Barnas beste: Warshaks konsensusrapport vs. det norske fagmiljøet.

Licensed from: unikpix / yayimages.com

WARSHAKS KONSENSUSRAPPORT.

I 2014 utga Richard Warshak en rapport,  som tok for seg forskning på barn, tilknytning og helse etter samlivsbrudd. Årsaken til at han gjorde dette, var at han så med bekymring på hvordan en del domstoler og interessegrupper ukritisk brukte en australsk forskningsrapport som veileder i forhold til retningslinjer i barnefordelingssaker, og retningslinjer rundt barns bosted og samværsordninger etter brudd. Rapporten jeg har linket til er et utkast, men den rette referansen er: Warshak, R. A., with the endorsement of the researchers and practitioners listed in the Appendix. (2014). Social science and parenting plans for young children: A consensus report. Psychology, Public Policy, and Law, 20, 46-67.

 Den australske rapporten ble skrevet av McIntosh, J. E., Smyth, B., & Kelaher, M. (2010). En annen rapport som ble brukt til samme formål var skrevet Tornello, S., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Disse rapportene hevder bl.a. at små barn blir stresset av overnattinger borte fra sine «primære omsorgspersoner».

Noe av det Warshak i sin rapport ville fokusere på, var de store svakhetene i McIntosh-rapporten. Ved å gjennomgå tall og målinger, og en rekke andre kriterier, viste han at konklusjonene til McIntosh ikke har støtte i de dataene hun viste til. Med andre ord var det ingen funn som talte imot at også små barn fint kunne ha overnattinger hos sine fedre.  Han var ikke alene om denne oppfatningen, andre hadde konkludert på samme måte tidligere, Cashmore & Parkinson, 2011; Lamb,2012; Ludolph & Dale, 2012; Nielsen, 2013; Parkinson & Cashmore, 2011;Pruett et al., 2012; Warshak, 2012.
I tillegg fikk Warshak massiv støtte i forskningsmiljøet internasjonalt for sin rapport. 110 andre ledende forskere og fagpersoner på feltet, skrev under på rapporten og uttrykte sin enighet i konklusjonene Warshak hadde kommet frem til. Rapporten ble utgitt som en konsensusrapport, om hva som vurderes å vær det beste for barn i forhold til kontakt med sine foreldre etter samlivsbrudd, basert på hva som eksisterer av funn i dagens forskning. Psychology, Public Policy, and Law er et flaggskip innen rettsmedisinsk Psykologi, så dette er tungtveiende materiale.

MONOTROPI SOM UTGANGSPUNKT.

 På side 5. i sin rapport skriver Warshak at mye av motstanden mot delt bosted og overnattinger, hviler på monotropi. Kort fortalt er det en hypotese som hevder barnet knytter seg til én primær omsorgsperson, som regel mor. Dette konseptet ble utviklet av John Bowlby, som selv etterhvert gikk bort fra det. Det finnes ikke noe empirisk støtte for denne hypotesen. Tvertimot ser man at barn utvikler tilknytning til flere personer, og å sette tilknytningen inn i et slags hierarki blir både urealistisk og lite hensiktsmessig.

Men i det norske fagmiljøet ser det ut til at man ikke ønsker å gi slipp på tanken om at barna primært knytter seg til én person, jamfør monotropi. Dette underbygges i en rekke uttalelser fra norske fagfolk, selv de som er i innflytelsesrike posisjoner:

1,Morsrolleorganisasjonen tid for barn har lagt ut denne artikkelen, skrevet av Dagrun Osnes, sykepleier med spesialutdanning i psykiatri. Masse referanser til Bowlby.

2 Uttalelse fra familieterapeut Susanne Blichfeldt, med støtte fra Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson( Brandtzæg står bak anbefalingene til BUFDIR). Det hevdes at det viktig for barn under 3 å være sammen med én primær tilknytningsperson. Hvem? Mor! (…)

3 Uttalelse fra Trine Eikrem, psykolog og leder for Einerhaugen Familievernkontor, som flere ganger har vært ute og kritisert delt bosted, og en referanse til undersøkelse blant meklere ved familievernkontorer. Merk at  Eikrem viser til sine egne oppfatninger, og at meklerene «mener at det beste for barnet oppnås oftere der det er avtale om fast bosted hos mor. Spesielt gjelder dette for små barn under to år.»
Eikrem mener at barn som får velge, velger mor. 

