Den norske professoren som ville tilbakevise delt bosted med egen forskning.

Licensed from: RazvanPhotography / yayimages.com

I Aftenposten, 14. mars 2016, er finnes et innlegg av An-magritt Jensen, professor emeritus, NTNU. Hun reagerer på Frode Thuens uttalelse rundt delt bosted, og mener han burde være mer ydmyk. Selv er hun forsker på området.

Så la oss se hva forskeren har av innvendinger mot Thuens uttalelser.

«For eksempel viser en bok om Delt bosted (2007) av Skjørten m.fl. blant annet at mødre med barn som har delt bosted har langt svakere økonomi, tross høyere utdanning, enn enslige mødre med barn. Ellers en klassisk lavinntektsgruppe. Er det bare godt for barn? «

Spørsmålet jeg da vil stille er hvordan mors økonomi er mer viktig for barnet, enn kontakten med begge foreldrene. Er det i det hele tatt noe som tyder på at den er det? For i samme bok står det nemlig at ca. 80 % er fornøyde med denne løsningen. Av de 20 % som ikke er fornøyde oppgir 6 % av disse igjen økonomiske forhold. Det tilsvarer totalt 1,6 % av foreldre med delt bosted, uten hensyn til kjønn. Er dette da en særlig effektiv innvending? Skal barnet beste vurderes med utgangspunkt i et forsvinnende lite antall mødre?

«Et annet eksempel er boken Children and the Changing Family (2003), der jeg er medredaktør. I en av artiklene spør intervjuede barn om fordeling av tid bare handler om foreldrenes rett, skal ikke barna selv ha del «i ligningen»?»

I hvilken kontekst spør barnet om dette? Det kan like gjerne være at barnet er mest hos den ene, og at denne nekter barnet å treffe den andre. Det sier ikke Jensen noe om. Som forsker er det også underlig at Jensen mener at ett enkelt spørsmål er godt argument i forhold til hvordan man forholder seg til bostedsløsninger, uansett hva konteksten er.

«Jeg tror også min artikkel Mobile Children. Small captures of large structures? (2009) har gått hus forbi. Det er godt at Barneombudet svarer tilbake. Hun har en unik tilgang på et materiale der barna selv skriver om sine opplevelser, mens forskere ikke kan intervjue barn uten foreldres tillatelse. En smule ydmykhet i et svært vanskelig spørsmål hadde vært på sin plass her. «

Jensen referer til sin egen artikkel, som i og for seg egentlig heter «Mobile Children. Small captives of large structures?» (2009), uten å nevne med et eneste ord hva den inneholder. Jeg har ikke lest den selv (bortsett fra preview), men den ser ut til å ta for seg flytting/reising mellom to hjem og hvordan dette påvirker barn, uten at jeg vet om hilke konklusjoner som er tatt
Deretter trekker hun frem Barneombudet svar, som om det skulle være en god mal på kritisk sans. Dette er fascinerende, fordi forskeren må jo være fullstendig klar over at barn som henvender seg til barneombudet ikke er et godt representativt utvalg. Svarene fra barneombudet er jo heller ikke særlig funderte. I tillegg virker Jensen selv dessverre ganske ukjent med forskningen som faktisk ekstisterer. Hun fremstiller det som at 2 eksempler og en artikkel hun selv har fått publisert, sammen med Barneombudets anekdotiske bevis er tilstrekkelig for å tilbakevise Thuen synspunkt.
Dette minner mistenkelig mye om en type forsker som er mer opptatt av å bekrefte sine egne oppfatninger, enn å ta hensyn til hva resultatene faktisk viser.
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Forskere burde jo i utgangspunktet være mennesker hvis kunnskap man kan stole på. Men noen ganger undres jeg veldig. Særlig med eksempler som dette. Dersom det finnes forskning som peker i en annen retning enn det Thuen sier, må det da være mulig å vise til denne?

Motstanden mot delt bosted er sterk i Norge. Den er også dårlig begrunnet. Det er det som må frem.

Far, 36