Kategori: Blogg

#DuOgJegPappa hasjtaggkampanje med #Mannsforum . Jeg kjenner så utrolig mange flotte pappaer ️ Men dessverre får ikke alle lov til å være den flotte pappaen jeg vet de kan være. Derfor har jeg lyst å sette fokus på det helt spesielle båndet mellom far og barn med denne kampanjen ️

Far, 36

Licensed from: imarin / yayimages.com

I midten av juni skrev Stig Torsteinson nok et innlegg i Dagsavisen.

Igjen beskylder han, ironisk nok, Dag Furuholmen for å sette frem påstander som han sier verken er sanne eller har faglig grunnlag. Slik det fremstår baserer Torsteinson dette på at Furuholmen skriver at BUFDIRs anbefalinger for barn ved samlivsbrudd er skrevet at Torsteinson og hans kone, Ida Brandtzæg. Dette gjør han, og det er selvsagt greit å rydde opp i det. Jeg har selv begått den feilen tidligere. Men det er egentlig en legitim forklaring på dette. I Dagbladet  13. mai 2014 står følgende i en artikkel hvor både Torsteinson og Brandtzæg er representert: «Susanne Blichfeldt støttes av barnepsykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson hos Nic Waals Institutt ved Lovisenberg Diakonale sykehus. De to har begge bidratt til å utforme retningslinjer vedrørende samvær gjennom en brosjyre for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og en DVD for domstolsadministrasjonen. Brosjyren heter: «Barnets beste ved samlivsbrudd». «
Ekteparet opptrer også sammen i en rekke kronikker, og jobber innen samme felt, og er knyttet til samme institutt, derfor er denne feilen lett å begå. Det er dog ikke så veldig vesentlig i forbindelse med kritikken av deres bruk av tilbakevist forskning, om Torsteinson ikke har deltatt. Espen Walstad er sakkyndig psykolog og medlem av FOSAP. Begge fagmiljøer bygger sine anbefalinger på samme sviktende grunnlag, og begge fagmiljøer har skrevet kronikker eller innlegg i samarbeid med Lars Smith.
Ser man på høringsinstansene brosjyren var innom, Psykologforeningen, Advokatforeningen og Barneombudet, gir ikke det noe forsikring om at innholdet har gjennomgått grundig kvalitetssikring.
Det er også verdt å påpeke at Torsteinson ikke forklarer noe sted i kronikken hva han mener med at Dag Furuholmen ikke har faglig grunnlag for sin påstander.

Torsteinson skriver i alle fall innledningsvis «Vi er for at fedre involverer seg i omsorgen for barnet fra dag en. Vi vet godt at barn fra halvtårsalderen av har kapasitet til å knytte seg til flere, og at fedre er viktige tilknytningspersoner. Vi er så absolutt for far!» Det er jo flott, om det stemmer! Men jeg skal ta for meg resten av innlegget hans, og se på det i lys av tidligere uttalelser og materiale fra både ham og Brandtzæg.

I brosjyren (som kun Brandtzæg har vært med å utforme) står bl.a. dette: «For barnet er det viktig at omsorgssituasjonen etter bruddet blir mest mulig lik den som var tidligere. Det bør derfor legges vekt på hvordan dere fordelte ansvaret for barnet før bruddet, og hvem barnet er mest knyttet til.» I tillegg kan vi lese om barn 0-1 år «For de aller minste barna bør derfor samværet finne sted på dagtid uten overnatting.» For barn 1-3 år: «Etter hvert kan både lengre dagsamvær og overnattinger være gode løsninger. Dette bør ikke gå ut over stabiliteten i barnets liv. Samværsovernattinger over flere netter bør utsettes til barnet er mellom 2 og 3 år. En slik samværsordning vil fungere best dersom det er gode samarbeidsforhold med tett kontakt mellom omsorgsgiverne, og barnet er tilstrekkelig modent for det. Det er svært viktig at det tas individuelle hensyn, avhengig av barnets robusthet, sårbarhet og tilknytning til foreldrene når omfanget av overnattingssamvær vurderes.» I hvilken grad slippes far til i disse situasjonene, hvor man skal vurdere barnets tilknytningsgrad, og rådes til å unngå overnattinger?

Det kommer i alle fall frem i kronikken at små barn har kapasitet til å knytte seg til begge foreldre. La oss ta med oss det videre.

Torsteinsson skriver så: «Vårt anliggende er barnets stresstoleranse og sårbarhet for manglende stabilitet, særlig i det første og andre leveåret. Vi mener det til nå ikke er faglig grunnlag for å anbefale delt bosted som fast løsning for de aller minste. Furuholmen mener at vårt anliggende ikke har rot i forskning. Dette stemmer ikke.»

Hva med overnattingssamvær gjør barn stressede, og hva gjør overnattingssamværet ustabilt? Vil det være annerledes enn om far sto opp om natten i stedet for mor i et inntakt forhold? Eller om mor jobber turnus, og har kveldsvakt eller nattevakt? Faglig grunnlag går begge veier. Er det faglig grunnlag for å fraråde delt bosted, slik Torsteinson gjør?
Han avslutter med å avvise at dette anliggende ikke har rot i forskning. Da blir det spennende å lese neste avsnitt!

«Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år. Dette vet foreldre også helt intuitivt. På tvers av kulturer og samfunn vektlegger foreldre til de minste barna ro og stabilitet. En viktig utviklingsoppgave i den første levetiden er å få barnet til å oppleve at verden er forutsigbar. Å ha to faste baser vil gjøre dette vanskeligere, særlig hvis årsaken til delt bosted er et konfliktfylt forhold mellom foreldrene.»

OK, solid grunnlag. Foreldre vet det intuitivt. Ja vel. Likevel sier ikke det noe om effekten av delt bosted. Torsteinson forsøker å bygge opp delt bosted som noe stressende og ustabilt for barn. Når blir hjemmet en base? Og når er det to baser? Delt bosted defineres utfra foreldrenes rettigheter og plikter overfor barnet, ikke utfra prosent. Normalt regnes 35-65 % botid so delt bosted i forskning. Mange foreldre har ordninger som innebærer fast bosted hos mor, selv om barnet faktisk er nærmest like mye hos far. Det er nettopp rundt dette Torsteinson og Co. har et stort forklaringsproblem. Er delt bosted utrygt for barnet i alle former, men ett bosted ok, uavhengig av botid?
Å si at konfliktfylte forhold er årsaken til delt bosted, høres merkelig ut. De mest konfliktfylte forholdene er tilsynelatende oftere et resultat av ett fast bosted og ulike rettigheter. Men så var det denne forskningen da. Hvor ble det av den? La oss se på neste avsnitt:

«Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast. Likevel, siden disse funnene stemmer godt overens med det man vet om reguleringskapasiteten til små barn, mener vi det gir grunn god nok til å være føre var. Det betyr ikke at vi mener at de minste ikke tåler tett kontakt med den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen. Det betyr heller ikke at vi mener at det ikke skal være overnattinger i det hele tatt. Vi er for hyppig og gjerne daglig kontakt om forholdene ligger til rette for det. Vi hevder imidlertid at det er foreldrenes kapasitet til å samarbeide om det lille barnet som må utfordres, ikke det lille barnets kapasitet til å bo to steder.»

