Lovverk, retningslinjer o.l., Ukategorisert

Avtalefrihet ved samlivsbrudd

Avtalefrihet er muligheten til å inngå en avtale eller å avstå fra det. En del norske fagpersoner, som FHI, hevder at barneloven i dag har full avtalefrihet ved samlivsbrudd hva gjelder fast bosted, og fremstiller det som at å endre loven slik at lik avgjørelsesmyndighet blir utgangspunkt, ville bety at man ikke avtalefrihet. Jeg mener at det er feil.

Er det avtalefrihet når man ikke kan unnlate å inngå en avtale?
Photo by Andrea Piacquadio on Pexels.com

Ved samlivsbrudd har i dag foreldrene felles foreldreansvar, som gir begge to avgjørelsesmyndighet over det meste som gjelder barna. De kan avtale å endre på dette, men de kan også avstå fra det, og det påvirker da ikke deres avgjørelsesmyndighet. Dette er avtalefrihet. Når det gjelder den avgørelsesmyndigheten som ligger under fast bosted er det annerledes. Foreldrene har ikke noe reelt utgangspunkt, som sier noe om hvilken myndighet de har før en ev. avtale. De avtale hvorvidt de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet, altså at barnet har fast bosted hos begge eller den ene av dem. De må også bli enige om dette, ellers sier barneloven at retten må avgjøre at de skal ha ulik avgjørelsesmyndighet, altså at barnet har fast bosted hos den ene. Så dersom du som pappa ønsker lik avgjørelsesmyndighet som mor, så må hun være enig i at dere skal ha det. Ellers er det en viss sannsynlighet for at du taper denne retten i domstolen. Hvordan er det avtalefrihet å tvinges til å inngå en avtale, og risikere å komme dårlig ut dersom den andre parten ikke er enig i avtalen? Hvordan er det avtalefrihet når uenighet om avtalen må avgjøres i rettssystemet, og det ikke finnes en mulighet til å unnlate å inngå avtale?

Dersom foreldrene hadde hatt samme avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt, hadde det stilt seg annerledes. Kanskje den ene vil foreslå en endring. Dersom de kommer til enighet om det, så kan de inngå en avtale som innebærer noe annet enn utgangspunktet. Dersom de er uenige kommer de ikke til noen avtale, men ingen mister noe av den grunn. Det er reell avtalefrihet. Det er det vi må ha i barneloven.

Far, 43

Følg og lik meg på Facebook !
#FortsattPappa

Ukategorisert

Barneloven diskriminerer fedre.

Utgangspunktet etter samlivsbrudd i dagens barnelov er at foreldrene ikke er likeverdige. Kun dersom det foreligger særlige grunner, kan foreldrene likevel likestilles.

Du har kanskje hørt Barneombudet hevde at dagens barnelov er nøytral, og at foreldrene kan avtale hvilken ordning som passer best for deres barn. Dagens lov trekker ikke frem én ordning som foretrukken. Det er både feil og villedende. Foreldre kan riktignok avtale hvilke ordning de skal ha, men et utgangspunkt er hva som gjelder før en ev. avtale inngås. Dersom man ikke oppnår en avtale, eller med andre ord ikke blir enige, så er man tilbake til utgangspunktet. Og hva sier barneloven om dette? La oss se på § 36:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

At barnet skal bo fast hos den ene er altså en foretrukken løsning. La oss samtidig sammenligne dette med foreldreansvaret, i § 34.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

Foreldrene har foreldreansvaret sammen inntil avtale eller avgjørelse om noe annet foreligger. Men mht. bosted er ikke dette tilfelle. Dersom foreldrene er uenige må saken avgjøres av retten. De må avgjøre at barnet skal bo fast hos én forelder. Ved særlige grunner kan de dømme fast bosted hos begge. Hva betyr dette for utgangspunktet? Med fast bosted følger beslutningsmyndighet. Den eller de barnet bor fast hos kan ta noen beslutninger ang. barnet som ikke ligger under foreldreansvaret. Dersom én forelder har bosted, kan denne ta disse avgjørelsene alene, uten at den andre forelderen kan motsette seg. § 37 beskriver dette.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

85-90% av bostedsforeldre er mødre. I praksis betyr dette at dagens utgangspunkt ved samlivsbrudd er at fedre ikke er likeverdige foreldre med mødre. Retten må velge at én forelder skal ha større beslutningsmyndighet. Kun ved særlig tilfeller kan de avgjøre at begge foreldre skal stille likt. Lovens forarbeider er dog klar på at det ikke er aktuelt dersom barnet er under 7 år. Dessuten – frem til en avgjørelse er gjort, finnes det ingen klarhet i foreldrenes beslutningsmyndighet. Dette åpner for selvtekt. Dette har jeg fått bekreftet av BLD tidligere, hvor de skrev «Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist.» Dette får altså ingen reelle konsekvenser, men kan muligens tillegges vekt i en sak.

Det at en forelder er uskikket, eller at tilnærmet lik botid ikke passer for noen barn – det er avvik fra normalen. Dagens utgangspunkt i barneloven legger avvikene som premiss. Den ene forelderen er ikke så viktig eller så bra som den andre, med mindre en rekke (ofte urimelige) krav er oppfylt. Da kan kanskje dommeren dømme at foreldrene er likeverdige, så sant det ikke hersker den minste tvil om at det er til «barnets beste». Dette utgangspunkt er det motsatte av hva det burde være. Barna burde få tilbringe tilnærmet samme botid hos begge foreldre som utgangspunkt. Foreldrene burde ha lik beslutningsmyndighet som utgangspunkt. Foreldrene kan fortsatt avtale andre ordninger. Dersom særlige grunner foreligger, kan retten vurdere en annen fordeling av tid, ev. en reduksjon i beslutningsmyndighet, eller avgjøre en konkret uenighet. Først da vil barna faktisk få en reell vurdering av hva som er best for dem. Da vil avvikene ligge til grunn for andre løsninger og avgjørelser.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa