Forfatter: farskampmotsystemet

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Bloggens først gjesteinnlegg. En mors betraktninger.

Å få lov til å gi omsorg og kjærlighet til sine barn…
Når man får barn, blir man forelder og omsorgsperson. De fleste er vel enige om at dette er en fantastisk stor opplevelse. Man elsker sine barn over alt på jord. Dette gjelder både fedre og mødre. Man har ingen garanti for at foreldre forblir omsorgspersoner sammen. Samlivsbrudd skjer stadig vekk, og det kan være ulike grunner til dette. Barna bør uansett ikke straffes ved å frarøves kontakt med den ene forelderen. Når dette likevel skjer, dreier det seg som oftest om fedre som mister sin omsorgsrolle for sitt/sine barn.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt mange barn og fedre har det når de ikke får lov til å ha vanlig familiekontakt. Hvorfor godtas det at mange barn og fedre mister eller får redusert sin kontakt etter samlivsbrudd? Hvem bestemmer at det er mødrene som er best egnet til å ha daglig omsorg for barna? Hvem bestemmer at fedre skal rammes hardt økonomisk fordi samværssabotasje lønner seg? Hvem bestemmer at fedre er gode omsorgspersoner før samlivsbrudd, men udugelige etter samlivsbrudd? Dette er spørsmål jeg stadig grubler på.
Jeg merker at det stadig blir en trykket stemning når jeg i ulike anledninger tar opp dette samfunnsproblemet. Noen blir provoserte og sier at det er så mange fedre der ute som gir blaffen i ungene sine, så hvorfor skal man da kjempe for fedres rettigheter?

 

Jeg tviler ikke på at noen slike fedre eksisterer som statistikken viser, men skal disse mennenes likegyldighet ramme de tusenvis av fedre som ønsker mer samvær med sine barn? Det er vel ikke logisk? Det fins også mødre som gir blaffen i sine barn. Skal vi da nekte mødre samvær med egne barn? Nei, det er det vel ingen som mener. Hvorfor er dette da et argument mange benytter når det dreier seg om fedre som vil likestilles som foreldre? For meg fins det ingen fornuft i dette. Motstandere av delt bosted påstår ofte at det ikke er «barnets beste» å flytte mellom to hjem eller at delt bosted handler om foreldres likestilling, og ikke «barnas beste».
Andre motstandere av likestilt foreldreskap, uttrykker bekymring for at fedre ikke har oversikt over nødvendig utstyr til barnehage og skole. Dessuten mener disse at mange fedre ikke har bidratt nok fra fødselen av, og at mødre stort sett har vært alene med foreldreansvaret i samlivet. Videre kommer det historier om fedre som ikke har stilt opp på foreldremøter, ikke smurt matpakker om morgenen, ikke fulgt opp lekser og andre plikter. Men om så er tilfelle, er dette en god grunn til å frarøve barn og far kontakt? Hvis disse fedrene ikke har vært like flinke som mødrene på nevnte områder, så må de vel få sjansen til å bli det? Og hva med mødre som ikke har vært flinke når det gjelder disse hverdagsrutinene? Skal mødre og barn i slike tilfeller frarøves kontakt etter samlivsbrudd?

Videre får jeg høre at det er så mange voldelige fedre som bør holdes unna ungene sine. Jeg betviler heller ikke at det fins voldelige fedre. Disse hører hjemme i fengsel. Voldelige personer må få behandling. Det er grusomt at barn blir utsatt for vold, det fins ingen formildende omstendigheter rundt dette. Dette må bekjempes! Men når ble det vedtatt av en stor andel menn blir voldelige etter samlivsbrudd? Hva med voldelige mødre? Der igjen, jeg forstår ikke argumentet mot likestilling for fedre fordi det fins noen av disse som er voldelige. Skal omsorgsfulle fedre og deres barn nektes kontakt fordi det er noen voldelige fedre der ute? Da må vel alle mødre etter samlivsbrudd også stemples som voldelige, fordi det også fins noen voldelige mødre? Eller er det helt umulig? For det er vel kun menn som utøver vold? Eller? Så absolutt ikke.

Men å få lov til å yte omsorg og kjærlighet for sitt barn er altså ingen selvfølge i Norge. Denne uretten skjer med mange menn. Det skjer også med noen kvinner, og det er selvfølgelig like ille. Det er uansett forkastelig og helt absurd at den ene forelderen, med samfunnets støtte, skal kunne få bestemme at den andre forelderen ikke får være omsorgsperson. Og hva med barnet? Har ikke barnet, som man sammen har satt til verden, rett til å ha begge foreldrene i sitt liv? Hvordan kan noen frarøve barnet sitt kontakt med den andre forelderen? Stakkars barn. Og jeg sier stakkars fedre, for det er stort sett menn som rammes i barnefordelingssaker.

Mødre som motsetter seg delt omsorg, begrunner det nesten alltid med hva som er barnas beste. Men det er all grunn til å tro at også andre motiv spiller inn; blant annet økonomiske hensyn, behovet for å begrense sin egen kontakt med barnefaren eller for å ha mest mulig kontroll over barna, og frykten for å savne barna når de er hos far. Og kanskje også et ønske om å undergrave fars posisjon overfor barna, eller rett og slett et ønske om hevn.  Det er politisk ukorrekt å hevde dette, men ytringsfriheten gjelder også for dem som ønsker rettigheter for fedre og barn.

Urettferdigheten som rår i våre dager må ta slutt. Og en dag vil det skje.

-Tonje Elisabeth Granholt

Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

Litt supplerende fakta:

• En studie fra NOVA i 2002 viser at 59 % har avtale om vanlig samvær etter barneloven, mens 29% har mer enn vanlig, altså utvidet samvær. Det er dog 62% av samværsfedre ønsker mer kontakt med sine barn, og 47 % mener barnet burde ha delt bosted. I tillegg tilsvarer overnattinger i snitt under 5 netter i måneden, og samværet er i snitt rett under 7 dager, altså mindre enn vanlig samvær. Samværsfedrenes situasjon, Rapport fra en spørreundersøkelse, Forfatter(e): Anne Skevik, Christer Hyggen, NOVA Rapport 15/02
• Det finnes i dag ingen forskning som tyder på at delt bosted er skadelig for barn, tvert imot finnes det forskning som viser at tap av kontakt med en forelder er en grunnleggende årsak til utvikling av mentale helseproblemer.  http://nhi.no/forside/skilsmissebarns-mentale-helse-39522.html;   Transnational Relations Between Perceived Parental Acceptance and Personality Dispositions of Children and Adults: A Meta-Analytic Review Pers Soc Psychol Rev May 2012 16: 103–115, first published on September 1, 2011, Abdul Khaleque and Ronald P. Rohner.
• Det er ikke større risiko for at barn utsettes for vold fra far, enn fra mor. Dermed er det ikke belegg for å hevde at delt bosted kan føre til mer vold. Vold og overgrep mot barn og unge, En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole Forfattere: Kari Stefansen Svein Mossige (red)  NOVA Rapport 20/07.

Faktaopplysninger er hentet inn av Henrik Hammerhei Slevigen og Terje Goa.

 

Far, 36

Etter å ha lest barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt bosted i mediene, og sett henne gjenta de samme poengene, uten at hun reflekterer noe over tilbakemeldingene hun får, eller utdyper hva som ligger bak deres anbefalinger, bestemte jeg meg for å sende Barneombudet en mail med spørsmål. Mailen ble sendt 05.04.2016.

Dette er spørsmålene jeg sendte:

Hei!

 

Jeg er en av mange fedre som får redusert eller mister kontakten (med barnet) med dagens system, og synes det er veldig leit å se når barneombudet går hardt ut mot en løsning som åpenbart er bedre enn dagens løsning, for både barn og foreldre.

Barneombudet sier at det finnes en del forskning som viser at barn under 3 år er for små for delt bosted. Jeg lurer på hvilken forskning dette er?

Barneombudet sier at hun støtter BUFDIR. Deres anbefalinger er basert på 4 rapporter, hvor 2 hevder at små barn ikke burde overnatte borte fra sine mødre. Problemet er for det første at de faktisk tar utgangspunkt i mødrene, og ser bort fra barnas tilknytning til fedrene. For det andre at den ene rapporten er tilbakevist, og forfatteren senere har gått ut og sagt at det ikke finnes støtte for å fraråde overnattinger for barn under 2 år. For det tredje er en annen av rapportene kritisert for å ta for seg demografiske grupper som ikke er representative. Kjenner ikke barneombudet til dette?

Hvorfor presenterer barneombudet delt bosted som 50-50?
Delt bosted er 35-65% botid hos hver forelder. Det trenger altså ikke være mer enn hva normalt samvær er i dag. I tillegg vil foreldrene stille likt i forhold til plikter og rettigheter.
Hva mener barneombudet barn har å tape på likestilte foreldre?

I dag er det et problem at bostedforeldre (mødre) kan ta med seg barn og flytte uten samtykke fra samværsforeldre (fedre). Det finnes forskning som viser at dette kan få flere negative konsekvenser for barn. Hvorfor støtter barneombudet å opprettholde dette?

Barneombudet har uttalt at savnet etter den ene forelderen kan være det minste av to onder i en totalpakke. Hva er det andre ondet?

Hvordan resonnerer hun seg frem til at savnet etter en forelder ikke er så ille, når det er godt dokumentert at dette fører til depresjon, temperament, lav selvtillit, m.m. hos barn?

Ser frem til svar.

 

Med vennlig hilsen

 

Svaret fra barneombudet kom lenge etterpå, 20.05.2016.