Mer snakk om forskning som finnes, uten å nevne hva denne er. Torsteinson og Co. har altså forskning som underbygger det han sier, han bare glemmer å fortelle hvilken. Det går igjen hos ham selv, Brandtzæg, FOSAP og Barneombudet. Disse snakker om forskning og studier som viser noe annet enn at delt bosted er bra for de minste barna, men vil aldri si hvilken forskning det er.
Se på hva Torsteinson forteller oss videre. Hvordan forstår barn det å ha én hovedbase? Lenger opp sa han jo at barn fint kunne knytte seg til begge foreldre. Er det ikke dette de egentlig mener med base? Små barn har vel ingen forståelse av en bolig som base?
Når han snakker om stressnivåer, så er det nøyaktig det samme FOSAP har hevdet, hvor de viste til et eksempel fra McIntosh et al 2010. Det samme eksempelet som trekkes frem i Warshaks konsensusrapport, for å illustrere hvordan tallene ikke gjenspeiler konklusjonen. For variasjonene var innenfor normalen, og slett ikke høyere for barn som overnattet hos far. Faktisk var de høyere hos barn som ikke overnattet borte overhodet. Og at delt bosted virker negativt inn på foreldrene? Igjen, om man tar for seg variasjonene i botid som delt bosted kan innebære, hva mener Torsteinson med dette? Virker like rettigheter og plikter negativt inn på foreldrenes evne til å roe ned barnet?
Så sier han plutselig at vi ikke kan slå sikkert fast. Altså vedkjenner han at de ikke har belegg for sine frarådinger. Men han mener, som Katrin Koch, at man bør være føre var. Fordi funnene (basert på tilbakeviste tall?) stemmer godt overens med det de allerede vet om små barns reguleringskapasitet. Men hva betyr nå det? Torsteinson bruker bevisst et vanskelig språk, slik at folk uten faglig bakgrunn ikke kan komme med innvendinger. Jeg har selv sett litt på forfatternes arbeid, og vet at de legger stor vekt på arbeid av bl.a. John Bowlby og Allan Schore. John Bowlbys mest sentrale hypotese om at barnet knytter seg til én primær omsorgsperson (mor) har aldri funnet bekreftelse i forskningen, og derfor har de fleste som jobber innenfor feltet internasjonalt gått bort fra dette. Allan Schore, derimot, tar utgangspunkt i at Bowlby hadde rett, og jobber ut fra det. Han kalles visstnok også for den amerikanske Bowlby, hvilket er ganske beskrivende. Torsteinson ga i 2011 ut en bok sammen Brandtzæg, og Lars Smith, som var inspirert av Allan Schore.
Til slutt i avsnittet presiseres det at tett kontakt er bra, gjerne daglig, og man trenger ikke unngå overnattinger helt. Men selvsagt dukker begrepet «hovedomsorgsperson» opp. Som minner oss om hvordan Torsteinson og Co. vurderer foreldrene. Hierarkisk.
Spørmålet blir igjen dette: Dersom hyppig kontakt, gjerne daglig, er greit, og overnattinger ikke behøver å unngås helt, hva er det da med delt bosted som er så farlig? Å utfordre foreldrenes samarbeidskapasitet gjøres vel bedre ved at de stiller likt, enn at den ene skal sette premissene for den andre.
Dersom delt bosted blir norm, viser samfunnet at de har tillitt til begge foreldres omsorg, og tillitt, samt krav, til at voksne personer kan samarbeide om sine egne barn.

«Hvilket kjønn barnets hovedbaseperson har, er ikke av interesse i denne sammenhengen. Poenget er at det lille barnet har et umodent nervesystem og for liten reguleringskapasitet til å kunne håndtere belastningen ved å ha to faste baser.»

Dette er en vanlig måte å avlede oppmerksomheten på, for å slippe å ta stilling til spørsmålet om likeverdige foreldre, og barnets kontakt med begge. Det handler ikke om kjønn, det er bare at barnet ikke bør ha to hjem. Så kan vi late som at barnet er grunnen til at det er sånn. Men vent litt. I Dagbladet-artikkelen som jeg linket til over. Hva var det han sa der igjen?
«- Som regel er det mor som blir hoved-omsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.«
Ah, så kjønn er ikke av interesse, det er bare naturlig at det blir sånn. Torsteinson og Co. er ikke imot kontakt mellom barn og far. De mener bare at det bør bo mest hos én, og mor er det naturlig valget.

«Vi mener at hvis det lille barnets stressystem ikke overbelastes, og at foreldrene tar hensyn til den lilles mentale og fysiologiske forutsetninger, vil man gjøre det lettere for barnet å utvikle trygg tilknytning til begge foreldrene. Vi er enige med Furuholmen i at både far og mor under normale forhold bør ha en aktiv rolle i omsorgen for barnet. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres når barnet ennå er lite og sårbart.»

Det legges veldig mye vekt på det de ikke kan slå fast. De er likevel enige med Furuholmen i at begge foreldre bør ha en aktiv rolle i omsorgen under normale forhold. Hva betyr det? Er samlivsbrudd normale forhold? Eller mener de dersom foreldrene er relativt normale? Det er i så fall de aller fleste foreldre. Så kan vi ikke nå slutte å bekymre oss for at det skal være farlig for barna å bo hos sine egne fedre?
Spørsmålet er greit nok. Det er svaret vi vil ha.

«Til slutt er det viktig å understreke at vi ikke er alene om disse synspunktene når det gjelder de minste barna. Flere sentrale fagpersoner innen sped- og småbarnsfeltet hevder det samme. Nylig utkom en svensk rapport av forskere som tidligere har stilt seg bak Warshak-rapporten. Deres konklusjon er at den internasjonale forskningen som foreligger i dag tilsier at man ikke kan trekke de samme slutningene når det gjelder barn under to år som man kan for eldre barn. For barn over 2?3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Torsteinson og Co. er selvsagt ikke alene om synspunktene. Bare se listen over de sentrale fagpersonene. Oi! Hvor ble den av? Vel, la oss se på den det svenske rapporten. Hmmm, de glemte visst å lenke til den. Men de nevner i alle fall Warshak-rapporten, og vi vet jo at den finnes, så da er vel de fleste overbevist.
Vi får i alle fall ta med oss det positive. De sier det er solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette. Og det gjør de.
Dermed har vi i alle fall fått på plass støtte for delt bosted for barn fra de er 2-3 år.

Far, 36.

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]
Sendt: 9. februar 2015 13:47
Til: ‘XXXX’
Emne: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Beklager sent svar – det er travelt for tiden. Vedlegger i første omgang en power-point -fil fra et foredrag i 2013 der du vil finne en del av dette i kortversjon. Jeg forutsetter at denne ikke kopieres/sendes til andre. Ellers vil det komme en liten artikkel om dette i tidskrift for norsk psykologforening om noen uker.

Mvh

Katrin Koch

PDF-en inneholdt PP-slides, som ga en innblikk i FOSAPs faglige grunnlag. Dette var dog med på å bekrefte min mistanke om hva FOSAP bygde sine anbefalinger på, nemlig tilbakevist og kritisert forsking. Jeg fulgte derfor opp med en ny mail.

Von: XXXX
Gesendet: 18. februar 2015 00:00
An: ‘Katrin Koch’
Betreff: SV: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Takk for info. Mye av grunnen til at jeg etterspør dette er at jeg selv er far, og har barn fra tidligere forhold. Barnemor flyttet ut da barnet var 2 år, og i dag er han 3 og et halvt. Jeg har måtte forholde meg til mange av konsekvensene bl.a. deres anbefalinger medfører.

Jeg jobber nå med å sette meg inn i forskningen som finnes, diverse studier, undersøkelser o.l. Jeg har også lest norske brosjyrer med anbefalinger og råd, samt en rekke artikler. Det slår meg at delt bosted ofte kommer positivt ut, både i forhold til barnets mentale helse, og i forhold til foreldrenes samarbeid. Likevel leser man stadig norske representanter for sakkyndige og familievernkontor uttrykke bekymring for hvordan barna egentlig har det.

Noen spørsmål melder seg. Du må gjerne besvare dem, om du har mulighet.

·         Flere av rapportene det vises til baserer seg på mødres observasjoner, og er basert på familier under spesielle forhold, f.eks. fattige og kriminelt belastede minoritetsfamilier i USA (Tornello). Det er også kun vektlagt hvordan overnattingen påvirker tilknytning til mor. Dette gjelder Tornello, McIntosh og Solomon & George. Er dette god nok dokumentasjon å bygge anbefalingene deres på?

·         Er dere selv av den oppfatning at monotropi er et reelt utgangspunkt, og at mor da er hovedtilknytningspersonen?

·         Flere studier viser at delt bosted fungerer for de fleste. Dere kjenner sikkert Elvis-prosjektet; Skjørten og co fra 2006 (hvor 80% , både voksne og barn, mener løsningen fungerer bra, og hvor bare 1/3 av de resterende oppgir samarbeid eller konflikt som årsak til at det ikke fungerer); Warshaks konsensusrapport (110 forskere i tillegg til Warshak skrev under, bl.a. grunnet bekymring for at domstoler og andre instanser som jobbet med rådgivning for familier som opplevde brudd, fulgte råd basert på rapportene fra nettopp McIntosh og Tornello), osv. Det er heller ikke noe som tyder på at det er skadelig for barna. Hvorfor går man så langt i å forhindre dette?

