De sakkyndiges anbefalinger

Begrepet sakkyndig brukes om personer som oppnevnes av retten på grunn av sin ekspertise på et bestemt fagfelt. Dette er ofte psykologer. Det er veldig vanlig i saker som handler om barnefordeling. I Norge finnes det en forening for sakkyndige psykologer, som kalles FOSAP. I oktober 2014 kom denne foreningen med en brosjyre med anbefalinger. Brosjyren kan lastes ned digitalt her: http://www.psykol.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Gir-raad-om-samvaer-for-de-minste-barna.

En ting man kan påpeke med én gang, er at brosjyren ikke inneholder kildereferanser. Altså er det vanskelig å si noe om hva disse rådene er basert på. Det står derimot i begynnelsen at rådene er basert på «erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det interessante er at det finnes en del internasjonal forskning på dette området, men FOSAPs medlemmer legger vekt på sine egne erfaringer. Noe annet som er påfallende i hensyn til dette, er at rådene i brosjyren ikke sammenfaller med internasjonal forskning. Lenken over, som fører til siden hvor brosjyren kan lastes ned, inneholder også en kort beskrivelse av bakgrunnen for anbefalingene. Under denne kommer så et kommentarfelt. Der kan man se en svensk forsker som heter Malin Bergström kommentere at hun lurer på hvor de har funnet grunnlaget for anbefalingene da de ikke er på linje med den internasjonale debatten. Man kan lese om hennes forskning her: http://www.chess.su.se/research/projects/elvis-projektet.

Dette er noe som bør vekke interesse, for FOSAPs anbefalinger brukes som veiledning for familievernkontorer og rettssystemer. Men så kan det se ut som at disse anbefalingene ikke er riktige. I en artikkel som ble skrevet i «dagens medisin» viser lederen i FOSAP, Kathrin Koch, til «store forskningsprosjekter», uten nærmere spesifikasjon enn at et av dem er australsk. Etter litt leting fant jeg et prosjekt av en forsker ved navn Jennifer McIntosh. Dette er det eneste store prosjektet jeg fant som sammenfaller med FOSAPs anbefalinger. Prosjektet er dog tilbakevist og kritisert av andre forskere. Blant annet i en konsensusrapport skrevet av Richard Warshak og signert av 110 andre internasjonalt anerkjente forskere på feltet.

Jeg har vært borti 2 sakkyndige selv i mine rettsrunder. Felles for disse er at de jobber svært overfladisk, og at de er mer opptatt av mor enn barnet. De bruker også begrepet «hovedomsorgsperson» som om det er slik barnet oppfatter foreldrene. Tanken om at barnet knytter seg mer til mor ble fremmet av en mann ved navn John Bowlby i 1951. Dette er dog ikke bekreftet i forskning, snarere er det påvist at barn kan knytte seg til flere personer, og at foreldrene ikke blir rangert på noen måte. Likevel er det tanken om en primær tilknytningsperson som fremmes av de sakkyndige. Den første sakkyndige jeg hadde hevdet at barnet var mer knyttet til mor. Derfor burde barnet ha bosted hos henne. Dette til tross for at barnet hadde bodd med oss begge like lenge, i leiligheten jeg fortsatte å bo i, og uten at hun noen gang hadde truffet barnet. Hun hevdet også at det var viktig for barnet å ikke være for lenge borte fra hovedomsorgspersonen (mor). Samtidig var det tilstrekkelig å treffe far annenhver helg. Det som ikke henger sammen her er at dersom det ikke er bra for tilknytningen å være for lenge borte fra mor, vil det logisk nok også være tilfelle for far. Dette er man dog ikke så opptatt av. Den sakkyndige hevdet også at barnet burde være i barnehagen hver dag for å bli trygg på situasjonen, miljøet og menneskene der. Barnet vil altså være tjent med å være borte fra mor for å bli passet av «fremmede» hver dag, men blir stresset og urolig ved å være hos sin far oftere enn annenhver helg. Enhver med kritisk sans ville ha stilt spørsmål ved dette. Dette var noe av det som fikk meg til å begynne å se på forskning, og som gjorde meg oppmerksom på rapportene over. Det viser seg at anbefalingene man får fra sakkyndige i Norge, som også ofte blir brukt i i systemet for øvrig, ikke er i tråd med forskningen.

Det at mor blir ansett som viktigst kommer ganske klart frem i uttalelsene fra FOSAP. I artikkelen i «Dagens Medisin» sier Katrin Koch at «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet». Det er ofte slik at menneskers logikk ikke alltid stemmer med hva som er riktig. Jeg kan forstå at man kan tenke at siden kvinnene bl.a. bærer frem barna og ammer, at det vil gi et spesielt bånd. Men forskningen viser at barna ikke knytter sterkere bånd til mor enn far. Derfor kan man ikke legge vekt på «rystede mødre», fordi de ønsker at barna skal bo mest hos dem. Videre skriver hun at konflikt er ødeleggende for barn. Men bør man da ikke legge opp til et godt samarbeid? De fleste mennesker klarer å få til samarbeid. Det å komme med anbefalinger basert på at det noen ganger er store konflikter virker som helt feil sted å begynne på. Men det er det som skjer i praksis. Dermed legges det opp til et konfliktfremmende system, hvor en forelder (som regel far) taper tid med barnet, og samtidig innflytelse, siden bostedsforelderen sitter med det meste av makten. Om far da senere prøver å bruke systemet for å få mer kontakt med barnet, får dette ofte konsekvenser for ham. Han blir sett på som konfliktsøkende, selv om det kanskje er mor som hindrer ham i å treffe barnet, ved å nekte samvær, eller flytte langt unna. Dette kan hun gjøre med loven i hånd, fordi også barneloven er lagt opp etter mors beste (jeg vil skrive mer om dette senere).
Lengst ned i artikkelen står dette: «Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch.? Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.» I forskningen viser dog funnene at barna normalt sett utvikler tilknytning til foreldrene samtidig, når de er rundt 6-7 måneder gamle. Barnet mitt bodde med meg og mor til det hadde fylt 2 år. Barnet var aldri skeptisk til meg, selv om mor var hjemme i permisjon, mens jeg jobbet. Jeg tilbrakte masse tid med barnet på kveldene og i helgene, og deltok i skift og stell. Da jeg kom hjem fra jobb, allerede da barnet var 7-8 måneder, kom han ålende på gulvet for å møte meg, med et stort smil om munnen. Han ålte seg frem til føttene mine og signalisert at han ville jeg skulle plukke ham opp. Allerede da viste han en sterk tilknytning. Det er i tråd med forskningen som finnes på dette området. Selvsagt er det individuelle forskjeller på kvaliteten og kvantiteten på omsorgen barnet får av sine foreldre, men i vår tid og vårt samfunn er fedre generlet mye mer involvert enn før, og det må man ta innover seg. For å opprettholde en sterk tilknytning og et godt forhold er det viktig for barnet at begge foreldrene er delaktige i hverdagslige rutiner og oppgaver. Derfor er det ironisk at FOSAP mener at kun den ene forelderen er viktig etter et brudd. Det er jo også ganske paradoksalt, da det åpenbart er positivt at begge foreldrene er veldig delaktige under samlivet. Hvordan kan det da være stressende å forholde seg til begge i etterkant?

Artikkelen avslutter med følgende: «Koch sier fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.» Hva sier det oss da at FOSAPs anbefalinger går på tvers av kunnskapen?