Deres ref:
Vår ref: 16/00588-3
Saksbehandler: Ane Gjerde
Dato: 19. mai 2016

Delt bosted
Barneombudet viser til din henvendelse. Vi beklager at det har tatt tid før du får svar. Det skyldes at vi får mange saker inn til vårt kontor. Du skriver til oss fordi du synes det er leit å se at Barneombudet går hardt ut mot en løsning med delt bosted, som du mener er åpenbart bedre enn dagens løsning. Vi har dessverre ikke kapasitet til å redegjøre for alle spørsmålene dine, men håper at vårt svar likevel vil gi deg mer svar på hva som er bakgrunnen barneombudets uttalelser i mediene om delt bosted.
Om delt bosted
Mange flere velger delt bosted etter samlivsbrudd nå, enn bare for noen år siden. For mange voksne og barn er det en god løsning. Viktige premisser for at ordningen skal fungere er at foreldrene bor i nærheten av hverandre, foreldrene samarbeider og har lavt konfliktnivå, og viktigst av alt at barna trives med ordningen.
Evnen og viljen til å samarbeide er sentralt for å få ordningen med delt bosted til å fungere utover det å bli enige om en bostedsbrøk. Foreldre må klare å snakke sammen og makte å bli enige i større avgjørelser om dagliglivet til barnet. Ved å ha delt bosted hos to foreldre som ikke samarbeider godt, er risikoen stor for at barn må forholde seg til høyt konfliktnivå over lang tid. Det å leve mellom to foreldre som ikke makter å samarbeide vet vi ikke bra for barna. Det går ut over barnets helse, både psykisk og fysisk. Forskning viser da også at langvarige og eller intense konflikter mellom foreldre er en av hovedårsakene til psykiske problemer hos barn som ikke bor sammen med begge foreldrene. Selv om delt bosted absolutt kan være bra for mange barn, har vi ingen forskning som sier at dette er den beste løsningen for alle barn. Tvert i mot er det tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de aller minste barna under tre år. Når vi reagerer på forslaget om å løfte fram delt bosted for barn som et foretrukket alternativ når foreldre går fra hverandre, er det fordi vi mener dette kan svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Forslaget setter ikke barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon. For Barneombudet er det maktpåliggende at barns behov aldri må vike for hensynet til likestilling eller foreldrerettferdighet. Barn har rett til en forutsigbar, ansvarlig og likeverdig medvirkning fra begge foreldre gjennom hele oppveksten. Det avgjørende må imidlertid alltid være hva som er best for barnet. Vi er redde for at ved å trekke fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever.

Forskning
Som nevnt er det ikke framlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at delt bosted er bra for alle barn. Vi ser vi at ulike retninger innen psykologien også diskuterer og argumenterer mot hverandre. Dette viser at det ikke er grunnlag for å være sikker på noe annen enn at det beste for barn er å beholde retten til en individuell vurdering. Vår erfaring er at årsakene til at foreldre ikke makter å være foreldre sammen etter et samlivsbrudd er mange og svært sammensatte. Vi stiller oss svært tvilende til at man på et generelt grunnlag si at likestilt foreldreskap automatisk vil senke konfliktnivået mellom foreldre. Her tror vi heller på individuelt tilpasset hjelp, og da primært fra familievernet. Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Barneombudet anbefaler derfor at loven ikke endres. Dette betyr ikke at Barneombudet er mot delt bosted, det vi er i mot er å svekke barnets rett til en individuell barnets beste vurdering.
 

Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                                            Ane Gjerde

fagsjef                                                                                                         seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur.

        

  

 

Jeg skal ikke gjennomgå svaret i denne omgang, folk kan selv avgjøre om de synes barneombudet gjør en god jobb i å besvare mine spørsmål, eller om dette illustrerer en manglende vilje til å diskutere temaet. Merk at de sier de håper svarene deres gir meg mer innsikt i bakgrunnen for ombudets uttalelser i mediene. Teksten som følger er dog nøyaktig det samme som står i mediene. Det står ingenting om bakgrunnen for uttalelsene. De kommer med en del påstander, som tilsynelatende er synsing.
Jeg håper folk ser at noe skurrer hos barneombudet. Jeg kommer med spørsmål og innvendinger basert på barneombudets uttalelser. Barneombudet burde da adressere spørsmålene, og evt. forklare hvorfor de ikke er enige, tilbakevise eller oppklare. I stedet unngår de dem, og gjentar sine opprinnelig påstander.

Er det ikke ganske tydelig at Barneombudet har vedtatt disse oppfatningene?

Les gjennom, og si gjerne hva dere mener.

Far, 36.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Delt omsorg er i tråd med Europarådets anbefalinger. Det er i tråd med barnekonvensjonen. Det er løsningen som kommer best ut for barnas helse i forskningen:

http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.166729.1392279984!/menu/standard/file/Warshak-Social%20Science%20and%20Parenting%20Plans%20for%20Young%20Children%20final%20ms%20distribution%20copy.pdf
http://malestudies.org/assets/shared_parenting.pdf
http://canadiancrc.com/Fatherlessness/fam16191.pdf

Arbeiderpartiet ønsker ditt forslag til saker som de kan legge til i sitt partiprogram før landsmøtet i 2017.

Her kan man velge tema og deretter formulere et forslag som folk kan stemme over.
Det finnes i dag allerede et forslag om delt omsorg etter samlivbrudd.

Forslaget har allerede snart 900 stemmer, men det burde ha mange flere. Det finnes ingen gode grunner til å la være å stemme på dette.

Motstandere av løsningen peker som regel på kvinners rettigheter, at det kreves godt samarbeid, eller at det er slitsomt for barna.

• Barneloven skal ivareta barnas rettigheter, ikke kvinners.
• Alle bostedsløsninger krever godt samarbeid. Delt bosted er den mest fleksible i forhold til botid, og vil mye bedre legge til rette for godt samarbeid, enn ett fast bosted.
• Det er ikke mer slitsomt med to hjem fordi man har delt bosted. Flyttingen er som regel hyppigere med ett fast bosted.

Hjelp til med å spre likeverd, og støtt opp om barnas rett til begge sine foreldre ved å stemme «VIKTIG« på dette forslaget i dag!

Far, 36.

Licensed from: AStudio-1 / yayimages.com

Dersom en dommer oppfører seg uprofesjonelt eller partisk i en sak for domstolen, kan dette klages inn for tilsynsutvalget for dommere. Dette gjelder også i barnefordelingssaker, eller foreldretvister.
Det er få som klager, og ofte blir klagen avvist, både før og etter behandling. Man har pr. i dag ikke videodokumentering av saken, og det føres oftes ikke detaljerte protokoller, eller det er dommeren som fører dem. Så det gir selvsagt visse utfordinger. Men det kan være en idé å skrive ned alt man reagerer på, av både avbrytelser, kommentarer, uttalelser, kroppspråk, osv., fra dommeren.

Det er nemlig slik at dommere må følge etiske prinsipper for dommeratferd. Tingrettsdommeren i min sak opplevde jeg som både partisk, uprofesjonell, frekk, nedlatende, osv. Han forsøkte å true meg til forlik. Da jeg ikke gikk med på det, tok han fra meg foreldreansvaret og dømte meg til å betale motpartens omkostninger, som en slags straff. Det finnes ikke reelt organ som holder oppsyn med dommere. Så en dommer kan enkelt misbruke sitt embete, uten at det får konsekvenser. Jeg oppdaget at jeg f.eks. ikke klage på at han uriktig idømte omkostninger, fordi det ble sett på som et ankegrunnlag. Dermed er det ikke enkelt å få rettet opp urett, eller feil saksbehandling.

Men jeg klagde i alle fall inn dommeren. Han ble kritisert for brudd på to punkter. Saken ligger her. Jeg var fornøyd, for som man ser av sakene som blir behandlet, er det ikke mange hvor det reageres. Likevel ser jeg også at Tilsynsutvalget absolutt ikke er helt fritt for svakheter. For på en del av min argumenter vedgikk dommeren i sin forklaring at han hadde gjort det jeg hevdet. Det ble også bekreftet fra min advokat at dette var tilfelle. Til tross for dette beskriver tilsynsutvalget det som for vagt og upresist til å vurdere.

Dette viser i alle fall at det nytter. Dommeren det er snakk om kritisert på nytt under ett år senere, les her. Denne gangen var det tre straffesaker samlet i én klage, hvor dommeren får kritikk i to av dem. Tidligere denne uken ble dette faktisk omtalt i Romerikes Blad, papirutgaven. Den er også omtalt av filternyheter.no.

I denne siste saken uttaler sorenskriveren Bernt Bahr seg. Det står følgende: «Han er overrasket over påstandene i klagen. Han har i sin tid som sorenskriver ikke mottatt henvendelser fra advokater, aktorer eller andre som har indikert at tingrettsdommeren ikke har vist respekt for rettens aktører, eller at han har opptrådt i strid med god dommerskikk.» I og med at dommeren faktisk er kritisert tidligere, så er jo den uttalelsen utvilsomt usann. Sorenskriveren sto til og med på mottakerlisten da tilsynsutvalget behandlet min klage. Dermed ser vi at det tydeligvis at dommerne beskytter hverandre.

Dersom en dommer opptrer kritikkverdig, bruk muligheten til å klage!