·         I dagens system er det oftest far som får minst tid med barnet. Dette fører også til redusert innflytelse på grunn av juridiske bestemmelser, som bostedskompetansen. Er ikke dette en åpenbar årsak til at konflikter oppstår, eller videreføres? Og vil det i så fall ikke virke paradoksalt å anbefale en konfliktskapende løsning, da konflikt sies å være det mest skadelige for barn? Det er vel en ting alle ser ut til å enes om.

·         I presentasjonen nevnes det at Hynan peker på ulemper ved innføre delt omsorg som standard, jf. Australia, Oregon etc. Etter hva jeg har lest, viser han til ett eksempel hvor Oregon innførte dette, og det førte til økning i anklager om overgrep og søksmål. Men i neste setning nevner han at da man i Minnesota innførte at den «primære omsorgspersonen» skulle ha bosted, førte det til en stor økning i søksmål. Australia er ikke nevnt, heller ingen andre (ref Etc). Er ikke dette en litt uriktig fremstilling av det han poengterer?

Jeg skriver også blogg om ulike emner med utgangspunktet i det systemet man går gjennom etter samlivsbrudd. Her er det ønskelig for meg å kunne vise til kildene brukt i utformingen av deres brosjyre. Jeg håper det ikke virker urimelig. Brosjyren er tross alt offentlig, og da er det naturlig at det også gjelder kildene den baseres på. Jeg antar at kildene deres i all hovedsak er de 4 sentrale rapportene?

Med vennlig hilsen

XXXX

Jeg mottok svar, men legg merke til at spørsmålene min ikke besvares:

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]

Sendt: 18. februar 2015 11:17

Til: ‘XXXX’

Emne: AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

Hei,

Når forskning ikke gir entydige svar – rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det  er vanskelig å finne klare svar – vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO). Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med. Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større. Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon – sett fra barnets side.

Mvh

Katrin Koch  

Som sagt unnlot Koch å svare på mine spørsmål. Samtidig kom det frem noen viktige avsløringer rundt bakgrunnen for FOSAPs anbefalinger. Nemlig at FOSAP i samarbeid med Lars Smith har konkludert at de ikke har klare svar, og derfor går utfra egen erfaring og «bedre føre vàr»-prinsippet. FOSAP har altså ikke vitenskapelig grunnlag for sine utsagn. Man kan også se at det er mye antagelser. Det er viktig å vite at Katrin Koch er en sentral person innenfor feltet. Hun har flere ganger blitt engasjert av myndighetene i Norge for å utrede bl.a. effekten av endringer i barneloven.

I tillegg til å etterspørre svar på mine opprinnelige spørsmål, valgte jeg å ta for meg det svaret hennes, og utlede spørsmål fra det hun skrev. Jeg la ved Richard Warshaks konsensusrapport.

—- XXXX skrev —-

Von: XXXX
Gesendet: 7. januar 2016 13:23
An: Katrin Koch
Betreff: Re: Angående brosjyren «Samvær 0-3»

AW: Angående brosjyren «Samvær 0-3»
Katrin Koch <kkoch@online.no>
    
Jan 7
        
to me

Hei,

Må bare vise til mitt svar til deg sist, og at jeg ikek har tid til å svare deg så grundig som dine spørsmål krever. Som sagt er det på dette feltet slik at det ikek finnes udiskutable sannheter, forskning presenteres, tilbakevises og nyanseres, uten at tilbakevisning betyr at resukltatene er feil. Etc. etc. Foreslår at du henvender deg til forskere på feltet som kanskje har tid til en videre diskusjon.

Mvh

Katrin Koch

Jeg fikk altså aldri noe klart svar fra Katrin Koch, lederen for FOSAP. Men merk at hun mener at tilbakevisning av forskning ikke betyr at resultatene er feil. Hvordan kan man stole på en forening hvis oppfatninger består uavhengig av hva forskningen viser?

Dette illustrerer en at vi har et stort problem i Norge. Vi har et fagmiljø som vurderer forskningens validitet utfra deres eget ønskede utfall.

Far, 36.

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Jeg har skrevet en del om Barneombudet, og deres motstand mot delt bosted som utgangspunkt. Noen av argumentene som gjentas fra deres side er at de mener dagens lov er nøytral, og at foreldrene i dag sammen kan komme frem til den løsningen som er best akkurat deres barn, f.eks. ved megling hos familievernkontoret. De mener at delt bosted som utgangspunkt kan legge et press på foreldre til å velge delt bosted, selv om det ikke er best for deres barn. De mener også at det krever et spesielt godt samarbeid for å ha delt bosted.
Vel, la oss se litt på det.

• Dersom delt bosted krever spesielt godt samarbeid, og Barneombudet ikke har tillt til at foreldrene klarer dette, hvordan kan de mene at de samme foreldrene skal komme frem til en enighet om den løsningen som er best for deres barn? Saken er at alle ikke klarer det. Det er de foreldrene som er hva vi kaller: «UENIGE».
• Hva sier dagens nøytrale barnelov om de som er uenige? Jo, §36 sier «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Er det nøytralt? Eller trekker det frem én løsning som det foretrukne? Altså, om foreldrene er uenige må retten avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. De kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge også, dersom særlige grunner taler for det. Det Barneombudet ikke ser ut til å skjønne, er at det er her delt bosted som utgangspunkt vil ivareta barnets beste på en bedre måte, fordi delt bosted kommer bedre ut enn ett fast bosted i forskningen. Derfor er det også særdeles lite gjennomtenkt å si at delt bosted ikke er best for alle barn. Det er tross alt bedre for flere barn enn hva ett bosted er. Man må også huske at domstolene følger noe som heter rettspraksis.
• En studie som er fra 2002, «Samværsfedrenes situasjon«, viste at selv som mange foreldre hadde inngått avtaler om bosted og samvær, så ønsket 62 % av fedrene mer samvær med sine barn. Det tyder på at ganske mange fedre aksepterer mindre tid, enn de ønsker. Kanskje det dog likevel er det som er best for barna? Det skal jeg komme nærmere inn på under.

Barneombudet har en egen nettside. Barn kan sende inn spørsmål til barneombudet og få svar. En av kategoriene her het «Foreldre som ikke bor sammen«.  Jeg har gått gjennom disse og laget en enkel statistikk. Det er viktig å huske på at dette er barna som har henvendt seg til Barneombudet, og ikke et utvalg som nødvendigvis representerer alle barn. Likevel er det interessant å se hva barn henvender seg om.
Jeg gikk gjennom 133 spørsmål fra 1. januar 2015, frem til 26. mai 2016. Av disse er det 93 som er relatert til misnøye med bostedsløsninger. Siden ikke all info kommer frem, vil ikke alle tall gå opp i 93, f.eks. i forhold til hvem barna bor hos i dag. 

• Bosted for sakene var fordelt slik: 13 hadde delt bosted, 12 stk. hadde bosted hos far, 61 hadde bosted hos mor. Et par bodde i fosterhjem, i noen tilfeller har ikke foreldrene flyttet fra hverandre ennå.
• 49 stk. ønsker å bo hos eller flytte til far. 12 ønsker mer kontakt med far. 30 ønsker å bo hos, eller å flytte til mor. 1 oppgir ønske om mer kontakt med mor. 1 oppgir ønske om del bosted, mens 1 oppgir ønske om ett bosted, men uten å være borte fra noen av foreldrene.
• 2 stk. som bor hos far oppgir at far nekter dem å flytte til mor, eller ha mer kontakt med mor. 22 stk. som bor hos mor oppgir at mor nekter dem å flytte til, eller ha mer kontakt med far. I prosent er det hhv. 17% og 36%.
• Utfra denne listen var det 15 % av de som var misfornøyde med bosted, som oppga delt bosted som nåværende bostedsform.
• Av de som hadde delt bosted, var det 6 som ville bo hos far, 6 hos mor, 1 visste ikke.

