Hva delt bosted handler om.

Photo by Dominika Roseclay on Pexels.com

Fast bosted og delt bosted er forvirrende begreper for mange. Jeg skriver her min tolkning av begrepene. Jeg utelukker ikke at det kan være ting jeg ikke har tenkt på eller ikke kjenner til, men ut fra hva jeg har lest av definisjoner og forklaringer på statlige nettsider, lovverk og NOU-er så er dette innholdet.

Fast bosted er et juridisk begrep. Det er knyttet til avgjørelsesmyndighet for barn når foreldrene ikke bor sammen. Det vil si at det handler om hva foreldre kan bestemme mht. avgjørselser som angår barnets liv. Dette er oppsummert i §37.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Barneloven

Dersom begge foreldre har fast bosted, altså delt bosted, så tas disse avgjørelsene i fellesskap. Delt bosted handler ikke om hvor mye barnet bor hos hver forelder, slik mange tror, og noen ganger gir uttrykk for. Det har i praksis ofte en sammenheng med botiden foreldrene faktisk har avtalt, men det er altså ikke avhengig av dette. Dette er også mye av årsaken til at §36 ønskes endret. Det at foreldrene må avtale avgjørelsesmyndighet, i stedet for at dette er fastsatt til å være likt som utgangspunkt, gir bare økt konflikt og åpner for selvtekt. Det at retten i tillegg pålegges å dømme at kun én forelder skal ha avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted, bidrar til å forsterke konfliktene.

Det er i tillegg flere ting ved fast bosted som ikke kommer frem i barneloven. Å ha fast bosted alene er en forutsetning for ulike stønader fra NAV, og ikke minst avgjørende for barnebidrag. Man kan motta barnebidrag også ved delt bosted, men utregningen gjøres da på et helt annet grunnlag når det fastsettes av NAV.

En siste ting som fast bosted har betydning for er §261 i straffeloven. Det kan være straffbart unndra omorg fra den barnet bor fast hos. Det er ikke tilfellet når barnet unndras omsorg fra den det ikke bor fast hos.

Det er ingenting ved dette som vitner om at innvendinger mot delt bosted som utgangspunkt har noe med barnets interesser å gjøre. Å ha et lovverk hvor den ene forelderen kan motsette seg at den andre skal ha samme rettigheter ser derimot ut til å handle om den ene forelderens rettigheter. Det er også ganske tydelig at dagens barnelov gjør det veldig enkelt for en bostedsforelder å stille den andre forelderen på sidelinjen, og å rett og slett sabotere samvær mellom denne og barnet:

  • Et svakt utgangspunkt i barneloven, hvor foreldrene ikke er likeverdige med mindre de blir enige om det, åpner for selvtekt. Det vil å ta seg til rette. Dette må ev. tas til retten dersom man ønsker å gjøre noe med det, men får sjelden konsekvenser.
  • Et bidragssystem som beregner bidrag etter antall netter gir mulighet for å holde samværet nede og få økt bidrag, til tross bidragsbetalers ønske om å stille opp.
  • En straffelov som kun gjør det straffbart å unndra omsorg fra bostedsforelderen, gjør det også enkelt å holde barnet borte den andre forelderen.

Det er derfor det er viktig å ha et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd. Barnelovens hensikt må være å ivareta barnas interesser – ikke å sørge for den ene forelderens ønsker og behov, eller tilrettelegge for konflikt. Vi må ha en endring i 2020.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Svak tillit til norske fagaktørers syn på delt omsorg.

Photo by fauxels on Pexels.com

Blant studiene som finnes på delt omsorg i dag kommer ordningen godt ut. Minst like bra, og ofte bedre enn å bo hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Likevel er dette ordningen norske fagaktører utviser mest skepsis til. Hva begrunner de det med, og kan vi ha tillit til deres rådgivning? Disse aktørene som jeg tar for meg her har stor innflytelse over beslutningstakerne, og påvirker dermed barneloven og retningslinjene rundt samlivsbrudd med barn. Det er derfor viktig å se hva de bygger sine uttalelser på, og hvorvidt denne kunnskapen er holdbar.

I 2014 ga Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) ut en brosjyre med «anbefalinger om samvær for de minste barna etter lov om barn og foreldre». Anbefalingene gjelder for barn 0-3 år. I brosjyren anbefaler de at barnet skal ha ett fast bosted, og ha én hovedomsorgsperson. Dette førte til artikler i både Dagens medisin og i Aftenposten med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år». Årsaken for utgivelsen var i følgende daværende leder Katrin Koch, at det ble gitt mange ulike råd og det var mye synsing. Årsaken til at de frarådet delt omsorg de først tre årene var » Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn».

Men stemmer nå dette? Kort fortalt: Nei! Forskningen fra Australia er denne «Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children» av Jennifer McIntosh med flere, fra 2010 (McIntosh-rapporten). Denne rapporten var allerede kritisert for å konkludere i strid med funnene den bygde på. Den mest klare kritikken var en rapport skrevet at Dr. Richard Warshak. Den ble skrevet fordi McIntosh-rapporten ble brukt av aktivister for å påvirke belutningstakere. Warshak viste til at McIntosh-rapporten ikke ga grunnlag for å fraråde overnattinger hos fedre de første årene, heller ikke ordninger med opp til 50-50 botid. Denne rapporten ble igjen underskrevet av 110 andre forskere og fagpersoner fra en rekke land, bl.a. Sverige, som er ledende på forskning på delt omsorg.

Warshak-rapporten kom i februar 2014. FOSAPs rapport kom rundt oktober. At fagpersonene i FOSAP har fått med seg McIntosh-rapporten, uten å se svakhetene, i tillegg til å ikke ha fått med seg kritikken av den, er svært lite sansynlig. Likevel valgte de å utgi en borsjyre med anbefalinger som bygget på denne.

Dette var de ikke alene om, for BUFDIR gjorde det samme. Sjekk nederst i Aftenposten-artikkelen over, den som ble skrevet i forbindelse med FOSAPs anbefalinger. Der finner du en uttalelse fra Mari Trommald i BUFDIR.

Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt. Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk.

Mari Trommald, BUFDIR

Samme påstand og samme anbefalinger, som de også har laget en brosjyre om. Denne er basert på samme studie, samt noen andre studier som også blir trukket frem av Warshak. Dette er nemlig studier som går igjen blant dem som ønsker å fremme ett bosted, men som i realiteten ikke viser noe som kan underbygge en slik anbefaling. Forfatterne var Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Et interessant sammentreff er at Walstad tidligere har jobbet tett med Koch fra FOSAP, blant annet har de skrevet en bok sammen i 2005, «Samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen.» Det er kanskje ikke helt tilfeldig at anbefalingene i de to brosjyrene er ganske like.