Far, 36

Licensed from: michaeldb / yayimages.com

Etter at innlegget mitt ble publisert i Dagbladet, kunne man se i diverse kommentarfelt at en del mennesker hadde vanskelig for å akseptere at det jeg skrev var sant. Det er jo å forvente. Det virker utrolig, og det er bare rimelig å være kritisk det det som presenteres. Men det var også de som hevdet hardnakket at det skulle ekstremt mye til for å miste foreldreansvaret, og dermed fastslo at det måtte ligge mye bak som de ikke fikk vite om. Det stemmer ikke.
Man bør kjenne til noen få ting. Mitt innlegg fremstiller domstolens egne påstander og begrunnelser. Den formuleringen jeg bruker har jeg valgt for å få poenget tydelig frem, og for å understreke hvor irrasjonelt det hele er. Det er ikke min oppfatning av saken, men domstolens faktiske begrunnelser. Det er også greit å vite at dommen i lagmannsretten ble avsagt i dissens. Domstolene skriver om å gi mor foreldreansvaret alene, ikke om å frata meg foreldreansvaret. Valg av formulering, illustrerer hvor fokuset deres ligger.
For å klargjøre vil jeg gjenta innlegget, og supplere med begrunnelser fra tingretten og lagmannsretten, samt sakkyndighetsrapporten.
Utdragene skrives i uthevet skrift. Mine kommentarer og forklaringer skrives punktvis under.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi mor ville flytte til Sverige.
Fordi barnet og jeg allerede hadde en sterk og god kontakt.»

Fra tingretten: -I denne vurderingen vektlegger retten både at far vil kunne få felles foreldreansvar etter svensk rett hvis mor flytter til Sverige og at mor har fremlagt et forslag til samværsordning for far som vil gi god mulighet for tett og nær kontakt mellom far og barnet. I denne forbindelse er det også er vesentlig poeng, at det allerede eksisterer en god og nær kontakt mellom far og barnet, slik at en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige ikke i nevneverdig grad vil marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. Mors forslag til samværsordning er inntatt i prosesskriv av 22. november 2014, dok 61. Således vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt tale avgjørende mot at mor får foreldreansvaret alene.

Lagmannsrettens flertall : -Flertallet har videre lagt vekt på at far vi få et relativt ommfattende samvær med Barnet i henhold til den enighet partene kom frem til under ankeforhandlingen. I denne forbindelse er det også lagt vekt på at selv om mor har hatt daglig omsorg for Barnet siden hun flyttet fra far i august 2013, har Barnet en god og sterk tilknytning til sin far. Ettersom det allerede er en god og nær kontakt mellom far og barnet vil en begrensning i samværet som naturlig vil følge av en flytting til Sverige, etter flertallets syn ikke i for stor grad marginalisere far som omsorgsperson for Barnet. På denne bakgrunn vil heller ikke hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt være et avgjørende argument mot at mor får foreldreansvaret alene.
 

Sakkyndighetsrapport: -Det er også sakkyndiges vurdering at begge foreldrene har vært mye til stede i hans liv og legger derfor til grunn at han er sterkt knyttet til begge sine foreldre.

• Samværsforslaget fra mor var 1 helg i måneden og ferier. I de månedene hvor det evt. var ferie, skulle det ikke være helgesamvær ved siden av. Hun ønsket at det minst skulle være 3 uker mellom hvert samvær.
• Lagmannsretten henvisning til enighet er en avtale vi ble presset til å «bli enige» om, for et tilfelle at mor skulle få foreldreansvar alene. Det er ikke slik at dette var i tråd med hva jeg mente ville være en grei løsning.
• Begge domstoler vurderer at god kontakt betyr at flytting vil være mindre dramatisk, og legger dette til grunn for å gi mor foreldreansvaret alene. Begge hevder også at samværet sørger for god kontakt, mens de samtidig peker på at det vil begrenses. Mao. en selvmotsigelse.

«Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
Fordi jeg ikke samtykket til at barnet skulle flytte til Sverige.
Fordi jeg brukte den retten jeg har til nettopp det, i følge barneloven.
Å ville flytte til Sverige var nemlig en særlig grunn til å gi mor foreldreansvaret alene.»

Tingretten: -Totalt sett er det således rettens vurdering at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for barnet for en bedre måte om hun bor i Sverige med sin nærmeste rundt seg enn om hun, som følge av at far ikke vil samtykke til en eventuell flytting til Sverige, må bli boende i Norge. En slik løsning vil på sikt ikke være til det beste for Barnet. Dette er etter rettens syn et tungtveiende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.
– Far har ikke villet gi samtykke til at mor eventuelt kan flytte med barnet til Sverige. Mors søksmål vedrørende foreldreansvaret har således sin bakgrunn i at hun må ha dette alene for at hun som hovedomsorgsperson skal kunne foreta en vurdering i forhold til flytting til Sverige.

Lagmannsrettens flertall: -Etter dette finner flertallet at mor vil kunne utøve sin omsorgsrolle for Barnet på en bedre måte om hun bor i Sverige, enn om hun mot sin vilje må fortsette å bo i Norge på grunn av fars manglende samtykke til flyttingen. Det vil derfor være til Barnets beste som en varig løsning å bo i Sverige sammen med sin mor, noe som er et avgjørende argument for at mor skal gis foreldreansvaret alene.
-Mors krav om foreldreansvar alene er begrunnet med at far ikke samtykker til at hun kan flytte med barnet til Sverige.
-Etter lagmannsrettens syn vil flytting til Sverige i dette tilfellet være en særlig grunn som tilsier at rettsforliket skal endres slik at mor gis foreldreansvaret alene, dersom dette er til barnets beste.

• Begge domstoler hevder at barnets beste vil være at mor får flytte. Det begrunnes ikke i barnet, men i at mor da vil ha sine nærmeste rundt seg. Viktigheten av nær familie vektlegges altså i forhold til mor, samtidig som de ikke vektlegger dette i forhold til barnet. Man kan jo også spørre hvordan mors omsorgsrolle blir så betydelig bedret i Sverige, at det rettferdigjør å redusere barnets kontakt med meg.
• Det er selvsagt noe tekst før disse begrunnelsene, ref. «således» og «etter dette». Denne teksten handler om mors ønsker om å studere i Sverige, mors manglende arbeid i Norge, mors nettverk, o.l. Det er altså ikke noe ang. barnet eller far.
• Det kreves særlige grunner for å frata foreldreansvar som er inngått ved avtale eller forlik. Lagmannsretten mener altså at flytting er en særlig grunn. Dette gir lite mening. Barneloven sier at man ved delt foreldreansvar må ha samtykke til flytting utenlands. Da kan ikke flytting være en særlig grunn for å frata foreldreansvar. Men det mener altså lagmannsretten.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Jeg kunne jo tross alt få foreldreansvar etter svensk rett. Dersom mor flytter til Sverige.
For hun hadde visst ingen konkrete planer om det. Barnet trivdes så godt i den barnehagen han var.
Og hun mistrivdes ikke i Norge. Det ville være feil å si.
Men hun hadde jo familie i Sverige. Derfor ville det på sikt være best for barnet å gi mor foreldreansvaret alene.
For det tilfellet at hun skulle ønske å flytte dit.»

Fra tingretten: -I herværende sak sak er for så vidt problemet med å frata en forelder selve foreldreansvaret løst ved at mor, ved eventuell flytting til Sverige, vil samtykke i at far gis foreldreansvar etter svensk rett, et foreldreansvar som er samsvarende med det foreldreansvar man har etter norsk rett. Det å gi mor foreldreansvaret alene, slik at hun eventuelt, uten og være avhengig av fars samtykke, kan bestemme at hun og barnet skal flytte til Sverige, innebærer således ikke at far vil komme i en annen situasjon for så vidt gjelder selve foreldreansvaret enn han er i dag.
– Selv om det ikke er riktig å si at mor mistrives sterkt i Norge, er det utvilsomt slik at hun lengter i betydelig grad etter å flytte tilbake til Karlstad. Mors samliv med far har vært relativt kortvarig og har vært konfliktfylt.
-Hun opplevde at hun mistet livsgnisten da hun bodde på X. Det er nå 4 måneder siden hun flyttet derfra, og hun har ingen umiddelbar plan om å flytte tilbake til Sverige. Barnet har etablert seg greit i den nye barnehagen og mor ønsker å se an utviklingen før hun eventuelt vil bestemme seg for å flytte tilbake til Sverige. Hun fremhever imidlertid at det er der hun har sin familie og sine venner, hun har venninner på hennes alder som også har små barn. I Sverige vil hun også kunne fullføre sine studier.

Fra lagmannsrettens flertall: – Flertallet legger til grunn at selv om mor fungerer i Norge, har hun en sterk lengsel etter å flytte tilbake til Sverige.
-Etter flertallets syn vil det forbli en vanskelig situasjon for mor å måtte bli boende i Norge mot hennes vilje.
-Flertallet har videre lagt vekt på at mor har bekreftet at hun vil bidra til at far kan gis foreldreansvar etter svensk rett dersom hun flytter til Sverige. Under ankeforhandlingen er det ikke fremkommet noe som gi grunn til å tvile på at mor vil sørge for at far etter flyttingen får ta del i foreldreansvaret etter svensk rett. Det er opplyst at foreldreansvar etter svensk rett har et tilnærmet tilsvarende innhold som etter norsk rett, og det er ikke noe som tyder på at svensk lovgivning eller praksis er til hinder for at far gis del i foreldreansvaret.

Sakkyndighetsrapporten: -På spørsmål svarer mor at det aldri har oppstått noen alvorlige konflikter mellom dem (mor og far). Mor regner med at barnet har det bra hos far.
-På spørsmål svarer mor at hun per i dag ikke har noen konkrete flytteplaner til Sverige.
-Om retten eller sakkyndig mener at en flytting til Sverige ikke vil være bra for barnet, så vil hun respektere dette.
– I den nye barnehagen i Oslo trives barnet svært godt, han er trygg og leker godt med de andre barna (mors utsagn).