4 Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO, og tilsynelatende ses på som et slags uangripelig ekspert når det kommer til tilknytningsteori. Denne teksten er lang, men om man har tid til å lese gjennom, kan man se at en rekke av oppfatningene hans ser ut til å basere seg på synsing, selv om han viser til studier gjennom teksten. Noe jeg bl.a.. merket meg, er at han skriver følgende: «Spedbarn synes å besitte et lite nettverk av tilknytningspersoner, og krysskulturelle studier tyder på at de gjerne velger én person som den «primære» tilknytningspersonen (van IJzendorn & Sagi-Schwartz, 2008)». Dette er interessant,  for den samme studien er referert i Warshaks konsenusrapport på side 5. Men her for å vise til at barn knytter seg til flere. Man kan jo spørre om Warshak har utelatt å ta med detaljen om at barne velger én primær tilknytningsperson. Men Sagi-Schwartz er en av de som har kommet med bidrag til konsensusrapporten. Det er også verdt å merke seg at Sagi-Schwarts er nummer 91. på listen over de 110 som har skrevet under på konsensusrapporten. Så om hans egne funn var at barn valgte én tilknytningsperson som primær, hvorfor har han da signert en rapport som konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde dette? Det er altså grunn til å stille spørsmål ved Lars Smiths tolkning og/eller fremstilling av forskningsmateriellet.

ANBEFALINGER FRA DET NORSKE FAGMILJØET

I Norge finnes det 2 brosjyrer med anbefalinger, 1 spesielt for mindre barn 0-3 år, utgitt av FOSAP. Dette er den litteraturlisten som er oppgitt.

Den andre gjelder store og små, utgitt av BUFDIR, basert på 2 norske psykologers betraktninger, Ida Brandtzæg og Espen Walstad. Jeg har fått oppgitt følgende kilder for BUFDIR:

McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General?s Department.

Solomon & George (1999): ?The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.? I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.

Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.

Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Vi ser at 3 av rapportene som er brukt til BUFDIRs anbefalinger, er de samme FOSAP har benyttet. Den første er den tilbakeviste, australske rapporten. Den andre er en rapport som ofte blir feilaktig brukes for å fraråde overnattinger, selv om den ikke viser noe forskjeller på barn med og uten overnattinger. Den tredje rapporten er utarbeidet av bl.a. Marsha Kline Pruett, som i 2014, sammen med Jennifer McIntosh skriver at det ikke finnes støtte for å fraråde overnatting de 3 første årene. Denne står ikke på FOSAPs liste. Den fjerde er en rapport som baserer seg på familier som ikke kan sies å representere normalen. Det var minoritetsfamilier, hvor over 60% levde under fattigdomsgrensa, og over halvparten av barna hadde foreldre som satt eller hadde sittet i fengsel, før barna fylte 5 år. En stor andel hadde heller aldri bodd sammen. Med andre ord blir det feil å benytte disse funnene i forhold til vanlige familier.

Ser man gjennom FOSAPs anbefalinger, ser man fort at de går utfra at barnet bør ha én hovedomsorgsperson. De er i tillegg svært forsiktige når det gjelder overnattinger. Først etter at barnet har fylt 2 mener de at man kan forsøke 2 overnattinger annenhver helg.