Jeg skal ikke spekulere i hvorfor fagpersonene har valgt å gi et uriktig bilde av kunnskapen, men det er utvilsomt slik at de har gjort det. Etter å ha blitt konfrontert med dette over et par år endret FOSAP sin anbefalinger og utga en ny brosjyre. BUFDIR fjernet linken til sin brosjyre og erstattet denne med en nettside hvor det står ting som at «Barn trenger begge foreldrene sine» og «Barn trenger at foreldrene samarbeider». Dette skjedde heller ikke før de hadde blitt konfrontert med forskningen og studier. I to ulike innlegg svarte hhv. Mari Trommald og Wenche Mobråthen at de ikke hadde kunnskap for å si verken det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. I sine innlegg ønsket de å påpeke at personene de svarte tok feil om at delt omsorg som en løsning for de minste barna hadde støtte i forskningen. Det som stemmer er for øvrig at det ikke finnes så mye materiell om delt omsorg for de minste barna. Det som finnes viser derimot ikke funn eller resultater som tyder på problemer med overnattinger, slik BUFDIR og FOSAP frarådet. Studier av eldre barn viser også ganske klart at barn med delt omsorg klarer seg bedre.

Tilbake til Trommald og Mobråthens innlegg – i samme moment erkjente de noe langt viktigere, nemlig at de faktisk ikke har noe reelt kunnskapsgrunnlag for sine opprinnelige anbefalinger, og at kunnskap viser at det er «best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn.» Dette motstrider det Trommald uttalte i 2014. Det betyr ikke nødvendigvis at hun personlig uttalte seg mot bedre vitende, men noen i BUFDIR burde ha reagert med tanke på innleggene hun og Mobråthen hadde i 2017, hvor det tydeliggjøres at de er opptatt av kunnskapsoppsummeringer. For det finnes ingen kunnskapoppsummeringer som støtter de anbefalingene de har gitt.

BUFDIRs anbefalinger var problematiske bl.a. fordi de ble lagt til grunn for Barneombudets anbefalinger og synspunkter. I et intervju i Psykologtidsskriftet i forbindelse med at Barneombudet hadde advart mot delt bosted for barn under tre år, ble det spurt om bakgrunnen for dette. Hennes svar til det var «Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.» Dette er altså en referanse til BUFDIRs brosjyre, og som vist over bygget deres anbefalinger ikke på forskning. Også i artiklene nevnt over fra Dagens Medisin og Aftenposten står det om anbefalingene til FOSAP at «I en ny brosjyre fra Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) advares det mot delt omsorg for barn under tre år. Dette er i tråd med Barneombudets anbefalinger.» Problemet som oppstår er at anbefalingene får en faglig tyngde siden store fagaktører som BUFDIR, FOSAP og Barneombudet står bak dem. De har vært utdelt på familievernkontorer, til advokater og dommere, og de har ligget tilgjengelig på nett for de som søker råd.

Mange tror også at dette fortsatt er gjeldende anbefalinger, og det norske fagmiljøet ser ikke helt ut til å ville gi slipp på det. Dette ser vi bl.a. fra trioen Andenæs, Tjersland og Kjøs som forfattet et fagessay i 2017. I essayet ønsker de å adressere hvordan forskning gjengis uriktig, og at man overdriver sikkerheten i en del av funnene. Akkurat det er helt betimelig. Dessverre lar de sine egne oppfatninger farge hvordan de selv gjengir forskningen. Et tydelig eksempel er deres sammenligning av barn som har lite til ingen kontakt med sine fedre på slutten av 80-tallet med samme situasjon 2012. Her endrer de kriteriene for å gi inntrykk av at tallet har godt drastisk ned, for å skape et bilde av at dagens lovverk allerede sikrer barn og fedres kontakt godt nok. Det er uriktig. Andelen er rundt det samme, men Andenæs, Tjersland og Kjøs velger å kun se på dem som ikke har samvær en vanlig måned i tillegg til å ikke ha kontakt via telefon, internett, o.l. Jeg lagde en video om dette i fjor.

Et annet eksempel er hvordan de bruker Warshak-rapporten, hvor de fremstiller det som at den brukes for å fremme delt omsorg for alle barn. Det stemmer ikke. Warshak rapporten påpeker derimot at andre studier som har blitt brukt for å fraråde delt omsorg for de minste barna (ca. 0-3 år), ikke inneholder funn som støtter fraråding. Sett i sammenheng med at barn som er litt større jevnt over kommer like bra eller bedre ut med delt omsorg taler imot at det skulle være helt motsatt for mindre barn. De kommer også med følgende påstand:

«Det er imidlertid vanskelig å fastslå at det er bedre med deleforeldreskap enn med aleneforeldreskap (sole parenting), fordi det mangler direkte sammenliknbare saker.»

Andenæs, Tjersland og Kjøs

Men hvorfor må det være bedre? Selv om det er like bra, så har man ingen grunn til holde den ene forelderen ute av barnets liv. Dessuten er det faktisk ganske mange funn etter hvert som støtter opp under at barn som vokser opp med delt omsorg har færre problemer enn de som vokser opp hovedsakelig eller utelukkende med en forelder.

De tre psykologene kommer dog med litt kritikk til FOSAPs første brosjyre med anbefalinger, blant annet for å ha veldig klare aldersnormer, altså at det fremtilles som at alle barne modnes helt likt og har nøyaktig samme behov ut fra de konkrete aldersgruppene. I tillegg påpeker de at McIntosh-rapporten ikke gir grunnlag for absolutte grenser for overnattinger, og at FOSAP har litt for sterkt fokus på tilknytning til «hovedomsorgspersonen», slik at de overser den andre forelderen og andre familiemedlemmer, som besteforeldre. Men også i denne kritikken klarer de også å fremstille Warshak som overdrevent opptatt av å kritisere McIntosh, samtidig som de fremstiller sistnevnte som misforstått og mistolket. Sannheten er at Warshak ikke skrev sin rapport kun for å tilbakevise McIntosh, men for å sette en konsensus da McIntosh og særlig tre andre studier ofte ble brukt for å påvirke beslutningstakere. Andenæs, Tjersland og Kjøs ser ut til å bagatellisere dette, og ikke minst gjengi det uriktig.

Til slutt vil jeg trekke frem FHI sin rapport, «Hva er konsekvensene av delt bosted for barn?» Denne ble skrevet på oppdrag fra BUFDIR etter at de hadde erkjent manglende kunnskapsgrunnlag for sine anbefalinger. Siden det er de minste barna man har minst forskning på, så er de som er i fokus i rapporten. Det resulterte i en gjennomgang av 5 studier av barn i alderen 0-6 år som infridde mht. inklusjonskriteriene.