• Begge domstoler mener det at jeg kan få foreldreansvar etter svensk rett er en god nok kompensasjon, til tross for at det er kontakten og muligheten til oppfølging i hverdagen som er avgjørende.
• Det er åpenbart at mor ikke har hatt konkrete planer om flytting, og at domstolene likevel legger opp til at hun skal ha muligheten dersom hun ønsker det. Om man ser på hva som kommer frem her, så er barnet grunnen til at mor er nølende vedrørende flytting. Så hvordan kan flyttingen være til barnets beste?
• Merk at tingretten sier at samlivet var konfliktfylt, mens mor svarer til den sakkyndige at det aldri har oppstått noen alvorlige konflikter, og at hun mener barnet har det bra hos meg.

«Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
For det er jo ingen stor avstand geografisk. Mellom far og barn, i alle fall.
Men det er langt for mor. Tenk hvor vanskelig det er for henne å bo så langt unna sin familie.
Far evner ikke å sette seg inn i mors situasjon.»

Lagmannsrettens flertall: – Det gjelder heller ikke flytting til et sted langt unna geografisk, eller til en fremmed kultur eller rettspleie.
– Hun hadde før det realtivt korte samlivet med far i Norge, levde hele sitt liv i Sverige. Det er forståelig at hun har et sterkt ønske om å flytte hjem.
-Selv om det vil være en ulempe for barnet å måtte reiser frem og tilbake i forbindelse med samværene, vil det å bo i Sverige sammen med sin mor – etter flertallets syn – totalt sett og på sikt være en bedre løsning for barnet.

Fra tingretten: – Mor har en veldig sorg over å ha flyttet fra sin familie og sine venner i Sverige.

Fra sakkyndighetsrapporten: – Mor viser imidlertid til at hun har hele sitt nettverk i Sverige og barnet har også hele sin familie på morsiden der. Mor og barnet reiser nesten annenhver helg sammen dit. Da bor de hos mors mor. Mor reiser også i helgen hun ikke har sønnen hos seg. Toget tar tre timer fra Oslo.

• Mor er utgangspunktet for hva som er best for barnet, i følge domstolene. Den eneste uttalelsen som er å finne, fra begge domstoler (bortsett fra mindretallet i lagmannsretten), hvor barnet er utgangspunkt, er om reiseveien. Denne beskrives som å ville være en ulempe for barnet. Likevel er det slik at dersom mor hevder hun vil ha det noe bedre i Sverige, så tror de det vil være mer avgjørende for barnet, enn omfattende kontakt med begge foreldre.
• Mor hadde bodd 7 år i Norge, nå 8 år. Hun hadde allerede bodd 2 år i Norge før vi møttes. Barnet har levd hele sitt liv i Norge.
• Mors sorg er sterkt overdrevet. Hun sier selv at hun treffer venner og familie nesten hver eneste helg. Likevel er savnet hennes til familien (hennes mor) så sterkt at domstolen mener det vil være bedre om hun får flytte.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
For det var ikke i strid med den sakkyndiges oppfatning. Han sa kanskje at barnet ikke ville være tjent med å flytte til Sverige.
Men han tenkte ikke på at jeg ville få omfattende samvær. Én helg i måneden. Kanskje to. Hver vinter og høstferie også.
Dermed vil ikke far i nevneverdig grad marginaliseres som omsorgsperson.»

Fra tingretten: – Retten finner at i herværende sak tilsier også en rimelighetsvurdering at det åpnes for at mor kan flytte tilbake til Sverige, hvilket altså nødvendiggjør at hun får foreldreansvaret alene.
– Retten kan ikke kan ikke se at dette er i vesentlig motstrid til det den sakkyndige skriver i sin utredning på side 13, 2. avsnitt. Den sakkyndige omtaler ikke at far vil få beholde sitt foreldreansvar også etter en eventuell flytting, at mor legger opptil et omfattende samvær og den rimelighetsvurdering rettspraksis og teori legger opp til.

Sakkyndighetsrapporten, side 13, 2. avsnitt: – Det er sakkyndiges vurdering at en flytting til Sverige vi medføre at far på noe lengre sikt trolig vil bli marginalisert i barnets liv. Erfaringsmessig vil far risikere å bli en «feriefar» uten mulighet til å følge opp barnet i det daglige. Sakkyndig kan ikke se at det vil være i barnets interesse.

Fra lagmannsrettens flertall: – Etter det som er opplyst er det ikke særskilte forhold ved barnet som skulle tilsi at flytting vil være negativt for ham. Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten har i sin utredning av 13. oktober 2014 lagt til grunn at barnet har en normal og aldersadekvat psykosial utvikling og fungering. Slik situasjonen er i dag vil derfor hverken barnets alder eller andre forhold ved ham tale mot at mor gis foreldreansvaret for ham alene.

Prosesskriv fra mors advokat, med forslag til samvær:

1.  En helg pr. mnd. Samværet skal være fra torsdag til mandag. Når barnet begynner på skole må dette kan tilpasses skolegangen.
2. Hver høstferie og hver vinterferie.
3. 4 uker sommerferie, hvorav 2 pluss 2 uker sammenhengende.
4. Hver juleferie, men barnet skal være hos mor annenhver julaften og første juledag, samt annenhver nyttårsaften og frem til barnehagestart/skolestart.
5. Hver påskeferie, men barnet skal være hos mor på svenske påskehelligdager annet hvert år (så langt dette kan kombineres med skolegang).
6. Hver 17. mai dersom praktisk mulig.
7. Samværet i helger/helligdager/ferie sees i sammenheng, slik at det normalt bare gjennomføres ett samvær pr. måned, dvs. ordinært helgesamvær i januar, vinterferie i februar, ett helgesamvær samt påskesamvær i mars/april, ordinært helgesamvær inkl. 17. mai i mai, ordinært helgesamvær i juni, feriesamvær i juli og august, ett helgesamvær samt høstferie i september/oktober, ordinært helge samvær i november og jule/nyttårssamvær i desember.
8. Det bør være minst 3 uker mellom hvert samvær.
9. Frist for fastsettelse av sommerferie: 1. mai.
   Frist for annet samvær: 1 mnd. før.

• Tingretten kommer frem til det motsatte av hva den sakkyndige foreslår, men kan ikke se noen vesentlig motstrid. Det begrunnes med et par hensyn retten mener den sakkyndige ikke omtaler. Men den sakkyndige omtaler nettopp dette. Far vil bli en feriefar. Det såkalte omfattende samværet, ser vi er ferier og én helg i måneden i måneder uten ferie. Det innebærer at jeg må ha ca. 8 uker fri i året for å faktisk kunne ha samvær i alle disse feriene. Om alt klaffer er dette ca. 70 netter hos meg på ett år, dersom jeg har hele påsken. Drøye 290 hos mor. Omfattende samvær? Nei, i underkant av 20%.
• At jeg kan ha del i foreldreansvaret er ikke kompensasjon for den tapte kontakten mellom barnet mitt og meg.
• Lagmannsrettens flertall viser til at det ikke er forhold som taler mot at barnet flytter. Tapet av kontakt med sin far og fars familie er altså ikke et slikt forhold. Den tidligere barnehagen som klart frarådet flytting, er ikke et slik forhold (barnehagen vitnet i tingretten, uten å være nevnt i dommen).
  Hvorfor ser ikke lagdommerne på forhold som skulle si at det ville være negativt å bli i Norge? Fordi det ikke er barnet de fokuserer på. Mor vil flytte, de finner tilsynelatende ingen innvendinger i forhold til at barnet flytter, derfor kan mor få flytte. Det er mors savn som er vektlagt, mors sterke ønske om å flytte, mors «ufrivillige» opphold i Norge.

«Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi jeg er far.
Fordi jeg er mann.
Fordi mors beste er barnets beste.
Fordi mor er viktigst.
Fordi mor er kvinne.»

Lagmannsrettens flertall: – Barnet fyller fire år i august 2015, og er derfor ennå et lite barn som er svært avhengig av sin mor og den omsorg hun kan gi ham.

Tingretten: Begge foreldrene har vært mye tilstede i (barnets) liv og han er derfor sterkt knyttet til dem begge. i følge den sakkyndige har det ved hans arbeid med saken ikke kommet frem opplysninger som tilsier at foreldrene hver for seg ikke skulle ha normalt gode omsorgsferdigheter.

Fra sakkyndighetsrapportens samtale med barnehagen: – Det kunne være forskjell i hvordan barnet var om det var mor eller far som hentet. Han kunne være glad når begge kom for å hente, men han kunne også vise mer sinne når mor kom.
-Ved ett tilfelle måtte barnehagen gi mor veiledning på at det å ringe barnet i barnehagen eller komme innom, gjorde barnet oppskaket og urolig. Mor forholdt seg greit til dette.
-Mor virket opptatt av å forklare det meste til barnet, og kanskje ikke helt på hans nivå.

• Lagmannsretten kommer med et generelt utsagn om barnets alder og viktigheten av mor. Dette er ikke basert på noe av informasjonen i saken, men utelukkende på at hun er mor. Dette bekrefter at mor ses på som viktigere i form av å være mor.
• Barnet er knyttet til begge og det er ingenting å si på omsorgsferdighetene. Likevel åpnes det for at far mister foreldreansvaret sånn at mor kan flytte til Sverige. Det er selvsagt knyttet til synet på foreldrerollene.
• Den sakkyndige skriver ned flere ting ved mors egenskaper, som åpenbart sier noe om forholdet til barnet. Dette velger man dog å overse, og heller redusere barnets kontakt med far.

 

 

Jeg håper dette vil være oppklarende for de som skulle tvile på realiteten i det jeg har skrevet.

Far, 36

Barneombudet i Dagbladet, 26.04.2016.

