Katrin Koch og Foreningen for sakkyndige psykologer villeder bevisst domstolene og folket, for å begrense barns kontakt med far.

Licensed from: gigra / yayimages.com

Det er foreslått å endre barneloven slik at delt bosted er utgangspunkt for loven etter samlivsbrudd, og at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret. Dette har det blitt debatt om. De som er for endringer, ønsker rettferdighet for barna, og likestilt foreldreskap. De kan vise til forskning som støtter deres syn.
Motstanderne kommer som regel med synsing, anekdotiske bevis, eller de argumenterer utfra et kvinnesaksperspektiv, i stedet for å vektlegge barnas behov.

En ting folk dessverre ikke er så kjent med, er at delt bosted først og fremst handler om ordninger som innebærer fra 35-65 % botid/overnattinger hos hver forelder. Det forutsetter altså ikke at man må ha 50-50 og annenhver uke, selv om det ikke er noe som taler imot det. Men det er slik det ofte fremstilles, for å få ordningen til å høres skummel ut, i tillegg til at man appellerer til folks følelser ved å hevde at barn ikke tåler to hjem så godt, selv om dette heller ikke har støtte i den forskningen som finnes.
I realiteten handler delt bosted om at foreldrene har like plikter og rettigheter i forhold til egne barn, og at barn bor sammen med begge i utvidet grad. Man kan jo spørre seg hvorfor motstanden mot dette er så stor hos barneombudet, familievernkontorer, BUFDIR, med flere.

Katrin Koch skriver om bostedsløsninger i Aftenposten den 20.03. 2016.

«Skilsmisser. Det er et feilspor å tro at én omsorgs-ordning generelt er bedre enn en annen. » Slik lyder ingressen til Katrin Kochs innlegg, damen som i 2014 gikk ut og sa:» -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år. «

Det kommer ikke klart frem i teksten, men Katrin Koch er styrelederen for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP, som hun refererer til lengst ned i sitt innlegg. Dette er en forening for psykologer som opptrer i saker i forbindelse med bl.a. foreldretvister som angår barns bosted.

Katrin Koch fremstiller det som at den ene siden mener kontakt med far bør gå foran andre hensyn, så lenge ikke forskning på delt omsorg viser at det er skadelig. Dette er en uredelig fremstilling. Sannheten er at det finnes forskning som viser at å miste eller redusere kontakt med én forelder (oftest far), bidrar til flere problemer hos barn. Både når det gjelder utvikling, atferd og mental helse. Når man da i tillegg har studier rundt delt bosted, overnattinger og tilknytning, som viser at barn trives, som ikke kan påvise at overnattinger er problematisk for barna, og at barns tilknytning ikke er sterkere til den ene forelderen, så er det ikke noe grunnlag for å fraråde delt bosted-løsninger.

Da virker det selvsagt svært påfallende at Katrin Koch og FOSAP, velger å fremstille det som at det er gode grunner til å fraråde, eller «være varsomme» med dette. Det er også svært påfallende at de fortsetter å bruke eksempler fra tilbakevist forskning for å underbygge sine påstander.

Merk at Katrin Koch skriver at barneombudet og «mange med henne» mener at.. Problemet er nettopp dette. De mener og synser i én retning, over en problemstilling hvor det som finnes av forskningsgrunnlag peker i en annen retning. Hvis man virkelig reflekterer over barns situasjon, vil de fleste komme frem til at å vokse opp med begge foreldre i en intakt familie er det beste for barnet. Så hvordan resonnerer man seg da videre frem til at denne kontakten skulle kunne være skadelig eller uheldig for barnet etter et brudd? Man kan jo også sammenligne med situasjoner som kan oppstå i intakte forhold. Det finnes f.eks. mødre som jobber 3-skifts turnus. Er det da uheldig for barnet at det er far som er hjemme med det på natten, eller om kvelden? Hvordan påvirker barnehage barnets utvikling? Er det mindre skadelig enn delt bosted?

Katrin Koch trekker frem noen eksempler. » Situasjonen er annerledes for Martin, som er tre år gammel, og som har hatt en hjemmeværende pappa det meste av tiden, enn for Mari som er nyfødt, og som har foreldre som aldri har bodd sammen. Det som er en god løsning for et barn kan være katastrofalt for et annet.»
Martin på tre år: Hva om begge foreldre har jobbet? Må far være hjemmeværende for at barnet skal ha godt av delt bosted? Eller burde da mor kun ha samvær?
Mari som er nyfødt: Hvorfor skulle ikke hun har hyppige samvær for å bli kjent med sin far? Selvsagt kunne hun ventet litt med overnattinger, pga. amming, men Koch har ikke begrunnet hvorfor det skulle være katastrofalt med delt bosted for henne, hun bare antyder det som en slags selvfølge. Dessuten handler dette med delt bosted om et utgangspunkt i loven, for foreldre som har vært gifte eller bodd sammen, og sammen med barnet. Eksempelet med Mari vil ikke falle inn under en slik situasjon. Men det viser hvordan Katrin Koch bevisst villeder for å fremme sin egen oppfatning.

