Eksempler på at foreldrerollene ikke ses som likeverdige.

Licensed from: studiostoks / yayimages.com
Blir foreldrene sett på som likeverdige i systemet? Kort sagt: NEI!

La oss se på uttalelser fra fagpersoner og politikere som har innflytelse på systemet, og la oss se på systemet i seg selv. Finner vi eksempler på at mor anses som en viktigere omsorgsperson for barna?

Eksempel 1:

Katrin Koch, leder for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP. Hun er ansvarlig for utdanningsprogrammet for sakkyndige. Hun har utgitt en brosjyre med FOSAP hvor de, uten å ha faglig belegg, fraråder delt omsorg. Fra et intervju i Dagens Medisin 03.10.2014:  «Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch. – Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

• Koch har ikke belegg for disse påstandene, og å si at barn skepsis til andre rundt ett år også gjelder i forhold til far, er ikke sant.
• Dommere hører på de sakkyndige i de fleste saker i retten. Dette får ikke kun betydning ved dom, men også ved forlik, fordi advokatene vet at den sakkyndiges oppfatning vil bli vektlagt. Å hevde at forlik er det samme som enighet, er i beste fall naivt. Så når lederen for FOSAP er så tydelig på hva hun mener er den beste løsningen, og denne strider mot forskningen, bør medier og politikere reagere. Men gjør de det?

Eksempel 2:
Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, paret som både er i et forhold og jobber sammen, fraråder også delt omsorg uten å ha belegg for det. Førstnevnte har skrevet BUFDIRs anbefalinger samme med Espen Walstad, som også er basert på samme tilbakeviste forskning som FOSAP har benyttet. De gjør arbeid på vegne av myndighetene, og Torsteinson er bl.a. med i et utvalg som skal se på behov for egne familiedomstoler. De har uttalt seg i en sak som sto i Dagbladet i 2014, hvor også en familieterapeut ved navn Susanne Blichfeldt uttalte seg. Blichfeldt sier: » -Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor, sier familieterapeut Susanne Blichfeldt.  – For fedre kan dette føles både leit og urettferdig, da han er like god forelder som moren. Men barn tåler ikke så mye fravær fra denne primære tilknytningspersonen når de er helt små, legger hun til.»

• Blichfeldt fremstiller det som at fedre opplever det leit og urettferdig, men at barna trenger én primær tilknytningsperson. Det finnes det ikke faglig belegg for. Barn knytter seg oftest til begge, og dersom det knytter seg mest til én, er ikke det nødvendigvis mor.
• Blichfeldt kommer med flere påstander om barns tilknytning som rett og slett ikke har støtte innen forskning.

Brandzæg og Torsteinson støtter Blichfeldts uttalelser, som da bekrefter at de også fremmer ordninger de ikke har belegg for. Vi kan også lese: «I brosjyren kommer de med klare anbefalinger om at samvær med den andre forelderen det første året bør foregå på dagtid og uten overnatting. -Som regel er det mor som blir hovedomsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.

• «Hovedomsorg» er et begrep som beskriver hvem av foreldrene som tilbringer mest tid med barnet. Det er dog veldig upresist. Far kan delta i omsorgsoppgaver når han er hjemme. For barnet blir far oppfattet som en som reagerer på dets behov. Barn begynner ofte med mat ved siden av amming fra 4-6 mnd. Dette kan far hjelpe med. «Hovedomsorgsperson» beskriver ikke barnets opplevelse, og er derfor lite anvendelig. Likevel brukes det hyppig for å fremstille det som at foreldrerollene har forskjellig verdi.
• At barn bør unngå overnatting finnes det ikke belegg for. Om det var tilfelle, kunne ikke far tatt seg av barnet om natten i intakte familier heller. Mødre kunne ikke ha jobbet kveldsskift eller nattskift. At far tar hånd om barnet om nettene bidrar til tilknytning, og det er påfallende at pykologer forsøker å motarbeide dette.

Eksempel 3.