Kort sagt kom FHI frem til at de hadde svært lav tillit til resultatene i alle studiene, og dermed endte de opp med at de ikke kunne konkludere den ene eller andre veien. Men det er noe som er interessant med denne rapporten likevel. Av studiene de inkluderte var fire av dem de samme som ble brukt som litteratur for utviklingen av den forrige brosjyren til BUFDIR. Disse er de samme som jeg nevner to avsnitt opp, som Warshak-rapporten (og også andre artikler) peker på at blir benyttet for å påvirke beslutningstakere. I tillegg hadde de med en nyere studie. Den tok fortalt for seg studenter som hadde opplevd at foreldrene gikk fra hverandre i da de var veldig små, førte opp hva slag ordning foreldrene hadde praktisert, og så på ting som helse og forhold til foreldrene nå som de var snart voksne. Undersøkelsen var fylt ut av studente og minst en av foreldrene. Barna som hadde tiden fordelt på begge foreldre hadde bedre forhold til foreldrene, og klarte seg godt. FHI mente her at selv om barna som hadde vokst med mye tid hos begge foreldre hadde gode forhold til dem i voksen alder (snittalderen var 19 år), kunne det «også være vanskelig å huske tilbake på en slik relasjon på en objektiv måte, og vurderingen av hvordan relasjonen var da du var barn kan tenkes å være farget av hva slags relasjon du har til foreldrene i dag.» Jeg mener at det å starte voksenlivet med et godt forhold til begge foreldre tyder på en god oppvekst med tilstedeværende foreldre. Å spekulere i at de kanskje ikke husker at relasjonen var mindre god fordi den er farget av god relasjon i overgangen mellom tenårene og 20-årene, virker noe søkt.

Noe som også er påfallende er at FHI til tross for svært lav tillitt til samtlige studier, synes det er fristende å se etter et mønster. Dette fremstår litt som et forsøk på å holde fast ved sine oppfatninger, selv om ikke grunnlaget er tilstede. For barn mellom 4-6 år finner de positive sammenhenger mellom overnattinger og utfall hos barna. Det er i tråd med forskningen ellers på større barn, noe som bør få flere til å stille spørsmål ved hvorfor barneloven, retningslinjer og anbefalinger ikke gjenspeiler dette. Det nevnes i et kort avsnitt. Men for barn 0-3 år har de mer å si. Der kan man nemlig tolke noen resultater i retning av å utvise forsiktighet med overnattinger. Det virker som om FHI har glemt hva kritikken av studiene de har inkludert går ut på. Den ene, Tornello m.fl. 2013, baserte seg på familier som levde i fattigdom i amerikanske storbyer, ofte med en forelder i fengsel o.l. Kort fortalt familier som ikke lar seg generalisere til normalpopulasjonen.

Når det kommer til McIntosh er det litt mer alvorlig. FHI viser til målingene på barn 0-1 (under 2 år gamle). Barna som overnattet hyppig skårte dårligere enn de som overnattet mindre. Saken er dog dette: McIntosh hadde et svært lite utvalg barn på 0-1 som hadde hyppige overnattinger. I studien ble 35% overnattinger regnet som hyppig fra 2 års alder, men for under 2 år var det derimot 1 overnatting i uka +1 og oppover, dvs. fra 5 overnattinger i måneden. Dette er betydelig mindre enn 35%. I tabellene viste McIntosh resultatene fra 55 barn, hvor kun 11 hadde 35% overnatting. De resterende 44 var i en gruppe med barn som hadde 1-2 overnattinger i uka. Så problemet er at målingen viser ikke kun hyppige overnattinger. Derfor er ikke resultatet representativt. Dette burde FHI ha fått med seg.

Det siste jeg vil nevne som viser en viss bias fra FHI er at de hevder alle studiene, bortsett fra den som finner positive utfall ved kontakt med begge foreldre, gjorde interessante funn når det gjaldt kontrollvariabler. I tillegg er det en ting de skriver om de inkonsistente funnene hos Tornello og McIntosh som er fascinerende. «Når Tornello og McIntosh ikke fant dette, men heller det motsatte,
har flere forskere pekt på dette som inkonsistente resultater (20;23;43). Men er
det nødvendigvis det?
» De utdyper hva de mener, men de har samtidig allerede etablert at de mener resultatene har svært lav troverdighet. Hvorfor prøver de å frikjenne to sterkt kritiserte studier, når de inneldningsvis sier de er usikre på om resultatene er sanne?

Norske fagmiljøer virker å være ganske alene internasjonalt i å være negative til delt omsorg, og bruker gjerne de minste barna som årsak. Leser man det de skriver, vil man likevel ofte finne erkjennelser av at delt omsorg faktisk er en god løsning som vil passe for de fleste barn, men ikke uten at de tilføyer de en rekke innvendinger mot akkurat denne ordningen. Politikere og medier bør spørre hvorfor.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Egoisme til barnets beste

Photo by J carter on Pexels.com

Jeg må innrømme at jeg er litt egoistisk. Jeg har faktisk lyst på mer kontakt med barnet mitt, som ikke bor fast hos meg. Det får faktisk meg til å føle meg litt bedre å være sammen med barnet. Det er faktisk vanskelig for meg å være borte fra barnet, og jeg ønsker faktisk at barnet skal være mer hos meg så jeg slipper å føle savn så ofte.

Men det er også fordi jeg vet at barnet faktisk vil være mer hos meg. Det er fordi jeg vet at barnet faktisk vokser på å være sammen med meg. Jeg vet at jeg faktisk bidrar til at barnet føler seg trygg og blir mer selvsikker, og jeg vet at barnet faktisk også føler et savn når tiden mellom samværene blir for lang.

Jeg er kanskje litt egoistisk, men denne egoismen bidrar også til at jeg ønsker at mine barn skal ha det godt. Det gir meg glede å gjøre min barn glade. Det gir meg selvtillit å se barna mine bry seg om andre. Det gir meg en god følelse at barna kan legge seg mette og sove hele natten, og slippe store beykmringer.

Jeg har sett barneombudet si at likeverdig foreldreskap etter et samlivsbrudd er å sette foreldrerettferdighet foran hensynet til barnets beste. Jeg vet at det er feil. Forskning viser at det er de barna som kommer best ut etter brudd. Barn ønsker at begge foreldrene skal være i deres liv. Barn klarer seg bedre når begge foreldrene er tilgjengelige og engasjerer seg, selv om de ikke bor sammen. Barna styrkes av det.

Det er kanskje egoistisk å ønske å være en likeverdig forelder, og å ønske å fordele botiden likt. Men det er en egoisme som bygger på å ivareta barnets behov for begge foreldre, på å følge opp barnet til uansett, på å legge bruddet bak seg og fokusere på barna og deres fremtid. Det er en egoisme som er langt bedre enn den egoismen som leder til å holde barna borte fra den ene forelderen for å straffe denne, eller som leder til å ikke følge opp egne barn fordi man ikke er interessert og mer opptatt av egne bedrifter.

Alle er egoister til en viss grad, men det kan brukes til noe positivt. Fyll hjertet ditt med glede over den lykken barnet ditt føler fordi dere har valgt å samarbeide for å gi det den beste oppveksten som er mulig å gi. En oppvekst hvor barnet får kjenne begge sine foreldre, lære av dem, beundres av dem, og lykkes på grunn av dem. En oppvekst med besteforeldre, søsken og gode familieforhold. Hadde ikke det vært barnets beste?

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Endring i barneloven

Fra 01.01.2020 trådte en endring i kraft i barneloven. Nærmere bestemt §35. Endringen går ut på at foreldre i dag automatisk vil få foreldreansvar for sine barn, også når de er er ugifte og ikke bor sammen. Tidligere var det kun mor som fikk det automatisk i disse tilfellene. Dette er en endring som ble stemt over samtidig som de andre forslagene i Prop. 161 L (2015–2016). De andre endringene tradte i kraft 01.01.2018. Hensikten med endringene skulle være å styrke likestilt foreldreskap. La oss se nærmere på den nye lovteksten.