Det er sant at det er viktig å øke vår kunnskap om diverse forhold rundt omsorgsløsninger. Men da er det viktig å forholde seg kritisk og objektiv til det som finnes av kunnskapsgrunnlag. Katrin Koch fremhever som nevnt tilbakevist forskning ukritisk, samtidig som hun bagatelliserer og feilrepresenterer forskning og funn som taler hennes egen oppfatning imot. Dette bidrar ikke til økt kunnskap, snarere tvert imot. I tillegg må man stille spørsmål ved etikken rundt slik forvrengning fra en ledende skikkelse innenfor sakkyndighetsfeltet.

Koch kommer med en liste over spørsmål hun mener man bør se på. La oss prøve å besvare dem.

Er det viktig hva barnet selv mener og forstår, og hvordan finner en ut av det? Hva barnet mener er viktig, og da kan man f.eks. spørre det. Hva barnet forstår har betydning for voksne å ha kunnskap om, fordi dette utnyttes av bl.a. barneombudet. Når et barn forteller at det synes å flytte mellom to hjem er slitsomt, legger Anne Lindboe dette på delt bosted. Men vanlig samvær innebærer flere flyttinger og kortere opphold av gangen, i hvert hjem. Derfor kan lett personer som tenker som Anne Lindboe påvirke barn til å tenke at det er delt bosted som er problemet, når det i realiteten er å ha foreldre som har gått fra hverandre de reagerer på.

Fungerer delte løsninger bedre for større enn for mindre barn? Det kan se ut som at FOSAP og BUFDIR mener det. Men de har ingen støtte i forskning for å hevde det. Om man videre reflekterer litt over hvordan barn utvikler seg, så blir venner og aktiviteter viktigere for barn og unge, jo eldre de blir. Det tilsier at delt bosted er viktigere for barna fra de er små og foreldrene spiller en større rolle, og at man kan finne fleksible løsninger etter hvert som de blir eldre, og legge mer vekt på ting utenfor hjemmet.

Fungerer delte løsninger bedre for noen barn enn for andre, ut fra temperament, utvikling, tilknytning m.v.? Funn tilsier at delt bosted fungerer like bra eller bedre. Dvs. at det kan funke bedre for noen, enn for andre, men det er ingen ting som tyder på at det fungerer dårligere. Utvikling og tilknytning har direkte sammenheng med kontakten med foreldrene. Det å fraråde delt bosted, innebærer en større risiko i forhold til å skade både utviklingen og tilknytningen. Temperament og problemer knyttet til dette er ofte et resultat av lite eller ingen kontakt med én forelder (hovedsakelig far).

Hvilke konsekvenser har åpen fiendtlighet mellom foreldrene når frontene skifter ukentlig? Dette spørsmålet må ta høyde for flere faktorer. Hvem er i så fall den forelderen som forårsaker denne fiendtligheten? Bor barnet mest hos den forelderen som er «minst fiendtlig»? Hvordan vil normalt samvær gjøre noe forskjell, med flere og hyppigere bytter, og samme fiendtlighet? Dessuten må man også ved delt bosted som utgangspunkt, ta høyde for at noen foreldre ikke er like skikkede for slike ordninger. Men da må disse sakene jobbes spesielt med. I stedet for at man, som i dag, tar utgangspunkt i marginale omstendigheter og avvik.

Hva med geografisk avstand, og lang reisetid mellom bostedene? Delt bosted som utgangspunkt gjelder som nevnt foreldre som har bodd sammen, eller vært gift. Dermed er ikke den geografiske avstanden stor. Dersom den ene ønsker å flytte et godt stykke unna, er det ingenting som hindrer denne forelderen i å la barnet ha bosted hos den andre. Men lang avstand vil jo være problematisk også ved normalt samvær, og derfor burde bostedskompetansen ligge under foreldreansvaret. Det er interessant hvordan det er mye bevissthet på at avstanden mellom foreldrene geografisk kan være et stort problem for barn, samtidig som en rekke høringsinstanser har uttalt at de ønsker å opprettholde bostedsforelderens (mors) mulighet til å flytte hvor som helst i landet. Dette begrunnes i kvinners rettigheter, ikke i barnets behov.

Hva med store forskjeller i rutiner eller motstridende oppfatninger av barnets behov? Og hvor stor kan forskjellene være uten å ha negative konsekvenser for de minste? Hvordan fanges dette opp med normalt samvær da? Det er ingenting som tilsier at bostedsforelderen har de beste rutinene eller oppfatningene rundt barnets behov. Man må jo alltid se an foreldrenes egnethet. Dersom noen er helt uskikket, så bør de ikke ha ansvar for barnet. Men man kan ikke basere seg på avvik når man skal ha et utgangspunkt.

