Kilder til forvirring.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (BUFDIR) har utgitt et hefte som heter "Barnets beste ved samlivsbrudd". Dette har en del likheter med det heftet (kan lastes ned fra siden) FOSAP ga ut, men BUFDIR tar for seg barn helt opp til 12+.

Under BUFDIR finnes en etat som heter BUFETAT. Under denne igjen finner vi familievernkontoret (FVK). Familievern er en tjeneste hvor alle med felles barn under 16 år må møte opp til obligatorisk meglingsmøte hos FVK ved samlivsbrudd, dersom de er samboere eller gifte. Man må også ha en meglingsattest herfra om man skal trekke en sak for retten. Heftet jeg nå skal gjennomgå er altså fra BUFDIR til bruk ved familievernkontoret, som veiledninger for par med felles barn ved brudd. Det forteller om hva man bør tenke på og hvordan situasjonen bør legges opp.

Heftet har, i likhet med FOSAPs hefte, ingen kildereferanser. Vi finner likevel det velkjente uttrykket "forskning viser". Jeg synes det er helt greit å bruke dette uttrykket, dersom man kan vise til forskningen, og denne er relevant. Dette er dog ikke tilfelle her.

Under overskriften "Foreldrenes ansvar" innleder heftet med å fortelle at det er foreldrenes ansvar å bestemme hvor barnet skal bo fast, og hvor mye samvær det skal ha med den andre forelderen. Man kan også velge delt bosted. Høres jo fornuftig ut. Resten av teksten indikerer dog at det kun er snakk om litt større barn, med en egen oppfatning om saken. Neste avsnitt ser også ut til å komme med forslag som gjør innledningen noe uklar. Nemlig at omsorgsituasjonen etter bruddet bør være mest mulig lik sånn det var tidligere. Videre at man vektlegger ansvarsfordelingen for barnet før bruddet, og deretter hvem barnet er mest knyttet til. Her begynner det å skurre for meg. Hvordan skal man få det mest mulig likt? Den ene flytter ut, den andre blir (kanskje) boende. Uansett vil barnet ha to hjem fra nå av. For små barn, vil det ofte ende med samvær med far annenhver helg og en ettermiddag i mellomliggende uke. Det er det som anbefales, av sakkyndige, FVK, domstol, osv. Det stemmer ikke overens med "mest mulig likt" den situasjonen som var. Nå er den ene forelderen (far) sjelden tilstede, mens barnet stort sett er alene med mor. Dette går også ofte utover barnets kontakt med øvrig familie på fars side. Ansvarsfordeling: Hva legges i det? I mitt forhold deltok begge i stell, mating, trøst, osv. Og dersom én av oss hadde gjort mer av dette enn den andre, hvordan fortsetter man å ta hensyn til det? Er det virkelig viktig at den som skiftet bleie mest fortsetter med det? Eller er det viktigste at begge har gjort det, og fortsetter og gjøre det hver for seg, slik at man viderefører tilknytningen og tryggheten barnet har fått til begge foreldrene?  Mor var mer hjemme på dagtid, delvis pga. permisjon, delvis pga. sykmelding. Slik man tolker det, blir resultatet at barnet skal bo mest hos mor. Men hvorfor? Forstår barnet tid på en slik måte at det rangerer foreldrene etter antall timer tilbrakt hjemme med det?
Ved et samlivsbrudd er ikke forholdet helt på topp uansett. Å bestemme hvem barnet skal bo hos og hvor mye, er også vanskelig. Så når en av de første oppgavene man gis er å skulle anslå hvem barnet er mest knyttet til (det finnes ikke forskning som viser favorisering av tilknytningspersoner på en slik måte), hvordan bidrar da FVK til redusert konflikt mellom foreldrene?

