Kategori: Blogg

For et par dager siden kom det en artikkel ut på nrk.no, om økningen av delt bosted som løsning etter samlivsbrudd. Nok en gang er det bekymringer fra fagfolkene som skal vektlegges. Artikkelen begynner med å referere til barnets situasjon som «livet i en koffert». Bare for å gjøre det litt negativt. Jeg vil bare påpeke med en gang at enten barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene, eller annenhver helg hos far, med enten en overnatting eller ettermiddagssamvær i mellomliggende uke, så er det flytting mellom hjemmene. Det blir bare lengre tid mellom treffene med far, og korte samvær.

Trine Eikrem er psykolog og leder for Enerhaugen familievernkontor. Hun er bekymret for konsekvensene delt bosted kan ha for barn på sikt. Men hva i all verden kan en slik ordning føre til som er så ille? En ting alle fagpersoner og forskere ser ut til å enes om uansett syn på bostedsløsninger, er i alle fall at konflikt ikke er heldig. Men hva er det man tydelig ser at fører til konflikt? Jo, at en forelder, for det meste far, mister sin verdi etter samlivsbruddet. Mor er plutselig viktigst for barnet. Barnet skal helst ikke se så mye til far. Dette igjen fører videre til at far mister en del innflytelse, mye takket være §37 i barneloven, som gir bostedsforelderen (mor) muligheten til å flytte eller bytte barnehage uten at far kan motsette seg. Som igjen bidrar til mer konflikt. Det er også verdt å merke seg at mye av grunnen for at denne loven ikke er lagt inn under foreldreansvaret handler om at mødre skal kunne flytte rundt med barnet uten at far kan si noe. Det handler altså ikke om barnet overhodet. Dette er det dog ikke noe bekymring for. Men for barnet å ha to deltakende i livet sitt, hvem vet hva det kan føre til?

Det står så at forskerne er positive til delt bosted, for det viser at det ofte er et godt samarbeid mellom foreldre som praktiserer løsningen. Men det er jo ikke bra nok. For om løsningen også tilfeldigvis er rettferdig for foreldrene, så er det automatisk slik at det må bety at barna er glemt. Slik ser det i alle fall ut som at barneombud Anne Lindboe tenker. Hun også er mener vi vet for lite om konsekvensene. Igjen: hva tror hun konsekvensene kan være av å ha to foreldre som samrbeider godt, som skulle være mindre heldig? Det står så: «Hun mener at barn som er redde for å såre foreldrene kan slite seg selv ut for å tekkes de voksne.» Hvilke grunnlag har hun for å mene dette? Er det noe som understøtter dette synspunktet? Og hvor stor andel av barn som er i en slik ordning er det snakk om? Om andelen er langt mindre enn andelen som synes det funker, som forskningsmateriale tyder på, kan man ikke fortsette å motarbeide løsningen. Man får heller sette inn litt ekstra ressurser på de tilfellene hvor det ikke fungerer.
Lindboe undervurderer også sterkt foreldres evne til å forstå barna sine. Jeg merker selv på min sønn på hans respons, hvorvidt han trives eller ikke med forskjellige situasjoner. Han blir mer stresset av ettermiddagsamvær enn ved overnatting. Likevel har to sakkyndige vurdert at det blir for mye samvær om han skal overnatte i mellomliggende uke. Dette er et resultat av standpunkter som ikke er basert på utredning av min sønn, men fagmiljøets generelle syn. Lindboe antyder også ved uttalelsen at hun forstår barn bedre enn hva foreldre for de aktuelle barna gjør. Dette er også litt betenkelig.

Avslutningsvis står det at en dansk undersøkelse viser at delt bosted kan fungere godt. Jeg vil legge til at det svenske Elvis-prosjektet viser det samme. I tillegg, som jeg har nevnt i alle mine innlegg hittil, Warshaks konsensusrapport. Sistnevnte er altså bifalt av 110 forskere, en rekke av dem amerikanske, men også fra Japan, Sverige, Iceland, Australia, Italia, New Zealand, Spania, Tyskland, Israel, Canada, Storbritannia, Camerun, og Finland.
Vi har også en norsk undersøkelse av Skjørten & co, fra 2006, som viser at 80 % er fornøyd med delt bosted. Men: Eikrem mener det er vanskelig å gi råd til norske familier fordi det er utenlandsk eller gammel forskning.
For normale ressurssterke foreldre, så vil forskning basert på totalt forskjellig levevilkår kunne være misvisende. Paradokset er at det er nettopp slike rapporter norske fagfolk bruker som grunnlag for rådgivning. Forskerne i konsensusrapporten og i den danske og svenske undersøkelsen, forsker på foreldre i ganske like situasjoner som vi er i. Det er ikke slik at det er biologiske faktorer som gjør norske barn så unike at utenlandsk forskning ikke er mer enn god nok. Det er heller ikke slik at «gammel» forskning er det samme som ugyldig forskning. Det har ikke skjedd så store endringer i samfunnet at man ville fått flere som var misfornøyde med delt bosted nå. Faktisk er det slik at flere mødre jobber heltid og har karrierer, akkurat som menn. Det burde egentlig gjøre delt bosted og tettere samarbeid ennå mer aktuelt.

Det er klart at det aller beste er å ha to foreldre som bor sammen. Men det er alltid mange som vil oppleve samlivsbrudd. For disse er det ganske godt påvist at barn med tilnærmet lik tilgang på begge foreldre klarer seg nesten like bra som de i intakte familieforhold. De som vokser opp med mest kontakt med den ene kommer dårligere ut. Så hvorfor kjempes det så hardt for å holde igjen?

Det som ser ut å gå igjen er at fagfolkene hele tiden hevder man ikke vet nok. Dette bekrefter vel bare at de ikke burde komme med så mange uttalelser. For det finnes forskning der ute. Og det er tilsynelatende lekmennene som har den bredeste kunnskapen rundt dette i Norge.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (BUFDIR) har utgitt et hefte som heter "Barnets beste ved samlivsbrudd". Dette har en del likheter med det heftet (kan lastes ned fra siden) FOSAP ga ut, men BUFDIR tar for seg barn helt opp til 12+.

Under BUFDIR finnes en etat som heter BUFETAT. Under denne igjen finner vi familievernkontoret (FVK). Familievern er en tjeneste hvor alle med felles barn under 16 år må møte opp til obligatorisk meglingsmøte hos FVK ved samlivsbrudd, dersom de er samboere eller gifte. Man må også ha en meglingsattest herfra om man skal trekke en sak for retten. Heftet jeg nå skal gjennomgå er altså fra BUFDIR til bruk ved familievernkontoret, som veiledninger for par med felles barn ved brudd. Det forteller om hva man bør tenke på og hvordan situasjonen bør legges opp.

Heftet har, i likhet med FOSAPs hefte, ingen kildereferanser. Vi finner likevel det velkjente uttrykket "forskning viser". Jeg synes det er helt greit å bruke dette uttrykket, dersom man kan vise til forskningen, og denne er relevant. Dette er dog ikke tilfelle her.

