Likeverd for foreldre: Forslag om endring av barneloven

(Likeverd og likestilling er interessante tema. I mitt hode handler det om like rettigheter, plikter, muligheter, valgfrihet, lik lønn for likt arbeid, osv,. Men i noen tilfeller finner man interessegrupper som ikke tenker slik. De ønsker å gi kvinner en fordel. Der hvor menn har hatt fortrinn, vil de at kvinner skal stille likt. Det er jo enkelt å være enig i. Men der hvor kvinnen har et fortrinn, er det ikke så farlig med likhet. Jeg understreker at jeg snakker om visse interessegrupper, politikere og fagfolk, og ikke alle kvinner, alle feminister, alle mødre, osv. Jeg vil ha det veldig klart at jeg kritiserer et system og en viss ideologi)

Det utarbeides et høringsnotat om endring av barneloven.

  • Et av punktene her er felles foreldreansvar som utgangspunkt.
  • Et annet er delt bosted som utgangspunkt etter et brudd, når foreldrene har bodd sammen.
  • Avtalefriheten til å avgjøre selv, vil fortsatt være tilstede (verdt å merke seg dette).
  • Ved flytting med barnet fra bostedsforelderens side er det 2 forslag: Meklingsplikt ved uenighet, og at foreldre med felles foreldreansvar må være enige dersom flytting skal gjennomføres.

Det er flere ting, men jeg kommer til å konsentrere meg om disse i denne omgang. Først vil jeg påpeke at delt bosted ikke nødvendigvis betyr 50/50-deling av botid, men det gir foreldrene samme plikter og rettigheter. Dagens ordning gir bostedsforelderen muligheten til å flytte barnet hvor som helst i landet uten samtykke. Ser man dette i forhold til at flytting utenlands uten samtykke, defineres som barnebortføring, kan man jo stille visse spørsmål ved dagens lovverk, som tillater dette.

Så fort dette høringsnotatet ble kjent gikk barneombud Anne Lindboe ut og advarte. Faktisk advarte hun på det sterkeste. Men det er vanskelig å tro at Anne Lindboe ikke er kjent med hva juridisk delt bosted innebærer. Det innebærer at begge foreldre har samme rettigheter og plikter. Det er ikke en definisjon av botid eller samværsbrøk. I dagens lovverk kan en forelder ha opptil 50% samvær, og likevel kan den foreldren som defineres som bostedsforelder flytte hvor som helst i landet med barnet, uten samtykke. Lindboe sier «Forslaget om delt bosted som fast utgangspunkt bærer preg av å ha voksen-perspektiv, og ikke være til barnas beste. Jeg vil advare sterkt imot å gjøre såkalt delt fast bosted som utgangspunkt for loven. Utngangspunktet må være barnets beste, ikke likestilling mellom foreldrene. Fokus bør være på det enkelte barn og hva som er best for dette barnet.» Dette argumente er ikke Lindboe den første til å bruke. Det dukker opp som et mantra hos de fleste som motsetter seg løsningen. Spørsmålet er hvordan delt bosted tar mindre hensyn til barna, enn å gi den ene forelderen (som fremdeles stort sett er mor) ekstra rettigheter. Hun trekker frem at det ikke finnes forskningsbelegg for at å bo 50-50 hos mor og far alltid er det beste for barnet. Men igjen blir dette uvesentlig da botiden ikke er det mest vesentlige. Dessuten vil man vel aldri finne en løsning som er best for ALLE barn ALLTID. Som jeg har skrevet om en rekke ganger før, viser den forskningen som finnes at barn med delt bosted kommer like godt eller bedre ut sosialt og emosjonelt, enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos den ene. Det betyr at barn som bor mest hos den ene kan klare seg bra, men det finnes ikke belegg for å hevde at de får det dårligere av å ha delt bosted. Faktisk er det mer sannsynlighet for at de får det bedre.