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte
Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.
For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

Barneloven

Likestilt foreldreskap?

Far får riktig nok automatisk foreldreansvar, men mor kan altså sende en melding til Folkeregisteret for å frata far dette, innen ett år fra farskapet er fastsatt. Dersom far er uenig i og ønsker fortsatt foreldreansvar, må han gå til retten. Det betyr at mor fortsatt har privilegier, og det i utgangspunktet er mor som bestemmer hvilke rettigheter far skal ha.

Dette går igjen i barneloven mht. foreldrenes roller etter brudd. I praksis har mor mulighet til å bestemme graden av fars deltagelse i omsorgen for barna, både mht. foreldreansvaret slik det kommer frem i endringen, og avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted.

Da høringsnotatet proposisjonen bygget på var ute på høring var de foreslåtte endringene større. Det ble bl.a. foreslått delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, og også å legge avgjørelsen om flytting med barn inn under foreldreansvaret. Dette møtte mye motstand blant et flertall av høringsinstansene, og derfor ble endringeforslagene kraftig moderert. Man kan jo mene at dette er riktig, nettopp pga. de mange innvendingene. Jeg mener likevel at innvendingene må vurderes opp mot relevans og kunnskap. Barn som har omfattende kontakt med begge foreldre sliter mindre enn barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Dette finnes det forskningsartikler som underbygger, og bl.a. stress er noe som forekommer oftere hos sistnevnte gruppe. Å f.eks. da innvende at barn blir stresset av den førstnevnte ordningen, er en feilaktig generalisering som ikke bør vektlegges. Det samme gjelder bostedsforelderens behov eller ønsker. Det var en av hovedinnvendingene til mange av høringsinstansene. Det er dog ikke relevant for barnets behov, og burde derfor ikke vektlegges som innvending. Likevel er det nettopp det som skjer.

Endringene som til slutt ble foreslått var altså veldig modererte. Det første var å endre rekkefølgen på hvor barna kunne bos fast, fra å stå at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos ein av dei eller hos begge,» til «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Dette er ingen reell endring. Alternativene er uansett de samme som før, i motsatt rekkefølge. Ved uenighet må fortsatt retten bestemme bosted hos den ene. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den andre endringen var å utvide varlsingsfristen for flytting med barnet fra seks uker til tre måneder. Det er heller ingen reell endring. Loven sier allerede at dersom barnet bor fast hos den ene forelderen, så kan ikke den andre motsette seg at bostedsforelderen flytter med barnet innenfor landets grenser. En utvidet varslingsfrist gir kun lenger tid til å reise sak for retten dersom man ønsker å overføre bosted, slik at barnet ikke kan flyttes vekk. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den tredje endringen var å innføre meglingsplikt ved flytting, dersom foreldrene var uenige. Dette er i mine øyne ganske overflødig. Ved uenighet vil den som barnet ikke bor fast hos allerede måtte gå til retten. For å få saken opp i retten må man ha en meklingsattest. I tillegg bør det være kjent blant politikere og andre aktører at en mekling ved familiekontoret ikke inneholder så mye assistanse for å komme til enighet. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Så nå til slutt er altså den fjerde endringen på plass. I stedet for at kun mor automatisk får foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte og bor sammen, får begge foreldre det. Men mor kan altså melde fra til folkeregisteret dersom hun ikke ønkser at far skal har foreldreansvaret, og da fjerner de det, uten noe form for vurdering eller klagetilgang, foruten rettslige skritt. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Det er slik at blant barn som har fast bosted hos en forelder så er 85-90% av bostedsforelderene mor. Det betyr i praksis at lovverket er satt opp slik at mor i stor grad kan ta avgjørelser alene, mens far i de fleste tilfellene må gå rettens vei for å ha innflytelse: Ved uenighet om fast bosted – ved uenighet om flytting – ved uenighet om foreldreansvar i den seneste endringen. Far henvises altså til retten, som anses som stedet for å løse «høykonfliktsaker». Der må han overbevise retten om at det er best for barna å bo hos ham, både ved uenighet om bosted og uenighet om flytting. Han må gå til sak for å forhindre noe mor i kraft av sin posisjon som bostedsforelder egentlig har lov til å gjøre uten at han kan motsette seg. Saksgang er selvsagt noe som også krever at far må betale potensielt store summer for å opprettholde kontakten mellom barna og seg selv. Risikoen for å ikke vinne frem er forholdsvis stor.

Ekte likestilt foreldreskap.

Likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd kan kun oppnås på én måte – at foreldrene har samme juridiske utgangspunkt. Utgangspunktet gjelder med mindre noe annet avtales. Retten kan endre på den juridiske avgjørelsesmyndigheten, dersom særlige grunner taler for det. En forelder som ønsker å flytte med barnet trenger samtykke fra den andre forelderen. Den som ønsker å flytte med barnet må ha ansvaret for å ev. reise sak for retten. Begge foreldre har foreldreansvar. Dersom begge er enige om at en av dem ikke skal ha det, kan de sende melding til folkeregisteret, signert av begge. Den som ev. ønsker at den andre forelderen ikke skal ha del i foreldreansvaret må ha byrden med å reise sak.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Politikere, fagpersoner og offentlige aktører imot delt bosted som utgangspunkt i barneloven: Skam dere!

Photo by Josh Willink on Pexels.com

Jeg er opptatt av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, noe som virkelig ikke får nok oppmerksomhet her i landet.

Derfor følger jeg med på det dere politikere, dere dommere, dere advokater og dere fagpersoner gjør og sier. Jeg skulle ikke ha sittet her og skrevet og blogget om disse tingene; jeg skulle ha fulgt barnet mitt på fritidsaktiviteter, hjulpet med lekser, gitt trygge rammer og en god oppdragelse. Men dere har bestemt at jeg ikke skal få være en likeverdig forelder etter samlivsbrudd dersom mor ikke vil, eller «særlige grunner» taler for det i retten. «Særlige grunner» for å anses som likeverdige? Deres fordommer mot fedres omsorgsevner fører til tap av kontakt mellom tusenvis av barn og deres fedre. Skam dere!

Dere stjeler barndommen fra barn, med deres floskler om «barnets beste». Barn flyttes langt vekk fra sine fedre fordi mor ønsker å flytte, til «barnets beste». Barn nektes samvær med sine fedre, uten at det finnes grunnlag for det, og uten at det får reelle konsekvenser for de som saboterer samværet. Tallene viser at så mange som ca. 50.000 – 90.000 fedre har lite til ingen kontakt med barna sine etter samlivsbrudd. Forskning viser oss at dette tapet av kontakt i mange tilfeller fører til negative konsekvenser for barna. Likevel fortsetter dere å sette kvinnesakspolitikk foran barnas interesser.

Forskningen de siste tiårene har også vist oss at det er barna som fortsetter å ha kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd som klarer seg best. Hvordan kan dere se bort fra disse funnene, og konsekvensene dagens lovverk og retningslinjer har for barn som følger av disse? Dere sier at det er viktig at fedre har lang permisjonstid sammen med barna, at fedre tar en større del av omsorgen i familien. Men så fort samlivsbruddet er et faktum reduserer dere fedre til annenrangs omsorgspersoner.