Under overskriften "Foreldrenes ansvar" innleder heftet med å fortelle at det er foreldrenes ansvar å bestemme hvor barnet skal bo fast, og hvor mye samvær det skal ha med den andre forelderen. Man kan også velge delt bosted. Høres jo fornuftig ut. Resten av teksten indikerer dog at det kun er snakk om litt større barn, med en egen oppfatning om saken. Neste avsnitt ser også ut til å komme med forslag som gjør innledningen noe uklar. Nemlig at omsorgsituasjonen etter bruddet bør være mest mulig lik sånn det var tidligere. Videre at man vektlegger ansvarsfordelingen for barnet før bruddet, og deretter hvem barnet er mest knyttet til. Her begynner det å skurre for meg. Hvordan skal man få det mest mulig likt? Den ene flytter ut, den andre blir (kanskje) boende. Uansett vil barnet ha to hjem fra nå av. For små barn, vil det ofte ende med samvær med far annenhver helg og en ettermiddag i mellomliggende uke. Det er det som anbefales, av sakkyndige, FVK, domstol, osv. Det stemmer ikke overens med "mest mulig likt" den situasjonen som var. Nå er den ene forelderen (far) sjelden tilstede, mens barnet stort sett er alene med mor. Dette går også ofte utover barnets kontakt med øvrig familie på fars side. Ansvarsfordeling: Hva legges i det? I mitt forhold deltok begge i stell, mating, trøst, osv. Og dersom én av oss hadde gjort mer av dette enn den andre, hvordan fortsetter man å ta hensyn til det? Er det virkelig viktig at den som skiftet bleie mest fortsetter med det? Eller er det viktigste at begge har gjort det, og fortsetter og gjøre det hver for seg, slik at man viderefører tilknytningen og tryggheten barnet har fått til begge foreldrene?  Mor var mer hjemme på dagtid, delvis pga. permisjon, delvis pga. sykmelding. Slik man tolker det, blir resultatet at barnet skal bo mest hos mor. Men hvorfor? Forstår barnet tid på en slik måte at det rangerer foreldrene etter antall timer tilbrakt hjemme med det?
Ved et samlivsbrudd er ikke forholdet helt på topp uansett. Å bestemme hvem barnet skal bo hos og hvor mye, er også vanskelig. Så når en av de første oppgavene man gis er å skulle anslå hvem barnet er mest knyttet til (det finnes ikke forskning som viser favorisering av tilknytningspersoner på en slik måte), hvordan bidrar da FVK til redusert konflikt mellom foreldrene?

Neste del i heftet handler om samvær og barnets alder. Her kan dere ta en titt på lenken over. Kort fortalt er det samme anbefalninger FOSAP har kommet med for de minste barna. Selv om innledningen som nevnt sier at man kan velge delt bosted, er det ikke anbefalt. Her er det også anbefalinger fra 3-6 år, 6-12 år, og 12+. I grupper 3-6 står det at man kan prøve delt bosted, men forholdene må ligge til rette. Problemet som oppstår her er at de tilfellene hvor foreldre ikke allerede har blitt enige om delt bosted, gir loven bostedforelderen et ekstra fortrinn for å opprettholde en ujevn fordeling, ved å la denne bestemme hvor i landet barnet skal bo og gå i barnehage. Dermed er det ganske enkelt å vanskeliggjøre en opptrapping. Videre i de neste inndelingene er barnet større og mer opptatt av venner enn foreldre. Samværsforelderen vil da logisk sett miste samværstid i den forbindelse. Dersom mor har utnyttet muligheten til å flytte passe langt fra far, vil det også kunne føre til at barnet ønsker å være der, fordi vennene er der. Det kommer også frem i anbefalingene, hvor man oppfordres til å forstå behovet, selv om det betyr at barnet er hos den andre forelderen utover hva som er avtalt. I mine øyne er dette en god grunn til at flytting og barnehagebytte (bostedskompetansen) burde ligge under foreldreansvaret. Det er tilsynelatende ganske mange som mener det ikke er så farlig om man ikke bor lenger enn en halv time unna (med bil utenom rushtida). Kanskje, dersom man mener det er er nok med samvær annenhver helg, og redusert mulighet for oppfølging i hverdagen. Jeg mener dog, basert på egen erfaring, at det er mer enn langt nok unna til at det skaper problemer. Mor til mitt barn flyttet plutselig til Oslo, motsatt side av hvor jeg bor. Dermed ligger barnehagen en halvtime unna (uten trafikk) der hvor jeg bor, i stedet for 2 minutter. Jeg jobbet i Oslo før, og har fått ny jobb nå, også i Oslo. Beggene jobbene er dog på motsatt side av byen for den nye barnehagen. Dermed er min virkelighet slik at jeg må kjøre i køen som skal ut på ene siden av byen for å komme til barnhagen. Dette spiser inn i samværstiden. Deretter må jeg stå i enda lenger kø hjemover. Jeg bruker fort 1,5 timer på henting i barnehagen. Ved levering, er det ikke bedre. Lang kø innover. I tillegg åpner ikke barnehagen før halv åtte, som gjør det å reise tidlig bortkastet, da det kun vil resultere i mer venting utenfor barnehagen. Det umuliggjør også delt bosted, både nå og på sikt.
Selv om forskningen viser at delt bosted er det beste, etter to foreldre som bor sammen, og at 80 % er fornøyd med dette, er det ingen ting i anbefalingene som er rettet etter dette. Tvertimot virker virker anbefalingene å gå litt imot delt bosted for alle aldersgrupper.

Resten av heftet er generelle råd til foreldre. Råd som tildels virker merkelige og som er basert på ganske underlige premisser. Blant annet står det "Hvis det er store forskjeller mellom deres forutsetninger for å ta godt vare på barnet, er det best å avtale at barnet er mest hos den av dere som har de beste forutsetninger for å ta vare på barnet." Er dette i det hele tatt en reell problemstilling, og noe foreldre drøfter sammen?
Deretter kommer litt om kontinuitet. Her kommer de inn på usikkerhet rundt rutiner og det å passe barnet alene. Om foreldrene ikke har bodd sammen, vil vel noen og enhver være litt usikker på ting i starten. At foreldre som har bodd sammen har fordelt det slik at kun den ene har tatt seg av stell, mating, legging, osv. tilhører sjeldenhetene i dag. Det gjenspeiler seg også i utviklingen, hvor flere og flere foreldre blir enige om delt bosted, og fedre som blir forhindret i delaktighet engasjerer seg mer og mer. Rådet virker å lene seg mot at far er lite delaktig og uerfaren, mens mor er trygg og sikker som omsorgsperson.
Neste råd om fleksibilitet er i stor grad en kort oppsummering av de aldersbestemte anbefalingen.
Resten av rådene er også basert på hva som er viktig dersom barnet skal ha delt bosted eller utvidet samvær, og er veldig fokusert på vanskelighetene som kan oppstå. Igjen vil jeg påpeke at studier har vist at 80% er fornøyd med delt bosted. Dette burde veie mer i forhold til de anbefalinger som gis, enn hva som ikke fungerer for de få.