Men vent. Anne Lindboe sier jo: «Tvert i mot, så tyder en del forskning på at delt fast bosted er ugunstig for barn under tre år». En del forskning? Senest i januar i år visste vi lite om konsekvensene, ifølge Lindboe. La oss være litt realistiske. Det finnes ikke mye forskning på feltet, men det finnes noe. Den forskning som finnes, både i forhold til små barn og delt bosted/overnattinger og tilknytning til foreldre, viser ingen tegn på at barna blir stressede ved samvær hos far, ei heller at barnet utvikler en sterkere tilknytning til mor, eller kun til mor. Det er dog noen av rapportene som likevel konkluderer med det. Disse rapportene er både kritiserte og tilbakevist av andre forskere på feltet, som skrev en konsensusrapport nettopp for å påpeke dette. Kritikken går blant annet ut på at de tar utgangspunkt i at barnet er mest knyttet til mor, og forsøker å måle effekten av å være borte fra mor. En slik tilknytning finnes det ikke empirisk grunnlag for. Videre er det mødre som rapporterer sine observasjoner. Og tallene som blir presentert gjenspeiler ikke rapportenes konklusjoner. Det som da er interessant er at Lindboe så viser til at også BUFDIR advarer mot dette. I sitt hefte, hvor 2 psykologer har benyttet seg av den tilbakeviste forskningen for å legge grunnlag for anbefalningene. 
Personlig finner jeg det også vanskelig å akseptere Lindboes påstand om at delt bosted krever godt samarbeid, og dersom det ikke fungere, vil det øke konfliktnivået. Det fremstår som en veldig problemorientert innfallsvinkel. Hva med dagens utgangspunkt, hvor den ene foreldren kan flytte uten samtykke, bytte barnehage uten samtykke, sabotere samvær og dermed motta høyere bidrag, for å nevne noe? Man vil alltid kunne finne muligheter til konflikt, uansett. Men når undersøkelser viser at de aller fleste er fornøyde, også barna, hvordan kan man da sitte å advare mot denne løsningen?
I Aftenposten sier Lindboe at «loven fungerer bra som den er i dag ? den er nøytral og lar det som utgangspunkt være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast og hvilket omfang samværet skal ha.» Her avsløres det at barneombudet ikke har satt seg inn i Solveig Hornes forslag, eller at hun har en agenda om å tåkelegge debatten. For om man ser gjennom punktene jeg trakk frem innledningsvis, er det ingen endring på det området. Forskjellen er at i dag, har ofte barnet bosted hos den ene. Denne har da særrettigheter. Domstolen kan bestemme hvem av foreldrene (i praksis én, som oftest mor) barnet skal ha bosted hos. Hva er nøytralt ved det?
Selv om alt tyder på økt og bedre samarbeid ved delt bosted, er barneombudet redd for at felles avgjørelser skal øke konflikten. Men sier hun dette bare for å kunne benytte argumentet om at konflikt er ille for barna? Dette virker svært påfallende, tatt i betraktning at konflikter som ender i domstolen ofte bygger på flytting, samvær, bosted og foreldreansvar. Altså mangelen på felles avgjørelser.
I slutten av artikkelen sier hun:  «Barneombudet får mange henvendelser fra barn som synes det er slitsom å bo like mye hos hver, og flytte annenhver uke. Flere føler seg ikke hørt av foreldrene ? hvis de for eksempel har ønsker om å bo mer hos den ene, tviholder foreldrene på 50/50-ordningen.» Først kan man jo vurdere hvorvidt barn som har det topp henvender seg til barneombudet for å gi beskjed om at alt er bra. For studier  Norge, Sverige og Danmark viser at de fleste barna trives. Mener Lindboe at de skal overses? Så kan man vurdere i hvilken grad barn har evnen til å reflektere over disse spørsmålene på et langsiktig plan, eller et realistisk plan. Selvsagt kan løsning føles slitsom, og for noen er det sikker mer slitsomt enn 70/30. Igjen tåkelegges debatten, ved å utelukkende henge seg opp i samværsbrøk. Et barn med foreldre som ikke bor sammen, forholder seg til 2 hjem. 70/30 innebærer langt mer flytting enn 50/50. Så for flyttingens del, er det et svakt argument. En ny lov vil kunne forhindre at den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I dag kan bostedsforelderen det, og dermed kan foreldrene bli boende langt fra hverandre, samvær bli vanskeligere, barnet må forholde seg til 2 forskjellige nærmiljøer, hvor det ene blir viktigere enne det andre. Samværsforelderen blir marginalisert , og barnet mister verdifull kontakt. Dersom den forelderen som ville flytte med barnet hadde byrden med å reise sak, ville ikke det forhindre at foreldre havnet langt fra hverandre? Lindboe er opptatt av å høre barna. Dersom de fleste barna er fornøyd med delt bosted, og man går imot, hører man da på barna? Og er det slik at å likestille foreldrene gjør at man hører mindre på dem?