Trine Eikrem er psykolog og leder ved Enerhaugen familievernkontor. Hun er mye i media og har via Enerhaughen FVK et samarbeid med Barneombudet. Hun er en uttalt motstander av delt omsorg. Hun kunne vi lese om på NRKs sider i 2013:

– Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor, sier Trine Eikrem.

• Ennå et eksempel på en fagperson som fremstiller delt omsorg som 50/50. Som nevnt før er det 35-65 %. Man trenger ikke oppheve delt omsorg om 50/50 er slitsomt.
• Det virker også ganske lite reflektert å fremstille at flytting mellom hjemmene skulle ha med delt omsorg å gjøre. Flyttingen ha jo med at foreldrene ikke bor sammen å gjøre.
• En ting jeg også reagerer på er denne forestillingen om at konflikt løses eller unngås ved at barnet bor mest hos mor, og at hun har størst avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen dokumentasjon som tyder på det.

Som jeg har skrevet før viser forarbeidene til barneloven at delt omsorg er uaktuelt for barn under 7 år. Fagpersonene over mener de minste barna bør bo hos mor, og alderen for når barnet har mulighet til å ytre seg er 7 år. Hva betyr det for utfallene etter samlivsbrudd?

 

Eksempel 4.

Kvinnepanelet ble satt ned av Audun Lysebakken fra SV. Det finnes en sak om dem i Aftenposten, som er fra 12.10.2011. Lovleen Brenna ledet panelet og ble intervjuet:
«I slutten av september legger Kvinnepanelet 2010 frem sine forslag. Ett av hovedkravene utvalget kommer til å samle seg om, er at menn som har utsatt partneren for vold må miste retten til samvær med barna. – Jeg skulle ønske at det norske rettssystemet tok hensyn til at vold mot mor er vold mot barn. Slik er det ikke i dag, sier leder i Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna.
Få blir dømt
Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen.»

• Vold mot barn er svært alvorlig. Saken er bare at mødre noe oftere utøver vold mot barn, enn fedre. Dette viser tall fra Nova-rapportene i 2007 og 2015. Tall fra Børnerådet i Danmark viser det samme. Så hvorfor fremstilles det som et problem som nærmest utelukkende angår menn?
• Å bruke tall og statistikk uriktig og å tegne et bilde av fedre og mødre som ikke stemmer med virkeligheten, er å gjøre barn som faktisk har beskyttelsesbehov en stor bjørnetjeneste. Man risikerer at voldsutøveren blir sittende med omsorgen og at forelderen som kunne beskyttet barnet blir maktesløs.

Eksempel 5.

I lys av eksempelet over, hvor kvinnepanelet vil nekte menn samvær, er det interessant å lese denne saken som lå på TV2s sider 04.09.2016. En mor på 42 mishandlet datteren over lengre tid. Vi kan lese følgende:

«Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne. »
Så hva kommer retten frem til? Jo, «det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone.»

• Her vurderer retten det som barnets beste at mor ikke blir borte som omsorgsperson, selv om barnets far er i bildet, som det nevnes i artikkelen. Har retten så lite tillit til fedres omsorgsevne at et mor som har mishandlet og drapstruet sitt eget barn anses som en bedre omorgsperson?
• Hva forteller dette oss om rettsvesenets generelle vurderingsevne? Dette er ikke en sak hvor moren ble frikjent under tvil eller manglende bevis. Dette er en sak hvor moren er dømt, men får mildere straff for at barnet ikke skal måtte være borte fra sin «omsorgsperson».

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Dette er noen eksempler jeg har valgt å trekke frem. Det finnes flere, og jeg vil sikkert ta for meg dem senere. Systemet setter morsrollen over farsrollen. Derfor går mange utfra at det ikke er så farlig at barnet mister kontakt med far, så lenge det har mor. Det stemmer selvsagt ikke. Barn som vokser opp uten far får oftere problemer knyttet til atferd, pyskisk helse, sosial fungering, osv. Det betyr ikke at far er viktigere enn mor, bare at far er like viktig.

For barnas skyld må trenger vi å få fokus på denne uretten som rammer altfor mange barn.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

#DeltOmsorg, #barnsrettigheter, #