Neste del i heftet handler om samvær og barnets alder. Her kan dere ta en titt på lenken over. Kort fortalt er det samme anbefalninger FOSAP har kommet med for de minste barna. Selv om innledningen som nevnt sier at man kan velge delt bosted, er det ikke anbefalt. Her er det også anbefalinger fra 3-6 år, 6-12 år, og 12+. I grupper 3-6 står det at man kan prøve delt bosted, men forholdene må ligge til rette. Problemet som oppstår her er at de tilfellene hvor foreldre ikke allerede har blitt enige om delt bosted, gir loven bostedforelderen et ekstra fortrinn for å opprettholde en ujevn fordeling, ved å la denne bestemme hvor i landet barnet skal bo og gå i barnehage. Dermed er det ganske enkelt å vanskeliggjøre en opptrapping. Videre i de neste inndelingene er barnet større og mer opptatt av venner enn foreldre. Samværsforelderen vil da logisk sett miste samværstid i den forbindelse. Dersom mor har utnyttet muligheten til å flytte passe langt fra far, vil det også kunne føre til at barnet ønsker å være der, fordi vennene er der. Det kommer også frem i anbefalingene, hvor man oppfordres til å forstå behovet, selv om det betyr at barnet er hos den andre forelderen utover hva som er avtalt. I mine øyne er dette en god grunn til at flytting og barnehagebytte (bostedskompetansen) burde ligge under foreldreansvaret. Det er tilsynelatende ganske mange som mener det ikke er så farlig om man ikke bor lenger enn en halv time unna (med bil utenom rushtida). Kanskje, dersom man mener det er er nok med samvær annenhver helg, og redusert mulighet for oppfølging i hverdagen. Jeg mener dog, basert på egen erfaring, at det er mer enn langt nok unna til at det skaper problemer. Mor til mitt barn flyttet plutselig til Oslo, motsatt side av hvor jeg bor. Dermed ligger barnehagen en halvtime unna (uten trafikk) der hvor jeg bor, i stedet for 2 minutter. Jeg jobbet i Oslo før, og har fått ny jobb nå, også i Oslo. Beggene jobbene er dog på motsatt side av byen for den nye barnehagen. Dermed er min virkelighet slik at jeg må kjøre i køen som skal ut på ene siden av byen for å komme til barnhagen. Dette spiser inn i samværstiden. Deretter må jeg stå i enda lenger kø hjemover. Jeg bruker fort 1,5 timer på henting i barnehagen. Ved levering, er det ikke bedre. Lang kø innover. I tillegg åpner ikke barnehagen før halv åtte, som gjør det å reise tidlig bortkastet, da det kun vil resultere i mer venting utenfor barnehagen. Det umuliggjør også delt bosted, både nå og på sikt.
Selv om forskningen viser at delt bosted er det beste, etter to foreldre som bor sammen, og at 80 % er fornøyd med dette, er det ingen ting i anbefalingene som er rettet etter dette. Tvertimot virker virker anbefalingene å gå litt imot delt bosted for alle aldersgrupper.

Resten av heftet er generelle råd til foreldre. Råd som tildels virker merkelige og som er basert på ganske underlige premisser. Blant annet står det "Hvis det er store forskjeller mellom deres forutsetninger for å ta godt vare på barnet, er det best å avtale at barnet er mest hos den av dere som har de beste forutsetninger for å ta vare på barnet." Er dette i det hele tatt en reell problemstilling, og noe foreldre drøfter sammen?
Deretter kommer litt om kontinuitet. Her kommer de inn på usikkerhet rundt rutiner og det å passe barnet alene. Om foreldrene ikke har bodd sammen, vil vel noen og enhver være litt usikker på ting i starten. At foreldre som har bodd sammen har fordelt det slik at kun den ene har tatt seg av stell, mating, legging, osv. tilhører sjeldenhetene i dag. Det gjenspeiler seg også i utviklingen, hvor flere og flere foreldre blir enige om delt bosted, og fedre som blir forhindret i delaktighet engasjerer seg mer og mer. Rådet virker å lene seg mot at far er lite delaktig og uerfaren, mens mor er trygg og sikker som omsorgsperson.
Neste råd om fleksibilitet er i stor grad en kort oppsummering av de aldersbestemte anbefalingen.
Resten av rådene er også basert på hva som er viktig dersom barnet skal ha delt bosted eller utvidet samvær, og er veldig fokusert på vanskelighetene som kan oppstå. Igjen vil jeg påpeke at studier har vist at 80% er fornøyd med delt bosted. Dette burde veie mer i forhold til de anbefalinger som gis, enn hva som ikke fungerer for de få.

Men nå, over til det som er interessant. Dette heftet er fra mai 2014, altså under ett år gammelt. Hvorfor er de så lite oppdaterte på fedrenes rolle og forskningen på små barn? La oss se på hvem som har utarbeidet brosjyren. Ida Brandtzæg og Espen Walstad. Hva kan vi finne ut om dem? Et søk resulterte i alle fall i denne artikkelen. Den starter med en familieterapeut, Susanne Blichfeldt, som sier at "Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor". Dette er ikke tilfelle, da barn knytter seg til begge foreldre. Det stemmer nok at det er viktig men minst én tilknytningsperson, men ikke at det kun kan være én. Susanne Blichfeldt sier videre "Primær tilknytningsperson er ikke det samme som primære omsorgsgivere.  Det er viktig å vite at det derfor ikke sier noe om kvaliteten hos foreldrene og at de kan være like gode slik, men babyen har valgt seg en person, og det er viktig at den personen er god og trygg og evner å følge barnets behov og uten at den relasjonen forstyrres". Her sikter hun til monotropi. Monotropi er et begrep som beskriver hvordan et barn forholder seg til sine omsorgspersoner. Mannen bak begrepet, John Bowlby, mente (i 1951) at barnet knytter seg mest til en omsorgsperson, og dette var da mor. Dette er noe forskere i dag ikke forholder seg til, da det ikke finnes funn som bekrefter dette.
Litt lenger ned kommer Ida Brandtzæg inn og støtter seg til disse uttalelsene. Man begynner å se et mønster hos fagfolkene i Norge. Til tross for konsensus blant forskerne rundt hva som fungerer hos de minste barne, lener det norske fagmiljøet seg på en avleggs teori om tilknytning og forskningsrapporter som støtter deres standtpunkt.
For det som virkelig er beskrivende er kildene for heftet Ida Brandtzæg og Espen Walstad her utredet. Noen har nemlig klart å skaffe disse til veie, og de forklarer en hel del. Kildene følger her:

  1. McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General?s Department.

    Denne rapporten er lang og omfattende. Men i konsensusrapporten til Warshak side 15, står en liten oppsummering. Det pekes på en rekke svakheter i rapporten, og en av disse tingene var at barn mellom 2-3 år viste mindre tegn til tungpustethet (stressreaksjon) ved hyppige overnattinger enn ved ingen eller sporadiske (opp til 3 netter i måneden) overnattinger. Til tross for dette fraråder McIntosh, og hennes norske beundrere, hyppige overnattinger. Det er også verdt å merke at 30 % av foreldrene aldri hadde bodd sammen. Det blir også bemerket at veldig få var gifte. Jeg vet ikke helt hva som legges i det, da jeg personlig ikke ser noe forskjell på om foreldre er gifte eller samboere i forhold til situasjonen med barnet, men mulig at jeg kan finne en forklaring på det.
    Det er også verdt å merke at denne rapporten, og 2 av de andre rapportene under, nummer 2 og 4, tar utgangspunkt i at monotropi er reelt, og derved bygger på premisser som ikke er sannsynlige. Det betyr blant annet at det fokuseres en del på hvordan overnattinger påvirker tilknytningen mellom mor og barn.
    Dette er beskrevet i en artikkel av Professor Linda Nielsen. Hun skriver:
    "First, these three studies assume that infants form one ?primary? attachment to only one of their parents; second, that the quality (security) of this one relationship largely determines infants? abilities to regulate their emotions; third, that this attachment takes precedent over the father ? infant bond especially in the first year of the infant?s life; and fourth, that overnight time away from the mother, unlike daytime separation, is particularly stressful and undermines the security of their attachment. For these reasons, these three studies assumed that infant?mother attachment should be a primary measure of infants? well-being and the central focus of parenting plans.

    In fact, however, many researchers do not agree with these assumptions about attachment largely because they are not consistent with recent empirical data (Cashmore & Parkinson, 2011; Garber, 2012; Hynan, 2012; Lamb, 2012a; Ludolph, 2012; Ludolph & Dale, 2012; Warshak, 2012)."

    Det er ganske bemerkelsesverdig at vi da har norske fagfolk som baserer anbefalinger på alle 3 rapportene!

  2. Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.

    En interessant detalj med denne rapporten er at, selv om den som nevnt over, tar utgangspunkt i monotropi, så er ikke konklusjonen at overnatting hos far er stressende hos små barn. De sier at det ikke er noen merkbar forskjell. Dette blir dog ofte misrepresentert, i følge Nielsen, og derved sikkert en av grunnene til at den tas med som en kilde.
    Heller ikke Warshak ser ut til å se noe slik konklusjon i sin beskrivelse av rapporten.
     

  3. Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.

    Denne står ikke alt for mye om, men Warshak nevner at den ikke viser noen funn som tyder på at overnattinger er stressende for småbarn. I rapportens konklusjon kan det dog se ut som at de underspiller betydningen av overnattinger noe. Jeg har dog ikke rukket å lese gjennom alt.
    Det står litt om den i artikkelen til Nielsen også. Hun nevner at rapporten tar for seg foreldre hvor en betydelig minoritet av de involverte hadde flyttet fra hverandre før barnets fødsel, mens en del aldri hadde bodd sammen i det hele tatt. Dette er vesentlig, fordi de norske anbefalingene gis stort sett i forbindelse med at foreldre som er samboende eller gifte er på den obligatoriske meglingen. Det er da forventet at begge foreldre har vært mer involvert i barnets liv enn når far ikke har bodd med mor første perioden av barnets liv.
     

  4. Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

    Denne rapporten er også spesiell da den tar utganspunkt i fattige minoritetsfamilier i USA, hvor 50% av fedrene og 10% av mødrene ble fenglset før barnet fylte fem år, og hvor 65% av foreldrene hadde barn med flere partnere som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Rapporten blir dermed lite relevant for de livsituasjoner de fleste er vant med i Norge. Denne studien er med andre ord relevant for de som faller inn under denne kategorien.
    Det var også slik at de målte barnets tilknytning til mor (monotropi), og bekreftet utrygg tilknyting, selv om det i mange tilfeller handlet om barn som bodde mest hos sin far. Selvsagt vil det gi ønsket resultat, når man måler mor-barn tilknytning.

Det man kan konkludere med er at det norske fagmiljøet har tatt et standpunkt. Derved plukker de ut den forskningen som produserer det resultatet eller de konklusjonene de ønsker seg, og overser majoriteten av forskningen og forskerne som viser noe annet. Det er egentlig ganske skremmende, for det viser at de ikke er åpne for å ta til seg ny kunnskap, noe som er essensielt innenfor forskning og vitenskap.







var switchTo5x=true;
http://w.sharethis.com/button/buttons.js
stLight.options({publisher: «03eaad31-942b-4ed0-a23a-77258e891b05», doNotHash: false, doNotCopy: false, hashAddressBar: false});

2 kommentarer om “Kilder til forvirring.

  1. Anonym: Takk for tilbakemelding. Jeg jobber med flere innlegg for tiden, også til media, spesielt med sikte på å få oppmerksomhet på forskningnen, og hvordan Bufdir, Fosap og Barneombudet lener seg på tilbakevist forskning når de går ut mot delt bosted.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..