Mye av motstanden handler nok dessverre om kvinnekamp. Selv om man stadig høre at man må sette barna før likestilling, ser det ikke ut som om de samme menneskene klarer å sette barna før kvinnekamp. Det ser heller ikke ut til å være like viktig når det gjelder andre saker, slik som alder ved barnehagestart, eller fedrekvote.

Inga Marte Thorkildsen er et godt eksempel på en hva jeg er kritisk til. I 2013 ble hun sitert i en artikkel om fødselspermisjon «Når det dreier seg om valg som knytter seg til kjønn, så er det veldig ofte forventinger om å velge på en spesiell måte. Du er nødt til å være villig å ty til virkemidler for å få brutt med det hvis du ønsker likestilt foreldreskap. Likestilling kommer ikke av seg sjøl, det har aldri skjedd.»
Snakker hun her om likestilling i forhold til at fedre får lengre permisjon? Nei, at kvinnen skal få større og bedre muligheter i forhold til jobb og karriere. Det er altså for kvinnens del at far fikk mer permisjon, ikke for barnet eller likestilling for far. Men likevel, hun argumenterer for likestilt foreldreskap. Når foreldrene er sammen. Så lenge det er en fordel for mor.

Thorkildsen sier også «Når arbeidsgivere ser på kvinnelige og mannlige arbeidstakere, så tenker de sitt. Hittil har de tenkt at en mann kommer til å være en dedikert arbeidstaker, mens en kvinne kommer til å få barn, hun kommer til å ha lang permisjon, hun kommer til å være hjemme når barnet er sykt, osv.
Gjennom å øremerke deler av permisjonen til menn, endrer vi hele vår kultur og vår oppfatning av hva som er en kvinne og en mann. Både når de er arbeidstakere og når de er familiemedlemmer. Det er dette valgfrihet egentlig handler om.»
Husk at dette er en situasjon hvor barnet er lite. Kanskje fortsatt ammes, kanskje har hatt mor hjemme hos seg i nesten et år. Plutselig er det pappa som er hjemme. Ingen amming, litt forskjellige rutiner, en annen personlighet og en annen hverdag. Det bekymrer ikke Inga Marte.
Hun har også jobbet for at alle barn skal få tilbud om barnehageplass, så de kan begynne tidlig i barnehage. Barn som ikke har utviklet språk, og som er i en viktig tilknytningsfase, skal overleveres til noen ukjente voksne og tilbringe tid med dem og en gruppe andre barn, som de må dele oppmerksomheten med. Slett ikke noe å bekymre seg for.

Men så er det spørsmål om barn og bosted etter brudd. Her vil ikke kvinnen tjene på mer likestilling, men det vil mannen. Da er Thorkildsen brått bekymret for barna. De samme barna hun mener fint kan takle barnehage fra før de fyller ett år, og kan takle at mor avbryter amming for karrierens skyld, kan ta skade av å bo hos far. Barnet blir stresset av 2 hjem, flytting mellom disse, 2 omsorgspersoner. I denne saken finner man en kommentar fra Thorkildsen som lyder: «Forskning viser at dette kan være utrolig skadelig for de yngste, og også i Norge finnes det føringer som skal beskytte de små barna fra å måtte flytte så mye fram og tilbake.» Hvilken forskning nevnes ikke, men trolig er det den samme tilbakeviste forskningen som jeg har skrevet om før, dersom ikke Thorkildsen sitter på forskning ingen andre har tilgang til. Videre er det noe spesielt å hevde at en 50/50-løsning utsetter barna for mye flytting, når den vanlig 70/30-løsning innebærer mer enn det dobbelte.

At Thorkildsens parti SV, setter kvinnekamp foran barna, bekrefter Kirsti Bergstø. Hun sier at «Lovgivning som er til for å sikre barn kan ikke bygges på voksnes premisser.» Men hvordan er likestilte foreldre i strid med barnas beste? Det kommer hun ikke inn på. I stedet handler argumentene om kvinner. Tydeligvis er motstanden basert på andel kvinner som er bostedsforeldre og deres rettigheter. At foreldrene har felles ansvar for å avgjøre barnets bosted er til hinder for kvinners bevegelsesfrihet, sier Bergstø.
Personlig reagerer jeg veldig på et utsagn jeg oppfatter som utrolig urederlig og misvisende. Bergstø sier følgende om de tilfellene hvor foreldrene ikke blir enige om flytting av barnet: «I detilfellene der det ikke er slik, vil dårlig samarbeidsklima og høyt konfliktnivå forsterkes ved å styrke den ene forelderens makt over den andre.» Hvordan får den ene makt over den andre om de stiller likt? Og hvordan klarer hun å komme med et sånt argument i forhold en endring, når dagens lovverk gir den éne forelderen full bestemmelsesrett?

