bra nok. For om løsningen også tilfeldigvis er rettferdig for foreldrene, så er det automatisk slik at det må bety at barna er glemt. Slik ser det i alle fall ut som at barneombud Anne Lindboe tenker. Hun også er mener vi vet for lite om konsekvensene. Igjen: hva tror hun konsekvensene kan være av å ha to foreldre som samrbeider godt, som skulle være mindre heldig? Det står så: «Hun mener at barn som er redde for å såre foreldrene kan slite seg selv ut for å tekkes de voksne.» Hvilke grunnlag har hun for å mene dette? Er det noe som understøtter dette synspunktet? Og hvor stor andel av barn som er i en slik ordning er det snakk om? Om andelen er langt mindre enn andelen som synes det funker, som forskningsmateriale tyder på, kan man ikke fortsette å motarbeide løsningen. Man får heller sette inn litt ekstra ressurser på de tilfellene hvor det ikke fungerer.
Lindboe undervurderer også sterkt foreldres evne til å forstå barna sine. Jeg merker selv på min sønn på hans respons, hvorvidt han trives eller ikke med forskjellige situasjoner. Han blir mer stresset av ettermiddagsamvær enn ved overnatting. Likevel har to sakkyndige vurdert at det blir for mye samvær om han skal overnatte i mellomliggende uke. Dette er et resultat av standpunkter som ikke er basert på utredning av min sønn, men fagmiljøets generelle syn. Lindboe antyder også ved uttalelsen at hun forstår barn bedre enn hva foreldre for de aktuelle barna gjør. Dette er også litt betenkelig.

Avslutningsvis står det at en dansk undersøkelse viser at delt bosted kan fungere godt. Jeg vil legge til at det svenske Elvis-prosjektet viser det samme. I tillegg, som jeg har nevnt i alle mine innlegg hittil, Warshaks konsensusrapport. Sistnevnte er altså bifalt av 110 forskere, en rekke av dem amerikanske, men også fra Japan, Sverige, Iceland, Australia, Italia, New Zealand, Spania, Tyskland, Israel, Canada, Storbritannia, Camerun, og Finland.
Vi har også en norsk undersøkelse av Skjørten & co, fra 2006, som viser at 80 % er fornøyd med delt bosted. Men: Eikrem mener det er vanskelig å gi råd til norske familier fordi det er utenlandsk eller gammel forskning.
For normale ressurssterke foreldre, så vil forskning basert på totalt forskjellig levevilkår kunne være misvisende. Paradokset er at det er nettopp slike rapporter norske fagfolk bruker som grunnlag for rådgivning. Forskerne i konsensusrapporten og i den danske og svenske undersøkelsen, forsker på foreldre i ganske like situasjoner som vi er i. Det er ikke slik at det er biologiske faktorer som gjør norske barn så unike at utenlandsk forskning ikke er mer enn god nok. Det er heller ikke slik at «gammel» forskning er det samme som ugyldig forskning. Det har ikke skjedd så store endringer i samfunnet at man ville fått flere som var misfornøyde med delt bosted nå. Faktisk er det slik at flere mødre jobber heltid og har karrierer, akkurat som menn. Det burde egentlig gjøre delt bosted og tettere samarbeid ennå mer aktuelt.

Det er klart at det aller beste er å ha to foreldre som bor sammen. Men det er alltid mange som vil oppleve samlivsbrudd. For disse er det ganske godt påvist at barn med tilnærmet lik tilgang på begge foreldre klarer seg nesten like bra som de i intakte familieforhold. De som vokser opp med mest kontakt med den ene kommer dårligere ut. Så hvorfor kjempes det så hardt for å holde igjen?

Det som ser ut å gå igjen er at fagfolkene hele tiden hevder man ikke vet nok. Dette bekrefter vel bare at de ikke burde komme med så mange uttalelser. For det finnes forskning der ute. Og det er tilsynelatende lekmennene som har den bredeste kunnskapen rundt dette i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..