Jeg er pappa

Pappa. Det er det sønnen min kaller meg. Jeg føler at vi har et sterkt og godt bånd. Men jeg tar nok feil. For i fagpersonenes, politikernes, domstolens og barneombudets øyne er jeg ikke så viktig. I alle fall ikke etter et samlivsbrudd. Under samlivet er det viktig at jeg deltar i alle oppgaver. Det gjorde jeg også, og det var fantastisk! Men det betyr ingenting etter et brudd. Da er mor viktigst. Jeg kan godt få se barnet litt, men ikke for ofte og ikke for lenge. Barnet kan jo ikke være for lenge borte fra sin hovedomsorgsperson. Det er selvsagt mor. Hun har tross alt vært mer hjemme, og derved blir hun favorisert av barnet, som vektlegger kvantitet. Man trenger ikke observere barnet for å vite det. Slik er det bare, fra naturens side. Naturligvis er det også slik, at selv om to foreldre som er tilstede for barnet er veldig viktig i intakte forhold, er det veldig viktig med kun én forelder etter et brudd. Ellers blir det fort stressende for barnet. Spesielt små barn er veldig bevisste på bruddet, og ønsker da å tilbringe sin tid utelukkende med mor, men godtar under tvil kortere samvær med far.

Om jeg reagerer på at mor flytter utenlands med barnet, uten samtykke, eller innenlands uten å varsle, da er jeg konfliktsøkende. Dette gjør det vanskelig for mor å utøve omsorgen på en god måte. At jeg ikke vil samtykke til utenlandsflytting, viser at jeg har store samarbeidsproblemer. Alle vet jo at fedre ikke kan være motivert av et ønske om å tilbringe til med barnet sitt, delta i hverdagen og oppdragelsen. Å ha samvær en sjelden gang må være godt nok, og så lenge det er mulig på papiret, uten å ta hensyn til faktorer som barnets fremtidige forhold til venner, aktiviteter og nærmiljø, viser jeg vrangvilje ved å motsette meg flytting. Dessuten kan jo mor ha gode grunner for å flytte, til barnets beste. Sånn som mors utdannelse, mors arbeid, mors nettverk, mors hjemsted. Og kanskje far er voldelig. Faktisk opplever så mange som 14 % av barn vold fra far. Bare 20% opplever det fra mor. OK, det er kanskje mer, men mødre er mer sammen med barna, og da er det lettere å ty til en fik. Barnets beste er forresten å bo med mor, uansett. Det er også viktig med stabilitet, rutiner, trygghet. Om det gis fra mor, da. Det er jo ikke viktigere enn mor.  Kanskje barnet mister kontakt med far, men samtidig har jo mor lyst til å kortere vei til kafé. Dette får mor til å føle seg bedre. Dermed gagner det barnet langt mer enn å ha kontakt med begge forledrene sine. Eller kanskje mor savner sin egen mor. Da må hun jo få lov til å flytte nærmere henne. Det er bra for mor, og det er jo viktig for barnet at mor har det bra.

Som barneombudet sier, må vi lytte til barna. Spesielt de som er ikke liker å flytte mellom to hjem, som er kun de som har 50/50 ordning. De som sier de liker det, sier det for å tekkes foreldrene; alle 80 %. Det at forskningen sier at barn med delt bosted klarer seg bedre psykisk, det er bare forskning, og det stemmer jo ikke med barneombudets anbefalinger. Barneombudet har tross alt snakket med en gutt på 14 år, som synes det er slitsomt å flytte mellom 2 hjem, 50/50-style. Om han bare hadde hatt 60/40, eller 70/30. Det er litt mindre 2 hjem, og bare litt mer flytting frem og tilbake. Helt klart mindre stress.

Så barna bør bo mest hos mor. Og hun må kunne flytte hvor hun vil, så det ikke blir noen konflikt.

Men la meg i det minste få betale mor, så hun kan passe barnet de ekstra dagene, pga. det reduserte samværet. Det er det minste jeg kan gjøre. Hun har jo byrden med å forsørge mitt barn, helt alene.

