Ekspertenes synsing

Det slår meg at «ekspertenes» kunnskap om barnefordeling sterkt preget av synsing og forutinntatthet, her i Norge. Jeg har kommet over enkelte artikler, reportasjer, debatter, o.l. som omhandler temaet og bekrefter dette.

Her er en artikkel fra forskning.no, hvor eksperten er Gry Mette D. Haugen. Hun er førsteamanuensis og nestleder ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU, og seniorforsker hos NTNU Samfunnsforskning. Haugen har en tilnærming mot foreldre som vurderer delt bosted som går ut på at hun sier «at de bør prøve å flytte mellom to hjem hver uke i et halvt år før de avtaler delt bosted for barna sine». Er det slik man avgjør hvorvidt delt bosted er en god løsning eller ikke? Det er stor forskjell på voksnes og barns behov. Å spekulere i et barns opplevelse av en situasjon, basert på opplevelsen man har som voksen, oppfatter jeg som et ganske utrolig ressonement fra en som er forsker.  Videre er hun, som jeg oppfatter at mange andre eksperter også er, veldig opptatt at det må være lavt konfliktnivå. Men hvorfor skal man alltid ta utgangspunkt i at det potensielt kan være en konflikt og rådgi utfra det? Å sette foreldrene opp mot hverandre, dele dem inn i kategorier, hvor den ene blir fremstilt som viktigere enn den andre, som igjen medføre tap av innflytelse for den som «teller minst»; er det konfliktdempende?
Hun sier «Det er lite skilsmisseforskning i Norge. Og den forskningen som finnes, handler stort sett om barn i skolealder. Vi vet lite om hvordan barnehagebarna har det med delt bosted.» Den norske forskningen på barn i skolealder, viser at 80% er fornøyd med delt bosted. Regjeringen har endret på hjemmesidene sine, og jeg har ikke funnet rapporten, men den er referert til i NOU 2008:9 :10.3.2 Forskning om delt bosted. Likevel legges det ikke opp til at dette bør være det langsiktige målet. Videre må jeg si det er påfallende at når det finnes internasjonal forskning på området, at man ikke tar det i betraktning. Denne artikkelen kom ut i 2012, da burde Haugen ha kjent til rapporten fra Kelly & Lamb (2010). I dag finnes også en konsensusrapport, som jeg refererte til i mitt første innlegg, av Dr. Richard Warshak. Jeg anbefaler å ta en titt på konklusjonene i rapporten. Jeg vil også påpeke det faktum at denne rapportens konklusjoner er støttet av ytterligere 110 forskere på området. Alle er ramset opp helt til slutt i rapporten.
Haugen sier også at «Ut fra rådende teorier om tilknytningsproblematikk mener jeg at det er uheldig for barn under tre år å skifte hjem hver uke. Jeg mener at den som har hatt hovedomsorgen for de små barna mens foreldrene var sammen, også bør ha hovedomsorgen for de små barna når foreldrene skiller lag.» Det som slår meg er at innen dette feltet, ser det ikke ut som teori viser til det vitenskapelige begrepet. Her er det snakk om idéer, som ikke en gang ser ut til å ha særlig støtte i forskningen. Det er også påfallende at hun sier at hun «mener». Videre bruker hun begrepet «hovedomsorg». Hva legges i dette begrepet? Og hvorfor er det viktig med hovedomsorg? Er det noe som helst som tyder på at det som evt. måtte ligge i begrepet, er svært viktig for barnet?
Tilslutt snakker hun om de store barna, i slutten av tenårene. Dette er barn som uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, ikke er så opptatt av å henge med foreldrene. Det er mens barna er små at kontakten med begge foreldrene er essensiell. Måten Haugen forklarer sitt syn på i denne artikkelen, viser at hun velger å vektlegge det som stemmer best med hennes oppfatning, og appelerer det til alle situasjoner. Hvorfor blir det ikke stilt spørsmålstegn ved at dette er typen informasjon man baserer anbefalinger på i Norge?