Dere later som at gjeldende lovverk handler om barna, selv om dere vet det ikke stemmer. For la oss være ærlige: Det er ikke barnet som tjener på at mor kan flytte dem milevis unna far pga. «arbeid, utdannelse og nettverk». Det er ikke barnet som tjener på delt bosted ikke kan velges dersom det er imot «den ene forelderens vilje». Dere later som at delt bosted handler om «foreldrerettferdighet», selv om det er fast bosted hos én forelder som vektlegger forelderens behov. Dere begrunner deres motstand mot et likeverdig utgangspunkt med at delt bosted ikke passer for alle barn, selv om barn med lite til ingen kontakt er de som oftest får problemer.

Når dere har hatt endringer i barneloven ute til høring har dere valgt å lytte til dem som er imot endringer pga. at det rammer kvinners privilegier eller individuelle rettigheter, i stedet for å lytte til dem som setter barna først. Hvor mange som er uenige er visst viktigere for dere enn hvorfor de er uenige.

Dere har gjort et valg om å sette kvinnesak foran likeverd og foran barnas beste, på et område hvor kvinner fra før har mest makt, også juridisk. Jeg som er «samværsfar» ønsker å si ifra. Jeg vil være en stemme for de fedrene i samme situasjon som ikke tør å si ifra i frykt av konsekvensene for sin egen situasjon. Jeg gjør dette for barnas skyld. Jeg ønsker ikke å kjempe mot mor – jeg ønsker samarbeid og likeverd. Samtidig vil jeg ikke at noen få kvinnesakskvinner skal bli hørt over kunnskap og vitenskap om barns behov og velvære. Jeg ønsker at barna skal få beholde hele sin familie etter et brudd. Det inkluderer både mamma og pappa, besteforeldre på begge sider, tanter og onkler. Det er så enormt mye bedre enn hva dagens system legger til rette for.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Uetisk advokatpraksis

I 2017 kom jeg over en ganske provoserende reklame for Osloadvokatene, hvor de promoterte seg selv gjennom å tilby hjelp med å frata den andre forelderen foreldreansvaret dersom du ønsket å flytte utenlands med barnet. Jeg kommenterte innlegget deres og delte det flere steder.

Til og med Kjetil Rolness plukket opp dette og skrev noen ord.

Disse reaksjonene førte faktisk til at Osloadvokatene endret teksten sin i etterkant, men det gjorde meg også mer bevisst på hvor kyniske advokater faktisk er i denne type saker.

Spol frem til i dag. Plutselig er Osloadvokatene tilbake i samme spor. De har selvsagt fått med seg at domstolene fra 2016 ble gitt en mulighet til å avgjøre saker om flytting til utlandet med barn uten å frata samværsforelderen foreldreansvaret, pga. en lovendring som snek seg inn i barneloven. Høyesterett tolket sommer 2019 denne til å innebære at mor kunne flytte utenlands dersom barna bodde fast hos henne og hun ønsket å flytte. Jeg kommenterte dommen tidligere.

På vei til utlandet.
Photo by Jason Toevs on Pexels.com

«Felles foreldreansvar er ikke lenger til hinder for å flytte til utlandet med barna»

Med utgangpunkt i denne dommen har altså Osloadvokatene igjen siktet seg inn på å hjelpe bostedsforeldre med å flytte utenlands med barna. Det er ikke snakk om tilfeller hvor samværsforelderen ikke stiller opp, eller på andre måter er uskikket. I ingressen skriver de:

«Det hender at en av foreldrene ønsker å flytte alene til utlandet med barna når samlivet tar slutt. Man har kanskje fått jobbtilbud i utlandet eller ønsker å flytte tilbake til hjemlandet. Lenge har dette kun vært mulig i de tilfeller man har hatt foreldreansvaret alene. Dette har nå blitt endret. «

Det er altså egoistiske årsaker som ligger til grunn. Det er greit å få det etablert. Ofte vil folk tenke at det er gode grunner til at domstolene bestemmer at den ene forelderen skal kunne flytte. Det er fordi de ofte ikke kjenner til konkrete saker, og noe annet ville vel ført til større reaksjoner? Vel, her ser vi at «jobbtilbud i utlandet» og «ønsker å flytte» er grunner til å flytte utenlands og at det presenteres som grunn nok.

Osloadvokatene fortsetter så å skrive om hvordan det var tidligere. Da måtte man ha foreldreansvaret alene for å flytte utenlands. Terskelen for å miste det var imidlertid høy, hevder de. Siden jeg har opplevd nettopp å miste foreldreansvaret i en slik sak, kan jeg si at det ikke stemmer, men det er en historie for senere. Osloadvokatene vil uansett frem til at barneloven ble endret i 2016, og at domstolen nå kan avgjøre spørsmålet uten å frata foreldreansvar.

Det er dermed ikke lenger nødvendig at det foreligger særlige grunner som tilsier at forelderen skal ha foreldreansvaret alene for å kunne flytte.

Osloadvokatene

Faktum er at paragrafen som sier at foreldrene må være enige om flytting med barn utenlands fortsatt står som før. Derfor er det en aldri så liten krise at høyesterett ikke tok det i betraktning da de tolket lovendringen, og kun vektlegger at mor ønsker å flytte og har såkalt hovedomsorg. Betydningen av barnas tap av kontakt med far og øvrig familie tillegges ingen vekt, og vi blir sittende med en rettspraksis som sier at barnets tilknytning til far er mindre viktig enn mors ønsker.

«Slik går du frem dersom du ønsker å flytte alene med barna til utlandet: «

Osloadvokatene kommer så med en oppskrift på å flytte med barn utenlands. De forklarer skritt for skritt prosessen, med korte beskrivelser av hvordan retten vurderer ulike faktorer, mer eller mindre presise. Dersom man kjenner til HR-dommen, og hvordan retten ofte vurdere i disse sakene, vet man at «konkrete vurderinger av relevante momenter» gjerne er tom retorikk, og at sentrale momenter ofte overses til fordel for mer irrelevante momenter. Ofte pga. av svært mangelfull kunnskap fra domstolene. F.eks. er tap av kontakt med far en større risikofaktor for et barns utvikling, enn at mor ikke får flytte dit hun vil. Slik vurderer ikke retten det. De tror mors sorg over å ikke få oppfylt sine ønsker påvirker barnets utvikling mer.

Til slutt skriver advokatene:

«Trenger du hjelp i forbindelse med en sak om flytting med barna til utlandet?

Dersom du trenger hjelp i forbindelse med at du ønsker å flytte til utlandet med barna, bistår vi deg gjerne. Vi har mange dyktige advokater som har lang og bred erfaring i saker om barnefordeling. Advokatene har høy kompetanse innen fagfeltet, og vil gjøre sitt ytterste for å ivareta deg og dine interesser på best mulig måte. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak, og råd om hvordan du best bør gå frem videre.