Hvilken rolle spiller det at begge foreldrene har tatt del i omsorgen før bruddet, eller at foreldrene aldri har bodd sammen, har bodd lite sammen, og kjenner hverandre dårlig? Helt irrelevant. Delt bosted vil som nevnt gjelde når foreldrene har vært gift eller samboere, og bodd sammen med barna. At foreldre i dag ikke deltar i omsorgen i det hele tatt, virker lite sannsynlig. Om så er tilfelle, ønsker de vel heller ikke dette etterpå, og vil dermed sannsynligvis akseptere andre løsninger.

Hvilken rolle spiller søsken og deres ønsker, behov og reaksjoner? Det er i det hele tatt litt vanskelig å skjønne hva som menes. «Søsken» er vel fortsatt barna til foreldrene sine? Får barn andre behov i forhold til kontakten med foreldrene dersom de er søsken?

Etter disse spørsmålene oppsummerer Koch: «Dette er bare noen av de mange spørsmålene og nyansene som gjør det vanskelig å forske på dette feltet, men der kunnskap er nødvendig for å kunne vurdere om delt bosted er en god løsning for Mari eller for Martin. Foreningen for sakkyndige psykologer har valgt å gi ut en liten folder der foreldre oppfordres å gå varsomt frem og ta hensyn til barnets ståsted, samt noen tips om forhold som kan føre til mer eller mindre samvær for de minste. Det er ikke det samme som å fraråde delt bosted/omsorg.»

Legg merke til den siste setningen. La oss ta en titt på overskriftene i avisene og andre steder i forbindelsen med utgivelsen av denne folderen:

Dagens medisin:  -Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenbladet:         – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Aftenposten:        – Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år.
Advokat Sylte:      – Sakkyndige advarer mot delt omsorg!

Følg også linkene og les hva som står. Så kan dere vurdere om dette ikke fremstår som fraråding.

Det kan være nyttig for lesere å vite at Katrin Koch og FOSAP i tillegg til å ha utgitt anbefalinger rundt bosted for barn 0-3 år, har skrevet et kortere innlegg hvor disse anbefalingene forsvares i Psykologitidsskriftet. Til disse anbefalingene og innlegget finnes det litteraturlister. Disse, samt enkelte konkrete eksempler, og Kochs egne uttalelser til Dagens Medisin i 2014,  viser at FOSAP lener seg sterkt på en forskningsrapport som ble utgitt i 2010: McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.

Denne rapporten hevder at barn blir stresset av overnattinger borte fra sin «primære omsorgsperson», som det tydelig kommer frem at er mor. FOSAP benytter denne rapporten ukritisk for å underbygge anbefalingene sine.
Det de unnlater å fortelle om, er at denne rapporten er grundig tilbakevist, og at det er skrevet en konsensusrapport i den forbindelse, hvor Dr. Richard Warshak grundig tar for seg manglene i McIntosh-rapporten. Konklusjonene i Dr. Warshaks rapport, Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67. – Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014).  får støtte fra 110 andre internasjonalt anerkjente forskere og fagpersoner på feltet.
Det er ingen funn i forskningen som skulle tilsi at delt bosted og overnattinger er skadelig eller stressende for barn, slik Katrin Koch og FOSAP hevder. McIntosh har selv gått ut i ettertid og «innrømmet» at det ikke finnes grunnlag for å fraråde overnattinger i 2 hjem.

Det er også viktig å trekke frem at synet om at barn har én primær tilknytningsperson (monotropi), både er utdatert, diskreditert og uten empiri i forskningen. Likevel vektlegges dette i FOSAPS anbefalinger. Det heller ikke tvil om Koch støtter et slikt syn. De følgende sitater er fra henne:
«Målet er ikke nødvendigvis størst mulig tilgang til barnet, men kan like gjerne være at en av partene velger å tre mer i bakgrunnen for dermed å støtte den andres omsorgsfunksjoner.»  Kathrin Koch, 2000: Forskningsrapport fra NOVA (13/00) Når mor og far møtes i retten – barnefordeling og samvær.

«? Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst. » Dagens Medisin, 2014-10-03

Katrin Koch sier avslutningsvis at «En god relasjon mellom foreldre og barn er uansett ikke bare avhengig av tid som tilbringes sammen, men vel så mye av å ta hensyn til barnets perspektiv.»
Hva er egentlig barnets perspektiv? Det er i praksis et tomt begrep, som likevel har en del tyngde når det (mis)brukes på denne måten.
Man kunne enkelt ha brukt begrepet andre veien. «Det føles sikkert veldig bra å ha barnet boende mest hos seg selv. Men av hensyn til barnets perspektiv er det også viktig å la det ha utvidet kontakt med den andre forelderen.» 

Én ting er å være usikker på konsekvenser og utfall av forskjellige ordninger. Men Katrin Koch og FOSAP velger faktisk fortsatt å fremme en folder hvis grunnlag er tilbakevist, mot bedre vitende. Dette er både uetisk og svært uheldig.

Far, 36