Feminismens påvirkning på barneloven, og arbeid mot likeverd mellom foreldre etter samlivsbrudd.

Licensed from: timbrk / yayimages.com

Man hører gjerne påstander om at feminisme handler om likestilling og likeverd mellom kjønnene. Men i forhold til bostedsløsninger og likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, er det lite som tyder på at dette er feministenes fokus. Tvert imot er det å sikre kvinners rettigheter, som allerede er sterkere enn menns rettigheter på dette feltet, det viktigste. Det gjør også at barnas rettigheter settes til side. At noen er av den oppfatningen at det er greit, er noe man kanskje bare må leve med. Men at systemet bygger på dette, er ikke like greit å akseptere.

For det som er et problem er at deler av norsk lov, blant annet deler av barneloven, er bygget på denne typen feministiske idéer. Dette er ikke nødvendigvis så synlig i lovteksten, som benytter mer nøytrale begrep, som «den barnet bur saman med». Men det kommer tydelig frem når man ser på forarbeidene til lovene, høringssvar, argumentasjon fra feministiske organisasjoner, feministiske politikere og politiske partier.
I tillegg kan vi jo se på likestillingsloven, eller Lov om likestilling mellom kjønnene.
§1 forteller oss at «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». Hva innebærer det? Jo, bl.a.innebærer det likeverd og like muligheter og rettigheter. Fantastisk! Der er jo akkurat det jeg som far ønsker etter samlivsbruddet. Men vent.. Hva er det det står nederst i paragrafen? «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Så hvor stiller jeg som far og mann? Kanskje det er sånn at jeg etter samlivsbrudd blir likestilt med mor, siden mødre stiller sterker på dette feltet i utgangspunktet? Hvorfor inneholder loven denne teksten, når beskrivelsen allerede indikerer at likeverd er formålet? Slik det fremstår, insinueres det at kvinner er undertrykte. Men det er de ikke, ikke i forhold til rettigheter og muligheter, ikke i Norge.
§2 sier at «Loven gjelder på alle områder i samfunnet.» OK. Så formålet er å bedre kvinners stilling på alle områder? Hmmm, hittil fremstår denne loven mer som et hinder for menn, enn en lov som ivaretar alle, uavhengig av kjønn.
Men se! §7, om positiv særbehandling. Helt nederst står det at «Kongen kan gi forskrift om hvilke former for særbehandling som tillates i medhold av denne loven, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.» Særbehandling av menn ved omsorg for barn! Kanskje dette kan være til hjelp for oss fedre! Ah, men det finnes også forskrifter.  Her utdypes det i §2 » Ved tilsetting i stilling der hovedoppgaven er undervisning av eller omsorg for barn, og ved opptak til utdanning til slik stilling, kan en mann, i samsvar med regler gitt i eller i medhold av forskriften her, velges fremfor en kvinne når den mannlige søkeren vurderes å være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den kvinnelige søker (moderat kvotering).» Så fedre kan ikke få særbehandling når det gjelder sine egne barn, de kan kun få det for å jobbe i barnehage, eller et annet kvinnedominert yrke hvor man evt. har omsorg for barn.

La oss gå videre, til barneloven. Det er den loven som er mest relevant etter et samlivsbrudd.
§ 36: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»
Barneombudet hevder stadig at barneloven er nøytral. Det er den altså ikke. Ved uenighet må retten avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted. I motsetning til barneombudets påstander, er det altså én løsning som trekkes frem som den foretrukne, og det er den løsningen som kommer dårligst ut i forskning. Barneombudet mener dog at en bedre løsning som utgangspunkt er mer negativt, om denne ikke er best for alle barn.
Problemet her er at bostedsforelderen oftest ender opp med å være mor. Det er relevant for dette innlegget videre.

Dette er § 37 i barneloven: «Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.»

Den som barnet bor fast med, har altså større avgjørelsesrett. Hva betyr det så å «bu fast med»? La oss ta en titt i heftet «Barn og Brudd», som ble utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2015. «Begrepet « hvor barnet skal bo fast», sier i de fleste tilfeller først og fremst noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfeller er det slik at barnets faste bosted er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen opp til 50 % av tiden.»
Barnet kan altså bo fast hos den ene forelderen, selv om botiden er nærmest lik. Hva med delt bosted, eller delt omsorg som det egentlig er?
«En avtale om delt bosted kan like godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 eller 70 % av tiden hos en av foreldrene og 40 eller 30 % hos den andre. Når barnet har fast bosted/bor fast hos begge foreldrene, innebærer det at bestemmelsesretten tillegges foreldrene i fellesskap. Begge foreldre har like rettigheter i forhold til barnets hverdag.»
Altså forteller BUFDIR oss at både fast og delt bosted innbærer botid innenfor samme variasjon. Forskjellen ligger i foreldrenes plikter og rettigheter.