Osloadvokatene

De bistår altså gjerne den forelderen som ønsker å flytte til utlandet med barna. De bistår i prosessen med å skille barna fra den andre forelderen. Som de selv skriver, så setter de forelderen og forelderens interesser først.

Denne måten å promotere seg på er i mine øyne svært uetisk. Både det å miste kontakten med sin egen forelder, og det å miste kontakten med sitt eget barn er en enorm påkjenning. I dag er det svært vanlig at fedre involverer seg masse i barna, og mødre er oftest i arbeid. Dette burde gjenspeiles etter brudd. I stedet gis bostedsforelderen (som oftest mor) utvidet makt, som i tilfellet lovendringen som gjør det lettere å flytte utenlands med barn. Dette utnytter Osloadvokatene til egen vinning. De ønsker å profittere på andres lidelse, og de gjør det såpass skamløst at det skremmende å se.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Panelsamtale: Hva er best for barna ved samlivsbrudd?

24.10.2019 Haugesund bibliotek øyo-biblioteket Foto: Arnstein Olaisen, Haugesund Avis.

Dette arrangementet ble skrevet om i Haugesund Avis sent på samme kveld. Artikkelen begrenser seg til å beskrive arrangementet og gir en kort oppsummering av noe av det som ble sagt, men dette er ganske begrenset og får ikke frem det jeg synes var noe av det mest positive ved samtalen. Derfor har jeg besluttet å skrive ned min egen opplevelse.

Torsdag 24. oktober deltok jeg i en panelsamtale arrangert av Øyo-biblioteket, på Haugesund folkebibliotek. Samtalen ble ledet av advokat Ingrid Lauvås, og de andre deltagerne var Hilde Lidén fra Institutt for samfunnsforskning som har vært med å lage rapporten «Delt bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap«, og Randi Orhammer som er leder for familievernkontoret Haugalandet. Frode Thuen var innleder og fortalte om forskningen og kunnskapsgrunnlaget.

Etter Frode Thuens gjennomgang av forskning og studier, hvor delt omsorg/bosted kort oppsummert kommer best ut, ble vi som skulle sitte i panelet presentert. Vi satte oss opp på scenen etter hvert som vi ble presentert. Jeg tittet utover blant de oppmøtte og så at det var veldig mange kvinner, og ikke fullt så mange menn. Det syntes jeg var litt skuffende, da jeg håpet at dette ville tiltrekke seg en del fedre og ev. mannlige fagpersoner. Samtidig er det positivt at kvinnelige fagpersoner og mødre er interesserte i temaet, og oppmøtet totalt sett var bra. Etter at alle paneldeltakerne hadde blitt presentert, kunne Ingrid Lauvås sette i gang samtalen.

I starten ble vi stilt litt spørsmål rundt dagens ordning, og svarte på konkrete spørsmål, men det var da samtalen kom litt mer i gang at det åpnet for viktige nyanser, og virkelig ble mulig å få demonstrert hvorfor et likeverdig utgangspunkt vil være det eneste riktige når ny barnelov kommer på plass.

Hilde Lidén ga en presentasjon av barnas perspektiv basert på intevjustudien hun hadde gjennomført. Hun nevnte bla. ei jente som syntes det etter hvert var litt slitsomt å flytte frem og tilbake, pakke ned i en bag, osv. En ganske vanlig situasjon som ofte trekkes frem som et argument mot delt omsorg. Men dette var ei jente som var 18 da hun ble intervjuet, slik det ser ut fra studien. I slutten av tenårene er mange barn mer opptatt av venner og fritid, enn av foreldre. Så jeg skøyt inn «Dette gjelder for eldre barn?» og fikk det bekreftet. Det var greit å påpeke med en gang. Hadde jeg hatt litt mer tid på å tenke meg om, ville jeg også ha påpekt hvor heldig jenta var som tross alt hadde hatt denne ordningen. Selv om hun mot slutten av tenårene begynte å tenke på andre ting, og oppfattet det litt mer slitsomt, så hadde hun trivdes godt med ordningen i starten. Selv om hun ikke reflekterte over det akkurat nå, så virket det som at det hadde gitt henne et godt forhold til begge foreldre. Når barn nærmer seg myndighetsalder er det derfor kanskje derfor litt misvisende å spørre hva de synes akkurat der og da. Jeg fikk også muligheten litt senere i samtalen til å påpeke at utfordringer knyttet til det å flytte frem og tilbake, «bo i bag», osv., gjelder alle barn som har foreldre som ikke bor sammen. Det er ikke enestående for barn som har delt bosted. Jeg opplevde at det å la presentasjonen av barnas opplevelser bli lagt frem slik, for deretter å nyansere slik jeg beskriver over, var veldig nyttig. Det gjorde poengene mine med at slike utfordringer ikke er begrenset til delt bosted veldig tydelige, og ingen av de andre hadde noen innvendinger til det.

Litt senere i samtalen kom det opp et spørsmål om loven var for streng, mht. til å kunne dømme delt bosted. På det spørsmålet svarte jeg at det var viktig å tenke over hva det faktisk innebærer. Fast bosted er egentlig avgjørelsesmyndighet. Delt fast bosted betyr at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet. Loven sier egentlig at dersom foreldrene er uenige, så skal retten gå ut fra at de ikke er likeverdige foreldre. Det må foreligge særlige grunner for at likeverdig foreldreskap skal idømmes. Det er ganske spesielt i seg selv. Deretter påpekte jeg kravet fra lovforarbeidene. For at delt bosted skal dømmes, må alle kriterier som (i følge noen) kreves for at det skal fungere være på plass. Dvs. bo nærme hverandre, samarbeide godt, begge hjem har kort vei til skole, venner, aktiviteter, barnet må ønske det, osv. Men det er ikke nok, og det er heller ikke nok at foreldrene i tillegg er gode omsorgspersoner og barnet er knyttet til begge. Domstolen må være uten den minste tvil om det er best for barnet. Dersom man tenker at en ev. konflikt vil avta etter litt tid, så er ikke det godt nok. Dette er krav skrevet av noen som ikke vil at delt bosted skal kunne idømmes. Ofte regner man saker som trekkes for retten som høykonfliktsaker. Så hvordan skal da disse kriteriene oppfylles?

Det ble fra Randi Orhammer nevnt at hun syntes det var litt paradoksalt at retten skulle pålegge foreldrene å samarbeide. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun reflekterte litt over det. Men hva er alternativet? Jeg påpekte da at beslutningene fast bosted gir myndighet over er: Flytting innenlands med barn; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS; og hvilke organisert fritid barnet skal delta på. Alle andre avgjørelses ligger under foreldreansvaret, eller den av foreldrene barnet er hos på tidspunktet. Hvorfor er samarbeidet rundt disse fire tingene noe som er så ekstra krevende? Dette var også noe som lot seg enkelt tydeliggjøre pga. samtaleformen. Det var veldig enkelt å ta utgangspunkt i bekymringen, og så forklare at samarbeid kreves for så mange ting uansett, at disse fire avgjørelsene ikke hadde gjort noe fra eller til. Tenk også på det faktum at flytting med barnet er en ting som skal avgjøres av kun én forelder, og prøv så å finne på en plausibel grunn for at barnets beste vil være å flytte.