Men nå, over til det som er interessant. Dette heftet er fra mai 2014, altså under ett år gammelt. Hvorfor er de så lite oppdaterte på fedrenes rolle og forskningen på små barn? La oss se på hvem som har utarbeidet brosjyren. Ida Brandtzæg og Espen Walstad. Hva kan vi finne ut om dem? Et søk resulterte i alle fall i denne artikkelen. Den starter med en familieterapeut, Susanne Blichfeldt, som sier at "Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor". Dette er ikke tilfelle, da barn knytter seg til begge foreldre. Det stemmer nok at det er viktig men minst én tilknytningsperson, men ikke at det kun kan være én. Susanne Blichfeldt sier videre "Primær tilknytningsperson er ikke det samme som primære omsorgsgivere.  Det er viktig å vite at det derfor ikke sier noe om kvaliteten hos foreldrene og at de kan være like gode slik, men babyen har valgt seg en person, og det er viktig at den personen er god og trygg og evner å følge barnets behov og uten at den relasjonen forstyrres". Her sikter hun til monotropi. Monotropi er et begrep som beskriver hvordan et barn forholder seg til sine omsorgspersoner. Mannen bak begrepet, John Bowlby, mente (i 1951) at barnet knytter seg mest til en omsorgsperson, og dette var da mor. Dette er noe forskere i dag ikke forholder seg til, da det ikke finnes funn som bekrefter dette.
Litt lenger ned kommer Ida Brandtzæg inn og støtter seg til disse uttalelsene. Man begynner å se et mønster hos fagfolkene i Norge. Til tross for konsensus blant forskerne rundt hva som fungerer hos de minste barne, lener det norske fagmiljøet seg på en avleggs teori om tilknytning og forskningsrapporter som støtter deres standtpunkt.
For det som virkelig er beskrivende er kildene for heftet Ida Brandtzæg og Espen Walstad her utredet. Noen har nemlig klart å skaffe disse til veie, og de forklarer en hel del. Kildene følger her:

1. McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General?s Department.

   Denne rapporten er lang og omfattende. Men i konsensusrapporten til Warshak side 15, står en liten oppsummering. Det pekes på en rekke svakheter i rapporten, og en av disse tingene var at barn mellom 2-3 år viste mindre tegn til tungpustethet (stressreaksjon) ved hyppige overnattinger enn ved ingen eller sporadiske (opp til 3 netter i måneden) overnattinger. Til tross for dette fraråder McIntosh, og hennes norske beundrere, hyppige overnattinger. Det er også verdt å merke at 30 % av foreldrene aldri hadde bodd sammen. Det blir også bemerket at veldig få var gifte. Jeg vet ikke helt hva som legges i det, da jeg personlig ikke ser noe forskjell på om foreldre er gifte eller samboere i forhold til situasjonen med barnet, men mulig at jeg kan finne en forklaring på det.
   Det er også verdt å merke at denne rapporten, og 2 av de andre rapportene under, nummer 2 og 4, tar utgangspunkt i at monotropi er reelt, og derved bygger på premisser som ikke er sannsynlige. Det betyr blant annet at det fokuseres en del på hvordan overnattinger påvirker tilknytningen mellom mor og barn.
   Dette er beskrevet i en artikkel av Professor Linda Nielsen. Hun skriver:
   "First, these three studies assume that infants form one ?primary? attachment to only one of their parents; second, that the quality (security) of this one relationship largely determines infants? abilities to regulate their emotions; third, that this attachment takes precedent over the father ? infant bond especially in the first year of the infant?s life; and fourth, that overnight time away from the mother, unlike daytime separation, is particularly stressful and undermines the security of their attachment. For these reasons, these three studies assumed that infant?mother attachment should be a primary measure of infants? well-being and the central focus of parenting plans.

   In fact, however, many researchers do not agree with these assumptions about attachment largely because they are not consistent with recent empirical data (Cashmore & Parkinson, 2011; Garber, 2012; Hynan, 2012; Lamb, 2012a; Ludolph, 2012; Ludolph & Dale, 2012; Warshak, 2012)."

   Det er ganske bemerkelsesverdig at vi da har norske fagfolk som baserer anbefalinger på alle 3 rapportene!

2. Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.

   En interessant detalj med denne rapporten er at, selv om den som nevnt over, tar utgangspunkt i monotropi, så er ikke konklusjonen at overnatting hos far er stressende hos små barn. De sier at det ikke er noen merkbar forskjell. Dette blir dog ofte misrepresentert, i følge Nielsen, og derved sikkert en av grunnene til at den tas med som en kilde.
   Heller ikke Warshak ser ut til å se noe slik konklusjon i sin beskrivelse av rapporten.
    

3. Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.

   Denne står ikke alt for mye om, men Warshak nevner at den ikke viser noen funn som tyder på at overnattinger er stressende for småbarn. I rapportens konklusjon kan det dog se ut som at de underspiller betydningen av overnattinger noe. Jeg har dog ikke rukket å lese gjennom alt.
   Det står litt om den i artikkelen til Nielsen også. Hun nevner at rapporten tar for seg foreldre hvor en betydelig minoritet av de involverte hadde flyttet fra hverandre før barnets fødsel, mens en del aldri hadde bodd sammen i det hele tatt. Dette er vesentlig, fordi de norske anbefalingene gis stort sett i forbindelse med at foreldre som er samboende eller gifte er på den obligatoriske meglingen. Det er da forventet at begge foreldre har vært mer involvert i barnets liv enn når far ikke har bodd med mor første perioden av barnets liv.
    

4. Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

   Denne rapporten er også spesiell da den tar utganspunkt i fattige minoritetsfamilier i USA, hvor 50% av fedrene og 10% av mødrene ble fenglset før barnet fylte fem år, og hvor 65% av foreldrene hadde barn med flere partnere som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Rapporten blir dermed lite relevant for de livsituasjoner de fleste er vant med i Norge. Denne studien er med andre ord relevant for de som faller inn under denne kategorien.
   Det var også slik at de målte barnets tilknytning til mor (monotropi), og bekreftet utrygg tilknyting, selv om det i mange tilfeller handlet om barn som bodde mest hos sin far. Selvsagt vil det gi ønsket resultat, når man måler mor-barn tilknytning.

Det man kan konkludere med er at det norske fagmiljøet har tatt et standpunkt. Derved plukker de ut den forskningen som produserer det resultatet eller de konklusjonene de ønsker seg, og overser majoriteten av forskningen og forskerne som viser noe annet. Det er egentlig ganske skremmende, for det viser at de ikke er åpne for å ta til seg ny kunnskap, noe som er essensielt innenfor forskning og vitenskap.

Det slår meg at «ekspertenes» kunnskap om barnefordeling sterkt preget av synsing og forutinntatthet, her i Norge. Jeg har kommet over enkelte artikler, reportasjer, debatter, o.l. som omhandler temaet og bekrefter dette.

Her er en artikkel fra forskning.no, hvor eksperten er Gry Mette D. Haugen. Hun er førsteamanuensis og nestleder ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU, og seniorforsker hos NTNU Samfunnsforskning. Haugen har en tilnærming mot foreldre som vurderer delt bosted som går ut på at hun sier «at de bør prøve å flytte mellom to hjem hver uke i et halvt år før de avtaler delt bosted for barna sine». Er det slik man avgjør hvorvidt delt bosted er en god løsning eller ikke? Det er stor forskjell på voksnes og barns behov. Å spekulere i et barns opplevelse av en situasjon, basert på opplevelsen man har som voksen, oppfatter jeg som et ganske utrolig ressonement fra en som er forsker.  Videre er hun, som jeg oppfatter at mange andre eksperter også er, veldig opptatt at det må være lavt konfliktnivå. Men hvorfor skal man alltid ta utgangspunkt i at det potensielt kan være en konflikt og rådgi utfra det? Å sette foreldrene opp mot hverandre, dele dem inn i kategorier, hvor den ene blir fremstilt som viktigere enn den andre, som igjen medføre tap av innflytelse for den som «teller minst»; er det konfliktdempende?
Hun sier «Det er lite skilsmisseforskning i Norge. Og den forskningen som finnes, handler stort sett om barn i skolealder. Vi vet lite om hvordan barnehagebarna har det med delt bosted.» Den norske forskningen på barn i skolealder, viser at 80% er fornøyd med delt bosted. Regjeringen har endret på hjemmesidene sine, og jeg har ikke funnet rapporten, men den er referert til i NOU 2008:9 :10.3.2 Forskning om delt bosted. Likevel legges det ikke opp til at dette bør være det langsiktige målet. Videre må jeg si det er påfallende at når det finnes internasjonal forskning på området, at man ikke tar det i betraktning. Denne artikkelen kom ut i 2012, da burde Haugen ha kjent til rapporten fra Kelly & Lamb (2010). I dag finnes også en konsensusrapport, som jeg refererte til i mitt første innlegg, av Dr. Richard Warshak. Jeg anbefaler å ta en titt på konklusjonene i rapporten. Jeg vil også påpeke det faktum at denne rapportens konklusjoner er støttet av ytterligere 110 forskere på området. Alle er ramset opp helt til slutt i rapporten.
Haugen sier også at «Ut fra rådende teorier om tilknytningsproblematikk mener jeg at det er uheldig for barn under tre år å skifte hjem hver uke. Jeg mener at den som har hatt hovedomsorgen for de små barna mens foreldrene var sammen, også bør ha hovedomsorgen for de små barna når foreldrene skiller lag.» Det som slår meg er at innen dette feltet, ser det ikke ut som teori viser til det vitenskapelige begrepet. Her er det snakk om idéer, som ikke en gang ser ut til å ha særlig støtte i forskningen. Det er også påfallende at hun sier at hun «mener». Videre bruker hun begrepet «hovedomsorg». Hva legges i dette begrepet? Og hvorfor er det viktig med hovedomsorg? Er det noe som helst som tyder på at det som evt. måtte ligge i begrepet, er svært viktig for barnet?
Tilslutt snakker hun om de store barna, i slutten av tenårene. Dette er barn som uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, ikke er så opptatt av å henge med foreldrene. Det er mens barna er små at kontakten med begge foreldrene er essensiell. Måten Haugen forklarer sitt syn på i denne artikkelen, viser at hun velger å vektlegge det som stemmer best med hennes oppfatning, og appelerer det til alle situasjoner. Hvorfor blir det ikke stilt spørsmålstegn ved at dette er typen informasjon man baserer anbefalinger på i Norge?

Det forrige barneombudet, Reidar Hjermann, var også en som gikk i mot delt bosted. I denne artikkelen uttaler han seg om barnets liv etter et brudd. Han sier at man ikke kan bestemme ordning for barnet basert på hva som er rettferdig for foreldrene. Dette kan jo se fornuftig ut. Men om løsningen forskning viser fungerer best, er i tråd med jevn tid hos begge foreldre, så er det faktisk ikke foreldrenes rettferdighet løsningen vil være basert på. Hjermann var også en til å spekulere ut fra sin egen forståelse. I forbindelse med hva som var barnets beste kan vi lese følgende: «Det er ikke vanskeligere enn at de må samarbeide om å vurdere hva som er den beste løsningen for dette barnet. Når det er sagt, mange foreldre er bevisste på at det å være et barn som lever i en koffert ikke er en ideell løsning. Det er tungvint og upraktisk å bo i to hjem, jeg tror ikke foreldrene hadde holdt ut lenge med en tilsvarende løsning, sier Hjermann.» Igjen har vi en person som baserer tanken om barnets opplevelse med utgangspunkt i en voksens opplevelse.
Det som så er interessant, er at  Hjermann visstnok støtter seg til forskning, både norsk og internasjonal. Han viser (tilsynelatende) til forskningen om delt bosted som jeg lenket til lenger opp i saken. Det står «Det er klart at hvis norske foreldre kranglet mindre og samarbeidet bedre, kunne flere barn trives med delt bosted. Vi får altfor mange henvendelser fra barn og unge som blir stående midt i kryssilden for foreldrenes krangling, sier Hjermann. og viser til undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning som kom i 2007.» Denne forskningen ligger altså til grunn for Hjermanns anbefalinger. Hva sier så artikkelen om tallene? Neste setning lyder slik: «Der kom det frem at én av fire foreldre som praktiserte delt bosted hadde et problematisk forhold til hverandre.» Det betyr at man baserer anbefalingene på 25%, i stedet for 75%. Hvordan kan man anse at man bør fraråde en løsning som passer for de fleste, basert på de den ikke passer for? Videre, er tallene riktige? Ser man på funnene, så mener 81 % at løsningen fungerer for barnet, 79% at det fungerer for dem selv, 85% at den andre forelderen er fornøyd med løsningen. Hittil fremstår det som at kun ca. 20% av foreldrene ikke er fornøyde. Det er 1 av 5. Men det står videre noe om hva som er årsaken til misnøyen. Samarbeidsproblemer mellom foreldrene er årsaken til 36% av de som ikke er fornøyde. Altså ca. 1 av 3 av de 20%. Dette betyr at 64% av de som ikke følte delt bosted var den best løsningen hadde andre årsaker enn forholdet til hverandre. Er ikke dette ganske påfallende? Plutselig er tallet på foreldre med et problematisk forhold til hverandre nærmere 1 av 10.
Barneombudet er også en av disse som hevder delt bosted ikke er bra for de minste. Han har samme argumentasjon som resten av «ekspertene» i systemet. En ting som jeg merker at alltid unnslipper ekspertenes oppmerksomhet, er at bruddet kan forekomme på forskjellige tidspunkter. Det snakkes om en primær omsorgsperson. Men en ting er om foreldrene aldri har bodd sammen. Hva om barnet er 1 år, 2 år eller 3 år ved bruddet? Burde ikke dette påvirke anbefalingene? Det som er litt positivt i saken er at Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet.

Fra nyere tid, dvs. 07.11.2014, har vi en debatt fra radioprogrammet dagsnytt 18. Her deltar Thomas Nordhagen fra FOSAP for å forsvare deres anbefalinger om ett bosted for små barn. Hans motdebattant er Erik Mørch fra foreningen 2 foreldre. Thomas Nordhagen bekrefter raskt at synsing ligger til grunn for FOSAPs anbefalinger. «Vi tenker at…» blir brukt 3 ganger i løpet de første 2 minuttene. Det som også er påfallende er at det de «tenker» strider mot forskningen på området. Det gjelder tilknytning, hvor forskning viser at barn utvikler tilknyting til flere omsorgspersoner, mens FOSAP er opphengt i at det er én primær omsorgsperson. Det gjelder flyttingen mellom bostedene, hvor de «tenker» at barnet blir utrygg på sin såkalte primære omsorgsperson. Det er ingen forskning som understøtter dette, mens det derimot er slik at for lite kontakt med den andre forelderen er ugunstig for utviklingen av en trygg tilknytning til denne. Det gjelder ordninger fra barnet er 3 år, som kan være å legge opp til «vanlig samvær», som vanligvis betyr f.eks. torsdag til søndag annenhver uke, og ettermiddagssamvær i mellomliggende uke. Det er for lite for en trygg tilknytning, men passer bra om målet er at barnet kun skal bli trygg på sin mor, a.k.a. den «primære omsorgspersonen». Når premissene er feil, vil selvsagt også konklusjonen bli feil.
Thomas Nordhagen sier at FOSAP har kommet med disse anbefalingene, fordi de sakkyndiges råd har spriket, så dette skal være en konsensus, slik at man kan forberede seg hva man kan forvente. Det er verdt å merke seg at Warshaks konsensusrapport kommer med helt andre konklusjoner, og det er forskningsbasert materiale. Nordhagen forsøker å gjemme seg litt bak at brosjyren er kjønnsnøytral i forhold til hvem av foreldrene barnet bor hos, men det er ganske åpenbart at det er mor som blir ansett som den primære omsorgsperson. Mye av grunnen til det virker å være basert på at mor ammer, og går lengst hjemme i permisjon. Men det forskning har vist er at deltakelse i stell, omsorg, trøst, legging, osv. er det som styrer tilknytning. Derfor er det irrelevant å måle omsorg i antall timer hjemme med barnet, så lenge begge foreldre er delaktige. Det FOSAP gjør er å legge opp til ulikhet i foreldreskapet. Den ene forelderen er viktigere enn den andre. Dermed blir det i praksis slik at far havner på sidelinjen. Når dette først skjer, er det åpent for at mor kan bestemme utviklingen etterhvert også. I min situasjon har mor bestemt at hun vil ha barnet mest. Derfor nekter hun meg å se barnet utover annenhver helg og én ettermiddag. I ferier begynner hun ofte å krangle om varigheten av mitt feriesamvær, som hun mener blir for langt. Hun har byttet barnehage og flyttet uten å varsle meg i forkant, og dermed gjort samværet mitt vanskeligere, pga. tidsbruk med hensyn til henting og levering. Det har ikke hatt noen rettslige konsekvenser for henne. Hun blir unnskyldt for ikke å ha overholdt varslingsplikten. At den tidligere barnehagen så bytte av barnehage som ugunstig, avfeide dommeren som forutinntatthet hos dem. FOSAPs anbefalinger bidrar til situasjoner som min. Dersom man hadde anbefalt det som etter forskningens funn er klart best, måtte flere innstille seg på samarbeid.

Den siste saken jeg tar for meg her er om ei jente på 17, som bor hos begge foreldre. Hun opplever situasjonen som vanskelig. Og selvsagt finnes de som opplever det slik. Det som jeg reagerer på er dog at det ofte er disse sakene som kommer frem i mediene, og da er ekspertene raskt ute med å si at dette er slik de erfarer det. Mens studiene, som er lenket til over, viser at 80 % er fornøyd med delt. Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn til denne jenta, men det betyr heller ikke at man skal basere anbefalingene på henne. Dette er også viktig å tenke på, for om man leser artikkelen nøye, så kommer det frem at jentas uttalelser handler mer om å være skilsmissebarn, enn å ha to bosteder. Hun sier: «Jeg ville aldri satt mine egne barn i en slik situasjon. For det første får du mye svakere bånd til familien din, og for det andre vil jeg at mine barn skal få vokse opp i et trygt og godt hjem med de hun eller han er glad i.» For meg ser «situasjon» ut til å henvise til skilsmisse. At du får svakere bånd til familien din, er vanskelig å påvise, men det kan sikkert føles slik. Hadde det dog vært delt bosted som resulterte i svakere bånd, så hadde argumentet virket litt feil. For alternativet hadde vært et sterkt bånd til den ene, og svakere til den andre.
Men her kommer eksperten fra familievernkontoret inn, Tor-André Ribe-Anderssen. Han begynner å snakke om bostedsordningen og utfordringer ved den. Han snakker om samarbeid mellom foreldrene og oppfordrer til å høre på ungdommen. Han tar jentas uttalelser til inntekt for ekspertenes syn på delt bosted.
Men alle sitater fra jenta handler åpenbart om at hun skulle ønske foreldrene ikke var skilt. Det er selvsagt den beste situasjonen av alle. Det den artikkelen viser er at «fagfolkene» gjerne viser til enkeltsaker for å bekrefte sine hypoteser. Problemet er bare at dette ikke er gyldig vitenskapelig sett. Man skal ikke begynne med resultatet og deretter finner bekreftelser på dette. Man skal derimot gå inn for å motbevise seg selv, og hvis man ikke klarer detm, styrker man hypotesen. Norske anbefalinger ser ut til å hvile mer på idelologiske standpunkt enn på vitenskapelige. Dette mener jeg det bør rettes fokus mot.

Etter et samlivsbrudd er den beste løsningen delt bosted. Man bør derfor kjempe for at det blir normen, og oppfordre sterkt til samarbeid mellom foreldre, slik at barnet får ha begge foreldrene i livet sitt. Men først må man få utfordret paradigmet som råder blant «ekspertene». Her har vi en stor og viktig kamp foran oss. La oss begynne nå!

Hensikten med barneloven er bl.a. å ivareta «barnets beste» etter samlivsbrudd, og å si noe om foreldrenes ansvar og rettigheter. En del punkter i loven er dog lite oppdatert i forhold til hvordan dagens situasjon er for foreldre og barn, og i forhold til forskningen som finnes rundt bosted for både små og store barn. Et utvalg ble satt ned i januar 2007, og gjennomgikk barneloven, hvor hensikten var å oppdatere denne i forhold til fars rolle i familien, slik at den tar hensyn til nåtiden. Hele dokumentet, NOU 2008: 9, var ferdig april 2008 og finnes her.

«Barnets beste» er et vanskelig begrep, for mye kan spille inn. Men i utgangspunktet vet man fra forskningen at hyppig kontakt med begge foreldre er en fordel for barnets utvikling, og dermed burde man ha det som et utgangspunkt. Utover det må man nesten vurdere sakene individuelt. Det jeg erfarte i tingretten var dog at mors situasjon var viktigst. Ved å legge til «for barnets beste» til hvilken som helst situasjon, anså tingrettsdommeren at han hadde sitt på det tørre. Jeg har vært i tingretten ved 2 anledninger. Første gang da mor reiste med barnet til utlandet (Sverige) og oppholdt seg der i lange perioder, uten samtykke, på tvers av inngått avtale, som også medførte samværssabotasje. Andre gangen gjaldt det bytte av barnehage og flytting uten varsling. Jeg hadde samme dommer i begge saker, og hans måte å resonnere på forundret meg veldig. Første gangen spurte han bl.a. om jeg ville gå med på en ordning mor la frem, som innebar masse pendling mellom Sverige og Norge (med et barn på 2 år), sporadiske barnehagebesøk i Norge, tilsyn fra arbeidsufør besteforelder i Sverige, uforutsigbare samværstider o.l. Han la det frem slik: «Vil du akseptere ca. 60/40 fordeling, til barnets beste?» Hvordan var dette til barnets beste, med tanke på hva det innebar for barnet? Jeg forklarte at jeg syntes det var vanskelig å si ja til, for barnet fikk fortsatt en ustabil og uforutsigbar hverdag. Dette hadde han ikke forståelse for, jeg måtte jo bare kunne si ja eller nei. Heldigvis fikk den sakkyndige stoppet ham, da hun var enig med meg i akkurat dette.
Dommeren har dog fortsatt i dette sporet. Mors ønske om å flytte kunne isolert sett virke fornuftig for hennes del, derfor var det også automatisk barnets beste. Selv om det totalt sett begrenset samværsmuligheter og muligheter til opptrapping av samværet; det innebar flytting til et området hvor hverken barnet eller mor har tilknytning; lenger unna meg, besteforeldre og tante; bosted i en sokkeleilighet på 35 m2, med 1 soverom. Han mente også i sak nummer 2 at hun i den første saken kanskje hadde gode grunner til å reise til Sverige i forbindelse med studier, og at det var barnets beste. Det var altså ikke noe som handlet om hva dette faktisk innebar for barnet og den totale foreldrekontakten, kun at hvis mor tok en avgjørelset, så var det «til barnets beste», så lenge dette utrykket avsluttet setningen. Dette er min erfaring og jeg «håper» jeg var ekstra uheldig, og at dette ikke er normen. Men jeg har sett andre dommer, og snakket med andre fedre, og det er ikke mye positivt å høre. Selvsagt er jo saker som blir tatt til retten alltid vanskelige i utgangspunktet, men når de først havner der, må foreldrene bli behandlet som likeverdige.

Fra dette kan vi gå til OT.prp nr 104, som er Barne- og likestillingsdepartementets gjennomgang av utvalgets utredning og høringsinstansenes synspunkter, angående likestilling mellom foreldrene. Slik jeg ser det, bør begge foreldrene i utgangspunktet likestilles i forhold til foreldreansvaret. Det betyr ikke at barnet må bo 50/50 hos begge foreldre, men at  begge foreldrene i alle fall er med på viktige avgjørelser. Utvalget mente at likestilling kunne være i konflikt med barnets beste i blant, og dermed ikke alltid riktig. Jeg er dog ikke helt sikker på hvordan det henger sammen. Selvsagt finnes det tilfeller der en av foreldrene kanskje er uskikket til å ha like stor bestemmelsesrett som den andre. Men da får jo heller det bestemmes i retten, og ikke være normen i loven, da de fleste foreldre er velfungerende mennesker.

Jeg har merket meg noen utsagn fra høringsinstansene som viser hvordan mor vektlegges før barnet. Man har bl.a. norsk kvinnesaksforening, som åpenbart er ganske fiendtlig innstilt til likestilling om det gagner menn. I og med at barnets behov for begge foreldre er viktig for utviklingen, er det å likestille foreldrene også en naturlig vei å gå, ikke bare et ideologisk standpunkt. Kvinnesaksforeningen uttrykker seg slik :«Ved gjennomlesning av innstillingen har NKF inntrykk av at det til tross for tittelen «Med barnet i fokus» likevel ofte er likestilling og de voksnes behov mer enn barnas som veier tyngst, og at det i en del sammenhenger er tatt mer hensyn til fedre enn til mødre. Flere forslag føyer seg inn i en rekke reformer de seinere årene som i likestillingens navn ensidig styrker farsretten. Det er derfor behov for en mer helhetlig vurdering av foreldrerollene og omsorgen i lys av et mer likestilt foreldreskap, der barnas behov på ulike alderstrinn og konsekvensene for kvinner blir undergitt en grundigere analyse.» Siden mor allerede har en særposisjon , er det vel ganske naturlig at eventuelle likestillingstiltak styrker farsretten.
Disse damene sier også om det å legge § 37 i barneloven inn under foreldreansvaret, i «Kvinnesaksnytt«, på side 13 «NKF vil først bemerke at forslaget ikke bygger på forskningsbasert kunnskap. Det er ikke dokumentert i hvilken grad omsorgsforeldres flytting er et problem. Det er tvert om et betydelig problem at samværsforeldre (les fedre) ikke følger opp sine forpliktelser, jamfør bidragsgjelda. Om en skulle sette inn innsatsen der problemene er størst, burde en satse på tiltak for å innskjerpe samværsforeldres plikter heller enn å begrense omsorgsforeldres handlefrihet.»
Det er påvist at det er en fordel for barn å ha hyppig kontakt med begge foreldre når de er små. Det er også dokumentert (Skjørten, Kristin, Rolf Barlindhaug, Hilde Lidén (2007)) at 80% av både foreldre og barn er fornøyde med delt bosted. Flytting vil vanskeliggjøre dette. Om det ikke er dokumentert at det er et problem, så er det heller ikke dokumentert at det ikke er det. Forskningen viser dog at å bli avskåret fra en forelder er negativt for barnet. Videre viser NKF en negativ holdning mot fedre. For det første ved å kalle mødre for omsorgsforeldre. Gir ikke far omsorg? Dette er et veldig uheldig begrep som går igjen i hele systemet, og som bidrar til å rangere foreldrene. Videre ved å trekke inn fedre som en gruppe som ikke følger opp sine forpliktelser. Det er en urettferdig generalisering, i tillegg til at det ikke berører bostedskompetansen på noen måte, som igjen fremstår som et angrep på farsrollen.

Det som er min opplevelse av systemet er følgende: Ved samlivsbrudd med barn under 3 år, gis det fra familievernkontoret fraråding mot delt bosted. Dette støttes av barneombudet, FOSAP og er vanlig praksis i rettsystemet. Om man da går med på bosted hos mor, mister man innflytelse over hvor barnet skal bo og gå i barnehage. Dermed står mor fritt til å flytte eller bytte barnehage uten fars samtykke. Dette kan da brukes som et middel for å redusere kontakten mellom far og barn. I Ot.prp. nr 104 får vi se hvordan BUFDIR og likestillings- og diskrimineringsombudet argumenterer mot at samværsforelderen skal måtte gi samtykke til flytting med barnet. BUFDIR sier bl.a.: «Det er familievernets og meklernes erfaring at foreldrene i mange tilfeller øker konfliktene ved å utnytte de rettigheter og muligheter regelverket gir dem, uten at de nødvendigvis samtidig fokuserer på barnets beste. (…) Videre kan den foreslåtte løsningen også virke urimelig i forhold til den alminnelige rettsoppfatning, siden samværsforelderen fritt kan flytte fra barnet og dermed redusere kontakten med barnet, uten at bostedsforelderen har mulighet til å påvirke denne beslutningen»
Er det ikke nettopp derfor vi skal ha rettigheter og muligheter i regelverket, for å ha mulighet til å forhindre urettferdighet og forskjellsbehandling? Det er også vanskelig å se fornuften i argumentet, da dagens ordning åpner for det samme, nemlig at mor kan bruke regelverket til å flytte eller bytte barnehage, uten at far kan komme med innvendinger. Hvilke løsning ivaretar best barnets rett til kontakt med begge foreldre? Flytting med barnet uten samtykke, eller å måtte ha samtykke for å flytte med barnet? Videre, er det relevant at samværsforelderen kan flytte vekk fra barnet? Vil den samværsforelderen som gjør det i så fall bry seg stort om bostedsforelderen flytter? Det er også en vesentlig forskjell på å ta avgjørelsen om å ikke se sitt eget barn, og det å forhindres i å se eget barn. For meg er det uforståelig at noen vil flytte vekk fra barnet sitt, men da tar de valget selv og må selv stå for konsekvensene det har for samværet. Men når mor flytter tar hun med seg barnet vekk. Hvorvidt det påvirker samværet får ingen betydning i form av konsekvenser for henne. Jeg er en av mange fedre som aldri har ønsket kun helgesamvær, men delt bosted med jevnere fordeling. Mor har ikke villet være med på det, men gitt uttrykk for en mulig opptrapping etterhvert. Problemet er at etter at jeg gikk med på at barnet skulle bo hos henne i starten, endret hun planene sine. Dermed kunne hun gjøre hva hun ville i forhold til bosted med loven i hånd, selv om vi tilsynelatende hadde vært enige før vi skrev under avtalen. Det har ført til at jeg har hatt rettsvesenet som eneste utvei. Likevel opplever jeg der å bli sett på som en som overdriver problemet, og bør finne meg i at barnet bor med mor og dermed at det hun gjør er best for barnet. Jeg skal liksom være fornøyd med å kun se barnet annenhver helg. Hva så om mor har brutt 4 paragrafer i barneloven, hun hadde kanskje gode grunner, «til barnets beste».

Likestillings- og dikrimineringsombudet er også mer opptatt av mors situasjon, enn konsekvensene for barnet. Hun sier: «Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.»
Igjen tas det utgangspunkt i at mor er bostedsforelder. Dernest baseres argumentet på et premiss om at kvinner i distriktene ikke har jobb eller utdannelse. Det første jeg ville påpekt her er om premisset er riktig. Delt foreldreansvar gis bare når mor og far er gift, eller samboere på tidspunktet barnet blir født. Det er ikke lenger slik at mannen forsørger kvinnen etter at de gifter seg, eller blir samboere. Dermed er det naturlig å anta at gifte og samboende mødre enten har arbeid eller utdannelse, noe som også bekreftes i undersøkelser. Dessuten er vel ikke andelen kvinner som bor i distriktene uten jobb og utdannelse, som opplever samlivsbrudd og er avhengig av å flytte, så stor at det bør være et tungtveiende argument for å ikke legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Til slutt må man også huske på at det i denne sammenhengen handler om barnets rett til å tilbringe tid med sine foreldre, og ikke om kvinners rettigheter. Mor får er urettmessig mulighet til å vanskeliggjøre samvær mellom barn og far, som ikke er barnets beste. Dessuten kan bosted endres om mor absolutt må flytte. Dermed hindres hun ikke i dette.

Om barneloven skal ta utgangspunkt i barnets behov, har vi noen utfordringer så lenge vi har høringsinstanser som først og fremst er opptatt av kvinnenes rettigheter.

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:»Vanlig tabell»;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:»»;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:8.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:107%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:»Calibri»,sans-serif;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-language:EN-US;}

Begrepet sakkyndig brukes om personer som oppnevnes av retten på grunn av sin ekspertise på et bestemt fagfelt. Dette er ofte psykologer. Det er veldig vanlig i saker som handler om barnefordeling. I Norge finnes det en forening for sakkyndige psykologer, som kalles FOSAP. I oktober 2014 kom denne foreningen med en brosjyre med anbefalinger. Brosjyren kan lastes ned digitalt her: http://www.psykol.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Gir-raad-om-samvaer-for-de-minste-barna.

En ting man kan påpeke med én gang, er at brosjyren ikke inneholder kildereferanser. Altså er det vanskelig å si noe om hva disse rådene er basert på. Det står derimot i begynnelsen at rådene er basert på «erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det interessante er at det finnes en del internasjonal forskning på dette området, men FOSAPs medlemmer legger vekt på sine egne erfaringer. Noe annet som er påfallende i hensyn til dette, er at rådene i brosjyren ikke sammenfaller med internasjonal forskning. Lenken over, som fører til siden hvor brosjyren kan lastes ned, inneholder også en kort beskrivelse av bakgrunnen for anbefalingene. Under denne kommer så et kommentarfelt. Der kan man se en svensk forsker som heter Malin Bergström kommentere at hun lurer på hvor de har funnet grunnlaget for anbefalingene da de ikke er på linje med den internasjonale debatten. Man kan lese om hennes forskning her: http://www.chess.su.se/research/projects/elvis-projektet.

Dette er noe som bør vekke interesse, for FOSAPs anbefalinger brukes som veiledning for familievernkontorer og rettssystemer. Men så kan det se ut som at disse anbefalingene ikke er riktige. I en artikkel som ble skrevet i «dagens medisin» viser lederen i FOSAP, Kathrin Koch, til «store forskningsprosjekter», uten nærmere spesifikasjon enn at et av dem er australsk. Etter litt leting fant jeg et prosjekt av en forsker ved navn Jennifer McIntosh. Dette er det eneste store prosjektet jeg fant som sammenfaller med FOSAPs anbefalinger. Prosjektet er dog tilbakevist og kritisert av andre forskere. Blant annet i en konsensusrapport skrevet av Richard Warshak og signert av 110 andre internasjonalt anerkjente forskere på feltet.

Jeg har vært borti 2 sakkyndige selv i mine rettsrunder. Felles for disse er at de jobber svært overfladisk, og at de er mer opptatt av mor enn barnet. De bruker også begrepet «hovedomsorgsperson» som om det er slik barnet oppfatter foreldrene. Tanken om at barnet knytter seg mer til mor ble fremmet av en mann ved navn John Bowlby i 1951. Dette er dog ikke bekreftet i forskning, snarere er det påvist at barn kan knytte seg til flere personer, og at foreldrene ikke blir rangert på noen måte. Likevel er det tanken om en primær tilknytningsperson som fremmes av de sakkyndige. Den første sakkyndige jeg hadde hevdet at barnet var mer knyttet til mor. Derfor burde barnet ha bosted hos henne. Dette til tross for at barnet hadde bodd med oss begge like lenge, i leiligheten jeg fortsatte å bo i, og uten at hun noen gang hadde truffet barnet. Hun hevdet også at det var viktig for barnet å ikke være for lenge borte fra hovedomsorgspersonen (mor). Samtidig var det tilstrekkelig å treffe far annenhver helg. Det som ikke henger sammen her er at dersom det ikke er bra for tilknytningen å være for lenge borte fra mor, vil det logisk nok også være tilfelle for far. Dette er man dog ikke så opptatt av. Den sakkyndige hevdet også at barnet burde være i barnehagen hver dag for å bli trygg på situasjonen, miljøet og menneskene der. Barnet vil altså være tjent med å være borte fra mor for å bli passet av «fremmede» hver dag, men blir stresset og urolig ved å være hos sin far oftere enn annenhver helg. Enhver med kritisk sans ville ha stilt spørsmål ved dette. Dette var noe av det som fikk meg til å begynne å se på forskning, og som gjorde meg oppmerksom på rapportene over. Det viser seg at anbefalingene man får fra sakkyndige i Norge, som også ofte blir brukt i i systemet for øvrig, ikke er i tråd med forskningen.

Det at mor blir ansett som viktigst kommer ganske klart frem i uttalelsene fra FOSAP. I artikkelen i «Dagens Medisin» sier Katrin Koch at «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet». Det er ofte slik at menneskers logikk ikke alltid stemmer med hva som er riktig. Jeg kan forstå at man kan tenke at siden kvinnene bl.a. bærer frem barna og ammer, at det vil gi et spesielt bånd. Men forskningen viser at barna ikke knytter sterkere bånd til mor enn far. Derfor kan man ikke legge vekt på «rystede mødre», fordi de ønsker at barna skal bo mest hos dem. Videre skriver hun at konflikt er ødeleggende for barn. Men bør man da ikke legge opp til et godt samarbeid? De fleste mennesker klarer å få til samarbeid. Det å komme med anbefalinger basert på at det noen ganger er store konflikter virker som helt feil sted å begynne på. Men det er det som skjer i praksis. Dermed legges det opp til et konfliktfremmende system, hvor en forelder (som regel far) taper tid med barnet, og samtidig innflytelse, siden bostedsforelderen sitter med det meste av makten. Om far da senere prøver å bruke systemet for å få mer kontakt med barnet, får dette ofte konsekvenser for ham. Han blir sett på som konfliktsøkende, selv om det kanskje er mor som hindrer ham i å treffe barnet, ved å nekte samvær, eller flytte langt unna. Dette kan hun gjøre med loven i hånd, fordi også barneloven er lagt opp etter mors beste (jeg vil skrive mer om dette senere).
Lengst ned i artikkelen står dette: «Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch.? Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.» I forskningen viser dog funnene at barna normalt sett utvikler tilknytning til foreldrene samtidig, når de er rundt 6-7 måneder gamle. Barnet mitt bodde med meg og mor til det hadde fylt 2 år. Barnet var aldri skeptisk til meg, selv om mor var hjemme i permisjon, mens jeg jobbet. Jeg tilbrakte masse tid med barnet på kveldene og i helgene, og deltok i skift og stell. Da jeg kom hjem fra jobb, allerede da barnet var 7-8 måneder, kom han ålende på gulvet for å møte meg, med et stort smil om munnen. Han ålte seg frem til føttene mine og signalisert at han ville jeg skulle plukke ham opp. Allerede da viste han en sterk tilknytning. Det er i tråd med forskningen som finnes på dette området. Selvsagt er det individuelle forskjeller på kvaliteten og kvantiteten på omsorgen barnet får av sine foreldre, men i vår tid og vårt samfunn er fedre generlet mye mer involvert enn før, og det må man ta innover seg. For å opprettholde en sterk tilknytning og et godt forhold er det viktig for barnet at begge foreldrene er delaktige i hverdagslige rutiner og oppgaver. Derfor er det ironisk at FOSAP mener at kun den ene forelderen er viktig etter et brudd. Det er jo også ganske paradoksalt, da det åpenbart er positivt at begge foreldrene er veldig delaktige under samlivet. Hvordan kan det da være stressende å forholde seg til begge i etterkant?

Artikkelen avslutter med følgende: «Koch sier fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.» Hva sier det oss da at FOSAPs anbefalinger går på tvers av kunnskapen?

Hei!

Jeg har bestemt meg for å forsøke å blogge. Jeg er far til en liten gutt, hvor mor og jeg skilte lag da han var 2 år. Jeg har siden bruddet merket hvordan systemet favoriserer mor, og har sett hvordan barneloven formes etter mors ønsker og kvinnesak, fremfor barnets beste. Jeg kommer til å skrive om en rekke forskjellige sider ved systemet og legge frem dokumentasjon på hvordan systemet går mot forskningen på området. Jeg vil også vise hvordan fedre ofte blir behandlet som annenrangs foreldre med liten eller ingen innflytelse, og hvordan systemet straffer fedre som prøver å kjempe for å være en del av barnets liv. 

Med systemet mener jeg sakkyndige psykologer, familievernkontorer, rettsvesen og politikere. Det vil bli referanser til forskning, og jeg kommer også til å plukke fra hverandre en rekke artikler skrevet at norske sakkyndige, som i stor grad baserer seg på synsing blandet med politisk ideologi, fremfor forskning.

Jeg håper ved dette å nå ut til andre og få satt fokus på noe som i lang tid har blitt oversett, nemlig hvordan fedre og barn fratas kontakt med hverandre, utfra anbefalinger som ikke er på linje med anbefalinger fra forskere på området.

Far, 34