Å få lov til å gi omsorg og kjærlighet til sine barn…

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Bloggens først gjesteinnlegg. En mors betraktninger.

Å få lov til å gi omsorg og kjærlighet til sine barn…
Når man får barn, blir man forelder og omsorgsperson. De fleste er vel enige om at dette er en fantastisk stor opplevelse. Man elsker sine barn over alt på jord. Dette gjelder både fedre og mødre. Man har ingen garanti for at foreldre forblir omsorgspersoner sammen. Samlivsbrudd skjer stadig vekk, og det kan være ulike grunner til dette. Barna bør uansett ikke straffes ved å frarøves kontakt med den ene forelderen. Når dette likevel skjer, dreier det seg som oftest om fedre som mister sin omsorgsrolle for sitt/sine barn.

Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt mange barn og fedre har det når de ikke får lov til å ha vanlig familiekontakt. Hvorfor godtas det at mange barn og fedre mister eller får redusert sin kontakt etter samlivsbrudd? Hvem bestemmer at det er mødrene som er best egnet til å ha daglig omsorg for barna? Hvem bestemmer at fedre skal rammes hardt økonomisk fordi samværssabotasje lønner seg? Hvem bestemmer at fedre er gode omsorgspersoner før samlivsbrudd, men udugelige etter samlivsbrudd? Dette er spørsmål jeg stadig grubler på.
Jeg merker at det stadig blir en trykket stemning når jeg i ulike anledninger tar opp dette samfunnsproblemet. Noen blir provoserte og sier at det er så mange fedre der ute som gir blaffen i ungene sine, så hvorfor skal man da kjempe for fedres rettigheter?

Jeg tviler ikke på at noen slike fedre eksisterer som statistikken viser, men skal disse mennenes likegyldighet ramme de tusenvis av fedre som ønsker mer samvær med sine barn? Det er vel ikke logisk? Det fins også mødre som gir blaffen i sine barn. Skal vi da nekte mødre samvær med egne barn? Nei, det er det vel ingen som mener. Hvorfor er dette da et argument mange benytter når det dreier seg om fedre som vil likestilles som foreldre? For meg fins det ingen fornuft i dette. Motstandere av delt bosted påstår ofte at det ikke er «barnets beste» å flytte mellom to hjem eller at delt bosted handler om foreldres likestilling, og ikke «barnas beste».
Andre motstandere av likestilt foreldreskap, uttrykker bekymring for at fedre ikke har oversikt over nødvendig utstyr til barnehage og skole. Dessuten mener disse at mange fedre ikke har bidratt nok fra fødselen av, og at mødre stort sett har vært alene med foreldreansvaret i samlivet. Videre kommer det historier om fedre som ikke har stilt opp på foreldremøter, ikke smurt matpakker om morgenen, ikke fulgt opp lekser og andre plikter. Men om så er tilfelle, er dette en god grunn til å frarøve barn og far kontakt? Hvis disse fedrene ikke har vært like flinke som mødrene på nevnte områder, så må de vel få sjansen til å bli det? Og hva med mødre som ikke har vært flinke når det gjelder disse hverdagsrutinene? Skal mødre og barn i slike tilfeller frarøves kontakt etter samlivsbrudd?

Videre får jeg høre at det er så mange voldelige fedre som bør holdes unna ungene sine. Jeg betviler heller ikke at det fins voldelige fedre. Disse hører hjemme i fengsel. Voldelige personer må få behandling. Det er grusomt at barn blir utsatt for vold, det fins ingen formildende omstendigheter rundt dette. Dette må bekjempes! Men når ble det vedtatt av en stor andel menn blir voldelige etter samlivsbrudd? Hva med voldelige mødre? Der igjen, jeg forstår ikke argumentet mot likestilling for fedre fordi det fins noen av disse som er voldelige. Skal omsorgsfulle fedre og deres barn nektes kontakt fordi det er noen voldelige fedre der ute? Da må vel alle mødre etter samlivsbrudd også stemples som voldelige, fordi det også fins noen voldelige mødre? Eller er det helt umulig? For det er vel kun menn som utøver vold? Eller? Så absolutt ikke.

Men å få lov til å yte omsorg og kjærlighet for sitt barn er altså ingen selvfølge i Norge. Denne uretten skjer med mange menn. Det skjer også med noen kvinner, og det er selvfølgelig like ille. Det er uansett forkastelig og helt absurd at den ene forelderen, med samfunnets støtte, skal kunne få bestemme at den andre forelderen ikke får være omsorgsperson. Og hva med barnet? Har ikke barnet, som man sammen har satt til verden, rett til å ha begge foreldrene i sitt liv? Hvordan kan noen frarøve barnet sitt kontakt med den andre forelderen? Stakkars barn. Og jeg sier stakkars fedre, for det er stort sett menn som rammes i barnefordelingssaker.

Mødre som motsetter seg delt omsorg, begrunner det nesten alltid med hva som er barnas beste. Men det er all grunn til å tro at også andre motiv spiller inn; blant annet økonomiske hensyn, behovet for å begrense sin egen kontakt med barnefaren eller for å ha mest mulig kontroll over barna, og frykten for å savne barna når de er hos far. Og kanskje også et ønske om å undergrave fars posisjon overfor barna, eller rett og slett et ønske om hevn.  Det er politisk ukorrekt å hevde dette, men ytringsfriheten gjelder også for dem som ønsker rettigheter for fedre og barn.

Urettferdigheten som rår i våre dager må ta slutt. Og en dag vil det skje.

-Tonje Elisabeth Granholt

Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

Litt supplerende fakta:

• En studie fra NOVA i 2002 viser at 59 % har avtale om vanlig samvær etter barneloven, mens 29% har mer enn vanlig, altså utvidet samvær. Det er dog 62% av samværsfedre ønsker mer kontakt med sine barn, og 47 % mener barnet burde ha delt bosted. I tillegg tilsvarer overnattinger i snitt under 5 netter i måneden, og samværet er i snitt rett under 7 dager, altså mindre enn vanlig samvær. Samværsfedrenes situasjon, Rapport fra en spørreundersøkelse, Forfatter(e): Anne Skevik, Christer Hyggen, NOVA Rapport 15/02
• Det finnes i dag ingen forskning som tyder på at delt bosted er skadelig for barn, tvert imot finnes det forskning som viser at tap av kontakt med en forelder er en grunnleggende årsak til utvikling av mentale helseproblemer.  http://nhi.no/forside/skilsmissebarns-mentale-helse-39522.html;   Transnational Relations Between Perceived Parental Acceptance and Personality Dispositions of Children and Adults: A Meta-Analytic Review Pers Soc Psychol Rev May 2012 16: 103–115, first published on September 1, 2011, Abdul Khaleque and Ronald P. Rohner.
• Det er ikke større risiko for at barn utsettes for vold fra far, enn fra mor. Dermed er det ikke belegg for å hevde at delt bosted kan føre til mer vold. Vold og overgrep mot barn og unge, En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole Forfattere: Kari Stefansen Svein Mossige (red)  NOVA Rapport 20/07.

Faktaopplysninger er hentet inn av Henrik Hammerhei Slevigen og Terje Goa.

Far, 36