Det forrige barneombudet, Reidar Hjermann, var også en som gikk i mot delt bosted. I denne artikkelen uttaler han seg om barnets liv etter et brudd. Han sier at man ikke kan bestemme ordning for barnet basert på hva som er rettferdig for foreldrene. Dette kan jo se fornuftig ut. Men om løsningen forskning viser fungerer best, er i tråd med jevn tid hos begge foreldre, så er det faktisk ikke foreldrenes rettferdighet løsningen vil være basert på. Hjermann var også en til å spekulere ut fra sin egen forståelse. I forbindelse med hva som var barnets beste kan vi lese følgende: «Det er ikke vanskeligere enn at de må samarbeide om å vurdere hva som er den beste løsningen for dette barnet. Når det er sagt, mange foreldre er bevisste på at det å være et barn som lever i en koffert ikke er en ideell løsning. Det er tungvint og upraktisk å bo i to hjem, jeg tror ikke foreldrene hadde holdt ut lenge med en tilsvarende løsning, sier Hjermann.» Igjen har vi en person som baserer tanken om barnets opplevelse med utgangspunkt i en voksens opplevelse.
Det som så er interessant, er at  Hjermann visstnok støtter seg til forskning, både norsk og internasjonal. Han viser (tilsynelatende) til forskningen om delt bosted som jeg lenket til lenger opp i saken. Det står «Det er klart at hvis norske foreldre kranglet mindre og samarbeidet bedre, kunne flere barn trives med delt bosted. Vi får altfor mange henvendelser fra barn og unge som blir stående midt i kryssilden for foreldrenes krangling, sier Hjermann. og viser til undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning som kom i 2007.» Denne forskningen ligger altså til grunn for Hjermanns anbefalinger. Hva sier så artikkelen om tallene? Neste setning lyder slik: «Der kom det frem at én av fire foreldre som praktiserte delt bosted hadde et problematisk forhold til hverandre.» Det betyr at man baserer anbefalingene på 25%, i stedet for 75%. Hvordan kan man anse at man bør fraråde en løsning som passer for de fleste, basert på de den ikke passer for? Videre, er tallene riktige? Ser man på funnene, så mener 81 % at løsningen fungerer for barnet, 79% at det fungerer for dem selv, 85% at den andre forelderen er fornøyd med løsningen. Hittil fremstår det som at kun ca. 20% av foreldrene ikke er fornøyde. Det er 1 av 5. Men det står videre noe om hva som er årsaken til misnøyen. Samarbeidsproblemer mellom foreldrene er årsaken til 36% av de som ikke er fornøyde. Altså ca. 1 av 3 av de 20%. Dette betyr at 64% av de som ikke følte delt bosted var den best løsningen hadde andre årsaker enn forholdet til hverandre. Er ikke dette ganske påfallende? Plutselig er tallet på foreldre med et problematisk forhold til hverandre nærmere 1 av 10.
Barneombudet er også en av disse som hevder delt bosted ikke er bra for de minste. Han har samme argumentasjon som resten av «ekspertene» i systemet. En ting som jeg merker at alltid unnslipper ekspertenes oppmerksomhet, er at bruddet kan forekomme på forskjellige tidspunkter. Det snakkes om en primær omsorgsperson. Men en ting er om foreldrene aldri har bodd sammen. Hva om barnet er 1 år, 2 år eller 3 år ved bruddet? Burde ikke dette påvirke anbefalingene? Det som er litt positivt i saken er at Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet.