 

 

Denne teksten er ikke kritikk av mødre. De aller fleste mødre er oppgående, og reflekterte mennesker. Det samme er de fleste fedre. Dette er kritikk av systemets favorisering av mødre etter samlivsbrudd.

 

7 kommentarer om “Jeg er pappa

  1. Siden du er opptatt av likestilling for menn vil jeg gjerne invitere deg til en Facebook-gruppe som heter Ekvalisme. Det er et forsøk på å bygge en egalitær likestillingsbevegelse som har et stort fokus på menns likestilling.

    Liker

  2. Hei! Du må ha vært borti underlige fagpersoner. At det til nå har vært anbefalt at veldig små barn har en hovedbase, betyr ikke at det ikke samtidig har vært anbefalt hyppige samvær med den andre forelderen. Begge foreldre er svært viktige for barnet, jeg har aldri sett noen mene at det stresser barnet å bli godt kjent med både mamma og pappa. Og hvis du har foreldreansvar, kan ikke mor flytte med barnet til utlandet mot din vilje. Hverken systemet, jussen eller faglige retningslinjer støtter det du skisserer. Hvis du reelt har møtt på dette hos fagpersoner, og det ikke handler om helt andre ting, som du holder skjult i innlegget, be om å få en second opinion på saken din. Virkelig. For da har noen tøyset det til.

    Liker

  3. Mekler: Hei! Takk for innspill. At små barn har en hovedbase, er det ikke belegg for å anbefale, så vidt jeg har sett. Jeg utfordret Kathrin Koch på dette, og hennes svar var at «bedre før var-prinsippet» og «egne erfaringer» var bakgrunnen for deres anbefalinger, da forskningen ikke var entydig. Dette stemmer ikke med forskningen jeg har lest, og heller ikke med hennes egne uttalelser i Dagens medisin, hvor hun sier de baserer seg på store forskningsprosjekter, bla.a. fra Australia (McIntosh). Videre sier hun at fagpersoner må holde seg oppdatert på fagkunnskapen, samtidig som hennes egne anbefalinger går på tvers av forskningskonsensus.
    Man advarer mot/fraråder å velge delt bosted, både hos familievernkontor, og barneombud, samtidig som disse også mener man bør opprettholde dagens system, hvor bostedsforelder (mor) kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at far kan motsette seg. Dessuten er «normalt samvær» annenhver helg og en kveld/overnatting mellomliggende uke. Det er ikke i tråd med hyppige samvær.
    Utdyp dog gjerne hva du legger i hyppige samvær.
    Jeg hadde foreldresamvær, og benyttet dette. Dermed hindret jeg mor i å flytte, og hun måtte bo i Norge mot sin vilje. Siden retten ikke kunne frata meg deler av foreldreansvaret, måtte de frata meg hele. Men jeg kunne jo få det i Sverige, etter svensk rett.
    Det at samværet ville bli ganske redusert, var ikke noe problem, for barnet og jeg hadde en sterk tilknytning. Dette var altså dermed et argument for at mor burde gis foreldreansvaret alene.
    Et poeng var også barnets alder. Han er fire år og helt avhengig av den omsorgen mor kan gi.
    Hva hjelper en second opinion, når domstolen likevel fratar meg foreldreansvaret?
    Jeg kan for så vidt gi deg rett i at ikke alle fagfolk følger disse retningslinjene. Men det er for mye inkompetanse. Den sakkyndige i saken min mente at flytting til Sverige ikke var i barnets interesse. Men domstolen var ikke enig.
    Litt av mitt poeng er at ved uenighet, vinner mor frem.

    Liker

  4. Takk for at du deler din erfaring med verden.
    Det er på høy tid slike ting kommer ut, så alle som sitter med øya lukket, å innbiller seg at dette aldri vil skje dem, våkner, og innser at systemet faktisk er laget slik at er du far, er du Null verdt!
    Jeg finner meg ikke lenger i å defineres som et null og en vandrende pengepung, så stå på alle fedre som har overskudd til å sende hele systemet deisende ned i kjelleren!

    Liker

Legg igjen en kommentar til Mekler Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..