Det er altså 65,5 % som uttrykker et ønske om bosted eller mer kontakt med far. For mor er tallet 33,3 %. Delt bosted, eller ett hjem uten å måtte velge mellom foreldrene, er det 1,2 % som oppgir.
I tillegg vet vi at 62% av samværsfedre ønsker mer tid med barna, som nevnt fra studien om samværsfedre over.
Gir dette grunnlag for å tro at dagens ordning ivaretar barnets interesserer, eller bidrar til at barna blir hørt i større grad en hva delt bosted ville ha gjort?
Barneombudet mener at Familievernkontorene er løsningen for de som opplever konflikt knyttet til bosted. Men ser vi på studier rundt dette, «Hvordan oppleves meklingsordningen av foreldrene?» Heidi Jensberg, Marian Ådanes, Gry Mette D. Haugen, Minna Rantalaiho og Tonje Lossius Husum 2012, ser vi at dette ikke nødvendigvis er svaret på utfordringen. På side 115 i rapporten står det «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.» Min understreking.
Dette illustrerer at familievernkontorene påvirker utfallene i én bestemt retning.
Lederen for Enerhaugen familievernkontor, Trine Eikrem, hevder at hennes erfaring er at barna vil bo hos mor. Hennes erfaringer ser ut til å stemme med utfallene på familievernkontorene, men ikke med henvendelsene fra barn til barneombudet. Så kan vi ta hennes personlige erfaringer for god fisk?
 

Det er også verdt å merke seg at barneombudet har brukt ett spesifikt eksempel fra sidene sine i forhold til debatten om delt bosted. Nemlig dette:

Ossen kan jeg si det? (3. mars 2015)
Gutt (14): Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene, og vil bare være hos mamma. Ossen kan jeg si det til pappa uten at han blir lei seg??

Dette eksempelet  bruker Barneombudet ofte som «bevis» for at delt bosted ikke er best for alle barn. Men hvordan kan man utfra så lite tekst si noe om hva som er slitsomt for barnet? Vi vet ikke noe om foreldrenes bosteder, avstand mellom disse, guttens fritidsaktiviteter, om det faktisk er delt bosted, eller om flytting uansett ville føltes stressende.
Dessuten overser Barneombudet konsekvent at delt bosted er 35-65 % botid. Noe som innebærer langt mer fleksibilitet, enn ett bosted. Gutten i eksempelt omtaler 50/50-versjonen av delt bosted.
Men det viktigste spørsmålet er hvorfor Barneombudet ikke tar hensyn til at de aller fleste henvendelsene dreier seg om misnøye med dagens løsning.

Det vi har sett fra tidligere, er at delt bosted fremstår som den beste løsningen etter samlivsbrudd. Barn klarer seg generelt bedre med delt bosted, enn ved ett bosted. Vi ser at et flertall av samværsfedre ønsker at de kunne tilbirnge mer tid med sine barn, og vi ser at barn ønsker å tilbringe mer tid med sine fedre.

Så hvorfor er det likevel så stor motstand mot denne løsningen? Hvorfor hevder psykologer at de bekymrer seg for barnets evne til å forholde seg til begge sine foreldre etter et brudd, samtidig som barn i flere år har gått i barnehage fra de er ett år, eller overnattet hos besteforeldre, eller annen nær familie?

Barn ønsker mer kontakt med sine fedre, og fedre ønsker mer kontakt med sine barn. At noen hevder at det ikke er i tråd med barnas interesser, er absurd.
Fedre som kjemper for kontakt med sine barn, ønsker svært sjelden å frata mor kontakt, de ønsker å stille likt med med mor. Noen hevder at det handler om rettferdighet for foreldre, men det stemmer ikke. Det handler i like stor grad om rettferdighet for barna.

Far, 36

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Bloggens først gjesteinnlegg. En mors betraktninger.

Å få lov til å gi omsorg og kjærlighet til sine barn…
Når man får barn, blir man forelder og omsorgsperson. De fleste er vel enige om at dette er en fantastisk stor opplevelse. Man elsker sine barn over alt på jord. Dette gjelder både fedre og mødre. Man har ingen garanti for at foreldre forblir omsorgspersoner sammen. Samlivsbrudd skjer stadig vekk, og det kan være ulike grunner til dette. Barna bør uansett ikke straffes ved å frarøves kontakt med den ene forelderen. Når dette likevel skjer, dreier det seg som oftest om fedre som mister sin omsorgsrolle for sitt/sine barn.

Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt mange barn og fedre har det når de ikke får lov til å ha vanlig familiekontakt. Hvorfor godtas det at mange barn og fedre mister eller får redusert sin kontakt etter samlivsbrudd? Hvem bestemmer at det er mødrene som er best egnet til å ha daglig omsorg for barna? Hvem bestemmer at fedre skal rammes hardt økonomisk fordi samværssabotasje lønner seg? Hvem bestemmer at fedre er gode omsorgspersoner før samlivsbrudd, men udugelige etter samlivsbrudd? Dette er spørsmål jeg stadig grubler på.
Jeg merker at det stadig blir en trykket stemning når jeg i ulike anledninger tar opp dette samfunnsproblemet. Noen blir provoserte og sier at det er så mange fedre der ute som gir blaffen i ungene sine, så hvorfor skal man da kjempe for fedres rettigheter?

Jeg tviler ikke på at noen slike fedre eksisterer som statistikken viser, men skal disse mennenes likegyldighet ramme de tusenvis av fedre som ønsker mer samvær med sine barn? Det er vel ikke logisk? Det fins også mødre som gir blaffen i sine barn. Skal vi da nekte mødre samvær med egne barn? Nei, det er det vel ingen som mener. Hvorfor er dette da et argument mange benytter når det dreier seg om fedre som vil likestilles som foreldre? For meg fins det ingen fornuft i dette. Motstandere av delt bosted påstår ofte at det ikke er «barnets beste» å flytte mellom to hjem eller at delt bosted handler om foreldres likestilling, og ikke «barnas beste».
Andre motstandere av likestilt foreldreskap, uttrykker bekymring for at fedre ikke har oversikt over nødvendig utstyr til barnehage og skole. Dessuten mener disse at mange fedre ikke har bidratt nok fra fødselen av, og at mødre stort sett har vært alene med foreldreansvaret i samlivet. Videre kommer det historier om fedre som ikke har stilt opp på foreldremøter, ikke smurt matpakker om morgenen, ikke fulgt opp lekser og andre plikter. Men om så er tilfelle, er dette en god grunn til å frarøve barn og far kontakt? Hvis disse fedrene ikke har vært like flinke som mødrene på nevnte områder, så må de vel få sjansen til å bli det? Og hva med mødre som ikke har vært flinke når det gjelder disse hverdagsrutinene? Skal mødre og barn i slike tilfeller frarøves kontakt etter samlivsbrudd?

Videre får jeg høre at det er så mange voldelige fedre som bør holdes unna ungene sine. Jeg betviler heller ikke at det fins voldelige fedre. Disse hører hjemme i fengsel. Voldelige personer må få behandling. Det er grusomt at barn blir utsatt for vold, det fins ingen formildende omstendigheter rundt dette. Dette må bekjempes! Men når ble det vedtatt av en stor andel menn blir voldelige etter samlivsbrudd? Hva med voldelige mødre? Der igjen, jeg forstår ikke argumentet mot likestilling for fedre fordi det fins noen av disse som er voldelige. Skal omsorgsfulle fedre og deres barn nektes kontakt fordi det er noen voldelige fedre der ute? Da må vel alle mødre etter samlivsbrudd også stemples som voldelige, fordi det også fins noen voldelige mødre? Eller er det helt umulig? For det er vel kun menn som utøver vold? Eller? Så absolutt ikke.

Men å få lov til å yte omsorg og kjærlighet for sitt barn er altså ingen selvfølge i Norge. Denne uretten skjer med mange menn. Det skjer også med noen kvinner, og det er selvfølgelig like ille. Det er uansett forkastelig og helt absurd at den ene forelderen, med samfunnets støtte, skal kunne få bestemme at den andre forelderen ikke får være omsorgsperson. Og hva med barnet? Har ikke barnet, som man sammen har satt til verden, rett til å ha begge foreldrene i sitt liv? Hvordan kan noen frarøve barnet sitt kontakt med den andre forelderen? Stakkars barn. Og jeg sier stakkars fedre, for det er stort sett menn som rammes i barnefordelingssaker.

Mødre som motsetter seg delt omsorg, begrunner det nesten alltid med hva som er barnas beste. Men det er all grunn til å tro at også andre motiv spiller inn; blant annet økonomiske hensyn, behovet for å begrense sin egen kontakt med barnefaren eller for å ha mest mulig kontroll over barna, og frykten for å savne barna når de er hos far. Og kanskje også et ønske om å undergrave fars posisjon overfor barna, eller rett og slett et ønske om hevn.  Det er politisk ukorrekt å hevde dette, men ytringsfriheten gjelder også for dem som ønsker rettigheter for fedre og barn.

Urettferdigheten som rår i våre dager må ta slutt. Og en dag vil det skje.

-Tonje Elisabeth Granholt

Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

Litt supplerende fakta:

• En studie fra NOVA i 2002 viser at 59 % har avtale om vanlig samvær etter barneloven, mens 29% har mer enn vanlig, altså utvidet samvær. Det er dog 62% av samværsfedre ønsker mer kontakt med sine barn, og 47 % mener barnet burde ha delt bosted. I tillegg tilsvarer overnattinger i snitt under 5 netter i måneden, og samværet er i snitt rett under 7 dager, altså mindre enn vanlig samvær. Samværsfedrenes situasjon, Rapport fra en spørreundersøkelse, Forfatter(e): Anne Skevik, Christer Hyggen, NOVA Rapport 15/02
• Det finnes i dag ingen forskning som tyder på at delt bosted er skadelig for barn, tvert imot finnes det forskning som viser at tap av kontakt med en forelder er en grunnleggende årsak til utvikling av mentale helseproblemer.  http://nhi.no/forside/skilsmissebarns-mentale-helse-39522.html;   Transnational Relations Between Perceived Parental Acceptance and Personality Dispositions of Children and Adults: A Meta-Analytic Review Pers Soc Psychol Rev May 2012 16: 103–115, first published on September 1, 2011, Abdul Khaleque and Ronald P. Rohner.
• Det er ikke større risiko for at barn utsettes for vold fra far, enn fra mor. Dermed er det ikke belegg for å hevde at delt bosted kan føre til mer vold. Vold og overgrep mot barn og unge, En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole Forfattere: Kari Stefansen Svein Mossige (red)  NOVA Rapport 20/07.

Faktaopplysninger er hentet inn av Henrik Hammerhei Slevigen og Terje Goa.

Far, 36

Etter å ha lest barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt bosted i mediene, og sett henne gjenta de samme poengene, uten at hun reflekterer noe over tilbakemeldingene hun får, eller utdyper hva som ligger bak deres anbefalinger, bestemte jeg meg for å sende Barneombudet en mail med spørsmål. Mailen ble sendt 05.04.2016.

Dette er spørsmålene jeg sendte:

Hei!

Jeg er en av mange fedre som får redusert eller mister kontakten (med barnet) med dagens system, og synes det er veldig leit å se når barneombudet går hardt ut mot en løsning som åpenbart er bedre enn dagens løsning, for både barn og foreldre.

Barneombudet sier at hun støtter BUFDIR. Deres anbefalinger er basert på 4 rapporter, hvor 2 hevder at små barn ikke burde overnatte borte fra sine mødre. Problemet er for det første at de faktisk tar utgangspunkt i mødrene, og ser bort fra barnas tilknytning til fedrene. For det andre at den ene rapporten er tilbakevist, og forfatteren senere har gått ut og sagt at det ikke finnes støtte for å fraråde overnattinger for barn under 2 år. For det tredje er en annen av rapportene kritisert for å ta for seg demografiske grupper som ikke er representative. Kjenner ikke barneombudet til dette?

Hvorfor presenterer barneombudet delt bosted som 50-50?
Delt bosted er 35-65% botid hos hver forelder. Det trenger altså ikke være mer enn hva normalt samvær er i dag. I tillegg vil foreldrene stille likt i forhold til plikter og rettigheter.
Hva mener barneombudet barn har å tape på likestilte foreldre?

I dag er det et problem at bostedforeldre (mødre) kan ta med seg barn og flytte uten samtykke fra samværsforeldre (fedre). Det finnes forskning som viser at dette kan få flere negative konsekvenser for barn. Hvorfor støtter barneombudet å opprettholde dette?

Barneombudet har uttalt at savnet etter den ene forelderen kan være det minste av to onder i en totalpakke. Hva er det andre ondet?

Hvordan resonnerer hun seg frem til at savnet etter en forelder ikke er så ille, når det er godt dokumentert at dette fører til depresjon, temperament, lav selvtillit, m.m. hos barn?

Ser frem til svar.

Med vennlig hilsen

Svaret fra barneombudet kom lenge etterpå, 20.05.2016.

Deres ref:
Vår ref: 16/00588-3
Saksbehandler: Ane Gjerde
Dato: 19. mai 2016

Delt bosted
Barneombudet viser til din henvendelse. Vi beklager at det har tatt tid før du får svar. Det skyldes at vi får mange saker inn til vårt kontor. Du skriver til oss fordi du synes det er leit å se at Barneombudet går hardt ut mot en løsning med delt bosted, som du mener er åpenbart bedre enn dagens løsning. Vi har dessverre ikke kapasitet til å redegjøre for alle spørsmålene dine, men håper at vårt svar likevel vil gi deg mer svar på hva som er bakgrunnen barneombudets uttalelser i mediene om delt bosted.
Om delt bosted
Mange flere velger delt bosted etter samlivsbrudd nå, enn bare for noen år siden. For mange voksne og barn er det en god løsning. Viktige premisser for at ordningen skal fungere er at foreldrene bor i nærheten av hverandre, foreldrene samarbeider og har lavt konfliktnivå, og viktigst av alt at barna trives med ordningen.
Evnen og viljen til å samarbeide er sentralt for å få ordningen med delt bosted til å fungere utover det å bli enige om en bostedsbrøk. Foreldre må klare å snakke sammen og makte å bli enige i større avgjørelser om dagliglivet til barnet. Ved å ha delt bosted hos to foreldre som ikke samarbeider godt, er risikoen stor for at barn må forholde seg til høyt konfliktnivå over lang tid. Det å leve mellom to foreldre som ikke makter å samarbeide vet vi ikke bra for barna. Det går ut over barnets helse, både psykisk og fysisk. Forskning viser da også at langvarige og eller intense konflikter mellom foreldre er en av hovedårsakene til psykiske problemer hos barn som ikke bor sammen med begge foreldrene. Selv om delt bosted absolutt kan være bra for mange barn, har vi ingen forskning som sier at dette er den beste løsningen for alle barn. Tvert i mot er det tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de aller minste barna under tre år. Når vi reagerer på forslaget om å løfte fram delt bosted for barn som et foretrukket alternativ når foreldre går fra hverandre, er det fordi vi mener dette kan svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Forslaget setter ikke barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon. For Barneombudet er det maktpåliggende at barns behov aldri må vike for hensynet til likestilling eller foreldrerettferdighet. Barn har rett til en forutsigbar, ansvarlig og likeverdig medvirkning fra begge foreldre gjennom hele oppveksten. Det avgjørende må imidlertid alltid være hva som er best for barnet. Vi er redde for at ved å trekke fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever.

Forskning
Som nevnt er det ikke framlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at delt bosted er bra for alle barn. Vi ser vi at ulike retninger innen psykologien også diskuterer og argumenterer mot hverandre. Dette viser at det ikke er grunnlag for å være sikker på noe annen enn at det beste for barn er å beholde retten til en individuell vurdering. Vår erfaring er at årsakene til at foreldre ikke makter å være foreldre sammen etter et samlivsbrudd er mange og svært sammensatte. Vi stiller oss svært tvilende til at man på et generelt grunnlag si at likestilt foreldreskap automatisk vil senke konfliktnivået mellom foreldre. Her tror vi heller på individuelt tilpasset hjelp, og da primært fra familievernet. Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Barneombudet anbefaler derfor at loven ikke endres. Dette betyr ikke at Barneombudet er mot delt bosted, det vi er i mot er å svekke barnets rett til en individuell barnets beste vurdering.
 

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                                            Ane Gjerde

fagsjef                                                                                                         seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur.