Hilde Lidén nevnte så vold, rus, osv. Dette var også tilfeller hvor delt bosted kunne være problematisk. Her også ble muligheten til nyansering servert på gullfat. Jeg understreket at hun selvsagt hadde helt rett, men det hun tok opp var spesifikke situasjoner. Et lovverk må basere seg på det som generelt fungerer best. Det er nettopp det barn er tjent med. Det er unntakene som må behandles. I dag er det omvendt. Dermed må man kjempe for å bevise at man er god nok til å anses som likeverdig, dersom man ikke har kommet til enighet om dette. I stedet for at sak først reises når det foreligger reelle grunner til å gjøre.

24.10.2019 Haugesund bibliotek øyo-biblioteket Foto: Arnstein Olaisen, Haugesund Avis.

Frode Thuen var med i siste del av samtalen. Han mente at et likeverdig utgangspunkt i barneloven ville være et viktig bidrag for å få ned konfliktnivået. Noe jeg er enig i. Det vil alltid finnes noe uenighet og konflikt, men vi må ha et utgangspunkt som passer for de fleste tilfeller. Det er likeverdig foreldreskap, og barns rett til begge foreldre. Med et slik utgangspunkt, vil man kunne finne løsninger på botid uten at det knyttes til privilegier hos den ene forelderen. Man vil kunne gjøre avtaler om man ønsker, men fortsatt ha et utgangspunkt som ligger i bunn. Man vil videre kunne fokusere på saker hvor barna faktisk trenger beskyttelse eller hvor foreldrene faktisk trenger assistanse for å kunne samarbeide, i stedet for å holde gode foreldre unna sine barn, fordi den andre ikke vil slippe dem til.

Et av kveldens høydepunkter var etter samtalen. Da sa Hilde Lidén at hun nok var enig med meg, i at det i dagens samfunn og mht. de rollene vi har som foreldre i dag, sannsynligvis ville være mest fornuftig med et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd i barneloven. Jeg tror at samtaleformen, hvor man kan adressere innvendinger eller refleksjoner kort tid etter at de tas opp, er en veldig nyttig måte å bli hørt på. Det er noe jeg håper jeg for oppleve mer av.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Gratulerer med farsdagen!

Farsdagen er en ganske vanlig søndag, men kanskje med litt ekstra fokus på pappa, og et kort på senga. Jeg har brukt dagen til å ake med sønnene mine. Den eldste er hjemme på samvær og den minste løper etter og gjentar det meste han sier og gjør. Det er veldig stas.

Det er også siste dagen i samværshelgen, og det er alltid en tyngre dag. Jeg har hatt samvær mens han bodde i nærheten tidligere, hvor samværet ble avsluttet med levering i barnehagen, og nå med levering på togstasjonen, bussterminal, eller noen ganger også kjøring helt tilbake til Sverige. Jeg kan si at erfaringen min er at lang avstand og denne typen avslutning på samvær er en mye større påkjenning for alle parter. Det er tyngre å si «ha det». Man må kanskje reise mens man er opptatt med lek, eller aktiviteter, og så bruke kvelden på selve reisen.

At situasjonen er slik den er, er et resultat av dagens lovverk og retningslinjer. Foreldrene er ikke likestilte etter brudd. Foreldrene kan avtale likeverdig foreldreskap, men det er nok at én ikke ønsker det, og dermed blir situasjonen uklar og uviss. Barneloven har ingen regel for hva som gjelder dersom foreldren ikke blir enige. Det eneste barneloven sier er at retten da må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos én av foreldrene, som i praksis betyr at denne forelderen har utvidet beslutningsmyndiget. Den kan altså ta flere avgjørelser om barnet alene. Domstolen kan dømme at foreldrene skal være likeverdig, dersom det foreligger særlige grunner. Tenk på det. Særlige grunner for å være en likeverdig forelder.

Jeg har ett ønske på farsdagen. Jeg ønsker at barneloven endres og at man legger barnas interesser til grunn for den nye loven. Foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt etter bruddet. De kan avtale noe annet, men om de ikke blir enige, er de likeverdige til annet er avtalt eller avgjort. Dersom saken kommer til retten, så skal det særlige grunner til at en forelder mister beslutningsmyndighet. Det må utvilsomt være til skade for barnet. Det er ikke nok at den andre forelderen ønsker å ha utvidet myndighet alene, ønsker å flytte, eller setter frem anklager uten noen form for dokumentasjon.

Et likeverdig utgangspunkt er det eneste utgangspunktet man kan ha. Nei, det er ikke å sette likestilling foran barna. Nei, det betyr ikke at barn har mindre sjanse til å bli hørt. Nei, det betyr ikke at barna løper større risiko for å måtte bo med en uskikket forelder. Loven må ha et utgangspunkt, enten at foreldrene er likeverdige, eller at de ikke er det. I dag har vi det siste. Det er heller ikke noe som heter å ikke ha et utgangpunkt, slik forrige batnelovsutvalg virket å mene. Noe må faktiskt være gjeldende. Å la det være opp til den ene forelderen om den andre skal få være likeverdig, og deretter gi denne utvidet myndighet til å ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg ivaretar ikke barnets mulighet til å bli hørt eller barnets beste.

Det finnes ingen gode argumenter mot delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom man vil redusere muligheten for konflikt må man ha et likeverdig utgangspunkt. At den ene forelderen kan motsette seg likverd, fører til konflikt. At domstolen må avgjøre uenighet, fremfor å ha likeverdig foreldreskap frem til annet er avgjort, fører til konflikt. At den ene forelderen kan ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg, fører til konflikt.

Ønsker alle en god farsdag!

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Barneloven diskriminerer fedre.

Utgangspunktet etter samlivsbrudd i dagens barnelov er at foreldrene ikke er likeverdige. Kun dersom det foreligger særlige grunner, kan foreldrene likevel likestilles.

Du har kanskje hørt Barneombudet hevde at dagens barnelov er nøytral, og at foreldrene kan avtale hvilken ordning som passer best for deres barn. Dagens lov trekker ikke frem én ordning som foretrukken. Det er både feil og villedende. Foreldre kan riktignok avtale hvilke ordning de skal ha, men et utgangspunkt er hva som gjelder før en ev. avtale inngås. Dersom man ikke oppnår en avtale, eller med andre ord ikke blir enige, så er man tilbake til utgangspunktet. Og hva sier barneloven om dette? La oss se på § 36:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

At barnet skal bo fast hos den ene er altså en foretrukken løsning. La oss samtidig sammenligne dette med foreldreansvaret, i § 34.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

Foreldrene har foreldreansvaret sammen inntil avtale eller avgjørelse om noe annet foreligger. Men mht. bosted er ikke dette tilfelle. Dersom foreldrene er uenige må saken avgjøres av retten. De må avgjøre at barnet skal bo fast hos én forelder. Ved særlige grunner kan de dømme fast bosted hos begge. Hva betyr dette for utgangspunktet? Med fast bosted følger beslutningsmyndighet. Den eller de barnet bor fast hos kan ta noen beslutninger ang. barnet som ikke ligger under foreldreansvaret. Dersom én forelder har bosted, kan denne ta disse avgjørelsene alene, uten at den andre forelderen kan motsette seg. § 37 beskriver dette.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

85-90% av bostedsforeldre er mødre. I praksis betyr dette at dagens utgangspunkt ved samlivsbrudd er at fedre ikke er likeverdige foreldre med mødre. Retten må velge at én forelder skal ha større beslutningsmyndighet. Kun ved særlig tilfeller kan de avgjøre at begge foreldre skal stille likt. Lovens forarbeider er dog klar på at det ikke er aktuelt dersom barnet er under 7 år. Dessuten – frem til en avgjørelse er gjort, finnes det ingen klarhet i foreldrenes beslutningsmyndighet. Dette åpner for selvtekt. Dette har jeg fått bekreftet av BLD tidligere, hvor de skrev «Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist.» Dette får altså ingen reelle konsekvenser, men kan muligens tillegges vekt i en sak.