Vi ser også når FOSAP mener mer eller mindre samvær kan vurderes, i de oransje feltene sist i brosjyren. Man må nesten gå ut ifra at utganspunktet er normalt samvær. Vurderingene som legges til grunn for mer samvær, handler ikke så mye om barnets behov. Mye handler om hvordan foreldrene ser på hverandre. I tillegg er det veldig uklart hvordan man skal bruke punktene i vurderingen. Disse «svakhetene» kan jo like gjerne ligge hos bostedsforelderen, som samværsforelderen. Skal man da holde tilbake mer samvær fordi bostedsforelderen ikke håndterer stress godt, ikke ser behov for endring av samvær, ikke har gode rutiner, osv., selv om samværsforelderen er god på disse punktene? Ingen foreldre er perfekte. Det viktigste for barnet er tilstrekkelig god oppfølging under botiden hos begge foreldre.
Ser man på vurderinger for mindre samvær, er første punkt at reduksjon kan være aktuelt dersom: «samværsforelderen ikke anerkjenner hovedomsorgspersonens betydning for barnet». Som nevnt over, peker funn i forskning på at barn knytter seg til flere personer, og at disse ikke lar seg definere i et hierarki. Ingen funn støtter hypotesen om at barnet knytter seg til én primær person. Men om man da ikke anerkjenner denne utdaterte hypotesen, bør samværet reduseres?

Man ser mye av det samme i anbefalingene fra BUFDIR. Utsett overnattinger over flere netter til barnet er over 2 år. De skriver om barn fra 0-1 år, «Hvem av dere barnet er mest avhengig av og knyttet til, er viktig. Frem til ettårsalderen vil barnet først og fremst føle seg trygg med den det er mest sammen med, i de fleste tilfeller mor.»
Her etableres altså mor som viktigere for barnet. Men er dette riktig? Det finnes som sagt ingen studier som viser at barn knytter seg mer til mor.
 

Det neste er at:  «Små barn kan bli urolige eller utrygge hvis de må forholde seg til stadig skiftende steder og personer. De har særlig behov for et fast sovested. For de aller minste barna bør dere derfor avtale hyppige samvær på dagtid, uten overnatting.»
Med tanke på det begrensede utvalget av rapporter som psykologene bak BUFDIRs anbefalinger har benyttet, og at i alle fall 3 av disse er de samme som ofte fremheves av interessegrupper som ønsker å fremme få overnattinger og monotropi, kan man jo undres hvordan de kom til å velge akkurat disse.
For de som selv har hatt småbarn, så er vel også erfaringen at de minste sovner overalt. I fanget til besteforeldre, på magen til far, i sofaen, i vogna, ute og inne, i bilen, osv. Dersom det er riktig at de blir urolige av dette, vil de ikke da bli det også i intakte familier? Med tanke på familiebesøk, trilleturer, handleturer, o.l. som innebærer skiftende steder og personer. Det er viktig å stille spørsmål ved slike anbefalinger, når de strider med hva man selv opplever er tilfelle. Dermed kan man sette seg inn i hva som ligger til grunn for disse påstandene. Ofte viser det seg å være synsing.

Nå er det ikke slik at FOSAP  og BUFDIR nødvendigvis er imot at barn skal ha samvær med sine fedre. Problemet er at de anbefaler minimalt med eller ingen overnattinger, de fraråder 2 hjem for barn under 3 år, og baserer det på synsing, og svak eller tilbakevist forskning. Dermed fratar de små barn muligheten til å utvikle en trygg tilknytning til sine fedre.
I Psykologitidskriftet fikk Kathrin Koch og Thomas Nordhagen, hhv. styreleder og styremedlem i FOSAP,  så sent som i 2015 publisert et kort innlegg hvor de i samarbeid med Lars Smith begrunner sine anbefalinger. Her kan det lett demonstreres at det er ikke nødvendigvis er manglende kjennskap til forskningen, men heller det å fronte egne oppfatninger som er formålet til FOSAP. Her viser de igjen til rapporten til McIntosh, og trekker frem et eksempel de mener støtter deres anbefalinger: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.» Det som gjør dette eksempelet spesielt interessant, er at det er det første eksempelet som tilbakevises i konsensusrapporten:

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4 – 5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean= 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2). (Note that the irritability score for babies with no overnights, that is, with daytime only contacts, is slightly higher than the score for babies who spent one or more nights per week with their other parent.)