        

  

Jeg skal ikke gjennomgå svaret i denne omgang, folk kan selv avgjøre om de synes barneombudet gjør en god jobb i å besvare mine spørsmål, eller om dette illustrerer en manglende vilje til å diskutere temaet. Merk at de sier de håper svarene deres gir meg mer innsikt i bakgrunnen for ombudets uttalelser i mediene. Teksten som følger er dog nøyaktig det samme som står i mediene. Det står ingenting om bakgrunnen for uttalelsene. De kommer med en del påstander, som tilsynelatende er synsing.
Jeg håper folk ser at noe skurrer hos barneombudet. Jeg kommer med spørsmål og innvendinger basert på barneombudets uttalelser. Barneombudet burde da adressere spørsmålene, og evt. forklare hvorfor de ikke er enige, tilbakevise eller oppklare. I stedet unngår de dem, og gjentar sine opprinnelig påstander.

Er det ikke ganske tydelig at Barneombudet har vedtatt disse oppfatningene?

Les gjennom, og si gjerne hva dere mener.

Far, 36.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Delt omsorg er i tråd med Europarådets anbefalinger. Det er i tråd med barnekonvensjonen. Det er løsningen som kommer best ut for barnas helse i forskningen:

http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.166729.1392279984!/menu/standard/file/Warshak-Social%20Science%20and%20Parenting%20Plans%20for%20Young%20Children%20final%20ms%20distribution%20copy.pdf
http://malestudies.org/assets/shared_parenting.pdf
http://canadiancrc.com/Fatherlessness/fam16191.pdf

Arbeiderpartiet ønsker ditt forslag til saker som de kan legge til i sitt partiprogram før landsmøtet i 2017.

Her kan man velge tema og deretter formulere et forslag som folk kan stemme over.
Det finnes i dag allerede et forslag om delt omsorg etter samlivbrudd.

Forslaget har allerede snart 900 stemmer, men det burde ha mange flere. Det finnes ingen gode grunner til å la være å stemme på dette.

Motstandere av løsningen peker som regel på kvinners rettigheter, at det kreves godt samarbeid, eller at det er slitsomt for barna.

• Barneloven skal ivareta barnas rettigheter, ikke kvinners.
• Alle bostedsløsninger krever godt samarbeid. Delt bosted er den mest fleksible i forhold til botid, og vil mye bedre legge til rette for godt samarbeid, enn ett fast bosted.
• Det er ikke mer slitsomt med to hjem fordi man har delt bosted. Flyttingen er som regel hyppigere med ett fast bosted.

Hjelp til med å spre likeverd, og støtt opp om barnas rett til begge sine foreldre ved å stemme «VIKTIG« på dette forslaget i dag!

Far, 36.

Licensed from: AStudio-1 / yayimages.com

Dersom en dommer oppfører seg uprofesjonelt eller partisk i en sak for domstolen, kan dette klages inn for tilsynsutvalget for dommere. Dette gjelder også i barnefordelingssaker, eller foreldretvister.
Det er få som klager, og ofte blir klagen avvist, både før og etter behandling. Man har pr. i dag ikke videodokumentering av saken, og det føres oftes ikke detaljerte protokoller, eller det er dommeren som fører dem. Så det gir selvsagt visse utfordinger. Men det kan være en idé å skrive ned alt man reagerer på, av både avbrytelser, kommentarer, uttalelser, kroppspråk, osv., fra dommeren.

Det er nemlig slik at dommere må følge etiske prinsipper for dommeratferd. Tingrettsdommeren i min sak opplevde jeg som både partisk, uprofesjonell, frekk, nedlatende, osv. Han forsøkte å true meg til forlik. Da jeg ikke gikk med på det, tok han fra meg foreldreansvaret og dømte meg til å betale motpartens omkostninger, som en slags straff. Det finnes ikke reelt organ som holder oppsyn med dommere. Så en dommer kan enkelt misbruke sitt embete, uten at det får konsekvenser. Jeg oppdaget at jeg f.eks. ikke klage på at han uriktig idømte omkostninger, fordi det ble sett på som et ankegrunnlag. Dermed er det ikke enkelt å få rettet opp urett, eller feil saksbehandling.

Men jeg klagde i alle fall inn dommeren. Han ble kritisert for brudd på to punkter. Saken ligger her. Jeg var fornøyd, for som man ser av sakene som blir behandlet, er det ikke mange hvor det reageres. Likevel ser jeg også at Tilsynsutvalget absolutt ikke er helt fritt for svakheter. For på en del av min argumenter vedgikk dommeren i sin forklaring at han hadde gjort det jeg hevdet. Det ble også bekreftet fra min advokat at dette var tilfelle. Til tross for dette beskriver tilsynsutvalget det som for vagt og upresist til å vurdere.

Dette viser i alle fall at det nytter. Dommeren det er snakk om kritisert på nytt under ett år senere, les her. Denne gangen var det tre straffesaker samlet i én klage, hvor dommeren får kritikk i to av dem. Tidligere denne uken ble dette faktisk omtalt i Romerikes Blad, papirutgaven. Den er også omtalt av filternyheter.no.

I denne siste saken uttaler sorenskriveren Bernt Bahr seg. Det står følgende: «Han er overrasket over påstandene i klagen. Han har i sin tid som sorenskriver ikke mottatt henvendelser fra advokater, aktorer eller andre som har indikert at tingrettsdommeren ikke har vist respekt for rettens aktører, eller at han har opptrådt i strid med god dommerskikk.» I og med at dommeren faktisk er kritisert tidligere, så er jo den uttalelsen utvilsomt usann. Sorenskriveren sto til og med på mottakerlisten da tilsynsutvalget behandlet min klage. Dermed ser vi at det tydeligvis at dommerne beskytter hverandre.

Dersom en dommer opptrer kritikkverdig, bruk muligheten til å klage!

Far, 36

Licensed from: michaeldb / yayimages.com

Etter at innlegget mitt ble publisert i Dagbladet, kunne man se i diverse kommentarfelt at en del mennesker hadde vanskelig for å akseptere at det jeg skrev var sant. Det er jo å forvente. Det virker utrolig, og det er bare rimelig å være kritisk det det som presenteres. Men det var også de som hevdet hardnakket at det skulle ekstremt mye til for å miste foreldreansvaret, og dermed fastslo at det måtte ligge mye bak som de ikke fikk vite om. Det stemmer ikke.
Man bør kjenne til noen få ting. Mitt innlegg fremstiller domstolens egne påstander og begrunnelser. Den formuleringen jeg bruker har jeg valgt for å få poenget tydelig frem, og for å understreke hvor irrasjonelt det hele er. Det er ikke min oppfatning av saken, men domstolens faktiske begrunnelser. Det er også greit å vite at dommen i lagmannsretten ble avsagt i dissens. Domstolene skriver om å gi mor foreldreansvaret alene, ikke om å frata meg foreldreansvaret. Valg av formulering, illustrerer hvor fokuset deres ligger.
For å klargjøre vil jeg gjenta innlegget, og supplere med begrunnelser fra tingretten og lagmannsretten, samt sakkyndighetsrapporten.
Utdragene skrives i uthevet skrift. Mine kommentarer og forklaringer skrives punktvis under.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi mor ville flytte til Sverige.
Fordi barnet og jeg allerede hadde en sterk og god kontakt.»

Fra tingretten: -I denne vurderingen vektlegger retten både at far vil kunne få felles foreldreansvar etter svensk rett hvis mor flytter til Sverige og at mor har fremlagt et forslag til samværsordning for far som vil gi god mulighet for tett og nær kontakt mellom far og barnet. I denne forbindelse er det også er vesentlig poeng, at det allerede eksisterer en god og nær kontakt mellom far og barnet, slik at en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige ikke i nevneverdig grad vil marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. Mors forslag til samværsordning er inntatt i prosesskriv av 22. november 2014, dok 61. Således vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt tale avgjørende mot at mor får foreldreansvaret alene.

Lagmannsrettens flertall : -Flertallet har videre lagt vekt på at far vi få et relativt ommfattende samvær med Barnet i henhold til den enighet partene kom frem til under ankeforhandlingen. I denne forbindelse er det også lagt vekt på at selv om mor har hatt daglig omsorg for Barnet siden hun flyttet fra far i august 2013, har Barnet en god og sterk tilknytning til sin far. Ettersom det allerede er en god og nær kontakt mellom far og barnet vil en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige, etter flertallets syn ikke i for stor grad marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. På denne bakgrunn vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt være et avgjørende argument mot at mor får foreldreansvaret alene.
 

Sakkyndighetsrapport: -Det er også sakkyndiges vurdering at begge foreldrene har vært mye til stede i hans liv og legger derfor til grunn at han er sterkt knyttet til begge sine foreldre.