Det at en forelder er uskikket, eller at tilnærmet lik botid ikke passer for noen barn – det er avvik fra normalen. Dagens utgangspunkt i barneloven legger avvikene som premiss. Den ene forelderen er ikke så viktig eller så bra som den andre, med mindre en rekke (ofte urimelige) krav er oppfylt. Da kan kanskje dommeren dømme at foreldrene er likeverdige, så sant det ikke hersker den minste tvil om at det er til «barnets beste». Dette utgangspunkt er det motsatte av hva det burde være. Barna burde få tilbringe tilnærmet samme botid hos begge foreldre som utgangspunkt. Foreldrene burde ha lik beslutningsmyndighet som utgangspunkt. Foreldrene kan fortsatt avtale andre ordninger. Dersom særlige grunner foreligger, kan retten vurdere en annen fordeling av tid, ev. en reduksjon i beslutningsmyndighet, eller avgjøre en konkret uenighet. Først da vil barna faktisk få en reell vurdering av hva som er best for dem. Da vil avvikene ligge til grunn for andre løsninger og avgjørelser.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Derfor må delt omsorg være utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Photo by Andy Kuzma on Pexels.com

Hva er dagens utgangpunkt?

I dagens barnelov er ikke foreldrene likeverdige som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Det er barn og fedre som oftest taper på det. De som er negative til endringer hevder likevel i blant at foreldrene har avtalefrihet med dagens lov, og at det derfor vil være uheldig med én bestemt ordning som utgangspunkt. Men det er en misvisende påstand, for det er jo også i dag én ordning som er utgangspunkt. Se på §36 i barneloven.

§ 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Utgangspunktet er det som gjelder dersom foreldrene ikke kommer til enighet. En avtale krever at foreldrene er enige. Hva gjelder i dag når de er uenige? Foreldrene må i retten for å få en avgjørelse. Der må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Med andre ord er dagens utgangspunkt: Barnet må bo fast hos én forelder fastsatt av retten, dersom ikke annet er avtalt.

Man skulle kanskje tro at det eksisterte en bestemmelse for hva som er gjeldene status fram til at retten ev. har avgjort saken, men slik er det ikke. Jeg har vært i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet mht. dette før, og det var tydelig at det ikke fantes noe konkret bestemmelse for dette. De skrev at ingen av foreldrene hadde noen fortrinnsrett, men når det gjaldt å ta seg til rette, var dette kun noe som ev. kunne vektlegges i en senere foreldretvist.

Ved uenighet må altså saken avgjøres i retten, som i seg selv er en kilde for økt konflikt. Når det i tillegg ikke finnes en formulering om hva som gjelder inntil annet er avgjort eller avtalt, vil det også bidra ytterligere til konflikt ved uenighet.

Dagens utgangspunkt er problematisk

Et utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven må ta bygge på normalsituasjonen. De fleste foreldre er gode nok omsorgspersoner, også etter et brudd. Studier på bostedsordninger viser at barn som har ordninger med omfattende kontakt med begge foreldre klarer seg like bra eller bedre enn de som som bor hovedsakelige eller utelukkende hos én forelder. Dette er da det rasjonelle utgangspunktet for loven. Noe som er svært vanlig er at motstanderne av endring trekker frem spesifikke situasjoner når de innvender mot dette. Innvendingene er gjerne ting som at delt omsorg ikke passer for alle barn; vi må vurdere hva som passer hvert barn individuelt i hver sak; hva om det er vold i nære relasjoner, osv.

Men det er nettopp de spesifikke situasjonene som må vurderes i de individuelle sakene. De kan ikke ligge til grunn for utgangspunktet. Dersom et utgangspunkt skal ta høyde for at det f.eks. i noen tilfeller finnes barn som utsettes for vold, ender man opp med å stigmatisere en hel foreldregruppe. Som regel går dette utover fedrene, selv det statistisk sett oftere er mødrene som utsetter barna for vold, som dere kan se i tabellen under. Bare det i seg selv viser at dagens utgangspunkt ikke kan forebygge at barn utsettes for negative opplevelser eller hendelser. Men viktigst av alt er å huske på at det er de færreste barn som faktisk utsettes for vold.

Bilde henter fra BUFDIR.

Hva som er utgangspunkt har også stor betydning for utfallet i saker for retten. I domstolene har dommere lett for å tenke at det som er utgangspunkt vil være det sikre alternativet, altså den ordningen som fungerer best, og er tryggest å velge dersom man er i tvil. For å idømme den alternative ordningen, kreves helt spesielle grunner for dette. Da er det problematisk at dagens utgangspunkt baserer seg på spesifikke tilfeller, som er avvik fra normalen. I praksis blir det i dag slik at den ordningen som fungerer best for barn krever særlige grunner, mens den ordningen som flest barn sliter i, er den som vanligvis blir idømt.
Hadde vi hatt et likeverdig utgangspunkt ville dette sett helt annerledes ut. Da ville man ha krevet særlige grunner for at en forelder ikke skulle ha lik beslutningsmyndighet som den andre, og man ville kreve særlige grunner for at barnet skulle ha redusert kontakt med én av foreldrene.

Det er et slik utgangspunkt jeg kjemper for. Foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet, med mindre annet er avtalt. Barnet har rett til begge foreldre. Botiden kan avtales firtt, men burde som utgangspunkt være lik hos begge. Samværsordninger hvor botiden fordeles ulikt skal ikke påvirke foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Den av foreldrene som ev. mener at den andre ikke burde få ta del i foreldrerollen på lik linje med en selv, bør ha byrden med å gå til sak. Det skal særlige grunner til bl.a. for å:

  • frata den ene forelderen del i avgjørelsemyndighet.
  • redusere samvær.
  • flytte unna med barn.

Man kan ikke vurdere hva som er best for det enkelte barnet, dersom man krever særlige grunner for den løsningen som passer best for majoriteten av barn. Dersom denne løsningen er utgangspunkt, vil man derimot kunne vurdere om en annen løsning vil være bedre dersom særlig grunner taler for det. Derfor er det viktig å få endret barneloven snarest.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa