Når er det greit å skille barn fra foreldrene?
Barneombudets Camilla Kayed sier at å skille et barn fra sin IS-mor er i strid med barnekonvensjonen. Hvorfor er dette interessant mht. samlivsbrudd? Jo, for når Barneombudet i høringssvar til endringer i barneloven skulle kommentere det å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret, så skrev de bl.a. dette: «En bostedsforelder som for eksempel ikke kan flytte for å ta utdanning og for å være nær familie og nettverk, vil i verste fall kunne oppleve eller føle på å få redusert sin mulighet til å gi barnet den oppveksten hun eller han har potensiale til.» Legg merke til fokuset på bostedsforelderens opplevelse, og mulighet til å være nær sin familie, ironisk nok. Og ikke nok med det. De skriver også «Samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, kan ikke vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke.»
Det er åpenbart at det å skille barnet fra den forelderen som det ikke «bor fast» hos, ikke tolkes som et brudd på barnekonvensjonen av barneombudet, og dette er noe de mener på generelt grunnlag. Vi vet godt at det som oftest er fedre som er den forelderen barnet ikke bos fast hos. Når det derimot gjelder helt konkrete tilfeller, altså hvor de vet mødrene frivillig har gått inn i en terrororganisasjon og dratt med barna sine inn i dette, da vurderer en veldig lignende situasjon helt annerledes.
– Retten til familieliv er en av de sterkeste rettighetene barn har, og den skal det mye til å omgå. Skiller man barn fra foreldre vil regjeringen få problemer, sier fagsjef Camilla Kayed i Barneombudet til NRK.
Men å omgå den retten er nettopp hva barneombudet selv argumenter for når det gjelder delt bosted, og det å legge flytting med barn under foreldreansvaret. Å «bo fast hos» handler juridisk sett om avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Å ikke ha delt bosted (fast bosted hos begge foreldre) som utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven, gjør at det er enkelt for en forelder som ønsker utvidet avgjørelsesmyndighet å nekte å gå med på det. Ved uenighet må nemlig retten avgjøre spørsmålet, og de har store begrensninger i muligheten til å idømme delt bosted. Fast bosted hos den ene forelderen gir denne rett til å flytte med barnet, uten samtykke fra den andre forelderen. Dette er interessant sett i kontekst av hva Kristin Sandberg sier til NRK:
– Om en mor skal avgi samtykke til å gi fra seg sitt barn så skal det være et fritt og informert samtykke, og man skal legge vekt på hva som er til barnets beste. Når moren ikke har noe valg er det vanskelig å se hvordan samtykket er fritt og informert. Det vil ikke bli sett på som reelt, og derfor heller ikke noe man kan legge juridisk vekt på, sier Sandberg.
IS-moren har altså ikke er reelt valg, fordi alternativene er at kun barna sendes til Norge hvor de er trygge, eller at de blir boende med henne i en leir, under vanskelige forhold, i uoverskuelig fremtid. Dette «løses» i tilfellet samlivsbrudd ved det å innføre fast bosted. Ved å gi den ene forelderen anledning til å motsette seg delt bosted, så kan den få fast bosted alene. Da har det ikke noe si om samtykket ikke er fritt eller informert, for muligheten til å motsette seg at barnet flyttes vekk, er fratatt den andre forelderen gjennom barneloven. Min oppfatning er at det er derfor barneombudet og andre aktører ikke ønsker å legge flytting med barnet under foreldreansvaret. Da faller makten fast bosted gir bort. De ønsker heller ikke delt bosted som utgangspunkt, fordi dagens ordning i praksis gir mor muligheten til å bestemme. Dersom hun ønsker at far skal være en likeverdig forelder, kan hun si ja til fast bosted hos begge, og de samarbeider om avgjørelser og omsorg for barnet. Men om hun ønsker et «overtak» har hun muligheten til å si nei. Loven er laget slik at mor ikke skal måtte oppleve å måtte ha delt bosted mot sin vilje. Se sitatet under, fra NOU 1998:17.
En slik lovendring vil innebære at domstolene mot en eller eventuelt begge foreldres vilje skal kunne bestemme at foreldrene sammen skal ha den avgjørelsesmyndigheten som ligger i å ha barnet boende fast hos seg, altså felles bostedsmyndighet, jf «Norsk rett» i kap 11.1. I praksis betyr det at foreldrene må være enige dersom en av dem vil flytte med barnet, skifte barnehage, skole eller omsorgsordning, eller treffe andre større avgjørelser om barnets dagligliv. Delt bosted innebærer derfor en vesentlig innskrenkning i den bestemmelsesrett som ellers følger av å ha barnet boende fast hos seg.
Det er selvsagt nøytral ordlyd, så det står mot «en eller ev. begge foreldres vilje». Men det er greit å kjenne til følgende: Barneloven ble vedtatt i 1981. Inntil det, hadde Norge en morspresumpsjon. Mor hadde da, og har fortsatt, automatisk foreldreansvar. På den tiden var felles foreldreansvar etter samlivsbrudd sjeldent, og motstandere av dette, mente det ville være uheldig å kunne idømme felles foreldreansvar mot den ene forelderens vilje. Det var jo kun mor som hadde foreldreansvar automatisk, og jeg har vanskelig for å tro at denne motstanden bunnet i at noen var bekymret for at far skulle idømmes foreldreansvar mot sin vilje. I alle fall er det dette «fast bosted» ser ut til å være et produkt av. At man laget et unntak fra foreldreansvaret som gir noen utvidede særrettigheter, som i praksis har gitt morspresumpsjonen en forlenget levetid.
Noe av det som også er verdt å merke seg er fokuset på at det er imot forelderens vilje. Dersom barnets beste er i fokus, hvorfor vektlegges forelderens (mot)vilje til delt bosted?
Fast bosted gir i dag en forelder som har det alene mulighet til å flytte med et barn begge foreldrene har foreldreansvaret for, uten at den andre kan motsette seg dette. Det åpner for å skille barnet fra en forelder. Det er bostedsforelderen som ev. tjener på det, det er ikke begrunnet i barnets behov. Tenk på det faktum at spørsmålet om likeverdig foreldreskap har vært oppe til høring flere ganger, og at barneombudet har vært imot endringer. Tenk på at de på generelt grunnlag faktisk mener at det er greit at barnet mister kontakt med den ene forelderen, dersom den andre ønsker å flytte, og begrunner dette med forelderens behov. Tenk så på at de går ut i media og reagerer på et forslag om å ev. skille barn fra en forelder som har deltatt frivillig i en av verdens mest brutale terrororganisasjoner, også ved samtykke fra forelderen (slik jeg forstår det). Situasjonene handler om det samme. Å skille barnet fra foreldrene. Å skille barnet fra en mor som er IS-medlem sier de er i strid med barnekonvensjonen. Å skille et barn fra sin far (her tar jeg utgangspunkt i at mødre utgjør ca. 90% av bostedsforeldre), synes de er greit på generelt grunnlag. Vil ikke ev. det bryte samme artikkel i konsvensjonen?
Far, 38
Fars Kamp mot Systemet 