Fri meg fra kritikk av delt bosted.

Nok en gang kommer mediene med en artikkel der fagmiljøet uttaler seg negativt om delt bosted. Artikkelen begynner med at barnet føler en lojalitetskonflikt, og føler de må viseat foreldrene er like viktige. Dette gjøres ved å velge såkalt 50/50-løsning. Delt bosted betyr for så vidt at man som foreldre har samme rettigheter og plikter overfor barnet, ikke at man må ha akkurat 50/50. Men man kan jo spørre: er det bedre å be barnet velge én forelder? Hvordan vil det gjøre det enklere?

Så kommer et forslag fra de to ansatte ved et familievernkontor i Oslo: -Si til barnet ditt: «Slapp av, jeg vet at du er like glad i meg, selv om du ikke kan treffe meg i helgen. Det er ikke tallet på samværsdager som avgjør at vi er viktige i hverandres liv, men hvordan vi har det når vi først er sammen!»
Vel, hvordan vil delt bosted endre på å ha en slik fleksibiltet? Jeg ville heller tro at det gjorde ting lettere. Den fordelingen man i dag ofte får, er annenhver helg. Så mister man denne, blir det lite kontakt. Har man dog delt bosted kan man åpne for fleksibilitet.
En annen er fedre som meg, med mindre barn. For oss er faktisk hyppigheten ganske viktig. Det har med tilknytning å gjøre.

De fortsetter med å legge vekt på at 50/50-løsning ikke nødvendigvis gir godt samarbeid, men krever godt samarbeid. Vel, tenk litt gjennom akkurat det. Ved å komme med en slik uttalelse, velger man åpenbart å anbefale en løsning som ikke krever godt samarbeid. Så hvis målet er å dempe konflikt, hvordan oppnår man det ved å fremme en urettferdig løsning? Man må også ta innover seg at loven er konstruert slik at bostedsforelderen i så fall vil få makt til å velge barnehage og hvor i landet barnet skal bo. Dette vil igjen gi mulighet til å begrense samvær, og heve et eventuelt konfliktnivå.
Man kommer heller ikke unna at norske studier viser at 80% av de som har delt bosted, ser dette som en bra løsning (Skjørten, Kristin, Rolf Barlindhaug, Hilde Lidén (2007): Delt bosted for barn). Av de 20 % som syntes det ikke var optimalt, var det 36% som sa dette skyldtes samarbeidsproblemer. Dette tyder på at dette ikke er et særlig stort problem. Likevel vektlegges dette som en hovedårsak for å være forsiktig med å anbefale delt bosted.
Ser man til Sverige, har man Elvis-prosjektet, som også tar for seg delt bosted. Det er funnet at barn med delt bosted generelt har bedre mental helse, enn barn som bor mest hos den ene, eller bare med den ene.
Men det ser ut til at forskningen har gått fagmiljøet i Norge hus forbi. I stedet velger de å ta for seg enkeltsaker som passer til deres standpunkt. Den ene jenta i Dagsrevy-repostasjen, som sa at hun følte hun måtte være med på en slik løsning. Dette bekrefter deres syn. Og de opplever det «ofte» på familievernkontoret. Eller synser de? For det kan se ut som at de antar at barna føler denne lojalitetskonflikten, men hvordan vet de det? Det virker jo også som at barna velger den? Og hvilke forutsetninger har barna for å vite om det fungerer før de har prøvd? Om de skulle føle at det ikke fungerte, og de ønsket å bo hos den ene litt mer, tror de ikke at barnet hadde turt å si dette til den forelderen den ville bo mer hos? Tror de ikke foreldrene hadde klart å løse dette på en god måte da?
De nevner også at jenta sa hun hadde 2 steder å forholde seg til. Det ville hun også hatt om hun bodde mer hos den ene. Skjønner ikke «ekspertene» dette? Det innebærer flytting uansett hvilken løsning man velger. Forskjellen er tiden man får med hver forelder. Denne jenta er 17 år. Det er ikke snakk om et lite barn, men en tenåring som snart kanskje flytter hjemmefra. Det er den samme jenta som jeg omtalte i mitt innlegg fra 21. januar i år, nederst i innlegget. Denne jenta ga inntrykk at det hun syntes var vanskeligst var det at foreldrene ikke var sammen, ikke at løsningen var dårligere enn å bo mer hos den ene. Det er også slik det selvsagt er. Det beste er om foreldrene er sammen. Det nest beste er delt bosted.

Neste poeng som bringes på banen er dette med likestilling. Det ymtes frempå at likestillingen og rettferdighet for voksne settes foran det beste for barnet. Igjen vil jeg referere til forskningen som viser at barn med delt bosted og samarbeidene foreldre, kommer bedre ut enn barn som bor mest hos den ene. Derved går rettferdigheten hånd i hånd med den beste løsningen. Men fortsatt er det ikke godt nok. Jeg er helt åpen for at løsningen ikke passer for alle. Men når den åpenbart passer for de fleste, og statistisk sett har bedre utfall, så må man slutte å være så skeptisk.

Ingen ting i innlegget de to psykologene har skrevet understøtter at delt omsorg er noe å være redd for, selv om de hele veien antyder det. De drar til og med frem et eksempel på en gutt som var stresset og sint, selv om han ble forsikret om at foreldrene var like glade i ham. Da moren sa «Vi vet at du var (er) like glad i oss begge ? uansett hvor mye eller lite du er sammen med hver av oss» ble han rolig. De prøver vel å antyde at gutten var engstelig for at foreldrene skulle oppfatte ham som mer glad i den ene enn den andre, da han tilsynelatende bodde mer hos den ene. Så fort han fikk vite at de forsto at han var like glad i dem likevel, var det greit. Vel, dette eksempelet er likevel ikke noen indikasjon på at delt omsorg ville ha vært feil.

Avlsutningsvis skriver de «Vi må skille mellom hva som er tilsynelatende rettferdig ? og hva som er rett. Vi må erkjenne at rettferdighet for voksne av og til vil kunne gå på tvers av hva som er rett ? og dermed rettferdig ? for barn.» Hvordan er det rettferdig eller rett for barn å få mindre tid med én av foreldrene? Hvordan er det rettferdig for barn at den forelderen de bor hos kan flytte dem vekk fra den andre forelderen og dermed vanskeliggjøre samvær?

Igjen sitter man tilbake og undres hva som egentlig foregår i det norske fagmiljøet. Hvorfor jobber de så aktivt med å forhindre delt bosted? Hvorfor hevder de man ikke vet noe om hvordan barna har det, eller konsekvensene, når det finnes forskning på dette? Hvorfor er de så opptatte av å peke på de få problemene, i stedet for å fokusere på de langt flere positive sidene?
For å komme med en liten analogi. Dersom en medisin kan gjøre 80% av pasientene friske, mens 20% merker lite effekt og 36% av disse (ca 7-8% totalt) opplever bivirkninger, ville man da frarådet å bruke medisinen? Dersom man følger det norske fagmiljøet innen FVK, BUFDIR og FOSAP sin logikk, så ja.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..