 For det første viser dette at fremstillingen til FOSAP uriktig. McIntosh skriver at barn som hadde 1-2 overnattinger i uken viste høyere stressreaksjon enn de med færre eller ingen, ikke at de viste «betydelige stressreaksjoner». For det andre, noe som er viktigere, scorte barn som ikke hadde overnattinger høyere på stressreaksjoner. M.a.o. er det ikke belegg for å hevde at overnattinger er skadelig for de små barna ut fra denne målingen. I tillegg har McIntosh selv skrevet i etterkant av avsløringene rundt svakhetene i hennes rapport at: «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Hun vedkjenner altså selv at det ikke finnes belegg for påstandene hun tidligere kom med. Dette er FOSAP kjent med.
Så hvorfor benytter FOSAP fortsatt denne rapporten som et grunnlag for sine anbefalinger? Det at FOSAP opprettholder sine anbefalinger, selv om de er basert på en svak rapport, med tilbakeviste tall og konklusjoner, fremstår temmelig uetisk. De forteller heller ikke McIntosh-rapporten inneholder store svakheter, og presenterer altså til og med et konkret eksempel som er tilbakevist.

FOSAP refererer til konsensusrapporten i innlegget og skriver følgende: «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. I tillegg finnes det ulike forskningstradisjoner. Warshak legger eksempelvis hovedvekten på barnas kontakt med far etter samlivsbrudd.» Det er alt de sier. Å fremstille er såpass viktig rapport, som til og med er signert av 110 andre fagpersoner, og publisert i en anerkjent journal, som en slags ubetydelig oppfatning fra en eller annen forsker, fremstår som et bevisst forsøk på tåkelgging. Merk at rapporten heller ikke er korrekt referert.

4 av forfatterene av noen av studiene Koch & co. viser til i innlegget, og litteraturlisten til anbefalingen, har dessuten signert konsensus-rapporten:
Clarke-Stewart, K. A.; Vandell, D. L; Lewis, C; Cashmore J. Sistnevnte har også vært med å skrive om svakhetene og manglende i McIntosh-rapporten, Cashmore, J., & Parkinson, P. (2011). Parenting arrangements for young children: Messages from research. Australian Journal of Family Law, 25, 236-257 og Parkinson, P. & Cashmore, J. (2011). Parenting arrangements for young children: A reply to Smyth, McIntosh and Kelaher. Australian Journal of Family Law, 25, 284-286.
Det er jo interessant at FOSAP bruker deres forskning til inntekt for sine anbefalinger, når de åpenbart støtter en helt annen konklusjon.

FAGMILJØET HAR ET ETISK ANSVAR.

Det er veldig alvorlig at en forening for psykologer som jobber som sakkyndige i barnefordelingssaker, kommer med anbefalinger som ikke har belegg i forskningen, og i strid med den internasjonale konsensusen blant forskere og fagpersoner. Det er alvorlig at de avviser konsensus, mens de vektlegger tilbakeviste rapporter. Det er alvorlig når de forsvarer å opprettholde sine anbefaling begrunnet i «føre-var-prinsippet», som vil si at det overhodet ikke finnes vitenskapelig belegg for deres anbefalinger. Det er også svært påfallende hvor raskt de viser til rapporter hvis konklusjoner støtter deres oppfatning, mens de er svært tilbakeholdne med å akseptere konklusjoner i rapporter med bred støtte.

Som Warshak nevner på side 3 i rapporten:
«Advocates select literature for the purpose of promoting a particular agenda, and ignore or
minimize findings that fail to support the desired conclusions; they distort findings toward the
advocate’s position; and they use a variety of polemics, loose logic, and emotional appeals to
build a persuasive case.»

Videre skriver han inn et utdrag fra Meltzoff (1998) angående kritisk tenkning i forhold til forskning:

«Research shows» is one of the favorite expressions of psychologists who are called on
by the media to express their professional opinions on a wide range of topics, who are
asked to consult with or testify before lawmakers about social issues that affect public
welfare, or who are relied on to give expert counsel to other health service providers or to
educators. Research psychologists carry a heavy burden of responsibility for assuring the
accuracy of their claims about their results. In turn, psychologists who cite or apply the
research findings of others share their responsibility. They have an obligation to use their
critical reading and evaluation skills in reviewing a study before they cite it as evidence
that supports a point of view and before they apply the findings in their clinical work. (p.
9)

FOSAP bryter med denne forpliktelsen, og fortsetter å vise til tilbakevist forskning. I oktober 2014 ble Katrin Koch intervjuet i Dagens Medisin. På spørsmål om bakgrunnen for frarådingen av delt omsorg for de minste svarer hun: «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Warshaks konsensusrapport ble utgitt i februar samme år. McIntosh’ innrømmelse om at det ikke fantes belegg i hennes egen forskning for å fraråde overnattinger for de minste barna, ble utgitt i april 2014. Koch og FOSAP kommer altså med anbefalinger basert på en forskningsrapport, etter at denne er grundig tilbakevist. Paradoksalt nok står følgende nederst i artikkelen: «Koch sier fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.»
Sett i sammenheng med at hun selektivt plukker ut saker som støtter hennes eget syn, og så senere sier at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, må man stille spørsmålstegn ved det etiske rundt å utgi anbefalingene.
Flere av Koch uttalelser i intervjuet er typiske for motstandere av delt bosted. Bl.a. at «utgangspunktet må være barnas beste og ikke foreldrenes engstelse for å miste kontakt». Hadde ikke forskningen pekt mot at mye kontakt med begge foreldre var bedre for barna, hadde det kanskje vært et godt poeng. Men slik er det ikke. Dermed ender argumentet opp med å være et eksempel på å appellere til følelser og samvittighet.
At Koch favoriserer mødre er også ganske klart. Følgende avsnitt illustrerer det:

«Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch.

– Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

Selv har jeg aldri opplevd at barnet mitt var skeptisk til meg. Tvert imot ålte han seg smilende bortover gulvet, la seg foran føttene mine og løftet armene så jeg skulle plukke ham opp, hver dag jeg kom fra jobb. Da var han yngre enn 1 år, og dette har aldri endret seg. Er barnet mitt et unntak?
Koch mener altså at fedre skal støtte barna, gjennom å støtte mor, og kommer med en svakt fundert påstand for å underbygge dette.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I Norge er det mange som opplever en domstol som fortsatt opererer med morspresumpsjon. Vi har en barnelov som ikke sidestiller foreldrene, men som favoriserer den ene. Dette ønsker altfor mange politikere, kvinnesaksgrupper, barneombudet og Aleneforeldreforeningen å opprettholde begrunnet i bl.a. kvinners bevegelsesfrihet og kvinners behov. Barneloven skal handle om BARNA. Barna har både rett til, og behov for begge sine foreldre. For barnas beste er det derfor nødvendig å endre barneloven, slik at foreldrene stiller likt etter samlivsbrudd, at bostedskompetansen legges under foreldreansvaret og at juridisk delt bosted er utgangspunktet.

I tillegg har vi et apparat av psykologer, som jobber i domstolene, og ved familievernkontorene, som bruker sin innflytelse til å fremme anbefalinger som baserer seg på synsing og tilbakevist forskning. Dette bidrar til å svekke barns rettigheter og behov, og villede dommere, advokater, politikere, media, samt ansatte ved familievernkontorer og foreldre.
Vi må kreve at fagpersoner er bevisst sitt ansvar om å ikke bruke forskning på en uredelig måte, eller utfra personlig preferanser, eller politiske agendaer. Fagpersoner som bruker tilbakeviste resultater som begrunnelse anbefalinger, må påpeke disse svakhetene, ikke unnlate å fortelle om dem. Anbefalinger må bygges på hva det finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde. Dersom en fagperson har en personlig oppfatning, må det presiseres at det kun er det, og ikke fremstilles som at det vitenskapelig fundert.

 Det er på tide at fokus rettes mot hva som faktisk er vitenskapelig konsensus, og at det norske fagmiljøet utfordres. Her har mediene også et stort ansvar. Vær med å spre kunnskapen, slik at fagmiljøene for søkelyset på seg!

– Far, 35.