Det er ikke så mye nytt å si. Barneombudet gjentar de samme argumentene, og de samme tomme frasene.
Likevel føles det viktig å gjennomgå det, slik at folk kan se hvordan Anne Lindboe stadig unnlater å adressere poengene kritikerne kommer med.
Barneombudets tekst er uthevet.

««Løgner om delt omsorg» skriver Dag Furuholmen i sitt innlegg i Dagbladet (19.4-16), og kommer med krasse beskyldninger mot Barneombudet. I tillegg til beskyldning om løgn, hevder han vi bedriver en «enøyd benekting av kunnskap». Tidligere har han ment at vi «sjokkerer» i debatten om delt bosted. «

• Vel, nå tar Dag Furuholmen for seg en god del flere enn bare barneombudet. Med tanke på at de han retter seg mot faktisk bruker tilbakevist forskning, så er også det han sier helt riktig. De som skal være eksperter på området ljuger om forskningen, for å tilpasse den sine egne oppfatning og agendaer.
• Han forklarer også hva han sikter til. Barneombudet bruker ikke noe plass på å tilbakevise dette.

« Barneombudet er verken for eller imot delt bosted for barn når foreldre ikke bor sammen. Vi er for at foreldre skal ta hensyn til barnets beste. Vi er derfor imot regjeringens forslag om å endre barneloven slik at delt bosted skal være utgangspunktet, eller et foretrukket alternativ, ved et samlivsbrudd. Utgangspunktet og det foretrukne alternativet ved samlivsbrudd må alltid være barnets beste. «

• Barneombudet er positiv til at bostedsforeldre skal kunne flytte med barna uten samtykke. Da kan hun umulig være så opptatt av at foreldre skal ta hensyn til barnets beste som hun hevder. Dessuten er det ingenting som skulle tilsi at delt bosted fører til at foreldre ikke tar hensyn til barna, akkurat som ingenting ved dagens lov sikrer det på en bedre måte.
• Som vanlig ser Barneombudet bort fra at dagens lov også har et utgangspunkt. Ett fast bosted. Dette unnlater hun alltid å fortelle. Ett bosted kommer dårligere ut i forskning, enn delt bosted. En annen ting hun ikke nevner er at man ikke må velge delt bosted, og at dette i så fall ikke bare innebærer 50/50.
• Barnets beste er ikke det motsatte av delt bosted. Barneombudets formulerer seg bevisst uredelig for å gi dette inntrykket.

Vi registrerer at det pågår en debatt i psykologiske miljøer om hvorvidt delt bosted er å anbefale, særlig for de minste. Samlivsbrudd er et følelsesladet tema for mange, og det er sterke meninger i denne debatten. Barneombudets rolle er å være barnas talsperson, og forsvare barnas rettigheter, slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Barnekonvensjonen er barns grunnleggende menneskerettigheter, og nedfelt i Norges grunnlov. Artikkel 3 i barnekonvensjonen slår fast at barn har rett til at deres beste skal være grunnleggende hensyn. Artikkel 12 slår fast at barn har rett til å bli hørt, i alle saker som angår dem særlig – slik som delt bosted.

• En debatt, hvor de som argumenterer for delt bosted kan vise til forskning og studier som støtter tanken om at delt bosted burde være normen, mens motstanderne vektlegger tilbakevist forskning og utdaterte hypoteser, samt synsing. Barneombudet velger å høre på de sistnevnte.
• Som barnas talsperson, svikter barneombudet. Ja, artikkel 3 sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Men å fremstille det som at det er i strid med delt bosted, er uredelig av barneombudet. Artikkel 7 sier at barnet har rett til å kjenne og få omsorg fra begge sine foreldre. Artikkel 9 sier at partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig.
• Delt bosted er heller ikke i strid med artikkel 12. En endring av loven handler ikke om å tvinge alle til én bostedsform. Det handler om et utgangspunkt som fremmer likeverd, i stedet for ulikhet. Som allerede nevnt, støtter barneombudet bostedsforelderen særrettighet til å flytte med barna hvor som helst uten samtykke. Dette innebærer også at barnets stemme ikke alltid vil bli hørt. Så hvorfor er dette greit, mens delt bosted ikke er det?

Furuholmen har tidligere uttalt at «Barneombudet sjokkerer». Utbruddet kom etter min uttalelse i NRKs «Dagsnytt Atten», der jeg sa at så lenge det ikke finnes forskning som viser at delt bosted er bra for alle barn, kan vi ikke gjøre delt bosted til utgangspunktet ved samlivsbrudd. Utgangspunktet må være barnets beste, sånn som loven sier i dag. «Forskning som har gyldighet for alle barn finnes ikke», svarer Furulund til det. Det er akkurat det som er mitt poeng. Dette er grunnen til at man ikke bør endre barneloven, slik at noe som helst annet enn det som er det beste for dette enkelte barnet skal være det viktige. Uttalelsen min bør derfor ikke være veldig sjokkerende.

• Ingen forskning vil vise at én løsning er best for alle barn. Men så er heller ikke forslaget at alle barn må ha delt bosted. Det er at det burde være et utgangspunkt. Derfra kan man jobbe seg frem til en løsning. I dag er utgangspunktet at barnet blir boende hos bostedsforelderen, som oftest er mor. Dersom foreldrene ikke blir enige med én gang, blir det gjerne slik den første tiden etter bruddet. Plutselig er dette status quo, og så forblir det slik.
• Igjen: Det er ikke foreslått at delt bosted skal erstatte «barnets beste». Det er foreslått som et utgangspunkt, slik at barna skal sikres muligheten til kontakt med begge foreldre.
• Hvem er Furulund?
• Barneombudet gjentar i det kjedsommelige, at barnet beste skal være det viktige. Ingen er uenig i det. Men hva som er utgangspunktet, gjør seg gjeldene ved uenighet. Dagens lov sier ikke at «ved uenighet skal barnets beste vektlegges.» Loven sier at en domstol skal bestemme hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Altså legges det opp til ett bosted. Derfor bør loven endres. Delt bosted er et langt mer nøytralt utgangspunkt.

Barneombudet har laget rapporten «Barnets stemme stilner i stormen», med barn og unges syn på hva som er viktig å ta hensyn til når foreldre ikke bor sammen. Tittelen på denne rapporten er valgt for å illustrere at det ikke er lett for barn å nå fram når voksne er sinte og roper høyt. Voksne gjør ofte det når det kommer til samlivsbrudd, og det tjener ikke barna.

• «Rapporten» fremstår mer som Barneombudets oppfatninger. Over 20000 barn opplever at foreldren går fra hverandre hvert år. «Rapporten» viser til at de har fått ca. 150 henvendelser på ett år. Det sier seg selv at dette ikke er omfattende. Videre viser den til et møte med tre barn. I tillegg inneholder den en del sitater fra barn.
• Tallene som er nevnt bekrefter ikke påstanden Barneombudet kommer med. Noen foreldre roper kanskje høyt og er sinte i forbindelse med samlivsbrudd. Men hva har det med delt bosted å gjøre?

Barneombudet kommer aldri med noe faglig fundament. Vi har sett at hun gang på gang gjentar akkurat de samme poengene, og alt handler om formuleringer, uredelige fremstillinger, og følelser. Hvor lang tid vil det ta før politikere og mediene gjennomskuer dette?

Far, 36

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

I Aftenposten 21. april er det publisert et innlegg i Kort Sagt, med tittelen «De minste barna er borte i debatten om delt bosted».

Innlegget er skrevet av Ida Brandtzæg, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus, Stig Torsteinson, psykolog, Nic Waals institutt, Lovisenberg diakonale sykehus,  Lars Smith, professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Er det noen som kjenner igjen disse navnene? De to første er de to psykologene bak BUFDIRS anbefalinger om bosted etter samlivsbrudd. Den siste er en professor emeritus som jeg tidligere har vist at feilrepresenterer tilknytningforskning. 

Innlegget deres går ut på å kritisere Frode Thuens syn på delt bosted. Jeg skal gjennomgå artikkelen, kommentere deres kritikk, og vise hvordan de selv gjør store feilvurderinger.
 

«Regjeringen har varslet endring av barneloven og vil gjøre 50/50 og delt bosted til norm ved samlivsbrudd. I debatten savner vi diskusjon av hensynet til de aller minste. De forskningsresultatene man så langt har, indikerer at man bør vise forsiktighet med overnattingssamvær for de aller minste. «

• De begynner like uredelig som alle motstandere av delt bosted. Delt bosted kan være 50/50. Men i forskningen opereres det med 35-65% botid hos hver forelder. La oss gjøre dette helt klart. Dr. Warshaks rapport side 10: «We use the term shared parenting time to designate divisions of time where each parent is responsible for the child?s care at least 35% of the time. » Dr. Linda Nielsen gjør også dette klart i sin metastudie :»To avoid confusion, in this article the terms shared parenting or shared residential parenting are used interchangeably to refer only to those families where the children live at least 35% of the time with each parent» på side 3.
• Hensynet til de aller minste er nettopp hva Warshak-rapporten adresserer.
• Referanser til forskning uten nærmere forklaring er veldig vanlig blant motstanderne av delt bosted. La oss ramse opp kildene for artikkelforfatternes egne anbefalinger:
  McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
  Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

  Kort oppsumert: Den første og den fjerde rapporten er de som hevder det bør utvises forsiktighet. Den første er  grundig tilbakevist av flere andre forskere, bl.a. Warshak og Nielsen, men også flere. Den fjerde er kritisert fordi den tar for seg familier som ikke er sammenlignbare med vanlige middelklassefamilier. Den tar utganspunkt i fattige minoritetsfamilier i USA, hvor 50% av fedrene og 10% av mødrene ble fenglset før barnet fylte fem år, og hvor 65% av foreldrene hadde barn med flere partnere som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Det var også slik at de målte barnets tilknytning til mor (monotropi), og bekreftet utrygg tilknyting, selv om det i mange tilfeller handlet om barn som bodde mest hos sin far. Deretter knyttet de dette til overnattinger hos far.
  Både McIntosh og Pruett har vært med og skrevet en artikkel i 2014, hvor man kan lese «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Med andre ord støttet ikke forskerne bak to av rapportene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson bygger sine anbefalinger på, konklusjonene de fremmer.

«I Warshak-rapportens syv konsensuspunkter, som Frode Thuen har henvist til, skiller man ikke mellom babyer og større barn. Kritikkverdig er det også at utvelgelseskriteriene for de 110 som har signert konsensusrappporten, ikke er tydeliggjort. Svært sentrale forskere på spe- og småbarnsfeltet er ikke å finne i konsensuslisten.»

• Warshak-rapporten tar for seg de minste barna, de under fire år. Den gjennomgår forskning på overnatting for spebarn og småbarn. Det er det konsensuspunktene sikter til. Siden det verken er grunnlag for fraråding når det gjelder 2-4 år eller under 2 år, er det ikke nødvendig å skille på det. Innleggsforfatterne leter altså etter feil, men ser ikke på punktene i kontekst av hele rapporten.
• Det er interessant at Brandtzæg, Torsteinson og Smith velger å kritisere kriteriene for utvelgelse av de som har signert, fremfor å peke på evt. svakheter i selve rapporten. Særlig med tanke på at de selv baserer seg på tilbakevist og kritisert forskning, uten å informere om dette faktum.
• Hvilke sentrale forskere er ikke med? Som jeg allerede har påpekt, er de ledende forskerne bak to av de fire rapportene de selv viser til, av den oppfatningen at det ikke finnes grunnlag for fraråding av overnattinger for barn 0-3 år. Disse har ikke skrevet under rapporten, men fremmer samme standpunkt. En annen som ikke har signert, er Michael Lamb. Han er dog redaktør for journalen hvor konsensusrapporten er publisert. Han er også av samme oppfatning.

«Intuitivt opplever de fleste spedbarnsforeldre at barnet trenger ro, rytme og stabilitet, noe som står i kontrast til stadig skifte av omsorgspersoner og hjem. Hyppig skifte vil vanskeliggjøre innlevelse i det lille barnets mentale liv, særlig hvis ombyttet er forbundet med familiestress og vanskelige omsorgsforhold. Nyere epigenetisk forskning viser at stressvirkninger forbundet med vanskelige omsorgsrutiner lett kan «komme inn under huden» og skape endringer i celleveksten og medfølgende uheldige helseeffekter på kortere og lengre sikt.»

• Påstanden om intuisjon står i kontrast til den økende andel foreldre som faktisk velger delt bosted. Den står også i kontrast til hverdagen med et spedbarn. Et spedbarn sover i sengen, på armen, i bilen, i vognen, osv. De blir holdt av begge foreldre, tanter, onkler, besteforeldre, søsken, venner av familien, osv. Barn skifter ikke omsorgsperson, de har bare kontakt med begge. Dersom dette virkelig var så dramatisk for barn, burde små barn frarådes å gå i barnehage. Likevel gjør de fleste barn det. Er det vanskeligere for barnet å ha omfattende kontakt med begge foreldre, enn å passes av fremmede?
• Hvorfor vanskeliggjøres innlevelsen? Denne påstanden har dukket opp i andre tilfeller hvor Lars Smith har vært involvert i innleggsskriving. I det innlegget som han skrev sammen med bl.a. Katrin Koch, legges det frem et eksempel fra McIntosh-rapporten. Eksempelet brukt er et som er tilbakevist, fordi påstanden ikke stemmer med dataene. Likevel benyttes dette. Dette gir god grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths bruk av forskning og presentasjon av denne.
• Igjen må man spørre om hvilken forskning, og hvordan denne viser at stressvirkningene er forbundet med omsorgsrutinene. Innleggsforfatterne ser ut til å utnytte at dette er vanskelig for de fleste å sette seg inn i, og benytter seg derfor av sin autoritet til å hevde ting, uten å beskrive hva de konkret mener.

«Tilknytningsforskere legger vekt på omsorgsstabilitet for å konsolidere trygg tilknytning. Spørsmålet kan i særlig vanskelige fordelingssaker bli hva som prioriteres høyest: Skal barnet først få konsolidere trygg tilknytning til en av foreldrene, eller skal det tidlig få anledning til å bli godt kjent med begge? Vi mener at det er optimalt med hyppig kontakt, og at barnet får danne tilknytning til begge, men at en fast base om natten vil skape mer ro og fremme trygghet for de aller minste.»

• Barns tilknytning styres av flere faktorer. Det å bo mye hos den ene forelderen, er ikke alene det som gir barnet en trygg tilknytning. Noen barn får en trygg tilknytning til én av foreldrene. Andre får det til begge. Der hvor barnet har en trygg tilknytning til begge, vil fraværet av omfattende kontakt med den ene være uheldig. Der hvor barnet utvikler en trygg tilknytning til den ene, har man ikke forutsetninger for å si hvem dette vil være. Da risikerer man at barnet blir boende hos den av foreldrene det ikke vil få en trygg tilknytning til, og derved er også sjansen for en trygg tilknytning til den andre forelderen redusert. Som igjen er uheldig for barnets utvikling.
• Paradokset ligger i innleggforfatternes oppfatning om at hyppig kontakt og muligheten til å danne tilknytning til begge er optimalt, men at det er et problem når det gjelder overnattinger. Ville ikke de situasjonene og faktorene som de mener bidrar til problemer generelt, også være ugunstige ved hyppige dagsamvær?

«Det er stor forskjell på sårbare og mer robuste barn i alderen 2 ½ – 3 år når det gjelder hvordan de takler et vanskelig samlivsbrudd. Barnets individualitet bør derfor tas hensyn til. I tillegg vil omsorgskapasitet, familiehistorie, samarbeidsforhold, søskenrelasjoner og hvor nært de to hjemmene er, være av betydning. Hver enkelt situasjon må vurderes spesielt, slik at barnets beste blir ivaretatt.»

• Som man ofte også ser i andre tilfeller, fremhever innleggsforfatterne hvordan vi må vurdere hver enkelt situasjon. Men tenk over det. Er det slik at man gjør det i dag? Er det slik at familevernkontorerene i dag setter seg ned med foreldrene og sier «I deres tilfelle tror jeg delt bosted vil være den beste løsningen,» «Dere burde gå for fast bosted hos far», «Dere kan prøve med bosted hos mor, og trappe opp samværet gradvis»? Eller at foreldrene gjør gode og gjennomtenkte vurderinger, og faller ned på det som er best? Nei, selvsagt ikke, og slik vil det aldri bli. Familivernkontorene fraråder delt bosted, nærmest av prinsipp, akkurat som innleggsforfatterne. Familievernkontorene overlater også mye av jobben til foreldrene, fordi de skal være «nøytrale». Foreldre tar noen ganger gode og noen ganger dårlige avgjørelser. Ingen kontrollerer dette.
• Det er tydeligvis mye som må vurderes. Realiteten er at en forelder ofte ønsker å ha barnet mest, den andre ønsker gjerne å dele omsorgen. Dagens ordning sikrer på ingen måte at barnas beste ivaretas, eller hver situasjon vurderes spesielt. For det vil ikke være mulig å gjennomføre slike vurderinger. Det tar for mye tid, og er rett og slett ikke realistisk. Til og med der det ender opp i retten og hvor sakkyndige skal utrede, er man på ingen måte garantert det beste utfallet. Nettopp på grunn av deres fordommer og avvisning av forskningskonsensus, og på grunn av altfor mange dommere med mangelfull kompetanse på området.
  Vi har dog en del forskning, og vi ser at barn som har omfattende kontakt med begge foreldre etter brudd klarer seg bedre. Å ha delt bosted som et utgangspunkt, vil dermed mye bedre legge tilrette for barns beste. Siden delt bosted også innebærer 35-65 % botid, gir det rom for individuelle vurderingener i forhold til botid for barnet, uten at det fratar noen av foreldrene innflytelse, eller kontakt med eget barn.
   

Det som virkelig er absurd er at psykologene her prøver å diskreditere konsensus og finne innvendinger mot delt bosted, samtidig som de selv har benyttet tilbakevist forskning som bakgrunn for sine egne anbefalinger, uten å trekke tilbake disse. Bare det faktum at litteraturlisten for BUFDIRs anbefalinger er den den er, viser at det ikke finnes forskning som samsvarer med Brandtzæg, Torsteinson og Smiths påstander og bekymringer. For hadde det vært tilfelle, hadde det vært unødvendig å vise til tilbakevist forskning.

Far, 36

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi mor ville flytte til Sverige.
Fordi barnet og jeg allerede hadde en sterk og god kontakt.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
Fordi jeg ikke samtykket til at barnet skulle flytte til Sverige.
Fordi jeg brukte den retten jeg har til nettopp det, i følge barneloven.
Å ville flytte til Sverige var nemlig en særlig grunn til å gi mor foreldreansvaret alene.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Jeg kunne jo tross alt få foreldreansvar etter svensk rett. Dersom mor flytter til Sverige.
For hun hadde visst ingen konkrete planer om det. Barnet trivdes så godt i den barnehagen han var.
Og hun mistrivdes ikke i Norge. Det ville være feil å si.
Men hun hadde jo familie i Sverige. Derfor ville det på sikt være best for barnet å gi mor foreldreansvaret alene.
For det tilfellet at hun skulle ønske å flytte dit.

Domstolen tok foreldreansvaret fra meg.
For det er jo ingen stor avstand geografisk. Mellom far og barn, i alle fall.
Men det er langt for mor. Tenk hvor vanskelig det er for henne å bo så langt unna sin familie.
Far evner ikke å sette seg inn i mors situasjon.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
For det var ikke i strid med den sakkyndiges oppfatning. Han sa kanskje at barnet ikke ville være tjent med å flytte til Sverige.
Men han tenkte ikke på at jeg ville få omfattende samvær. Én helg i måneden. Kanskje to. Hver vinter og høstferie også.
Dermed vil ikke far i nevneverdig grad marginaliseres som omsorgsperson.

Domstolen tok barnet mitt fra meg.
Fordi jeg er far.
Fordi jeg er mann.
Fordi mors beste er barnets beste.
Fordi mor er viktigst.
Fordi mor er kvinne.
 

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Far, 36

Licensed from: gigra / yayimages.com

Det er foreslått å endre barneloven slik at delt bosted er utgangspunkt for loven etter samlivsbrudd, og at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret. Dette har det blitt debatt om. De som er for endringer, ønsker rettferdighet for barna, og likestilt foreldreskap. De kan vise til forskning som støtter deres syn.
Motstanderne kommer som regel med synsing, anekdotiske bevis, eller de argumenterer utfra et kvinnesaksperspektiv, i stedet for å vektlegge barnas behov.

En ting folk dessverre ikke er så kjent med, er at delt bosted først og fremst handler om ordninger som innebærer fra 35-65 % botid/overnattinger hos hver forelder. Det forutsetter altså ikke at man må ha 50-50 og annenhver uke, selv om det ikke er noe som taler imot det. Men det er slik det ofte fremstilles, for å få ordningen til å høres skummel ut, i tillegg til at man appellerer til folks følelser ved å hevde at barn ikke tåler to hjem så godt, selv om dette heller ikke har støtte i den forskningen som finnes.
I realiteten handler delt bosted om at foreldrene har like plikter og rettigheter i forhold til egne barn, og at barn bor sammen med begge i utvidet grad. Man kan jo spørre seg hvorfor motstanden mot dette er så stor hos barneombudet, familievernkontorer, BUFDIR, med flere.

Katrin Koch skriver om bostedsløsninger i Aftenposten den 20.03. 2016.

«Skilsmisser. Det er et feilspor å tro at én omsorgs-ordning generelt er bedre enn en annen. » Slik lyder ingressen til Katrin Kochs innlegg, damen som i 2014 gikk ut og sa:» -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år. «

Det kommer ikke klart frem i teksten, men Katrin Koch er styrelederen for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP, som hun refererer til lengst ned i sitt innlegg. Dette er en forening for psykologer som opptrer i saker i forbindelse med bl.a. foreldretvister som angår barns bosted.

Katrin Koch fremstiller det som at den ene siden mener kontakt med far bør gå foran andre hensyn, så lenge ikke forskning på delt omsorg viser at det er skadelig. Dette er en uredelig fremstilling. Sannheten er at det finnes forskning som viser at å miste eller redusere kontakt med én forelder (oftest far), bidrar til flere problemer hos barn. Både når det gjelder utvikling, atferd og mental helse. Når man da i tillegg har studier rundt delt bosted, overnattinger og tilknytning, som viser at barn trives, som ikke kan påvise at overnattinger er problematisk for barna, og at barns tilknytning ikke er sterkere til den ene forelderen, så er det ikke noe grunnlag for å fraråde delt bosted-løsninger.

Da virker det selvsagt svært påfallende at Katrin Koch og FOSAP, velger å fremstille det som at det er gode grunner til å fraråde, eller «være varsomme» med dette. Det er også svært påfallende at de fortsetter å bruke eksempler fra tilbakevist forskning for å underbygge sine påstander.

Merk at Katrin Koch skriver at barneombudet og «mange med henne» mener at.. Problemet er nettopp dette. De mener og synser i én retning, over en problemstilling hvor det som finnes av forskningsgrunnlag peker i en annen retning. Hvis man virkelig reflekterer over barns situasjon, vil de fleste komme frem til at å vokse opp med begge foreldre i en intakt familie er det beste for barnet. Så hvordan resonnerer man seg da videre frem til at denne kontakten skulle kunne være skadelig eller uheldig for barnet etter et brudd? Man kan jo også sammenligne med situasjoner som kan oppstå i intakte forhold. Det finnes f.eks. mødre som jobber 3-skifts turnus. Er det da uheldig for barnet at det er far som er hjemme med det på natten, eller om kvelden? Hvordan påvirker barnehage barnets utvikling? Er det mindre skadelig enn delt bosted?

Katrin Koch trekker frem noen eksempler. » Situasjonen er annerledes for Martin, som er tre år gammel, og som har hatt en hjemmeværende pappa det meste av tiden, enn for Mari som er nyfødt, og som har foreldre som aldri har bodd sammen. Det som er en god løsning for et barn kan være katastrofalt for et annet.»
Martin på tre år: Hva om begge foreldre har jobbet? Må far være hjemmeværende for at barnet skal ha godt av delt bosted? Eller burde da mor kun ha samvær?
Mari som er nyfødt: Hvorfor skulle ikke hun har hyppige samvær for å bli kjent med sin far? Selvsagt kunne hun ventet litt med overnattinger, pga. amming, men Koch har ikke begrunnet hvorfor det skulle være katastrofalt med delt bosted for henne, hun bare antyder det som en slags selvfølge. Dessuten handler dette med delt bosted om et utgangspunkt i loven, for foreldre som har vært gifte eller bodd sammen, og sammen med barnet. Eksempelet med Mari vil ikke falle inn under en slik situasjon. Men det viser hvordan Katrin Koch bevisst villeder for å fremme sin egen oppfatning.

Det er sant at det er viktig å øke vår kunnskap om diverse forhold rundt omsorgsløsninger. Men da er det viktig å forholde seg kritisk og objektiv til det som finnes av kunnskapsgrunnlag. Katrin Koch fremhever som nevnt tilbakevist forskning ukritisk, samtidig som hun bagatelliserer og feilrepresenterer forskning og funn som taler hennes egen oppfatning imot. Dette bidrar ikke til økt kunnskap, snarere tvert imot. I tillegg må man stille spørsmål ved etikken rundt slik forvrengning fra en ledende skikkelse innenfor sakkyndighetsfeltet.

Koch kommer med en liste over spørsmål hun mener man bør se på. La oss prøve å besvare dem.

Er det viktig hva barnet selv mener og forstår, og hvordan finner en ut av det? Hva barnet mener er viktig, og da kan man f.eks. spørre det. Hva barnet forstår har betydning for voksne å ha kunnskap om, fordi dette utnyttes av bl.a. barneombudet. Når et barn forteller at det synes å flytte mellom to hjem er slitsomt, legger Anne Lindboe dette på delt bosted. Men vanlig samvær innebærer flere flyttinger og kortere opphold av gangen, i hvert hjem. Derfor kan lett personer som tenker som Anne Lindboe påvirke barn til å tenke at det er delt bosted som er problemet, når det i realiteten er å ha foreldre som har gått fra hverandre de reagerer på.

Fungerer delte løsninger bedre for større enn for mindre barn? Det kan se ut som at FOSAP og BUFDIR mener det. Men de har ingen støtte i forskning for å hevde det. Om man videre reflekterer litt over hvordan barn utvikler seg, så blir venner og aktiviteter viktigere for barn og unge, jo eldre de blir. Det tilsier at delt bosted er viktigere for barna fra de er små og foreldrene spiller en større rolle, og at man kan finne fleksible løsninger etter hvert som de blir eldre, og legge mer vekt på ting utenfor hjemmet.

Fungerer delte løsninger bedre for noen barn enn for andre, ut fra temperament, utvikling, tilknytning m.v.? Funn tilsier at delt bosted fungerer like bra eller bedre. Dvs. at det kan funke bedre for noen, enn for andre, men det er ingen ting som tyder på at det fungerer dårligere. Utvikling og tilknytning har direkte sammenheng med kontakten med foreldrene. Det å fraråde delt bosted, innebærer en større risiko i forhold til å skade både utviklingen og tilknytningen. Temperament og problemer knyttet til dette er ofte et resultat av lite eller ingen kontakt med én forelder (hovedsakelig far).

Hvilke konsekvenser har åpen fiendtlighet mellom foreldrene når frontene skifter ukentlig? Dette spørsmålet må ta høyde for flere faktorer. Hvem er i så fall den forelderen som forårsaker denne fiendtligheten? Bor barnet mest hos den forelderen som er «minst fiendtlig»? Hvordan vil normalt samvær gjøre noe forskjell, med flere og hyppigere bytter, og samme fiendtlighet? Dessuten må man også ved delt bosted som utgangspunkt, ta høyde for at noen foreldre ikke er like skikkede for slike ordninger. Men da må disse sakene jobbes spesielt med. I stedet for at man, som i dag, tar utgangspunkt i marginale omstendigheter og avvik.

Hva med geografisk avstand, og lang reisetid mellom bostedene? Delt bosted som utgangspunkt gjelder som nevnt foreldre som har bodd sammen, eller vært gift. Dermed er ikke den geografiske avstanden stor. Dersom den ene ønsker å flytte et godt stykke unna, er det ingenting som hindrer denne forelderen i å la barnet ha bosted hos den andre. Men lang avstand vil jo være problematisk også ved normalt samvær, og derfor burde bostedskompetansen ligge under foreldreansvaret. Det er interessant hvordan det er mye bevissthet på at avstanden mellom foreldrene geografisk kan være et stort problem for barn, samtidig som en rekke høringsinstanser har uttalt at de ønsker å opprettholde bostedsforelderens (mors) mulighet til å flytte hvor som helst i landet. Dette begrunnes i kvinners rettigheter, ikke i barnets behov.

Hva med store forskjeller i rutiner eller motstridende oppfatninger av barnets behov? Og hvor stor kan forskjellene være uten å ha negative konsekvenser for de minste? Hvordan fanges dette opp med normalt samvær da? Det er ingenting som tilsier at bostedsforelderen har de beste rutinene eller oppfatningene rundt barnets behov. Man må jo alltid se an foreldrenes egnethet. Dersom noen er helt uskikket, så bør de ikke ha ansvar for barnet. Men man kan ikke basere seg på avvik når man skal ha et utgangspunkt.

Hvilken rolle spiller det at begge foreldrene har tatt del i omsorgen før bruddet, eller at foreldrene aldri har bodd sammen, har bodd lite sammen, og kjenner hverandre dårlig? Helt irrelevant. Delt bosted vil som nevnt gjelde når foreldrene har vært gift eller samboere, og bodd sammen med barna. At foreldre i dag ikke deltar i omsorgen i det hele tatt, virker lite sannsynlig. Om så er tilfelle, ønsker de vel heller ikke dette etterpå, og vil dermed sannsynligvis akseptere andre løsninger.

Hvilken rolle spiller søsken og deres ønsker, behov og reaksjoner? Det er i det hele tatt litt vanskelig å skjønne hva som menes. «Søsken» er vel fortsatt barna til foreldrene sine? Får barn andre behov i forhold til kontakten med foreldrene dersom de er søsken?

Etter disse spørsmålene oppsummerer Koch: «Dette er bare noen av de mange spørsmålene og nyansene som gjør det vanskelig å forske på dette feltet, men der kunnskap er nødvendig for å kunne vurdere om delt bosted er en god løsning for Mari eller for Martin. Foreningen for sakkyndige psykologer har valgt å gi ut en liten folder der foreldre oppfordres å gå varsomt frem og ta hensyn til barnets ståsted, samt noen tips om forhold som kan føre til mer eller mindre samvær for de minste. Det er ikke det samme som å fraråde delt bosted/omsorg.»

Legg merke til den siste setningen. La oss ta en titt på overskriftene i avisene og andre steder i forbindelsen med utgivelsen av denne folderen:

Dagens medisin:  -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenbladet:         – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenposten:        – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Advokat Sylte:      – Sakkyndige advarer mot delt omsorg!

Følg også linkene og les hva som står. Så kan dere vurdere om dette ikke fremstår som fraråding.

Det kan være nyttig for lesere å vite at Katrin Koch og FOSAP i tillegg til å ha utgitt anbefalinger rundt bosted for barn 0-3 år, har skrevet et kortere innlegg hvor disse anbefalingene forsvares i Psykologitidsskriftet. Til disse anbefalingene og innlegget finnes det litteraturlister. Disse, samt enkelte konkrete eksempler, og Kochs egne uttalelser til Dagens Medisin i 2014,  viser at FOSAP lener seg sterkt på en forskningsrapport som ble utgitt i 2010: McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.

Denne rapporten hevder at barn blir stresset av overnattinger borte fra sin «primære omsorgsperson», som det tydelig kommer frem at er mor. FOSAP benytter denne rapporten ukritisk for å underbygge anbefalingene sine.
Det de unnlater å fortelle om, er at denne rapporten er grundig tilbakevist, og at det er skrevet en konsensusrapport i den forbindelse, hvor Dr. Richard Warshak grundig tar for seg manglene i McIntosh-rapporten. Konklusjonene i Dr. Warshaks rapport, Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67. – Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014).  får støtte fra 110 andre internasjonalt anerkjente forskere og fagpersoner på feltet.
Det er ingen funn i forskningen som skulle tilsi at delt bosted og overnattinger er skadelig eller stressende for barn, slik Katrin Koch og FOSAP hevder. McIntosh har selv gått ut i ettertid og «innrømmet» at det ikke finnes grunnlag for å fraråde overnattinger i 2 hjem.

Det er også viktig å trekke frem at synet om at barn har én primær tilknytningsperson (monotropi), både er utdatert, diskreditert og uten empiri i forskningen. Likevel vektlegges dette i FOSAPS anbefalinger. Det heller ikke tvil om Koch støtter et slikt syn. De følgende sitater er fra henne:
«Målet er ikke nødvendigvis størst mulig tilgang til barnet, men kan like gjerne være at en av partene velger å tre mer i bakgrunnen for dermed å støtte den andres omsorgsfunksjoner.»  Kathrin Koch, 2000: Forskningsrapport fra NOVA (13/00) Når mor og far møtes i retten – barnefordeling og samvær.

«? Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst. » Dagens Medisin, 2014-10-03

Katrin Koch sier avslutningsvis at «En god relasjon mellom foreldre og barn er uansett ikke bare avhengig av tid som tilbringes sammen, men vel så mye av å ta hensyn til barnets perspektiv.»
Hva er egentlig barnets perspektiv? Det er i praksis et tomt begrep, som likevel har en del tyngde når det (mis)brukes på denne måten.
Man kunne enkelt ha brukt begrepet andre veien. «Det føles sikkert veldig bra å ha barnet boende mest hos seg selv. Men av hensyn til barnets perspektiv er det også viktig å la det ha utvidet kontakt med den andre forelderen.» 

Én ting er å være usikker på konsekvenser og utfall av forskjellige ordninger. Men Katrin Koch og FOSAP velger faktisk fortsatt å fremme en folder hvis grunnlag er tilbakevist, mot bedre vitende. Dette er både uetisk og svært uheldig.

Far, 36

Licensed from: RazvanPhotography / yayimages.com

I Aftenposten, 14. mars 2016, er finnes et innlegg av An-magritt Jensen, professor emeritus, NTNU. Hun reagerer på Frode Thuens uttalelse rundt delt bosted, og mener han burde være mer ydmyk. Selv er hun forsker på området.

Så la oss se hva forskeren har av innvendinger mot Thuens uttalelser.

«For eksempel viser en bok om Delt bosted (2007) av Skjørten m.fl. blant annet at mødre med barn som har delt bosted har langt svakere økonomi, tross høyere utdanning, enn enslige mødre med barn. Ellers en klassisk lavinntektsgruppe. Er det bare godt for barn? «

Spørsmålet jeg da vil stille er hvordan mors økonomi er mer viktig for barnet, enn kontakten med begge foreldrene. Er det i det hele tatt noe som tyder på at den er det? For i samme bok står det nemlig at ca. 80 % er fornøyde med denne løsningen. Av de 20 % som ikke er fornøyde oppgir 6 % av disse igjen økonomiske forhold. Det tilsvarer totalt 1,6 % av foreldre med delt bosted, uten hensyn til kjønn. Er dette da en særlig effektiv innvending? Skal barnet beste vurderes med utgangspunkt i et forsvinnende lite antall mødre?

«Et annet eksempel er boken Children and the Changing Family (2003), der jeg er medredaktør. I en av artiklene spør intervjuede barn om fordeling av tid bare handler om foreldrenes rett, skal ikke barna selv ha del «i ligningen»?»

I hvilken kontekst spør barnet om dette? Det kan like gjerne være at barnet er mest hos den ene, og at denne nekter barnet å treffe den andre. Det sier ikke Jensen noe om. Som forsker er det også underlig at Jensen mener at ett enkelt spørsmål er godt argument i forhold til hvordan man forholder seg til bostedsløsninger, uansett hva konteksten er.

«Jeg tror også min artikkel Mobile Children. Small captures of large structures? (2009) har gått hus forbi. Det er godt at Barneombudet svarer tilbake. Hun har en unik tilgang på et materiale der barna selv skriver om sine opplevelser, mens forskere ikke kan intervjue barn uten foreldres tillatelse. En smule ydmykhet i et svært vanskelig spørsmål hadde vært på sin plass her. «

Jensen referer til sin egen artikkel, som i og for seg egentlig heter «Mobile Children. Small captives of large structures?» (2009), uten å nevne med et eneste ord hva den inneholder. Jeg har ikke lest den selv (bortsett fra preview), men den ser ut til å ta for seg flytting/reising mellom to hjem og hvordan dette påvirker barn, uten at jeg vet om hilke konklusjoner som er tatt
Deretter trekker hun frem Barneombudet svar, som om det skulle være en god mal på kritisk sans. Dette er fascinerende, fordi forskeren må jo være fullstendig klar over at barn som henvender seg til barneombudet ikke er et godt representativt utvalg. Svarene fra barneombudet er jo heller ikke særlig funderte. I tillegg virker Jensen selv dessverre ganske ukjent med forskningen som faktisk ekstisterer. Hun fremstiller det som at 2 eksempler og en artikkel hun selv har fått publisert, sammen med Barneombudets anekdotiske bevis er tilstrekkelig for å tilbakevise Thuen synspunkt.
Dette minner mistenkelig mye om en type forsker som er mer opptatt av å bekrefte sine egne oppfatninger, enn å ta hensyn til hva resultatene faktisk viser.
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Forskere burde jo i utgangspunktet være mennesker hvis kunnskap man kan stole på. Men noen ganger undres jeg veldig. Særlig med eksempler som dette. Dersom det finnes forskning som peker i en annen retning enn det Thuen sier, må det da være mulig å vise til denne?

Motstanden mot delt bosted er sterk i Norge. Den er også dårlig begrunnet. Det er det som må frem.

Far, 36