Likevel er det en utbredt motstand imot delt omsorg, og det begrunnes med bl.a. at foreldrerettferdighet ikke må settes foran barnet. Men om botiden ikke er knyttet til bostedsformen, hvordan settes foreldrerettferdighet foran barna? På hvilke måte rammes barne av at foreldrene har samme rettigheter? Saken er at det ikke er tilfelle. Motstanden til delt bosted handler om å ikke ville gi fedre samme rettigheter som mødre. Høres det konspiratorisk ut? Sikkert. Men la oss se på litt fakta.

Siste rapport er fra 2012, og viser at 25% har delt omsorg, mens 66 % av mødre er bostedsforeldre, og kun 8 % av fedrene er bostedsforeldre. Gitt at disse tallene er ganske like i dag, så er  88%  av bostedsforeldrene mødre. Begrunnet i bl.a. denne andelen mødre, og kvinners rettigheter, har Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, SV, Feministisk initiativ, Aleneforeldreforeningen, KUN, LDO , UNIO, JURK, osv., uttalt seg negativt til delt omsorg, og å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det handler altså ikke om barnets beste for noen av disse. Det handler om kvinners rettigheter. Sjekk linkene og les selv. Man ser fort at argumentene stort sett handler om det samme:

• SV: 85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet.
• Kvinnefronten:
  De fleste som har hovedomsorg for barn er kvinner,og Kvinnefronten mener det er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter at deres eks-partnere skal gis makt til å hindre dem å flytte dit de vil oen ganger er flytting nødvendig for å ta utdanning, få arbeid eller være nær familie og nettverk andre steder i landet.
• Feministisk initiativ: Menn tjener mer enn kvinner og har bedre muligheter for en heltidsstilling. For kvinner finnes muligheten til å få en bedre jobb, et eget nettverk, en ny partner og – i verste fall – muligheten til å unngå vold, ofte et annet sted enn der hvor eksmannen bor. Retten til å flytte har vært kvinnenes siste mulighet for å skape et bedre liv for seg og barna i et samfunn ellers tilrettelagt for menn.
• Aleneforeldreforeningen: 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke.
• Norsk kvinnesaksforening: Vi mener at dette vil innebære en svært alvorlig begrensning av den personlige friheten til den forelder som barnet bor fast hos. I mange tilfeller er slik flytting nødvendig for at vedkommende forelder skal kunne gjennomføre nødvendig utdanning, ta et arbeid som  gjør det mulig for vedkommende å forsørge seg – eller for å komme i nærheten av sitt personlige nettverk. NKF har riktignok utelatt kjønn her. For å utelate tvil om at de først og fremst er opptatt av kvinnekampen siterer jeg fra deres tidskrift fra 2008, da de også skulle vurdere dette spørsmålet: Et eventuelt flytteforbud for omsorgsforeldre vil i hovedsak ramme kvinner, ettersom mødrene har daglig omsorg i langt de fleste tilfelle, ca 85 pro­sent.
• UNIO er imot delt omsorg og samtykke for flytting. De er dog nøytrale hva gjelder kjønn i begrunnelsen. Det er de dog ikke i siste avsnitt på side 1. De mener at endringen styrker fedres rettigheter og skriver: Det er ikke uproblematisk å styrke det ene kjønn uten å skjele til de konsekvenser dette kan få for det andre. Fortsatt er det slik at vi må arbeide for å styrke kvinners stilling i det norske samfunnet. Like rettigheter for fedre får altså konskekvenser for mødre, og da er det problematisk. Likestilling vil alltid ha konsekvenser for det motsatte kjønn. Men kvinner må tydeligvis styrkes selv om de allerede står sterkest.
• KUN: En begrensning av bostedsforelders rett til å flytte i forbindelse med utdanning, jobb eller annen personlig årsak vil fortsatt i størst grad ramme kvinner, som fortsatt er de primære bostedsforeldrene.
• LDO: Etter vårt syn er det mest rimelig at samværsforelderen får søksmålsbyrden ved uenighet. Forelderen med fast bosted er den som i  utgangspunkt er gitt mest myndighet over barnet, er den forelderen som har tilbrakt mest tid med barnet og som har hatt det største ansvaret.  Denne beskrivelsen vektlegger ikke kjønn. Men det er åpenbart at LDO forbinder bosted med mest ansvar og mest tid, og at det automatisk har sammenheng med at avgjørelsen om flytting er riktig. Utfra BUFDIRs definisjoner av bosted over, vet vi at det ikke stemmer. De mener også at samværsforelderen skal ha søksmålsbyrden. De mener altså at en som ønsker å frarøve barn og forelder kontakt, skal kunne gjøre det. Men en som ønsker å beholde kontakten med sitt eget barn, må gå til sak. Det mener likestillings- og diskrimineringsombudet. Jeg siterer også fra deres høringssvar fra 2008: Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
• JURK: JURK mener at kvinners bevegelses- og handlefrihet vil bli begrenset dersom forslaget om innhenting av samtykke gjennomføres. Dette er fordi det per i dag er flest kvinner som har barnet boende fast hos seg.

Punktene over handler om bostedskompetansen, altså det å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Disse eksemplene viser at man bruker andel kvinner som begrunnelse for sine synspunkter. Hva om denne andelen var menn? Ville det da ha stilt seg annerledes? Hva med fokuset på barna? Husk også §36 over:

1. Retten skal velge én av foreldrene, som barnet da skal bo hos.
2. 62 % av fedre ønsker med samvær, eller kontakt med sin barn.
3. 65 % av barn som henvender seg til barneombudet ang. bosted, ønsker mer kontakt eller bosted hos sine fedre
4. En studie i «Fokus på familien» sier at «Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett».
5. At 66 % har bosted hos mor, tyder på at det er en urettferdig skjevdeling, når man ser på punkt 2 og punkt 4.

At andelen kvinner er større, har ikke nødvendigvis med å gjøre at fedre ikke ønsker å stille opp, eller ha omsorg for barna i større grad. Det handler tilsynelatende mer om at de presses inn i avtaler og forlik hvor de kommer dårligere ut. Når man da likevel baserer seg på de tallene for å begrunne å opprettholde skjeve maktforhold, sier det noe om måten tall misbrukes til egen fordel.

Det interessante er at alle de ovennevnte også er imot delt omsorg. Delt omsorg gir foreldrene like rettigheter og plikter, som egentlig også innebærer bostedskompetansen. Ved å gå inn for å hindre fedre delt omsorg, og deretter forhindre dem i å ha rett til å ha innflytelse over hvor i landet barnet bor, bidrar de til å undergrave barns rettigheter til kontakt med begge foreldre, i tillegg til å undertrykke fedre.

Det er etter disse premissene deler av barneloven er utarbeidet. Det kan man se her i Ot.prp. 104 (2008-2009). Det er ikke positivt at en ensidig ideologi har så stor innflytelse på et lovverk. Man kan også se her hvordan BLD har vurdert delt omsorg. De viser til at Barneombudet mener delt bosted ikke er best for de minste barna. Det vet vi fra før at Barneombudet ikke har belegg for å hevde. Igjen kan vi også se på BUFDIRs definisjoner, og det gir enda mindre mening. Er ikke like rettigheter for begge foreldre bra for de minste barna?

Endringer i barneloven vil ikke ramme barna, men kvinner; det er det største grunnlaget for motstanden. Ja, når en lov som favoriserer ett kjønn endres, så vil nødvendigvis kjønnet som favoriseres «rammes». Men poenget er at barnas rettigheter styrkes, og fedrene stiller likt med mødrene.
Et annet argument som går igjen er at delt omsorg krever godt samarbeid. Hva mener de med det? Krever det ekstra godt samarbeid å ha like rettigheter? Selvsagt ikke. Dersom feminisme handlet om likeverd og likestilling mellom kjønnene, burde disse uttalelsen ha sett veldig annerledes ut.

Delt omsorg som utgangspunkt handler om å sikre barnas rett på begge sine foreldre. Det handler ikke om å pålegge alle én løsning.
Det følger et ansvar med å få barn. Barn har rett til å ha begge foreldrene sine i livet sitt. Man kan ikke la feministiske idéer som utelukkende vektlegger kvinners situasjon bestemme hvorvidt barna skal få opprettholde kontakten med begge foreldre.
 

Far, 36