• Samværsforslaget fra mor var 1 helg i måneden og ferier. I de månedene hvor det evt. var ferie, skulle det ikke være helgesamvær ved siden av. Hun ønsket at det minst skulle være 3 uker mellom hvert samvær.
• Lagmannsretten henvisning til enighet er en avtale vi ble presset til å «bli enige» om, for et tilfelle at mor skulle få foreldreansvar alene. Det er ikke slik at dette var i tråd med hva jeg mente ville være en grei løsning.
• Begge domstoler vurderer at god kontakt betyr at flytting vil være mindre dramatisk, og legger dette til grunn for å gi mor foreldreansvaret alene. Begge hevder også at samværet sørger for god kontakt, mens de samtidig peker på at det vil begrenses. Mao. en selvmotsigelse.

«Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
Fordi jeg ikke samtykket til at barnet skulle flytte til Sverige.
Fordi jeg brukte den retten jeg har til nettopp det, i følge barneloven.
Å ville flytte til Sverige var nemlig en særlig grunn til å gi mor foreldreansvaret alene.»

Tingretten: -Totalt sett er det således rettens vurdering at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for barnet for en bedre måte om hun bor i Sverige med sin nærmeste rundt seg enn om hun, som følge av at far ikke vil samtykke til en eventuell flytting til Sverige, må bli boende i Norge. En slik løsning vil på sikt ikke være til det beste for Barnet. Dette er etter rettens syn et tungtveiende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.
– Far har ikke villet gi samtykke til at mor eventuelt kan flytte med barnet til Sverige. Mors søksmål vedrørende foreldreansvaret har således sin bakgrunn i at hun må ha dette alene for at hun som hovedomsorgsperson skal kunne foreta en vurdering i forhold til flytting til Sverige.

Lagmannsrettens flertall: -Etter dette finner flertallet at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for Barnet på en bedre måte om hun bor i Sverige, enn om hun mot sin vilje må fortsette å bo i Norge på grunn av fars manglende samtykke til flyttingen. Det vil derfor være til Barnets beste som en varig løsning å bo i Sverige sammen med sin mor, noe som er et avgjørende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.
-Mors krav om foreldreansvar alene er begrunnet med at far ikke samtykker til at hun kan flytte med barnet til Sverige.
-Etter lagmannsrettens syn vil flytting til Sverige i dette tilfellet være en særlig grunn som tilsier at rettsforliket skal endres slik at mor gis foreldreansvaret alene, dersom dette er til barnets beste.

• Begge domstoler hevder at barnets beste vil være at mor får flytte. Det begrunnes ikke i barnet, men i at mor da vil ha sine nærmeste rundt seg. Viktigheten av nær familie vektlegges altså i forhold til mor, samtidig som de ikke vektlegger dette i forhold til barnet. Man kan jo også spørre hvordan mors omsorgsrolle blir så betydelig bedret i Sverige, at det rettferdigjør å redusere barnets kontakt med meg.
• Det er selvsagt noe tekst før disse begrunnelsene, ref. «således» og «etter dette». Denne teksten handler om mors ønsker om å studere i Sverige, mors manglende arbeid i Norge, mors nettverk, o.l. Det er altså ikke noe ang. barnet eller far.
• Det kreves særlige grunner for å frata foreldreansvar som er inngått ved avtale eller forlik. Lagmannsretten mener altså at flytting er en særlig grunn. Dette gir lite mening. Barneloven sier at man ved delt foreldreansvar må ha samtykke til flytting utenlands. Da kan ikke flytting være en særlig grunn for å frata foreldreansvar. Men det mener altså lagmannsretten.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Jeg kunne jo tross alt få foreldreansvar etter svensk rett. Dersom mor flytter til Sverige.
For hun hadde visst ingen konkrete planer om det. Barnet trivdes så godt i den barnehagen han var.
Og hun mistrivdes ikke i Norge. Det ville være feil å si.
Men hun hadde jo familie i Sverige. Derfor ville det på sikt være best for barnet å gi mor foreldreansvaret alene.
For det tilfellet at hun skulle ønske å flytte dit.»

Fra tingretten: -I herværende sak sak er for så vidt problemet med å frata en forelder selve foreldreansvaret løst ved at mor, ved eventuell flytting til Sverige, vil samtykke i at far gis foreldreansvar etter svensk rett, et foreldreansvar som er samsvarende med det foreldreansvar man har etter norsk rett. Det å gi mor foreldreansvaret alene, slik at hun eventuelt, uten og være avhengig av fars samtykke, kan bestemme at hun og barnet skal flytte til Sverige, innebærer således ikke at far vil komme i en annen situasjon for så vidt gjelder selve foreldreansvaret enn han er i dag.
– Selv om det ikke er riktig å si at mor mistrives sterkt i Norge, er det utvilsomt slik at hun lengter i betydelig grad etter å flytte tilbake til Karlstad. Mors samliv med far har vært relativt kortvarig og har vært konfliktfylt.
-Hun opplevde at hun mistet livsgnisten da hun bodde på X. Det er nå 4 måneder siden hun flyttet derfra, og hun har ingen umiddelbar plan om å flytte tilbake til Sverige. Barnet har etablert seg greit i den nye barnehagen og mor ønsker å se an utviklingen før hun eventuelt vil bestemme seg for å flytte tilbake til Sverige. Hun fremhever imidlertid at det er der hun har sin familie og sine venner, hun har venninner på hennes alder som også har små barn. I Sverige vil hun også kunne fullføre sine studier.

Fra lagmannsrettens flertall: – Flertallet legger til grunn at selv om mor fungerer i Norge, har hun en sterk lengsel etter å flytte tilbake til Sverige.
-Etter flertallets syn vil det forbli en vanskelig situasjon for mor å måtte bli boende i Norge mot hennes vilje.
-Flertallet har videre lagt vekt på at mor har bekreftet at hun vil bidra til at far kan gis foreldreansvar etter svensk rett dersom hun flytter til Sverige. Under ankeforhandlingen er det ikke fremkommet noe som gi grunn til å tvile på at mor vil sørge for at far etter flyttingen får ta del i foreldreansvaret etter svensk rett. Det er opplyst at foreldreansvar etter svensk rett har et tilnærmet tilsvarende innhold som etter norsk rett, og det er ikke noe som tyder på at svensk lovgivning eller praksis er til hinder for at far gis del i foreldreansvaret.

Sakkyndighetsrapporten: -På spørsmål svarer mor at det aldri har oppstått noen alvorlige konflikter mellom dem (mor og far). Mor regner med at barnet har det bra hos far.
-På spørsmål svarer mor at hun per i dag ikke har noen konkrete flytteplaner til Sverige.
-Om retten eller sakkyndig mener at en flytting til Sverige ikke vil være bra for barnet, så vil hun respektere dette.
– I den nye barnehagen i Oslo trives barnet svært godt, han er trygg og leker godt med de andre barna (mors utsagn).

• Begge domstoler mener det at jeg kan få foreldreansvar etter svensk rett er en god nok kompensasjon, til tross for at det er kontakten og muligheten til oppfølging i hverdagen som er avgjørende.
• Det er åpenbart at mor ikke har hatt konkrete planer om flytting, og at domstolene likevel legger opp til at hun skal ha muligheten dersom hun ønsker det. Om man ser på hva som kommer frem her, så er barnet grunnen til at mor er nølende vedrørende flytting. Så hvordan kan flyttingen være til barnets beste?
• Merk at tingretten sier at samlivet var konfliktfylt, mens mor svarer til den sakkyndige at det aldri har oppstått noen alvorlige konflikter, og at hun mener barnet har det bra hos meg.

«Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
For det er jo ingen stor avstand geografisk. Mellom far og barn, i alle fall.
Men det er langt for mor. Tenk hvor vanskelig det er for henne å bo så langt unna sin familie.
Far evner ikke å sette seg inn i mors situasjon.»

Lagmannsrettens flertall: – Det gjelder heller ikke flytting til et sted langt unna geografisk, eller til en fremmed kultur eller rettspleie.
– Hun hadde før det realtivt korte samlivet med far i Norge, levde hele sitt liv i Sverige. Det er forståelig at hun har et sterkt ønske om å flytte hjem.
-Selv om det vil være en ulempe for barnet å måtte reiser frem og tilbake i forbindelse med samværene, vil det å bo i Sverige sammen med sin mor – etter flertallets syn – totalt sett og på sikt være en bedre løsning for barnet.