Fra nyere tid, dvs. 07.11.2014, har vi en debatt fra radioprogrammet dagsnytt 18. Her deltar Thomas Nordhagen fra FOSAP for å forsvare deres anbefalinger om ett bosted for små barn. Hans motdebattant er Erik Mørch fra foreningen 2 foreldre. Thomas Nordhagen bekrefter raskt at synsing ligger til grunn for FOSAPs anbefalinger. «Vi tenker at…» blir brukt 3 ganger i løpet de første 2 minuttene. Det som også er påfallende er at det de «tenker» strider mot forskningen på området. Det gjelder tilknytning, hvor forskning viser at barn utvikler tilknyting til flere omsorgspersoner, mens FOSAP er opphengt i at det er én primær omsorgsperson. Det gjelder flyttingen mellom bostedene, hvor de «tenker» at barnet blir utrygg på sin såkalte primære omsorgsperson. Det er ingen forskning som understøtter dette, mens det derimot er slik at for lite kontakt med den andre forelderen er ugunstig for utviklingen av en trygg tilknytning til denne. Det gjelder ordninger fra barnet er 3 år, som kan være å legge opp til «vanlig samvær», som vanligvis betyr f.eks. torsdag til søndag annenhver uke, og ettermiddagssamvær i mellomliggende uke. Det er for lite for en trygg tilknytning, men passer bra om målet er at barnet kun skal bli trygg på sin mor, a.k.a. den «primære omsorgspersonen». Når premissene er feil, vil selvsagt også konklusjonen bli feil.
Thomas Nordhagen sier at FOSAP har kommet med disse anbefalingene, fordi de sakkyndiges råd har spriket, så dette skal være en konsensus, slik at man kan forberede seg hva man kan forvente. Det er verdt å merke seg at Warshaks konsensusrapport kommer med helt andre konklusjoner, og det er forskningsbasert materiale. Nordhagen forsøker å gjemme seg litt bak at brosjyren er kjønnsnøytral i forhold til hvem av foreldrene barnet bor hos, men det er ganske åpenbart at det er mor som blir ansett som den primære omsorgsperson. Mye av grunnen til det virker å være basert på at mor ammer, og går lengst hjemme i permisjon. Men det forskning har vist er at deltakelse i stell, omsorg, trøst, legging, osv. er det som styrer tilknytning. Derfor er det irrelevant å måle omsorg i antall timer hjemme med barnet, så lenge begge foreldre er delaktige. Det FOSAP gjør er å legge opp til ulikhet i foreldreskapet. Den ene forelderen er viktigere enn den andre. Dermed blir det i praksis slik at far havner på sidelinjen. Når dette først skjer, er det åpent for at mor kan bestemme utviklingen etterhvert også. I min situasjon har mor bestemt at hun vil ha barnet mest. Derfor nekter hun meg å se barnet utover annenhver helg og én ettermiddag. I ferier begynner hun ofte å krangle om varigheten av mitt feriesamvær, som hun mener blir for langt. Hun har byttet barnehage og flyttet uten å varsle meg i forkant, og dermed gjort samværet mitt vanskeligere, pga. tidsbruk med hensyn til henting og levering. Det har ikke hatt noen rettslige konsekvenser for henne. Hun blir unnskyldt for ikke å ha overholdt varslingsplikten. At den tidligere barnehagen så bytte av barnehage som ugunstig, avfeide dommeren som forutinntatthet hos dem. FOSAPs anbefalinger bidrar til situasjoner som min. Dersom man hadde anbefalt det som etter forskningens funn er klart best, måtte flere innstille seg på samarbeid.

Den siste saken jeg tar for meg her er om ei jente på 17, som bor hos begge foreldre. Hun opplever situasjonen som vanskelig. Og selvsagt finnes de som opplever det slik. Det som jeg reagerer på er dog at det ofte er disse sakene som kommer frem i mediene, og da er ekspertene raskt ute med å si at dette er slik de erfarer det. Mens studiene, som er lenket til over, viser at 80 % er fornøyd med delt. Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn til denne jenta, men det betyr heller ikke at man skal basere anbefalingene på henne. Dette er også viktig å tenke på, for om man leser artikkelen nøye, så kommer det frem at jentas uttalelser handler mer om å være skilsmissebarn, enn å ha to bosteder. Hun sier: «Jeg ville aldri satt mine egne barn i en slik situasjon. For det første får du mye svakere bånd til familien din, og for det andre vil jeg at mine barn skal få vokse opp i et trygt og godt hjem med de hun eller han er glad i.» For meg ser «situasjon» ut til å henvise til skilsmisse. At du får svakere bånd til familien din, er vanskelig å påvise, men det kan sikkert føles slik. Hadde det dog vært delt bosted som resulterte i svakere bånd, så hadde argumentet virket litt feil. For alternativet hadde vært et sterkt bånd til den ene, og svakere til den andre.
Men her kommer eksperten fra familievernkontoret inn, Tor-André Ribe-Anderssen. Han begynner å snakke om bostedsordningen og utfordringer ved den. Han snakker om samarbeid mellom foreldrene og oppfordrer til å høre på ungdommen. Han tar jentas uttalelser til inntekt for ekspertenes syn på delt bosted.
Men alle sitater fra jenta handler åpenbart om at hun skulle ønske foreldrene ikke var skilt. Det er selvsagt den beste situasjonen av alle. Det den artikkelen viser er at «fagfolkene» gjerne viser til enkeltsaker for å bekrefte sine hypoteser. Problemet er bare at dette ikke er gyldig vitenskapelig sett. Man skal ikke begynne med resultatet og deretter finner bekreftelser på dette. Man skal derimot gå inn for å motbevise seg selv, og hvis man ikke klarer detm, styrker man hypotesen. Norske anbefalinger ser ut til å hvile mer på idelologiske standpunkt enn på vitenskapelige. Dette mener jeg det bør rettes fokus mot.

Etter et samlivsbrudd er den beste løsningen delt bosted. Man bør derfor kjempe for at det blir normen, og oppfordre sterkt til samarbeid mellom foreldre, slik at barnet får ha begge foreldrene i livet sitt. Men først må man få utfordret paradigmet som råder blant «ekspertene». Her har vi en stor og viktig kamp foran oss. La oss begynne nå!