En annen motstander av lovendring er Aleneforeldreforeningen (AFFO), som også er opptatt av den ene forelderen, i hovedsak mor. De har også tidligere kjempet mot likeverdige foreldre. Navnet på foreringen er vel ganske beskrivende, de ser tydeligvis bostedsforeldre som aleneforsørgere, selv om de fleste ikke er det. AFFO er imot at samværsforelderen skal ha innflytelse over sitt eget barns velvære, av samme årsaker som SV, nemlig kvinnekamp. Se bare på deres uredelige fremstilling av forslaget som er lagt frem. De kaller det et flytteforbud for mødre. Dette er teksten i forslaget: «Det andre forslaget innebærer at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet, dersom flyttingen fører til vesentlige endringer i samværsordningen.» Å kalle dette et flytteforbud for mødre, er både en grov feilpresentasjon av forslaget, samtidig som det viser et totalt fravær av fokus på barna som er involvert. 
På siden deres skriver de også ned en rekke punkter de mener er konsekvenser av lovforslaget. Ingen av disse punktene handler om barna, men heller om bostedsforelderen, som de flere steder peker på at oftest er mor.
At man mener at en forelder som flytter vekk med barnet uten samtykke bidrar til mindre konflikt enn om foreldrene tar avgjørelsen i fellesskap, virker lite reflektert. Selvsagt kan det oppstå tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige. Men hvor ofte handler flyttingen om barnet, og ikke forelderen? Hvorfor kan ikke bostedforelderen la barnet bo hos samværsforelderen dersom flytting er helt nødvendig?
AFFO er også imot delt bosted. Her også er de urederlige i sin fremstilling. De sier: «Erfaring viser heller ikke at delt bosted og flytting mellom to hjem er bedre enn å ha ett hjem og jevnlig samvær. Konflikter mellom foreldre er også noe av det som er mest skadelig for barna under oppveksten. « Hvilken erfaring snakker de om? Det at de ikke kan vise til noe, bør få noen og enhver til å skjønne at det ikke er mye hold i påstandene. Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har 2 hjem. De flytter mellom disse, uavhengig av brøk. Jo jevnere brøk, jo mindre flytting. Likevel velger AFFO, som en rekke andre, å hevde at flytting ved delt bosted skulle være mer slitsomt enn ved samvær. De velger også, helt uten begrunnelse, å fremstille det som at konflikt skyldes eller forverres av delt bosted. Der hvor det er konflikt er det ikke hold for å hevde at barna får det bedre av å fratas kontakt med en forelder. De er uansett ikke mindre utsatt ved vanlig samvær. Tvert imot fører vanlig samvær til flere overleveringer, og dermed flere potensielle episoder hvor barnet kan utsettes for foreldrenes uenigheter. Dessuten er det ingen garanti for at bostedsforelderen er den beste forelderen. Man ivaretar ikke barnet bedre ved å gå utfra skjevfordeling.En siste ting jeg finner noe påfallende med denne foreningen, er at de, samtidig som de er veldig opptatt av at mødre skal få flytte langt vekk uten samtykke, ønsker avlastningstilbud. Jeg har et forslag. Hva med den andre forelderen? Kanskje denne kan avlaste dere litt? Eller bor de så langt unna? Fordi dere flytta vekk? Jada, det finnes foreldre som ikke får hjelp av den andre. Men at det er et overveldene flertall av de som kaller seg aleneforeldre, har jeg ikke så lett for å tro i dag. Overbevis meg dog gjerne om at det er tilfelle.

At alle motstandere av endringer i barneloven er avhengige av å feilrepresentere og omformulere forslagene og definisjonen av begrepet delt bosted, sier vel mye om hvor lite grunnlag man egentlig har for kritikk av endringen. Man er utelukkende opptatt av å fremme interesser som kvinnekamp, og dytter barna foran seg.

Delt bosted og felles foreldreansvar som innebærer like rettigheter og likeverd for foreldrene etter et brudd, som fokuserer på barna, fremfor mødrene: Det er på høy tid!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..