Fra tingretten: – Mor har en veldig sorg over å ha flyttet fra sin familie og sine venner i Sverige.

Fra sakkyndighetsrapporten: – Mor viser imidlertid til at hun har hele sitt nettverk i Sverige og barnet har også hele sin familie på morsiden der. Mor og barnet reiser nesten annenhver helg sammen dit. Da bor de hos mors mor. Mor reiser også i helgen hun ikke har sønnen hos seg. Toget tar tre timer fra Oslo.

• Mor er utgangspunktet for hva som er best for barnet, i følge domstolene. Den eneste uttalelsen som er å finne, fra begge domstoler (bortsett fra mindretallet i lagmannsretten), hvor barnet er utgangspunkt, er om reiseveien. Denne beskrives som å ville være en ulempe for barnet. Likevel er det slik at dersom mor hevder hun vil ha det noe bedre i Sverige, så tror de det vil være mer avgjørende for barnet, enn omfattende kontakt med begge foreldre.
• Mor hadde bodd 7 år i Norge, nå 8 år. Hun hadde allerede bodd 2 år i Norge før vi møttes. Barnet har levd hele sitt liv i Norge.
• Mors sorg er sterkt overdrevet. Hun sier selv at hun treffer venner og familie nesten hver eneste helg. Likevel er savnet hennes til familien (hennes mor) så sterkt at domstolen mener det vil være bedre om hun får flytte.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
For det var ikke i strid med den sakkyndiges oppfatning. Han sa kanskje at barnet ikke ville være tjent med å flytte til Sverige.
Men han tenkte ikke på at jeg ville få omfattende samvær. Én helg i måneden. Kanskje to. Hver vinter og høstferie også.
Dermed vil ikke far i nevneverdig grad marginaliseres som omsorgsperson.»

Fra tingretten: – Retten finner at i herværende sak tilsier også en rimelighetsvurdering at det åpnes for at mor kan flytte tilbake til Sverige, hvilket altså nødvendiggjør at hun får foreldreansvaret alene.
– Retten kan ikke kan ikke se at dette er i vesentlig motstrid til det den sakkyndige skriver i sin utredning på side 13, 2. avsnitt. Den sakkyndige omtaler ikke at far vil få beholde sitt foreldreansvar også etter en eventuell flytting, at mor legger opptil et omfattende samvær og den rimelighetsvurdering rettspraksis og teori legger opp til.

Sakkyndighetsrapporten, side 13, 2. avsnitt: – Det er sakkyndiges vurdering at en flytting til Sverige vi medføre at far på noe lengre sikt trolig vil bli marginalisert i barnets liv. Erfaringsmessig vil far risikere å bli en «feriefar» uten mulighet til å følge opp barnet i det daglige. Sakkyndig kan ikke se at det vil være i barnets interesse.

Fra lagmannsrettens flertall: – Etter det som er opplyst er det ikke særskilte forhold ved barnet som skulle tilsi at flytting vil være negativt for ham. Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten har i sin utredning av 13. oktober 2014 lagt til grunn at barnet har en normal og aldersadekvat psykosial utvikling og fungering. Slik situasjonen er i dag vil derfor hverken barnets alder eller andre forhold ved ham tale mot at mor gis foreldreansvaret for ham alene.

Prosesskriv fra mors advokat, med forslag til samvær:

1.  En helg pr. mnd. Samværet skal være fra torsdag til mandag. Når barnet begynner på skole må dette kan tilpasses skolegangen.
2. Hver høstferie og hver vinterferie.
3. 4 uker sommerferie, hvorav 2 pluss 2 uker sammenhengende.
4. Hver juleferie, men barnet skal være hos mor annenhver julaften og første juledag, samt annenhver nyttårsaften og frem til barnehagestart/skolestart.
5. Hver påskeferie, men barnet skal være hos mor på svenske påskehelligdager annet hvert år (så langt dette kan kombineres med skolegang).
6. Hver 17. mai dersom praktisk mulig.
7. Samværet i helger/helligdager/ferie sees i sammenheng, slik at det normalt bare gjennomføres ett samvær pr. måned, dvs. ordinært helgesamvær i januar, vinterferie i februar, ett helgesamvær samt påskesamvær i mars/april, ordinært helgesamvær inkl. 17. mai i mai, ordinært helgesamvær i juni, feriesamvær i juli og august, ett helgesamvær samt høstferie i september/oktober, ordinært helge samvær i november og jule/nyttårssamvær i desember.
8. Det bør være minst 3 uker mellom hvert samvær.
9. Frist for fastsettelse av sommerferie: 1. mai.
   Frist for annet samvær: 1 mnd. før.

• Tingretten kommer frem til det motsatte av hva den sakkyndige foreslår, men kan ikke se noen vesentlig motstrid. Det begrunnes med et par hensyn retten mener den sakkyndige ikke omtaler. Men den sakkyndige omtaler nettopp dette. Far vil bli en feriefar. Det såkalte omfattende samværet, ser vi er ferier og én helg i måneden i måneder uten ferie. Det innebærer at jeg må ha ca. 8 uker fri i året for å faktisk kunne ha samvær i alle disse feriene. Om alt klaffer er dette ca. 70 netter hos meg på ett år, dersom jeg har hele påsken. Drøye 290 hos mor. Omfattende samvær? Nei, i underkant av 20%.
• At jeg kan ha del i foreldreansvaret er ikke kompensasjon for den tapte kontakten mellom barnet mitt og meg.
• Lagmannsrettens flertall viser til at det ikke er forhold som taler mot at barnet flytter. Tapet av kontakt med sin far og fars familie er altså ikke et slikt forhold. Den tidligere barnehagen som klart frarådet flytting, er ikke et slik forhold (barnehagen vitnet i tingretten, uten å være nevnt i dommen).
  Hvorfor ser ikke lagdommerne på forhold som skulle si at det ville være negativt å bli i Norge? Fordi det ikke er barnet de fokuserer på. Mor vil flytte, de finner tilsynelatende ingen innvendinger i forhold til at barnet flytter, derfor kan mor få flytte. Det er mors savn som er vektlagt, mors sterke ønske om å flytte, mors «ufrivillige» opphold i Norge.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi jeg er far.
Fordi jeg er mann.
Fordi mors beste er barnets beste.
Fordi mor er viktigst.
Fordi mor er kvinne.»

Lagmannsrettens flertall: – Barnet fyller fire år i august 2015, og er derfor ennå et lite barn som er svært avhengig av sin mor og den omsorg hun kan gi ham.

Tingretten: Begge foreldrene har vært mye tilstede i (barnets) liv og han er derfor sterkt knyttet til dem begge. i følge den sakkyndige har det ved hans arbeid med saken ikke kommet frem opplysninger som tilsier at foreldrene hver for seg ikke skulle ha normalt gode omsorgsferdigheter.

Fra sakkyndighetsrapportens samtale med barnehagen: – Det kunne være forskjell i hvordan barnet var om det var mor eller far som hentet. Han kunne være glad når begge kom for å hente, men han kunne også vise mer sinne når mor kom.
-Ved ett tilfelle måtte barnehagen gi mor veiledning på at det å ringe barnet i barnehagen eller komme innom, gjorde barnet oppskaket og urolig. Mor forholdt seg greit til dette.
-Mor virket opptatt av å forklare det meste til barnet, og kanskje ikke helt på hans nivå.

• Lagmannsretten kommer med et generelt utsagn om barnets alder og viktigheten av mor. Dette er ikke basert på noe av informasjonen i saken, men utelukkende på at hun er mor. Dette bekrefter at mor ses på som viktigere i form av å være mor.
• Barnet er knyttet til begge og det er ingenting å si på omsorgsferdighetene. Likevel åpnes det for at far mister foreldreansvaret sånn at mor kan flytte til Sverige. Det er selvsagt knyttet til synet på foreldrerollene.
• Den sakkyndige skriver ned flere ting ved mors egenskaper, som åpenbart sier noe om forholdet til barnet. Dette velger man dog å overse, og heller redusere barnets kontakt med far.

Jeg håper dette vil være oppklarende for de som skulle tvile på realiteten i det jeg har skrevet.

Far, 36